Ingen kan være i tvil om at vi nærmer oss valgdagen – nå 12 dager igjen. Daglig pepres vi med meningsmålinger og dypsindige kommentarer på de samme målingene. Jeg har ikke tall på antall debatter i TV – først og fremst mellom de arme partilederne. Regner med at de alle trenger minst to ukers ferie for å komme seg etter en helt sinnsyk (for å bruke et ungdomsuttrykk) valgkamp. Samtidig med at politikerne fra alle partier bruker tid og krefter på å lokke til seg noen stemmer så har en stor del av oss allerede stemt og dermed utelukket at de kan lokkes over til et annet parti. De har i alle fall bevist at de ikke skal bli sittende hjemme i sofaen. Selv har jeg tenkt å bruke stemmen min på selve valgdagen. Det er noe litt høytidelig over den dagen, og det vil jeg ha med meg.

Som mange andre er jeg nå nokså lei av TV-debattene som neppe kan bidra til noen viktig folkeopplysning lenger ettersom det aller meste allerede er sagt. Men mandag var jeg på et kjempespennende debattmøte om – ikke formueskatt heldigvis, men om ungdomskriminalitet. Møtet ble holdt på CARLS på Carl Berner, et stort og flott lokale som huser kafeer og møtelokaler. Arrangør var ikke en politisk interesseorganisasjon eller et politisk parti, ei heller NRK eller TV2. Arrangør var Riksteateret og anledningen var teaterstykket Ord for blod som har premiere i begynnelsen av september.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette var en panelsamtale med 8 deltakere, perfekt regissert og ledet av Hilde Sandvik. Blant deltakerne var justisminister Astri Aas-Hansen, enhetsleder forforebygging i Oslo Politidistrikt Jane Bechmann Dahl, Ungdomsarbeider og forfatter Ghulam Abbas, Forfatter og journalist Shazia Majid og fire andre meget taleføre og spennende personer. Det alle var enige om var at ungdomskriminaliteten er et viktig problem og særlig siden de kriminelle blir stadig yngre. Det de også var enige om var at det dreier seg om en liten andel av hovedstadens ungdommer, man snakker om 55 “verstinger” og ca 200 med gjentatte lovbrudd. Ingen prøver å bortforklare at innvandrerungdommen er overrepresentert blandt de unge kriminelle, men alle syntes det var viktig å presisere at de aller fleste ungdommene i Oslo, både innvandrerungdom og etnisk norske er lovlydige og gode samfunnsborgere. Det er viktig å få med seg når det ropes høyt om “svenske tilstander” og at samfunnet er mer opptatt av å beskytte de kriminelle. Samtidig som det foreslås lavere kriminell lavalder og avskaffelse av ungdomsfengsler, noe alle paneldeltakerne var enige er tiltak som er vist at ikke virker.

Ghulam Abbas, tidligere en av lederne i den beryktete B-gjengen, nå ungdomsleder og forfatter er viktig å lytte til. Hans oppskrift for tiltak er tidlig innsats, forebyggende arbeid og jobbmuligheter. Sårbare barn bør fanges opp tidlig, gjerne allerede i barnehagen. Han fikk bred støtte blant de andre paneldeltakerne. Noen tiltak som prøves ut og synes å virke er en til en oppfølging og deling av informasjon mellom ulike etater. Når en skole får en elev som er i barnevernets eller politiets søkelys på grunn av vold bør skolen absolutt få kjennskap til dette uten at taushetsplikten er til hinder.

Dette var en debatt det var verd å få med seg og som festet seg i meg. Den var velregissert og godt ledet med deltakere som var godt forberedt. Jeg ser frem til å se forestillingen Ord for Blod neste uke på Riksteateret. Dette er en sann historie, en innsiderapport fra søsteren til den farligste gjenglederen i Sverige om å havne midt i et dødelig gjengoppgjør i en verden der voksne ikke er til stede.

