Alle partiene på Stortinget bortsett fra KrF har stilt sine representanter fritt når det skal stemmes over forslaget til ny abortlov som Regjeringen har lagt frem. Fristillelsen har ført til at det med overveldende stor sannsynlighet blir et flertall for forslaget. I tillegg er det en unison enighet om at en viss selvbestemmelse for kvinnen skal ligge fast, enten man mener en grense på 12 uker som mindretallet ønsker eller 18 uker som flertallet har landet på. Mindretallet som mener at selvbestemmelsen bør gå frem til fosteret er levedyktig kommer ikke til å nå frem selv om det er gode argumenter for dette alternativet.
For meg som har abortkampen fra 1970 årene i friskt minne er det som har skjedd på disse 50 årene revolusjonerende. Den gang var det som alle vet et flertall på Stortinget som på ingen måte ønsket selvbestemmelse for abortsøkende kvinner og som gjorde at loven kom i to omganger. Den første uten selvbestemmelse, men med åpning for sosiale årsaker og med vekt på kvinnens situasjon i 1975 og endelig en lov om selvbestemt abort i 1978 med knappest mulig flertall. Diskusjonene den gang var ikke som i dag respektfulle med innestemme og en viss forståelse for “motpartens” syn, men var preget av raseri, “blod”dryppende dukker, prester og biskoper som forlot sine embeter i protest og karakterisering av abortsøkere som lettlivete kvinner med et tøylessesløst seksualliv uten ansvar. Dessuten skremmebilder av abortall som skulle gå til himmels og hjelpeløse kvinner som skulle la seg presse til det de egentlig ikke ønsket.
Når vi ser tilbake så gikk det slett ikke så galt. Aborttallene har holdt seg stabile eller gått litt ned og kvinnenes rett til selv å bestemme over livet sitt, også svangerskap og fødsel, er vel etablert. I 1970 årene var det også mulig å diskutere abort med abortmotstandere med innestemme og respekt. Jeg hadde mange slike gode samtaler som har lært meg at mye hyl og skrik i offentligheten ikke alltid viser det fulle og hele bildet. Selv om vi står steilt mot hverandre i en sak er det fullt mulig å akseptere at de som tenker annerledes gjør det fordi de mener av fullt hjerte at det er riktig. Det skal de ha respekt for.
Abortloven av 1978 var et produkt av sin tid, en tid uten de medisinske mulighetene vi har i dag, både til mer skånsomme aborter og til å diagnostisere alvorlig sykdom hos fosteret langt sikrere og tidligere. Det vi får nå (sannsynligvis) er en lov som speiler vår tid, kvinners stilling og medisinske fremskritt. Kanskje den blir stående i nye 40-50 år, det får jeg ikke vite.
Først var det svart fredag eller Black friday som det egentlig heter for dette kommer som så mye annet fra USA. I USA var Black friday den store handledagen etter Thanksgiving som er siste torsdag i november og dateres tilbake til begynnelsen av 1950-tallet. Svart ble dagen først ordentlig på begynnelsen av 1960 tallet da det oppsto fullstendig kaos i Philadelphia med plyndring av butikker i forbindelse med handledagen. Den svarte fredagen kom først til Norge i 2010, introdusert av Oslo Fashion Outlet i Vestby. Siden har handelsstanden grepet muligheten for storsalg begjærlig og ganske snart var det ikke nok med en enslig fredag, nei vi fikk en hel uke med kjøpefest og hemningsløs handling med såkaldte gode tilbud. Så nå ser det ut til at Black week er kommet for å bli.
Det mangler ikke på kritikk av denne svarte uken. Selve ordet kjøpefest smaker vondt og minner oss på at det siste vi og kloden vår trenger er oppfordring til shopping og hemningsløs handling. Vi sorterer søppelet vårt og prøver å unngå matsvinn, begge deler selvfølgelig viktig for miljøet. Men det virkelig store problemet for miljøet er vårt overforbruk av ting, kanskje særlig klær og plast som finnes i en mengde klær. Vi ser bilder på TV av søppelhaugene fulle av tekstiler, grøsser og går ut og kjøper en ny T-skjorte eller kjole til julebordet på Black weektilbud. Sannsynligvis har vi skapet fullt av både T-skjorter og kjoler, men det gir jo sånn god følelse med noe nytt og annonsene for kjøp vet å trigge lystsentrene i hjernen som stimuleres av å kjøpe. På den annen side er det slett ikke sikkert tilbudet var så godt, de store butikk-kjedene vet å ordne seg med før- og etterpriser som lurer oss forbrukere trill rundt.
