Gudrun Waadeland til minne

Gudrun Waadeland, skuespiller, instruktør, teatersjef og innehaver av intimteateret Henrik Ibsen teater og salong, døde 8.oktober og ble begravet på Vestre gravlund i går. Gudrun har sammen med sin mann Svein Erik Brodal gjennom de siste tredve årene beriket våre liv. Sist jeg snakket med henne var like før koronaen rammet oss. Hun og Svein Erik hadde en ny forestilling på trappene og vi kunne melde oss på til 19. april. Den forestillingen ble selvfølgelig avlyst som følge av pandemien, men lite ante vi da at dette var punktum for mange år med nye oppsetninger av Ibsens dramaer i Hjørungveien 1.

Med jevne og ujevne mellomrom de siste 30 årene har jeg fått en telefon fra Gudrun Waadeland. Hun har da med stor entusiasme fortalt at nå har hun og Svein Erik innstudert et nytt stykke av Henrik Ibsen og har vi lyst til å komme for å se og høre forestillingen. Det har vi selvfølgelig hatt og slik har vi fått oppleve en rekke Ibsendrama iscenesatt og spilt av Gudrun og Svein Erik. Skjønt spilt, de kalte dette selv for en lesning, de leste stykkene, med kostymer og rollebesetning som besto av de to alene. Det har hver gang vært en opplevelse. Uten mye staffasje og bare med de to som leser kom Ibsens tekst frem på en helt annen måte enn i teateret. Dessuten har de for det meste lest hele teksten og ikke en forkortet verjon som er det vanlige ved teateroppsetninger.

Første gang vi var med på lesning i Hjørungveien 1 var for noe over 30 år siden og stykket som ble lest var Når vi døde vågner. Dette Ibsens siste drama leste de to igjen for et par år siden og det var for oss 22 som var til stede en betagende opplevelse. Gudrun har selv skrevet en tekst om hvordan hun tolker dette dramaet – en tekst som ble lest opp av presten i begravelsen hennes i går.

Siste gang vi var på lesning i Hjørungveien var for nokså nøyaktig ett år siden. Da var det Gjengangere som ble lest. Som sedvanlig var vi 22 tilskuere på loftet og nåde den som flyttet på en stol eller prøvde å åpne et vindu, alt måtte stå som nøye planlagt og regissert. Stykket ble lest i ett, bare med en liten pause mellom aktene, en kraftanstrengelse for de to skuespillerne som tross alt begge hadde passert 80 år. Etter lesningen ble det, også som vanlig, servert te, kaffe og småkaker, og ingen fikk lov til å yte noen form for bistand. Etter serveringen ble det åpnet for spørsmål og kommentarer. Det ble som alltid en lang og meningsfyllt kveld for oss tilskuere, for Gudrun og Svein Erik må det ha vært utrolig slitsomt, men som for skuespillere flest – adrenalinet holdt dem oppe.

Hjørungveien 1 som er Gudruns barndomshjem, er i seg selv en opplevelse med sine krinkler og kroker, gamle møbler, speil og lysekroner, malerier, nips av forskjellig slag, blondegardiner, puter og alt som setter oss i en stemning av noe tidsmessig langt tilbake. Det å komme dit, bli tatt i mot i gangen nede av Gudrun iført kåpe og hatt, for så å bli møtt av garderobier Svein Erik og geleidet opp den trange og bratte trappen til loftet hvor det gjelder å finne seg en plass uten å flytte på noe. Her har vi sittet og fått med oss en rekke av Ibsens skuespill. De jeg husker best er nok Når vi døde vågner, Byggmester Solness, John Gabriel Borkman, Gjengangere og Brand som ble lest in toto over to kvelder. Så mye Brand har aldri vært spilt på teateret.

Som jeg skrev innledningsvis, Gudrun Waadwland og Svein Erik Brodal har vært viktige for oss og beriket oss med sin kunst. At Gudrun nå er borte og Svein Erik har helsemessige store utfordringer fyller oss med sorg. Det er noe vesentlig som plutselig ikke er mer. Begravelsesseremonien i går var en høytidsstund det føltes godt å oppleve. Men det minner oss på at alt har sin tid.

Hilsen Ragnhild som er trist, men også takknemlig for alt vi har fått være med på.

 

Verden sett fra Maridalen

I dag har Thor-Øistein og jeg gått tur langs vårt lokale Everglade, med bever og Pia, men uten krokodiller, og filosofert litt over det som opptar oss mye for tiden, valg i USA og den politiske situasjonen her hjemme.

