Det er høst og vakre farger langs Akerselva samtidig med at verandakassene fortsatt bugner av sommergleder. Men jeg skriver ikke om høstfarger og blomster, men om misbruk av blodprøver.

I siste nummer av Tidskriftet (Tidsskrift for Den norske legeforening) er det en leder som omhandler markedet for kostbare blodprøver. Så lenge jeg kan huske har bruken av unødvendige blodprøver vært diskutert. Ikke bare fordi det koster samfunnet masse penger, men også fordi en rekke rekvirerte blodprøver i beste fall ikke er av stor betydning for diagnose og behandling, i verste fall kan være direkte skadelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fastleger, privatpraktiserende spesialister og sykehusleger rekvirerer blodprøver som ikke alltid er like godt gjennomtenkt hvorfor de rekvireres. Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg hadde blant mye annet også fokus på rekvirering av blodprøver. Vi må stille oss spørsmål om en blodprøve vil ha betydning for diagnostikk, behandling, oppfølging eller prognose, hvis ikke er det like godt å la være å bestille den aktuelle prøven. Det er å håpe at Gjør kloke valg kampanjen har hatt betydning for hvordan vi tenker rundt bestilling av blodprøvesvar.

Ekstra ille er det at private aktører som Blodsjekk og Amino, begge reklamerer med blodprøver som skal gi en “helsesjekk”, får lov til å fortsette sin virksomhet. Rådet for legeetikk har kommet med en uttalelse om Amino som sier at virksomheten og markedsføring er i strid med de etiske regler for leger. Tjenesten er ikke forsvarlig praksis. Jeg har ikke funnet tegn til at Dr Dropin har endret på bruken av helsesjekk med Amino (som er en del av Dr Dropin), etter uttalelsen fra Rådet.

Blodsjekk reklamerer med at de tilbyr helsesjekk via blodprøver – enkelt raskt og trygt. Bare å bestille bodprøver online, oppsøke et laboratorium og motta prøvesvar raskt. De tilbyr en helhetsløsning som kan effektivisere helsehjelp må vite. Jeg grøsser når jeg leser hvordan kolleger prostituerer seg ved å benytte seg av menneskers helseangst for å tjene raske penger på en virksomhet som er i strid med legeetikken.

I tillegg til etikken i disse virksomhetene, eller mangel på sådan, koster dette både den enkelte og samfunnet mye penger. De som velger å bestille blodprøver med tro på at de får vite noe om egen helse nå og i fremtiden må selvfølgelig betale for det. Men prøvene sendes til et laboratorium hvor hver analyse har en kostnad. Det er grunn til å tro at disse analysene i utstrakt grad betales av det offentlige skriver lederskribenten i Tidsskriftet.

Nå undrer jeg om Legeforeningen ønsker å stoppe slik virksomhet som disse to jeg har nevnt, det finnes mange flere. Legeforeningen sier de er en forening for alle leger, også for leger som beveger seg langt utenfor det som vi regner som god praksis (?) I tilfelle nei, hva kan Legeforeningen gjøre? Sett fra fastlegekontoret er det også et spørsmål om oppfølging av resultetene fra slike blodanalyser rekvirert fra Amino eller Blodsjekk med ytterst uklar indikasjon. Det vil kreve legeresursser som kunne vært brukt på langt bedre måte. Som lederskribent Øyvind Stople Sivertsen formulerer det: Det er verd å tenke på at et av fremtidens knapphetsgoder neppe er blod (til analyser), men helsebudsjetter.

Puh, dette var en av mine kjepphester som jeg nå har fått ri helt uforstyrret. Om noen er veldig uenig skal jeg gjerne høre, men tror ikke jeg kommer til å tenke veldig annerledes.

Hilsen Ragnhild, som alltid litt opprørt

Dette er en ting jeg ergrer meg over, enkle løsninger på komplekse problemer og helsides annonser med slike løsninger.

