Vi som elsket(?)/ elsker Amerika

Jeg har skrevet om det tidligere – hvordan vi som ungdommer lærte å elske Amerika  Nå vil jeg skrive litt om den organisasjonen som lot meg oppleve et fantastisk år i USA da jeg var 17 år, AFS.

American Field Service (AFS)

ble opprettet i 1914 som en frivillig ambulansetjeneste for de allierte under første verdenskrig. Under krigen opplevde ambulansesjåførene at personlig kontakt over landegrensene bidrar til forståelse og vennskap. I mellomkrigstiden ga AFS universitetsstipendier til fransk og amerikansk ungdom og under annen verdenskrig var AFS igjen et frivillig ambulansekorps. Erfaringene fra de to verdenskrigene fikk ambulansesjåførene under ledelse av Stephen Galatti til å starte et et internasjonalt stipendprogram i 1946. Tanken bak var at hvis ungdom møttes på tvers av landegrensene og ble kjent med hverandre ville det ha stor betydning for internasjonale relasjoner. I 1947 kom de første ungdommene fra Europa til USA, deriblant tre norske. Siden har mer enn 320 000 ungdommer fra hele verden deltatt i utvekslingsprogrammer i regi av AFS. De første tiårene var utvekslingen mellom USA og andre land i verden. Fra 1980-tallet har organisasjonen hett AFS Intercultural Programs for å signalisere at AFS ikke lenger er amerikansk, men en internasjonal organisasjon for å gi ungdom mulighet for kontakt på tvers av landegrenser og kulturelle skillelinjer. Nå kan ungdom reise til en rekke land i og utenfor Europa, i familien har vi ungdommer som har vært i Sveits og Den Dominikanske republikk og vår yngste datter var i den franske delen av Canada.

Stephen Galatti (1888-1964)

var utdannet på Harvard og hadde nasjonale og internasjonale ledende stillinger. Han deltok i ambulansetjenesten American Ambulance Field Service under første verdenskrig og ledet tjenesten under  andre verdenskrig. Han ble generaldirektør for AFS i 1936 og ledet organisasjonen frem til sin død.Han bygget opp utvekslingsprogrammet etter krigen og var en kraftfull leder frem til sin død. Jeg var så heldig å treffe ham flere ganger mens jeg var utvekslingsstudent og opplevde ham som en uhyre karismatisk person.

Hvordan jeg lærte å elske Amerika

17 år gammel – i 1958 reiste jeg til USA for å bo i en familie og gå på skole i Scarsdale rett utenfor New York. Det ble et uforglemmelig år som fortsatt preger meg og som gjorde meg til en ihuga USA-fan. Selvfølgelig så jeg og opplevde en del underligheter, dette var i den tiden raseproblemene virkelig toppet seg og det var ikke bare svarte borgere som ble mobbet i hvite bydeler. I min lille landsby bodde velstående mennesker av forskjellig slag, men de ikke-jødiske brukte mye tid og krefter på å holde jødiske barn / ungdommer borte fra sine “lekeplasser” som f.eks. country-cluben. Men alle menneskene jeg møtte og ble kjent med var så åpne, hyggelige og genuint interesserte i meg og mitt (jeg ble nok sett på som svært eksotisk fra dette landet nær Nordpolen) at det var bare å gi seg over og elske dem. Dette året lærte meg at Stephen Galatti hadde helt rett, det var vel verd innsatsen og pengene å få europeisk, og etterhvert ungdom fra alle verdenshjørner, til USA og gi dem mulighet til å bli kjent med andre kulturer. Bussturen på slutten av året sammen med AFS’ere fra hele verden var kronen på verket – vi ble kjent med og lærte å like ungdommer fra land vi knapt hadde hørt om.

Hvordan er det i dag?

Nå er det ikke lett å elske Trumps USA. Et USA hvor presidenten med et pennestrøk fjerner all bistand til organisasjoner som driver noen form for familieplanlegging i den fattige del av verden. Og det er selvfølgelig ikke den eneste uhyrligheten som skjer under Trump – vi må leve med hans politikk lenge etter hans regjeringstid ettersom han har klart å skape et erkekonservativt Høyesterett. Men jeg opplevde et annet USA, og opplever det fortsatt når jeg kommer dit. Vennlige og gode mennesker, en åpenhet og raushet som vi kan ha mye å lære av. “Det er bare utenpå og betyr ingenting” sier kritikerne. Javel, men så godt å bli møtt med smil og noen hyggelige ord i stedet for sure fjes.

