Gammel mann på til tur til New York.

I går hørte jeg forfatteren Tor Åge Bringsvær snakke om det elendige prosjektet “å bli gammel”. Han har nok noen poeng og det har han skrevet en artig bok om. Nå skal jeg fortelle om en tur til New York sammen med Ragnhild, kona mi. Det ble mange utfordringer for gamlingen på 83, men moro ble det.

Ragnhild var invitert med ektefelle til de gamle skolevennene som avsluttet High School  for 60 år siden.  Uansett hvor gamle vi er, kan flyturen bli slitsom. Koffert på omlag 20 kg og trillebagger og lange avstander på flyplassen, tilsier en viss sprekhet. Jeg husker forøvrig en eldre dame som fortalte meg at den viktigste grunnen for henne å slutte å reise, var at hun ikke orket vekten av bagasjen lenger. Historien er også at etter noen måneders trening, gjennopptok hun turene til syden igjen.

Uansett, noen overraskelser kan det bli. Da vi kom til Newark og hadde fått av kofferten fra bagasjebeltet, skulle vi videre opp 2 etasjer til toget. Rulletrappen sto og det var ikke heis. Intervall-trening skal være bra for gamlinger også, men med tung koffert og høye trappetrinn i stående rulletrapp, ble det nesten en munnfull for mye.

Vi har besøkt New York City noen ganger tidligere. For å føle byen på pulsen går vi mye og det ble fra 15- til -20000 skritt daglig. Vi leiet hverandre og tok det pent. Vi kunne ikke la være å tenke tilbake på New York maraton vi greide å fullføre for vel 35 år siden. “Alt har sin tid”, bare tanken på antydning til løping i gatene nå, gjorde oss svimle. Løypa går fortsatt gjennom Harlem, men denne gangen ble det Metodistgudstjeneste. Menigheten var hovedsakelig afro-amerikanere i sine fineste søndags-habitter, også var vi endel turister. Nydelig gospelsang og en pastor som holdt en fin preken i Martin Luther King stil gjorde dagen minneverdig.

Selve re-union var en samling nesten 300 km fra NYC, og den har Ragnhild allerede skrevet om. I etterkant var det kanskje eplekjekt å si at det enkleste selvsagt er en leiebil. Det gikk bra, men jeg tilstår umiddelbart at rundkjøringer og motorveier i flere plan, krever sin gamle mann. Verst var det å komme ut og inn i byen, særlig når GPS ikke får med seg vei-arbeider osv. Uten Ragnhild som Co-pilot, hadde vi vel fremdeles virret rundt derborte.

Og selve møtet med Ragnhilds skolevenner fra 1959? Kjempevellykket, også for meg som påheng.

Flyturen til NYC tok godt og vel 7 timer og hjem litt kortere tid. Slitsom er det uansett, men det vi har merket mest til, er 6 timers tidssoneforskjell. Selv om vi tar litt Melatonin før sengetid, blir det urolig søvn utpå natten og i overkant trøtt utpå neste dag. Men uansett,slitsomt? Det var verdt det.

Flyskam nå? Vi får kutte ned på andre ting og ta den diskusjonen senere.

Hilsen Thor-Øistein, fremdeles litt døgnvill.

Seniorlivet på tur

For 60 år siden var jeg på high school i staten New York som AFS utvekslingsstudent. Dette året har preget meg hele livet først og fremst på godt. Tross alle umulighetene som skjer i dette merkelige landet så elsker jeg fortsatt USA. Og helt spesielt elsker jeg New York. Hvis noen foreslår en tur til the Big Apple er jeg rask til å slå til.

For tyve år siden var jeg på reunion med klassen min. Da var vi fortsatt ganske unge – i slutten av 50-årene. Det var mange som møtte opp og det var en flott opplevelse. Gamle skolevenninner og noen gamlekjærester – veldig morsomt å være med på.