Det er trist når det viser seg at unge mennesker er mer opptatt av formueskatt (som de aller fleste ikke får) enn hvordan det er å vokse opp i Oslo og Norge i dag. Uansett håper jeg alle bruker stemmeretten sin.

Hilsen Ragnhild

Jeg kom til å tenke på en film fra 1985 av samme navn som overskriften på denne posten – produsert og regissert av duoen Wam og Wennerød. Filmen handler om solidaritetstanken som lett forsvinner i det de som var unge og fremadstormende i 1968 blir selvfornøyde samfunnsstøtter når de runder 40-årene som vellykkede besteborgere. Er vi der i dag også?

Det er en rar tid vi lever i. Mens verden står i brann og Putin og Trump møtes som de aller beste “buddies” i Anchorage er vi og norske medier mest opptatt av det kommende Stortingsvalget 8.september. Et Stortingsvalg hvor det kan synes som det partiene er mest opptatt av (med noen få hederlige unntak) er hvordan rike Norge skal bli enda rikere slik at vi skal få mer å rutte med. Mer til å shoppe og skaffe oss flere ting som vi ikke trenger skal man tro nettavisenes stadige opptatthet med unge influensere. Samtidig med at endel ikke har nok penger til mat på bordet for seg og sine, og “slik skal vi ikke ha det” sier politikerne og fortsetter sin utrettelige diskusjon om penger og ffortsatt vekst.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en svoger som bedriver voksenopplæring. Han ringer meg når det er noe han har lest eller hørt (ikke i og på norske medier) som han synes jeg bør vite og forstå. I morges ringte han meg og fortalte at han hadde hørt om lekkasjer fra hva som skjedde i Alaska på BBC. Det han fortalte var at Trump og Putin var blitt enige om at bytte av land var den beste veien til en fredsløsning, og byttet ville på ingen måte gavne Ukraina. Dette hørtes så skremmende at jeg gikk inn på de største norske nettavisene pluss NRK for å se hva de skrev om saken. Enda mer skremmende var det at de stort sett skrev om sport og roasten av Erna som har vært en gjenganger de siste dagene.  Utover dagen er det kommet både stoff og kommentarer om “landbytte”, jeg skal ikke være urettferdig, men hvorfor er de norske mediene så sene med så viktige nyheter?

Men tilbake til vår egen andedam og det som skal skje i september. Jeg blir bekymret og lei meg når jeg ser og hører at det som opptar oss og politikerne våre mest er vår private økonomi, vår egen lommebok. Når et av de største partiene går inn for å redusere all bistand, skrote alle grønne prosjekter og bytte ut fellesskapsløsninger med individuelle løsninger, da lurer jeg på hvor det ble av  solidariteten, vårt ansvar for hverandre, bygging av velferdstaten og “yte etter evne, få etter behov”. I Klassekampen torsdag sto en fokusartikkel av Sigbjørn Johnsen – Barn av velferdstaten – som det gjorde godt å lese. Sigbjørn Johnsen er født i 1950 og selv om han er 9 år yngre enn jeg er, har han som jeg vokst opp i etterkrigstiden da solidariteten sto i høysetet, velferdsstaten ble bygget og fellesskapsfølelsen var viktig. Han skriver at det er i krevende tider vi tydeligst kjenner hvor viktig dette fellesskapet er, men at det må bestå også når det går bra. Det er ikke en ordning med sluttdato, den må være der hele livet, for oss alle. Når det er krefter som vil flytte mer ansvar over på enkeltindivider og la markedet løse oppgaver som tidligere var fellesskapets ansvar, da står velferdsstaten i fare. Sigbjørn Johnsen er en klok mann og tankene og refleksjonene som kommer til uttrykk i denne lille artikkelen i KK gjør meg glad og jeg tenker at akkurat slik er det. Gid våre nåværende politikere kunne la seg belære av ham.