Moren min som ble 92 år og var klinkende klar til det siste sa alltid at det at det var så mye å ergre seg over holdt henne oppe og i live. Hun brukte ergrelsene konstruktivt, skrev artikler, holdt foredrag og gikk ned med flagget til topps. Slik var hun heldig, det er ikke alle som kan avslutte livet sånn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis mor hadde levet i dag er jeg helt sikker på at hun hadde hatt mer enn nok å ergre seg over og jeg følger i hennes spor. Det er ikke bare ergrelser, men også realt sinne. Akkurat nå er det datasentrene, sendrektigheten når det gjelder kontroll på KI og hysteriet rundt PISA som opprører meg mest.

For å ta det siste først, alle dommedagsprofetiene rundt PISA-undersøkelsen er i ferd med å ta helt av. Hvordan kan det være å være 15 år gammel gutt i dag å få høre til det kjedsommelige at han ligger helt utrolig dårlig an for en lys fremtid? Jeg nekter å være med på at 40 % av 15-åringene er nærmest for analfabeter å regne. Jeg undres på om noen tenker på hvordan det er for disse ungdommene å bli presentert for en undersøkelse som de ikke har noe forhold til og slett ikke er motivert for å utføre. Det er en side av saken, en annen er alt som undervises og som barna lærer i skolen som ikke kommer til uttrykk gjennom PISA, en undersøkelse som ikke er laget for våre forhold. Det er selvfølgelig kjempeviktig at barna våre lærer grunnleggende ferdigheter som å lese, skrive og regne. De er dessverre blitt fratatt muligheten til å lære å skrive ved at de i svært mange tilfeller er blitt resentert for en skjerm i stedet for en fysisk bok, for ikke å snakke om noe så enkelt som blyant og papir. Jeg har stor tro på ungdommene våre og undersøkelser på voksne viser jo at de stort sett kommer til å klare seg bra. Så får skolepolitikerne ta ansvar for hva dagens 15-åringer er fratatt av mulighet for å lese å skrive på papir. Heldigvis kommer det nå noen motstemmer til det hylekoret vi har blitt presentert for de siste ukene.

Så er det datasentrene. Hvem er det som har sovet i timen når det nå vokser opp datasentre som forbruker store mengder av den kraften vi så sårt trenger? Når kommunene får bestemme ser de jo hvilken økonomisk lykke det kan gi med å få et datasenter. Først den senere tiden har problemet med kraftsluket kommet opp og i endel tilfeller har vel bordet fanget.

Når det gjelder KI så går det langt langt over hodet på meg. Det eneste jeg skjønner er at her har utviklingen fått lov til å løpe løpsk og nå er det mange som vil trekke i nødbremsen. Bruk av uønsket overvåking med de såkaldte “pervobrillene” er en liten del av det, men peker på at her er det et problem vi ikke ser rekkevidden av. Tegningen av alle “agentene” på debatten var jo egnet til å skremme vannet av en stakkar. Jeg har stor tro på den nye digitaliseringsministeren og håper han kan ta noen nødvendige grep her hjemme. Bare synd at vi ikke har vært med når EU har diskutert tiltak som vi absolutt burde ha vært en del av. Også veldig synd at vi har organisasjoner som med helsides annonser i Klassekampen lørdag oppfordrer oss til å være med på å få Norge ut av EØS. Hvor er de med hodene sine?

Puh – der fikk jeg luftet noen frustrasjoner og takk for det. Det er så mye jeg ikke skjønner, men jeg får jo prøve å henge med litte grann.

Hilsen Ragnhild

Den mye omtalte borgfreden er over og endelig fikk TSV anledning til utføre dieselbrølet i full offentlighet på Dax18 og i Debatten. Med seg på brølet hadde han leder av Norges største parti på meningsmålingene og en brøler fra Trøndelag. Det gikk sånn passe, den ene siden roper krise mens den andre siden prøver å¨roe ned og forsvare en viss ansvarlighet og langsiktige løsninger. Krise er et veldig sterkt ord som etterhvert kan få minsket sin betydning ved at det brukes i både tide og utide. Ett er i hvert fall sikkert, selv om livet kan være tungt og vanskelig for noen så har vi det (kanskje ufortjent) godt her i landet og i motsetning til noen allierte har vi et sikkerhetsnett som tar vare på oss selv om noen roper krise.