Nå er det gått tyve nye år og vi er blitt i slutten av 70-årene. Færre kom til reunion denne gangen av den enkle grunn at ganske mange (23) ikke lenger er blant oss og 4 stykker meldte avbud i siste liten pga sykdom eller dødsfall i nær familie. Men vi som var der, mange med ektefeller, hadde to strålende dager sammen nord i New York state ved Lake George. Det var mimring og oppdateringer på livene våre, som alle har artet seg forskjellig uten at det la en demper på stemningen.

Thor -Øistein og jeg leiet bil og kjørte opp 4-5 timene til Lake George – den største utfordringen var å komme ut av og inn igjen i New York (byen). Når vi nå sitter trygt tilbake på vårt lille, men kjempekoselige hotell like ved biblioteket tar vi et glass vin og er overlykkelige over at det gikk bra denne gangen også. Tror det er siste gang vi prøver å kjøre bil på Manhattan.

Hva vi sitter igjen med etter dette stevnemøte med glemte år (for meg)? At uansett hvor forskjellig vi lever så har vi fortsatt så mye felles. For meg å treffe igjen gamle klassekamerater som betydde så mye for meg for 60 år siden – ja det var herlig. Tross Trump (som alle var absolutt fortvilet over) så elsker jeg fortsatt Amerika og iallfall mine samtidige skolevenner.

Av ulike grunner får Thor-Øistein og jeg noen ekstra dager i New York. Det skal vi gjøre det meste ut av for det finnes ikke problemer, bare utfordringer.

Hilsen Ragnhild full av gode opplevelser.

 

 

Det er nok nå

Nok er nok når unge afghanere blir deportert fra Norge til internflukt i Afghanistan eller rett og slett til ny flukt hvor de ender på gaten i et annet europeisk land. Vår regjering som i flyktningespørsmål domineres av FrP sørger for at UDI/UNE ikke viser noen barmhjertighet når det gjelder de såkaldte Oktoberbarna.

Nok er nok når en norsk hjelpearbeider treffer en afghansk familie med barn som snakker norsk i flyktningeleiren Moria i Hellas. For fem år siden ble familien deportert fra Norge til Afghanistan hvor det i følge norske myndigheter (men ingen andre lands myndigheter) skulle være trygt. De ble forfulgt i Afghanistan og flyktet påny. Barna som nå er 13 og 16 år gamle har norsk som språk, de kjenner ikke språket i Afghanistan.

Nok er nok når unge mennesker som er godt integrert i Norge blir sendt tilbake til land som Iran hvor de blir forfulgt, fengslet og torturert.

Nok er nok når vår regjering (som altså lar FrP dominere innvandrings- og asylpolitikken) setter foten ned for å hente hjem en norsk dødssyk fireåring som bor med mor og søster i den beryktede AlHol-leiren nord i Syria. Nok er også nok når KrF og Venstre går med på slik umenneskelig behandling for å regjeringsmakt. Hvilken makt kan man spørre når de igjen og igjen må stemme mot sin overbevisning.

Nok er nok når Hussein med norsk kone og to norske barn får endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse etter 11 – elleve- år i Norge. Hussein som er godt integrert i det norske samfunnet risikerer å bli skilt fra kone og barn og sendt tilbake til et land hvor han risikerer forfølgelse,

Nok er nok når Norge vurderer å sende ungdommer med midlertidig oppholdstillatelse tilbake til Syria etter at de har lært seg norsk, begynt å jobbe eller studere og funnet seg godt tilrette i det norske samfunnet.

Nok er nok når Norges regjering gjentatte ganger nekter å være med på en europeisk dugnad for flyktninger. Når andre land tar sin del vil ikke Norge delta. Da fem europeiske land i august tok på seg å ta i mot flyktninger som var reddet av det norske skipet Ocean Viking ville ikke Norge være med på hjelpeaksjonen.