En liten tanke helt til slutt. Det er trist at miljøbevisstheten er på vikende front og at selv de unge setter miljøet langt ned på listen over viktige saker. Det er unntak og jeg heier på AUF som står opp mot moderpartiet og en oljesmurt politikk, de er mer enige med MDG enn sine partifeller. Her er det mange som burde lytte til de unge.

Hilsen Ragnhild som tror på velferdsstaten og fellesskapet

Jeg har hatt en veldig fin sommer, den første som enke, en status som fortsatt er uvirkelig for meg. Sommeren er ikke slutt, men nå det er sensommer føles det godt å komme tilbake til hverdagen.

Den siste uken har vært en uforglemmelig tur på Vestlandet med venner. Start på Dovre, derfra over Sognefjellet til Luster og derfra igjen til Hardanger. På vei fra Dovre passerte vi Sel med den vakre statuen Kristin Lavransdatter av Kari Rolfsen.

Et av mange høydepunkter på turen var fire konserter på Baroniet i Rosendal med Leif Ove Andsnes som arrangør og konsertdeltager. Strålende opplevelser i den gamle låven, nå Riddersalen, som er blitt et ypperlig konsertlokale, Kvinnherrad kirke og Den røde sal i hovedbygningen. Dette er tiende og siste året Leif Ove Andsnes har arrangert denne festivalen, men han lover å fortsette som mentor og deltaker på musikkarrangementer på Baroniet i årene som kommer.

Det er blitt endel bilkjøring, men også fergetransport som Kaupanger – Gudvangen gjennom fantastiske landskap med imponerende fossefall og høye fjell.  Biltur fra Utne til Jondalen etter ferge Kvanndal-Utne ble en eple-og-morelltur på snirklete småveier, etter sigende (sannhetsvitne datter Gry) er dette det virkelige Hardanger.

Turen ble avsluttet på hytte ved Møsvann, fjelltur og usedvanlig gode måltider. På hjemveien tre timers besøk på Vemork kraftstasjon og Tungtvannskjelleren med en meget kunnskapsrik og god guide. Meget god voksenopplæring, i alle fall for meg som bare hadde sporadisk kunnskap om Vemork, Rjukan, Hydro og Tungtvann.

Men nå er altså hverdagen her og som jeg alltid har sagt, hverdager er det flest av og det er det beste. I år starter hverdagen med åpning av valgkampen, Arendalsuke, partilederdueller og ikke minst partilederdebatt. Partilederdebatten i går kveld ble som forventet med hovedfokus på de tre store partiene og småpartiene som strevet med å komme til orde og sette sine preg på debatten. I følge VG var det Jonas Gahr Støre, Sylvi Listhaug og Guri Mellby som var kveldens vinnere. Personlig syntes jeg Listhaug slapp alt for lettvint unna å ramse opp sine hjertesaker i stedet for å svare på programledernes spørsmål.

Etter å ha sett Energiministeren i debatt med leder i Oslo SV, en debatt som jeg synes Sunniva Holmås Eidsvoll vant, er jeg skuffet og lei meg over at AP fortsatt kverner i vei på “utvikle og ikke avvikle”.  Dessuten tok Energiministeren alt for lettvint på forskjellen mellom å ikke lete etter mer og å pumpe opp det som allerede er funnet. Det virker som han vil tåkelegge det faktum at Miljøpartiene SV, Venstre og MDG ikke snakker om å skru igjen oljekrana nå, men derimot vil unngå å lete etter nye felt som tidligst kan komme i produksjon om 25-30 år. Det er sørgelig å se at denne valgkampen først og fremst dreier seg om økonomisk vekst og at miljøet blir glemt i alt snakk om penger og vekst. Det eneste partiet som setter miljøet først blir stort sett nedsnakket og latterliggjort av de store partiene. Selv ikke hetebølger, jordskred, flom og andre naturkatastrofer får politikerne bort fra å prioritere vekst og olje fremfor miljøvern, bortsett fra MDG. Vi skal være glade for at vi har dem, de må fortsette å være små klegger som skaper kløe for AP, H og FrP.