Ja, jeg elsker fortsatt Amerika (USA) og håper på bedre tider for dette fantastiske landet.

Hilsen Ragnhild

 

Betyr musikk noe for hvor spreke vi er ?

Etter å ha lest boka “Musikk og hjernen” som neurologene Are Brean og Geir Olve Skeie har skrevet, vil jeg svare ja. Men før jeg går løs på premissene for det, vil jeg si noe mer generelt om sprekhet. Sprekhet kan være en objektivt affære. Jeg ser for meg 80 åringen som vandrer rundt i skog og mark uten problemer. Han hogger ved, han leser aviser og bøker, har god hukommelse og diskuterer livlig. Både han selv og vi rundt er klare i vår vurdering. Han er sprek fysisk og mental helse er bra. Men det er heldigvis den subjektive sprekhet de fleste av oss er mer opptatt av. Den går mer ut på hvordan vi synes vi fungerer ut i fra hva vi ønsker og håper. Jeg har feks vært syk og puslete. Så kommer dagen med stigende humør, jeg kommer meg ut i frisk luft og lysten til å lese dukker opp igjen. Jeg meddeler omgivelsene, ” jeg er sprek igjen”. Denne gode subjektive opplevelse håper vi selvsagt vedvarer.

Det er idag masse kunnskap som forteller at en sunn livsstil med bra kosthold og regelmessig fysisk aktivitet øker sjansene for å kunne leve et bra og aktivt liv. Det har jeg tidligere skrevet betraktelig mye om og skal ikke gjenta det her.


Jeg vil heller se litt på det Brean og Skeie skriver om i boka. Menneskehjernen består av 80 milliarder nerveceller (neuroner) og hver celle har i snitt forbindelse med 7000 andre nerveceller. Og i tillegg kommer alle de andre cellene i hjernen vår (gliaceller) , sansynligvis i et like stort antall. Dette utrolig kompliserte system utvikles fra fødsel og ihvertfall til 20 års alder. Boka er spennende og er skrevet slik at alle lesende og interesserte vil få mange gode stunder til ettertanke. Her er noen få eksempler:

Barn som går i korps eller får annen musikk-opplæring utvikler spesielle deler av hjernen.  Dette gjenfinnes langt opp i eldre år og kan være medvirkende til å gjøre hjernen generelt mer robust.

Det ser ut til at jo mer utdannelse og videre intektuelt liv vi har, jo større reservekapasitet har hjernen. Får vi et hjerneslag hvor nerveceller i deler av hjernen dør, vil andre deler av hjernen overta. Stor reservekapasitet bedrer mulighetene for restitusjon. Det vises også til at musikk av forskjellig art sammen med annen opptrening gir tilleggs-gevinst.

Det er så mange indikasjoner på at musikk er bra i å forebygge en rekke sykdommer og i behandling, og det er ikke bare hjerneslag, men også feks Parkinsons sykdom og Demens. Det er imidlertid for lite vitenskapelig arbeide som er gjort og tildels er det lite kontrollerbart. Slik jeg leser boka er det likevel holdbart å si at det musiserende menneske vil kunne utsette starten og symptombyrden ved de 2 lidelsene. Et musiserende menneske er både den aktive utøver, men også den aktive lytter til musikk.

Til slutt, et japansk arbeide fra 2014  delte 119 eldre friske gamle i 2 grupper med trening 1 gang i uken. Den ene gruppen trente med musikk, den andre uten. Etter ett år fant man at gruppen med musikk hadde klart mest bedring av kognitiv funksjon. Denne gruppen hadde også et bedre bevart hjernevolum, (MR vurdert). Det nevnes ikke, men jeg håper de også ble fysisk sprekere. Dette rimer godt med mine erfaringer. Trening i grupper hvor vi synes musikken er flott gjør oss også glade, “vi tar i” , og vi fortsetter.