Nok er nok når vi er så inderlig fornøyd med oss selv, når vi vil bli medlem av FNs sikkerhetsråd, men ikke vil leve opp til FNs Høykommesær for flyktninger eller Barnekonvensjonen som viser til barnets beste. Når barn og foreldre skilles eller barn må dø under kummerlige forhold i flyktningeleirer er det ikke til barnets beste.

Det er nok nå.

Hilsen Ragnhild som er glad det finnes organisasjoner og mennesker som i Dråpen i havet og Leger uten grenser.

 

Hva skal til for å være en sprek 90-åring?

Kan vi fortsatt være rimelig spreke som 70-,80 og 90 åringer? Ja, erfaring og forskning viser at dette er mulig. Kanskje en forutsetning, at vi ikke er ødelagt av sykdom.

Før jeg går løs på “teorien” vil jeg fortelle om en spreking født i april 1924. Jeg besøkte han forleden i Bærum og vi hadde hyggelig prat om en aktiv alderdom og livet generelt. Etter hvert som praten gikk ble jeg klar over at jeg selv er for ungdom å regne (1936 årgang).

Han vokste opp på en gård på nordsiden av Randsfjorden og det la grunnlaget for en generell styrke og utholdenhet. Deretter ble det Krigsskolen og tjeneste inntil majors grad, før  det ble sivilt arbeide. Hele tiden var han en aktiv mann med turer i skog og mark, på ski, på beina eller på sykkel. Etter den første Birken 48 år gammel, har det blitt 40 turer over fjellet og 38 merker, siste gang 90 år gammel. Jeg var selvsagt mest interessert i hva han hadde å fortelle om de siste 20 årene og her kommer kortversjonen.

Han begynner dagen med morgengym.og det er ikke bare litt svinging med armene og bøy og tøy. Han bruker kroppen som “egen-vekt” og tillegg et såkalt trim hjul, kfr bilde. Dette har resultert i skikkelig styrke i kjerne- og overkroppsmuskulaturen. Han er handy-mann og bistår familie og naboer når dette trengs. Det blir arbeide i egen hage med hakke, spade og manuell gressklipper, og han trenger ikke hjelp til å skifte jul på bilen. Er det trapper i nærheten, så er de til for å brukes.Det er nesten daglig sykling og gåturer, både langs veien og i skogen. Mange av oss er forsiktig med skiturene etter 75, men med gode “plogferdigheter”, er han ikke redd for utforbakkene i marka. Vi var begge enige om unge sprekinger som kom bakfra som torpedoer kunne være et faremoment. Treningssenter er for noen av oss gamle et fyord, men fra han var 85, har han sammen med noen venner, vært der 2 ganger i uken.

For 3 år siden ble det et skikkelig tilbakeslag som han  med tiden har kommet seg godt over, Iden grad at han ikke er fjern fra å vurdere en ny tur fra Rena over fjellet, og det har evt  ingen 95 åring gjort før han. Jeg sier det med en gang, en så sterk og sprek 95 åring har jeg ikke sett noen gang !!

Et langt, sprekt liv uten særlig sykdom skyldes først og fremst hell og flaks. Det første hellet er at vi “valgte” forfedre med det rette genetisk materiale for et langt liv. Når vi så legger til regelmessig fysisk aktivitet som gir oss styrke og utholdenhet,så er vi langt på vei. Men overdreven fysisk aktivitet, kan ha sin pris med tidlig slitasje. En artig ting å vite, er at muskelcellene våre har hukommelse. Har vi vært sterke, men må ta en pause pga sykdom eller annet, så vil vi bygge oss raskere opp med trening i etterkant.

Min sluttsats er: daglig moderat fysisk aktivitet og styrketrening av hele kroppen er basis for å greie oss så lenge som mulig. Ikke undervurder hverdagsaktivitetene! Jeg vil også legge til at godt kosthold med mye fisk,frukt og grønnsaker og grove kornprodukter er bra for oss. Vår venn sa, “også daglig gammel-ost og pult-ost”

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er imponert. Takk til Birger Brandsæter