Hilsen Ragnhild

Nå har jeg sommerblogget så mange ganger og så lenge at dere som leser det sikkert begynner å bli lei. Men selv om gradestokken nærmer seg “bare” 20 grader, det regner ute og vi skriver august så er det fortsatt sommer.

Etter å ha vært fem uker på Bråtane, fire uker i trekk og nå en uke fra fredag til fredag så er det nå slutt. Selve sommeren på Bråtane er slutt, jeg merker at kveldene blir litt mørkere og at solen ikke kommer så høyt på himmelen som den gjør i juni/juli. August kan også være fin, men på en annen måte. Det forblir sikkert varmt i vannet, men det er fuktigere i gresset om morgenen og solen får ikke helt tak like tidlig som i juli.

I går kveld kom jeg hjem til Lilleborg og det urbane livet, nedlastet med stor sekk, en kurv i den ene hånden og en termobag med nyplukkete solbær i den andre. Jeg kjørte med Karoline og Kaspar til Asker og tok toget derfra. I toget var det god plass, men da jeg kom på bussen ved Nationalteateret var det stappfullt. Ikke noe problem, en gammel dame med stor sekk fikk de middelaldrende til å sprette opp og tilby meg plass.

Men altså det urbane livet. På Lilleborg var kafeen i underetasjen hos meg helt full og som på fredagskvelder i hele sommer var det Stand Up. Jeg bivånet det hele fra min veranda og forsto på lattersalvene at dette var skikkelig morsomme greier. Min lett reduserte hørsel gjorde at jeg ikke klarte å skjeldne ordene fra hveranre og dermed ikke fikk med meg poengene, dessverre. Dessuten har jeg ikke helt fått med meg hva Stand Up er, annet enn at utøverne går frem til mikrofonen og er morsomme. Det hele er, så vidt jeg har forstått, ikke planlagt, men allikevel planlagt, skjønner?

Sommeren har vært veldig sosial og jeg er evig takknemlig for å ha fått lov til å være så lenge sammen med barn og barnebarn. Akkurat denne sommeren med hetebølge og at det lille som er kommet av regn stort sett har kommet om natten, har alle stort sett spredd seg ute. Dagene med Karolinefamilien med svenske gjester har vært startet med morgentrim på plattingen under kyndig ledelse av Karoline. Alle skal med, fra Hedda 17 til mormor 83. Morsomt og sikkert helsebringende.

Mye tid har vært tilbrakt på bryggen med bading og soling for de yngre og yngste. For 83-åringen har en stol i skyggen med en bok vært det aller beste. Det har vært lange og hyggelige middager med nitid planlegging og jeg har fått komme til dekket bord. For en luksus. Men nå passer det fint å ha noen dager alene hjemme, neste uke blir det ut på en lenge planlagt tur med venner.

Selv om jeg for det meste har befunnet meg i en vegeterende tilstand har jeg da i alle fall fått lest avisene, dvs Dagsavisen og Aftenposten, om morgenen. Det har nå som alltid vært diverse ting å ergre seg over, men ikke så mye at jeg skal belemre leserne mine med det. Dessuten er irritasjon over våre små ergrelser og politiske forskjeller så ørsmått i forhold til hva som skjer ute i verden, USA, Palestina, Israel og Ukraina for bare så vidt å nevne noe.  Jeg har imidlertid fått med meg at noen rike onkler plutselig er blitt så opptatt av verdier at de heier frem KrF med milde gaver i millionklassen. At de samme onklene har mye å tjene på et borgelig flertall legger de ikke skjul på. Dessuten har de sikkert mye til overs for et parti som vil skrote fedrekvoten og få flere kvinner til å gå mer helhetlig inn for å styrke familien ved sin tilstedeværelse. Kanskje litt mer deltidstilværelse i arbeidslivet ute og mer heltid hjemme til glede for hardt arbeidende menn?

Sensommerhilsen fra Ragnhild