Brean og Skeie nevner opptil flere ganger at positiv effekt av musikk betinges av at vi liker den!!

Hilsen Thor-Øistein som anbefaler boka.

Foreldrepermisjonen enda en gang

Jeg trodde ikke jeg skulle skrive om dette flere ganger, men etter flere runder i Aftenposten den siste uken kan jeg ikke la være.

Kjære Gro – du gjør en fantastisk innsats som talskvinne for fødende og barslende kvinner. Nå føler jeg at du kanskje burde ha tenkt deg litt bedre om før du igjen grep til (din gode) penn(en). Du er enig i at vi har en raus og god ordning for foreldre til nyfødte barn. Det som imidlertid er ditt anliggende er å følge opp NAV-EØS skandalen og mene at norske kvinner ikke får de rettighetene de etter EØS-reglene har krav på. Du lager en sak av at etter norsk lovgivning er bare 6 uker etter fødselen forbeholdt mor, men samtidig er det lovfestet minimum 15 uker til henne. Du går langt i å si at kvinnene må forhandle om å få sine 15 uker sammenhengende mens både du og jeg vet at det er et oppkonstruert problem. Kjenner du virkelig kvinner som blir jaget ut i arbeidslivet etter 6 uker av en ektemann som vil begynne sine 15 uker allerede da? Det gjør ikke jeg. Så vidt jeg vet tar de aller aller fleste menn/fedre ut akkurat den permisjonstiden som er øremerket dem, altså 15 uker. Det finnes noen par som deler permisjonstiden mellom seg, men jeg har til gode å høre om kvinner som må gå i harde forhandlinger for å få litt mer enn de øremerkede 15 ukene. De aller fleste får hele fellespotten, dvs 15 +15 uker, det er ganske god tid til å komme seg etter fødselen og få ammingen godt i gang. Vi vet også at helt ekstraordinære forhold kan føre til f.eks. en sykemelding. Kjære Gro, jeg tror ikke saken din vinner på krisemaksimering og tåredryppende historier som neppe har rot i virkeligheten. Og som jeg vet du selv er veldig klar over, vi kvinner er forskjellige, noen synes faktisk det er ganske deilig å kombinere amming og arbeidsliv etter 15 uker og vil gjerne dele på fellespotten. Noe av permisjonstiden kan tas ut som tidskonto og dermed gi mulighet for kortere arbeidsdager – kanskje en god løsning for noen.

Hilsen Ragnhild som er full av beundring for hva Gro har utrettet, men for å si som Siv: nå er nok nok.

Om å holde det gående – på ski og på sykkel

“Du skal aldri slutte med ting du alltid har likt å gjøre” sa min gode venninne til meg i det hun gikk på hodet ut i vannet mens jeg forsiktig krabbet meg uti. Dette har jeg tenkt mye på siden og særlig etterhvert som jeg er blitt eldre. For det er ikke til å stikke under en stol at endel aktiviteter blir vanskeligere med årene. På den annen side, selv om det blir vanskeligere så er det langt fra umulig, det gjelder bare å tilpasse seg . Dette tenkte jeg på da vi var på ski på Norefjell for noen dager siden. Fine oppkjørte spor tross mildvær og hålkeføre der det ikke var kjørt. Vi valgte å gå på ski med stålkant, da er det lettere å ploge. Og det å ploge er alfa og omega for meg, 78 år gammel, som er redd for å falle. Så ved å velge utstyr og teknikk (ploging) som er tilpasset alder og ferdighet kan jeg fortsette å gå på ski, noe jeg alltid har gjort og alltid har vært glad i.

En annen ting er sykling. For meg er sykkelen et fremkomstmiddel og en super måte å komme fra A til B på raskt og effektivt. Etterhvert er jeg blitt mer ustø så jeg har byttet ut sykkelen min med en damesykkel uten stang og med høyt styre. Den er litt tyngre å håndtere enn den gamle sykkelen min, men så mye lettere å komme av og på samtidig med at jeg ikke får vondt i nakken av å sitte fremoverbøyd. Vintersykling kommer ikke på tale, sykkelen står trygt plassert i garasjen og der skal den stå til etter påske. El-sykkel? Ikke foreløpig, men den dagen jeg ikke klarer bakkene med vanlig sykkel så kanskje – håper det blir lenge til.