Dette skal ikke være en partipolitisk blogg, men slik verden ser ut akkurat nå er det umulig ikke å tenke og skrive i alle fall litt politisk. Mens jeg biter negler med tanke på hva som kan skje etter 3. november må jeg være evig takknemlig for å være norsk. Takknemlig for at vi har politikere som snakker respektfullt om sine motstandere og som innimellom innrømmer at de kanskje kan ha noen poeng. Takknemlig for at selv om temperaturen av og til er høy så hører vi ikke karakteristikker som imbesil, forbrytersk, idiotiskog det som verre er. Vi hadde en liten glipp fra en partileder på et landsmøte som prøvde seg på Trumpvarianten ved å sette nedsettende kallenavn på motstanderne sine. Tenker hun angrer litt på den nå.

Når dette er sagt kan jeg ikke være annet enn bekymret over trenden med at de øverste politiske sjiktene besettes av tidligere ansatte og partnere i påvirkningsbransjen samtidig som politikere som skiftes ut går direkte til samme påvirkningsbransje, riktignok med en karantenetid på seks måneder. På den måten skaffer kunder av First House, PwC og andre påvirkere seg nærmest direkte tilgang til øverste hylle i regjeringsapparatet eller hos de viktigste partilederne fordi de har vært og er bestekompiser. Og dette gjelder alle partier på Stortinget, røde blå og gule, bare Senterpartiet og Rødt er klare på at slik vil vi ikke ha det. Eksempelet som Jo Moen Bredeveien trekker frem i Dagsavisen i dag får meg til å fryse på ryggen. http://Politikerklassen Vi gir dem tillit. De viser seg ikke tilliten verdig. Gang på gang.

Tidligere rådgiver for Venstres leder som nå er i First House skaffet en kunde direkte tilgang til Næringsministeren. Et demokratisk problem? Så absolutt. Men heldigvis lever vi i et land hvor mediene trygt kan skrive om slikt og kanskje få noen politikere til å skamme seg bitte litt.

Men jeg leser Aftenposten også og kan glede meg over en frittalende lederskribent. Når en ung KrF-kvinne gjør seg høy og mørk og kaller den norske foreldrepermisjonen lite fleksibel får hun så hatten passer: Vrøvl skriver Aftenposten i en leder. Det er jeg hjertens enig i.

Hilsen Ragnhild som er veldig glad for å bo i Norge

 

Pasientens helsetjeneste eller markedets?

Jeg tviler ikke på Helseministerens gode intensjoner når han snakker om pasientenes helsetjeneste. Jeg skal til og med være så storsinnet at jeg ikke skal tvile på at regjeringen ønsker at vi skal ha en helsetjeneste som gavner alle og derfor innfører fritt behandlingsvalg.  Men her kommer forskjell i ideologi inn og hvordan synet på hva som gavner oss best gjør at ulike aktører kan komme til vidt forskjellige konklusjoner.

For snart 20 år siden innførte Stoltenbergregjeringen fritt sykehusvalg. Dette har det vært bred enighet om og har fungert fint i disse tyve årene. Pasienter har fått anledning til selv å velge sykehus når de henvises til sykehusbehandling. Valget har da stått mellom offentlige sykehus alle steder i landet eller private institusjoner der plasser er kjøpt av det offentlige. På den måten har det offentlige helsevesen kunnet sørge for ekstra kapasitet der det er nødvendig, men ikke ubegrenset ekstra kapasitet.

Fritt behandlingsvalg innebærer at pasientene selv velger hvor og av hvem de skal behandles enten det er innenfor det offentlige systemet eller på en privat klinikk – og det offentlige betaler. Med andre ord, helsekronene følger pasientene og de står fritt til å velge.

Nå vet vi at når det gjelder helsetjenester er etterspørselen alltid større enn tilbudet og de velutdannede og resurssterke vet alltid hvilke muligheter som finnes. Ny diagnostikk og nye behandlingsmetoder dukker stadig opp og helsebudsjettene øker i en slik grad at kontroll er tvingende nødvendig. Dette skriver Tiril Rustad Halvorsen om i Dagsavisen 19.10. http://Når valgfrihet trumfer fornuft Helseminister Bent Høie er glad for å gi enda mer valgfrihet. Men hvem kommer den til gode?   Prioriteringer må til for at helsekronene skal kunne utnyttes best mulig og til glede og nytte for hele befolkningen. Fastlegene er kontrollinstansen som sørger for at det bare blir henvist til nødvendig diagnostikk og behandling. Men alle som har drevet med pasientbehandling vet hvor vanskelig det er å stå i mot den veltalende pasienten som bare MÅ ha den MR-undersøkelsen eller vurderingen for en spesialistbehandling. Når pasienten selv sitter på midlene er veien kort til både overdiagnostikk og overbehandling.

