I går hørte jeg forfatteren Tor Åge Bringsvær snakke om det elendige prosjektet “å bli gammel”. Han har nok noen poeng og det har han skrevet en artig bok om. Nå skal jeg fortelle om en tur til New York sammen med Ragnhild, kona mi. Det ble mange utfordringer for gamlingen på 83, men moro ble det.
Ragnhild var invitert med ektefelle til de gamle skolevennene som avsluttet High School for 60 år siden. Uansett hvor gamle vi er, kan flyturen bli slitsom. Koffert på omlag 20 kg og trillebagger og lange avstander på flyplassen, tilsier en viss sprekhet. Jeg husker forøvrig en eldre dame som fortalte meg at den viktigste grunnen for henne å slutte å reise, var at hun ikke orket vekten av bagasjen lenger. Historien er også at etter noen måneders trening, gjennopptok hun turene til syden igjen.
Uansett, noen overraskelser kan det bli. Da vi kom til Newark og hadde fått av kofferten fra bagasjebeltet, skulle vi videre opp 2 etasjer til toget. Rulletrappen sto og det var ikke heis. Intervall-trening skal være bra for gamlinger også, men med tung koffert og høye trappetrinn i stående rulletrapp, ble det nesten en munnfull for mye.
Vi har besøkt New York City noen ganger tidligere. For å føle byen på pulsen går vi mye og det ble fra 15- til -20000 skritt daglig. Vi leiet hverandre og tok det pent. Vi kunne ikke la være å tenke tilbake på New York maraton vi greide å fullføre for vel 35 år siden. “Alt har sin tid”, bare tanken på antydning til løping i gatene nå, gjorde oss svimle. Løypa går fortsatt gjennom Harlem, men denne gangen ble det Metodistgudstjeneste. Menigheten var hovedsakelig afro-amerikanere i sine fineste søndags-habitter, også var vi endel turister. Nydelig gospelsang og en pastor som holdt en fin preken i Martin Luther King stil gjorde dagen minneverdig.
Selve re-union var en samling nesten 300 km fra NYC, og den har Ragnhild allerede skrevet om. I etterkant var det kanskje eplekjekt å si at det enkleste selvsagt er en leiebil. Det gikk bra, men jeg tilstår umiddelbart at rundkjøringer og motorveier i flere plan, krever sin gamle mann. Verst var det å komme ut og inn i byen, særlig når GPS ikke får med seg vei-arbeider osv. Uten Ragnhild som Co-pilot, hadde vi vel fremdeles virret rundt derborte.
Og selve møtet med Ragnhilds skolevenner fra 1959? Kjempevellykket, også for meg som påheng.
Flyturen til NYC tok godt og vel 7 timer og hjem litt kortere tid. Slitsom er det uansett, men det vi har merket mest til, er 6 timers tidssoneforskjell. Selv om vi tar litt Melatonin før sengetid, blir det urolig søvn utpå natten og i overkant trøtt utpå neste dag. Men uansett,slitsomt? Det var verdt det.
Flyskam nå? Vi får kutte ned på andre ting og ta den diskusjonen senere.
Hilsen Thor-Øistein, fremdeles litt døgnvill.
Det kan nok tenkes at tidligere maraton-løp og vedvarende grunntrening har gitt den kondisjon du trenger i voksen alder for å få glede av en slik ekspedisjon. Imponerende ! Jeg føler ikke spesiell dragning mot New York, men det er fortsatt mange muligheter – særlig når vi nå avvikler småbruket i Italia, hvor jeg pt plukker oliven som besatt til den «siste olje..» – Snart er det hjem til slapseføre og børsepuss..- Her smeller det i alle skogholt og losen går rundt hushjørnene….
Christian
Det kan nok tenkes, Christian, men å ha flaks er nok det viktigste. Lykke til med olivenhøsting som oppkjøring til årets jakt. Og ja, det er fortsatt mange muligheter.