Så var det det med å gå med hode først ut i vannet. Jeg var ganske god til å stupe som ung, men det har jeg altså sluttet med. Jeg er ikke så veldig glad i å få hodet under vann. Jeg har stupt noen ganger for å motivere barnebarna: “hvis dere gjør sånn eller slik så skal mormor stupe”. Ikke er det særlig flott å se på og det er ikke snakk om 2 meter, men heller 30 cm (bryggekant). Men det virker – barnebarna blir storlig imponerte og det var jo hensikten. Så det å ikke slutte med ting har sine begrensninger.

Det er selvfølgelig en rekke andre ting jeg heller ikke vil slutte med som å gå tur på fjellet eller i marka. Slik føret er nå er tur i marka helt avhengig av godt fottøy, men så lenge jeg har gode piggstøvler går det fint an selv om det er hålkeføre.

Alt dette er helt avhengig av at helsa holder. Det er det bare å håpe at den gjør, så langt er jeg veldig takknemlig og glad for alt jeg fortsatt kan gjøre.

Hilsen Ragnhild som i dag var i det litt forsonlige hjørnet, det kommer nok mer opprørthet senere.

Boka om å være besteforelder i 2020.

Vår gode venn og kollega Gro Nylander har skrevet boka “Barnebarn- Glede og alvor”. Den handler om alle aspekter ved å være besteforelder. Den er svært personlig og handler mye om hvordan Gro og mannen Øyvind har vært besteforeldre og hvordan de har greid det, og det stort sett bedre enn folk flest. Men for å si det med  en gang, vi er mange som prøver så godt vi kan og det er kanskje “godt nok”.

Før jeg sier noe mer om boka, vil jeg fortelle litt om hvordan jeg opplevde mine besteforeldre. Far hadde 13 søsken og mor hadde 11 søsken . Begge familien hadde middels store gårdsbruk i Akershus. Fars far døde da jeg var 3-4 år gammel. Ut over at jeg husker at jeg satt på fanget hans en gang, er han ute av mitt minne. Men jeg har et minne av at at det var godt å sitte der, han luktet gammel mann og pipetobakk. Morfar levde noe lenger, de var begge født ca 1875. Morfar tok meg i hånden og leide meg rundt på gården. Vi var i smia, vi var  i fjøs, stall, grisehus og hønsehus og rundt omkring. Han sa ikke ikke så mye, kanskje lite gran når den lille pjokken spurte om noe. Det som imponerte meg mest var at den gamle mannen med utslitt dressjakke og hatt på hodet sto på tunet og kløyvde ved hver dag. Farmor og mormor opplevde jeg som to gamle, snille og utslitte kvinner som ga god klemmer, de sa heller ikke så mye. De ble utrolig nok dengang ca 80 år. Uten at de gjorde så mye sammen med oss sto besteforeldrene våre for en trygghet og tilhørighet som vi barnebarna følte.

Det er kvantesprang fra jeg var liten gutt i 1940 åra til idag. Og kjære Gro, det er alt dette som har blitt annerledes, du skriver om og som jeg skal prøve å reflektere over. Vi besteforeldre idag lever lengre og er friskere enn for et par generasjoner siden. De fleste av oss er ikke utslitt av hardt arbeide, dårlig råd og mange barn. Boka er på en måte en familie Nylander/Almås biografi som jeg synes er god. Du beskriver godt utfordringene som dere møter med barn og barnebarn. Du refererer til andres historier også og du har referanser. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at dere får til det meste  bedre en “folk flest”, uansett hvor helhjertet vi andre prøver. Gleden ved å bistå med barnebarnas aktiviteter er stor og er nok endel av prosessen med å gi stafettpinnen videre. Barn og barnebarn kan også komme i situasjoner som krever mye besteforelderinnsats og mange klarer det også. Jeg er opptatt av å gi alle besteforeldre god samvittighet så lenge de gjør det de makter. Vi må godta og respektere at vi er forskjellige.

