Jo da, . Hvis det virkelig er noen som trenger å bli muskulært sterkere, så er det vi gamle.  Rett og slett for å kunne leve et aktivt liv i alderdommen.

Det siste året har jeg strevet endel og har fått noen skikkelig nedturer ute i skog og mark. Med og uten ski på beina..Selv om blikket konsentreres om terrenget rett foran føttene, har jeg snublet i steiner og sklidd på sleipe røtter. Blå merker og sår er å leve med, men det kunne gått værre. Når vi 80-åringer er sammen, er det nettopp disse utfordringene det ofte prates om, men for all del, vi har masse å glede oss over også.

La oss se litt på balanse og snubling som et ” gammelmanns fenomen”. Som unge var vi istand til å løpe utforbakke på stein og grus uten frykt. Det var ikke nødvendig å se på underlaget engang. Den såkalte propioseptive sansen sto for små signaler fra føttene til ryggmargen som så sin tur sendte signaler til beina om hvordan disse riktig kunne forflytte seg. Alt dette skjedde raskt uten at vi tenkte på det engang. Dette endrer seg gradvis og særlig etter fylte 70 år ser de fleste  at denne automatikken gradvis svinner hen.

Kan dette trenes opp? Professor i i neuroanatomi, Per Brodal, er temmelig klar på at det er tvilsomt. Dvs., aldringen av det automatiske signalsystemet fra føttene våre, er det egentlig lite å gjøre med. Men signaler om ujevnheter i terrenget går nå opp til hjernen vår og bearbeides der. Sammen med syns-signaler er vi så istand til å plassere beina slik at vi vanligvis greier å holde oss oppreist. Automatikken er delvis borte og mer eller mindre bevisste bevegelser redder oss brukbart

Trening av muskulaturen slik at beina, rumpe, rygg og mage fortsatt har en brukbar styrke, kan kompensere for noe av det jeg har beskrevet. Kommer vi litt ut av det, holder på å falle, har vi da kraft i muskulaturen til å ta oss inn igjen.

Stå på ett bein når vi pusser tenner osv, fører nok helst til at vi blir gode til det. Men det beste rådet er nok: gå tur på ujevnt underlag og prøv å bli sterkere.

Da er vi tilbake til der jeg egentlig startet. Uten å vedkjenne meg forfallet, var jeg blitt svakere i rumpe og bein. Jeg har vært noenlunde flink til å trene overkroppen med strikker og litt boksing, men det holdt ikke. For første gang på 4-5 år har jeg nå vært på SATS igjen. Jeg har tatt i, blitt støl på en god måte og håper det funker. Da jeg gikk derfra idag, følte jeg at det var litt lettere å gå rett  frem, ikke snuble i fortauskanten osv. Men jeg er klar over at mulig placebo-effekt og ønsketenking kan spille meg ett puss.

Hilsen Thor-Øistein som fremdeles kan se fremover.