Jeg har ikke vanskelig for å forstå at det er fristende å kjøpe den vaskemaskinen som virkelig trengtes på et godt tilbud under Black week. Det jeg ikke forstår er at handelsstanden fortsetter med denne oppfordringen til å kjøpe og kjøpe bare for å kjøpe. At det annonseres i ukene før Black week slik at vi virkelig skal kjenne på hvor viktig det er å kjøpe akkurat de tingene vi kanskje trengte, men helt sikkert kan klare oss uten.
Ros til Fæbrikkvinnene med Jenny Skavlan i spissen som protesterer mot handelsstandens kjøpepress ved å arrangere brukt- og byttesalg av festklær under Black week. Tiltaket har vært kjempepopulært og det skal være kommet inn mengder av fine selskapskjoler som passer perfekt for julebordsesongen. For, som de sier, selskapskjoler blir sjelden slitt ut og i stedet for at de havner i en søppelhaug i India kan kanskje noen andre få bruk for dem.
Jeg vil ikke være en Black weekkjøper så hvis jeg trenger nye strømper får jeg sørge for å kjøpe dem før eller etter Black week. Og så håper jeg at handelsstanden snart er seg sitt ansvar bevisst og avskaffer denne oppfordringen til å handle. Vi MÅ virkelig forstå at vårt overforbruk er med på å ødelegge kloden vår.
Jeg har tidligere skrevet om Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg som skal forhindre overbehandling og overdreven bruk av disgnostiske hjelpemidler som f.eks. blodprøver. Dessverre er det ikke alle kolleger som har fått med seg dette.
Når en lege med “lidenskap for preventiv helse og folkehelse” går sammen med en overivrig økonom og starter et firma som – hold dere fast – ved hjelp av regelmessige blodprøver skal holde befolkningen frisk og derved avlaste sykehus og fastleger – ja da er de på ville veier. Det synes ogå Rådet for Legeetikk som har opprettet sak mot legen. Rådet skal nå vurdere om firmaet har brutt markedsføringsreglene i legenes etiske regelverk, men også om det planlagte tilbudet er et brudd på kravet om forsvarlig legevirksomhet.
Det er tydeligvis mye penger i helse og grunderne av denne aktuelle tjenesten har kastet seg på helsekarusellen for å tjene penger, mye penger. Når den overivrige økonomen påberoper seg å bare gi et tilbud som er helt frivillig og som hjelper sykehus og fastleger med å begrense pasientstrømmen er dette bare sprøyt og “undergraver og tar vekk ressurser fra det offentlige helsevesenet”, for å sitere fastlege og førsteamanuensis Stefan Hjærleifsson som uttaler seg til BA. At stifterne av dette tilbudet gjør det av medmenneskelige og samfunnsøkonomiske grunner faller på sin egen urimelighet.
Firmaet tilbyr blodprøvepakker fra basis til 990,-kr per år til premium for 3490,-kr. per år. Ved å velge den dyreste får du “oversikt over flest mulige aspekter ved egen helse”. Firmaets lege som påberoper seg 15 års erfaring som lege burde ha lært at blodprøver tatt uten en spesifikk diagnostisk hensikt er i beste fall bortkastet, i verste fall direkte skadelig. Skadelig fordi alle som har den ringeste erfaring med tolking av blodprøver vet at prøvene gir et øyeblikksbilde som slett ikke alltid stemmer med virkeligheten og at falske positive og falske negative forekommer. En blodprøve uten sammenheng med kliniske funn sier som oftest ingenting. Samtidig må positive funn følges opp, selv om de ved mangel på klinisk sammenheng sannsynligvis er uten betydning. Var det noen som snakket om å avlaste fastlegene? Det er nemlig faslegene som må ta seg av bekymrede pasienter med blodprøvesvar som har liten eller ingen betydning.