Første del av boka gir en god kunnskapsformidling om svangerskap, fødsel, amming, ting med babyen som ikke helt går skinner. Og du rir noen av dine kjepphester her og der, det må du få lov til. Dette følges opp med utfordringene  som kommer de neste årene. Hele tiden med en fin besteforeldrevinkling. Boka kan leses sammenhengende,men første halvdelogså som oppslagsverk.

Gro, du har tidligere skrevet mye som spesielt har vært betydningsfullt for omsorgen av spebarn. Nå har du rundet det av med en personlig bok om det å være besteforelder som jeg har lest med interesse

Hilsen Thor-Øistein som er imponert over at du har orket dette også.

 

Mer enn nok å hisse seg opp over i 2020

Bare en snau uke ut i det nye året og julefreden er blitt erstattet av dyp bekymring for hva vi har foran oss. Det er valgår i USA, fortsatt vår viktigste allierte, og den sittende presidenten får mange ganger så mange medieoppslag som utfordrerne selv om de fleste medier er enige om at han er en katastrofe. Men mediene jager i flokk og flokker seg om ham de helst skulle sett erstattet. Vet de ikke at all omtale er til det gode uansett hvor lite sympatisk han fremstilles? Bjørn Hansen har en glitrende og skremmende analyse i dagens Dagsavisen http://Demokrati dør i mørke USA beveger seg inn i et valgår samtidig som landet beveger seg inn i en krise for demokratiet.  Demokratiet dør hvis ikke folket får anledning til å stemme. I USA sørger irrganger og komplikasjoner (skapt av republikanerne) for at det blir vanskeligere og vanskeligere for minoriteter å få stemme. Enten blir valgkretsene manipulert med, valglokalene lagt slik til at det er vanskelig å komme dit eller det er rett og slett for vanskelig og for dyrt å få registrert seg. Veien til gjenvalg blir enklere og enklere så slik er det mest sannsynlig at det blir. Så nå er det bare å nevne Iran, Irak, atomavtalen og droneangrep så går det kaldt nedover ryggen på meg.

Men bekymringer er det nok av her hjemme også. I år skal det handle om iskanten. Vi har fått en olje og energiminister som har som valgspråk at all olje skal pumpes opp, ingen restriksjoner på oljeleting og skattefordeler mens hun gjemmer seg bak oljearbeiderne som hun påstår vi som ønsker restriksjoner er på kollisjonskurs med. Skjønt gjemme seg gjør hun ikke, hun er vel regjeringens mest frittalende, det skal hun ha. Ingen, selv ikke programlederne i Dax18 og Dagsrevyen klarer å stoppe talestrømmen fra henne. Diskusjonen om iskanten som har stor betydning for videre oljeleting i Barentshavet har så vidt startet. Vil regjeringspisken virke så godt at iskanten flyttes nordover på tross av Venstre og KrF? Det vil vi snart få vite, men gir Ropstad og Grande seg på den saken, er i alle fall både deres og partiene deres dagers talte.

Nå går saken lektor Clemens Saers har anlagt mot Osloskolen til Høyesterett. Saers ble skadet for livet etter å bli angrepet av en voldelig elev ved OHG.  Faren som denne eleven representerte var han ikke  informert om. Nå er Osloskolen frikjent i to rettsinstanser og Saers sitter igjen med millionbeløp i saksomkostninger. Retten bryr seg selvfølgelig fint lite om hva folk, dvs du og jeg mener, men vår rettsfølelse sier oss at denne saken er kommet ut dypt urettferdig. Urettferdig mot Saers selv, men også mot alle de lærere i ungdomsskolen og videregående skoler som daglig må stå opp mot voldelige elever. Også her må jeg vise til Dagsavisen (som er min foretrukne sengelektyre om morgenen). http://Vipps i solidaritet! Clemens Saers gjorde sin plikt, mens rektor gjemte seg bak ryggen til Utdanningsetatens advokat.

Og enda har jeg ikke nevnt NAV-skandalen som viser klassejustisen i vårt egalitære samfunn. Men dette får være nok for en nyttårsblogg – kommer nok tilbake med mer oppmuntrende lesning senere.

Hilsen Ragnhild som dessverre har lett for å hisse seg opp tross gode forsetter om det motsatte.