Det har vært en rar og annerledes uke. Mediene har nærmest på repeat gjentatt hva som skal skje nå kong Harald er død og det virker som det er allmenn redsel for å være «upassende». Den såkalte borgfreden har lagt politiske diskusjoner på hyllen og Dax18 likner nå mer en endeløs repetisjon av hvordan nasjonen har det etter dødsfallet og ellers bare snille smådiskusjoner. Det kan ikke være lett å styre mediene i disse dager, vi kan vel være glade for at borgfreden bare varer til etter begravelsen og ikke som hoffsorgen som skal vare en hel måned til.
Det var en lettelse å lese Dagsavisen og Klassekampen i dag. For jamen ble den kollektive sorgen utfordret. Alle er enige i at kong Harald har vært en samlende figur og veldig god for landet vårt, sammen med dronningen, i de 35 årene de har regjert. Men derfra til å forvente en kollektiv sorg som også skal være statlig regulert er et nokså drøyt stykke.
Og nå skal jeg tørre å være litt personlig. Jeg sørger ikke over kong Haralds død. At en syk 89-åring får lov til å slippe er vel godt og livets gang. Det er vemodig, men ikke sørgelig at han er borte. Det er fint å minnes alt det fine han har gjort og sagt, nå går livet videre med en ny konge som skal få lov til å få tid til å sørge over faren sin. Familien sørger, vi andre minnes og ser tilbake på de 35 årene med vemod om at de er over. Poenget er vel at sorg er noe personlig og at vi sørger på ulike måter og derfor bør ingen lage regler for hvordan vi skal sørge eller ikke sørge.
I dag sørger jeg over at jeg ikke fikk med meg at en barndomsvenninne var død og derfor ikke fikk gått i begravelsen hennes. Vi har aldri vært spesielt nære, men hun er en del av barndommen og ungdommen min som nå er borte. Det er vel derfor jeg sørger, fordi livet er kort, fordi vi mister mange rundt oss og fordi vi er lei for alt vi ikke gjorde, for dem vi skulle ha truffet men ikke rakk det, og for en siste hilsen vi ikke fikk sendt.
Det er så veldig tydelig for meg nå, jeg må treffe vennene mine, besøke venner som ikke er så mobile og ikke utsette noen ting. Jeg har sagt og skrevet det før, men det trenger å gjentas IKKE UTSETT NOE – da kan det bli for sent. Dette har kanskje denne underlige tiden, den siste uken blitt enda tydeligere for meg.
Hilsen Ragnhild