På det personlige plan så fikk jeg en sårskade på vei ut for å morgenbade fredag morgen etter et meget ublidt møte med et dørhåndtak. Resultatet var en flenge i underarmen som jeg raskt forsto at jeg ikke var i stand til å behandle på egen hånd og dermed ble det drosje til legevakten på Aker sykehus. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men etter å ha sett to sesonger av The Pitt hadde jeg ikke forventet den roen som møtte meg. Riktignok var jeg tidlig ute, klokken var bare litt over syv da jeg trakk kølapp og var først i køen for triage, dvs vurdering for alvor og plass i den videre køen. Køen vokste mens jeg satt der til dørene åpnet klokken 07.45, men stemningen var rolig og dempet og liknet på ingen måte på akuttmottaket i Pittsburg, Pennsylvania.

Jeg er storfornøyd med behandlingen jeg fikk av en kompetent sårsykepleier og vurderingen til en sannsynligvis LIS som for sikkerhets skyld tilkalte en second opinion fra en overlege, noe som er betryggende og inngir respekt. Resultatet er at jeg er stripset og forbundet og får komme til kontroll på legevakten, antakelig fordi min alder tilsier at sårtilheling ikke er ukomplisert. Hva som skjer under bandasjen vet jeg ikke, men det er i alle fall ingen tegn til infeksjon så det er bra.

Det som er sørgelig er at det sannsynligvis går lang tid før jeg igjen kan nyte morgenbad i Akerselva før klokken syv om morgenen. Mye tyder på at det ikke blir mulig før det er så glatt og vanskelig at jeg ikke tør og da blir det ikke bading før til våren. Jeg skal imidlertid være glad for at det ikke har skjedd noe verre og jeg må vel kanskje regne med noen legebesøk eller besøk på Legevakten så gammel og lett ustø til bens som jeg er.

Hilsen Ragnhild

Det har vært en rar og annerledes uke. Mediene har nærmest på repeat gjentatt hva som skal skje nå kong Harald er død og det virker som det er allmenn redsel for å være «upassende». Den såkalte borgfreden har lagt politiske diskusjoner på hyllen og Dax18 likner nå mer en endeløs repetisjon av hvordan nasjonen har det etter dødsfallet og ellers bare snille smådiskusjoner. Det kan ikke være lett å styre mediene i disse dager, vi kan vel være glade for at borgfreden bare varer til etter begravelsen og ikke som hoffsorgen som skal vare en hel måned til.

Det var en lettelse å lese Dagsavisen og Klassekampen i dag. For jamen ble den kollektive sorgen utfordret. Alle er enige i at kong Harald har vært en samlende figur og veldig god for landet vårt, sammen med dronningen, i de 35 årene de har regjert. Men derfra til å forvente en kollektiv sorg som også skal være statlig regulert er et nokså drøyt stykke.

Og nå skal jeg tørre å være litt personlig. Jeg sørger ikke over kong Haralds død. At en syk 89-åring får lov til å slippe er vel godt og livets gang. Det er vemodig, men ikke sørgelig at han er borte. Det er fint å minnes alt det fine han har gjort og sagt, nå går livet videre med en ny konge som skal få lov til å få tid til å sørge over faren sin. Familien sørger, vi andre minnes og ser tilbake på de 35 årene med vemod om at de er over. Poenget er vel at sorg er noe personlig og at vi sørger på ulike måter og derfor bør ingen lage regler for hvordan vi skal sørge eller ikke sørge.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag sørger jeg over at jeg ikke fikk med meg at en barndomsvenninne var død og derfor ikke fikk gått i begravelsen hennes. Vi har aldri vært spesielt nære, men hun er en del av barndommen og ungdommen min som nå er borte. Det er vel derfor jeg sørger, fordi livet er kort, fordi vi mister mange rundt oss og fordi vi er lei for alt vi ikke gjorde, for dem vi skulle ha truffet men ikke rakk det, og for en siste hilsen vi ikke fikk sendt.

Det er så veldig tydelig for meg nå, jeg må treffe vennene mine, besøke venner som ikke er så mobile og ikke utsette noen ting. Jeg har sagt og skrevet det før, men det trenger å gjentas IKKE UTSETT NOE – da kan det bli for sent. Dette har kanskje denne underlige tiden, den siste uken blitt enda tydeligere for meg.

Hilsen Ragnhild