Dette er dessverre verken første eller siste gang noen hiver seg på helsetrender og vil tjene penger på våre bekymringer og redsler når det gjelder helse. Det er her kloke valg skal lære oss å bruke resurssene på en fornuftig måte og ikke bidra til overdiagnostisering og overbehandling. Det er trist at leger som burde vite i det minste noe om helse og diagnostikk, er med på dette blodprøvekjøret eller annen unødvendig såkaldt diagnostikk. Jeg tror at sist jeg skrev om dette gjaldt det for-sikkerhets-skyld helkropps ultralydundersøkelser, de finnes dessverre fortsatt og fortsetter sin markedsføring til mennesker med helseangst.
Vi trenger fortsatt legeforeningens kampanje og den må nå stadig nye generasjoner leger samtidig som den dunker fornuft inn i leger med 15 års erfaring og likevel ikke har forstått dette.
Overskriften er et sitat fra en artikkel Sissel Benneche Osvold skrev i Dagbladet i 1993. Den er ikke mindre aktuell i dag.
I 1993 var den nye kvinnekampen med Nyfeministene, Kvinnefronten og andre feministorganisasjoner blitt 20 år gammel. Kvinnekampen som hadde ført til kvinnemakt og kvinner i viktige posisjoner. Vi hadde fått selvbestemt abort, kvinnelig statsminister og fremfor alt MAKT. Som Sissel skriver “Den nye feminist-uniformen er elegant innsvinget i livet, høyhælt, pyntet og kostbar. Bæreren som har oppnådd høy grad av likestilling i det profesjonelle samfunnet, er forsvarlig frisert, sminket og velluktende…” Jeg kunne sagt det samme i dag og lagt til at hun bruker store summer på operasjoner og annet som kan få henne til å se ung og vellykket ut.
I 1993 spør Sissel om kvinnemakten er blitt mindre farlig fordi den snakker som en mann, kler seg som menn liker, likestiller seg i mennenes verden? Var det dette vi drømte om i 1970-årene? Misforstå meg ikke. Det er flott at kvinner bekler maktposisjoner og konkurrerer på like fot med menn. Jeg håper inderlig at Kamala Harris vinner valget i USA og gleder meg når kvinner bekler maktposisjoner. Men igjen, var det dette vi drømte om?
I Nyfeministenes spede begynnelse på begynnelsen av 1970-tallet var drømmen et likestilt samfunn hvor kvinnemakt skulle representere andre verdier, et samfunn uten vold mot kvinner og en verden uten kriger hvor kvinner og barn alltid vil være blant de tapende. Et samfunn der menn og kvinner kjemper sammen om et likestilt og rettferdig samfunn. Det samfunnet Sissel Benneche Osvold så konturene av i 1993 er bare blitt enda mer tydelig i 2024. Kvinner og menn på toppene i samfunnslivet, i finans og profesjonene er forbausende like, stylet og groomet til store summer. Jakten på det perfekte utseende er ikke bare kvinner som bedriver, menn er akkurat like opptatt å se flotte ut, men der dreier det seg mer om en veltrent kropp.
Akkurat som i 1993 finnes det også i dag kvinner (og menn) som er mer opptatt av å kjempe for en bedre verden enn å se så uhyre velstelte og veltrente ut. Sinte unge kvinner som lar seg lenke sammen utenfor Stortinget og som kjemper for et bedre samfunn for alle. De blir latterligjort og utsatt for alle Berit Ås’ hersketeknikker, men står fjellstøtt på sine krav og håp for en bedre verden. Berit Ås var i 1993 en rollemodell det sto respekt av og er det fortsatt 6 uker etter sin død 96 år gammel. Sissel kaller det grønsj feminisme i 1993 og vi kan jamen kalle det det i dag også. Så kanskje vi gamle feminister med drømmer fra 1970-årene skal samle oss om en ny grønsjfeminisme?