Slik det er i dag er de private helsetilbudene nyttig og viktig korrektiv til det offentlige og bidrar med øket kapasitet der det offentlige trenger flere hender. Men det er tydelig at private helsetilbud er et marked med økende potensiale. Stadig dukker det opp nye private tilbud og befolkningen får vite via store kampanjer hvor viktig det er med helseforsikring. Vi har faktisk verdens beste helseforsikring og den heter syketrygden. Spør amerikanerne som er henvist til privat forsikring som på ingen måte dekker alle og hvordan de har det som faller utenfor. Nå mister ikke vi syketrygden selv om vi sper på med privat helseforsikring, men tilbudene antyder at det offentlige ikke er bra nok. Slik blir behovet for private tjenester selvforsterkende. Så lenge de private helsetjenestene er lønnsomme øker de i antall. Fritt behandlingsvalg kan komme til å sluse endel behandling over i det private markedet og slik tappe det offentlige for økonomiske resursser.

Jeg mistror ikke kolleger i det private helsetilbudet og tror at deres viktigste insentiv er økonomisk. Men med økende konkurranse blir det helt nødvendig å tjene mer penger for å styrke driften og holde på pasientene. Slik kan det etterhvert være fristende å tilby mer diagnostikk og behandling enn det som egentlig er nødvendig og riktig ut fra et helhetssyn. Slik øker overbehandlingen og Legeforeningens kampanje “Gjør kloke valg” er fort glemt.

Vi har et offentlig helsevesen som vi er stolte av og som vi vet gir den behandlingen vi trenger når vi trenger den. Det er ikke alltid legene er enige med deg i at du trenger den og den behandlingen. Det er faktisk ikke alltid at pasientene vet best. Derfor bør vi beholde systemet vi har og ikke gi pasienten rett til fritt behandlingsvalg.

Hilsen Ragnhild som er en svoren tilhenger av et godt offentlig helsevesen. Det har vi enn så lenge.

 

 

 

 

Roseslottet ble en opplevelse for barnebarna.


I løpet av de siste ukene har vi vært på besøk til Roseslottet på Frognerseteren 2 ganger, først med tolvåringen  Hedda og så igår med Kaspar snart 15 år.

Roseslottet er en imponerende kunst-installasjon. Maleren Vebjørn Sand har malt tilsammen 153 kunstverk. Dominerende er selvsagt de monumentale 3 – 4 meter høye friluftsbildene som viser motiver fra okkupasjonen fra 1940-1945. Nå skal ikke jeg prøve å beskrive hva vi så i kronologisk rekke følge, men heller prøve å gjenskape hva barna lurte på og hva vi prøvde å utdype i tillegg til de fine tekstene som sto ved vært enkelt bilde.

Jeg var 4 år  da nazi-tyskerne den 9 april 1940 kom til Norge. I etterkant kan jeg være i tvil om hva jeg husker og hva som har blitt meg fortalt. Jeg mener jeg med sikkerhet husker store svarte fly som feide over grantoppene i Ski på vei til Fornebu. Der var det et militærdepot og en mindre forlegning. Far mente at det var tryggest å evakuere oss enda lenger ut på landet. Han hadde en skogsdrift i Enebakk og vi ble kjørt med lastebil ut til Brevik gård ved Mjærvannet. Her ble vi i en måned til det skulle bli “roligere”.

Innfallsporten til denne historien her, var bilder av norske familier som flyktet på lastebil og 129 norske soldater i kamp med tyske tropper ved Fossum bro. Fra Mjærvannet til brua over Glomma var det ikke lenger enn at vi hørte krigshandlingene og så lysgranater. Barna spurte naturlig nok om jeg var redd. Tror faktisk ikke det. For en 4 åring på det tidspunkt, var krig og skyting fremdeles et fjernt begrep.

At jødedeportasjonem har fått en bred plass er mer enn rimelig og kan selvsagt bli bakgrunn til noe utdypning. Både enkeltbilder av norske jøder og hus-installasjonen Ellinors hus, kan for oss ikke forbli ukommentert. Ellinor 5 år gammel ble sammen med mammaen sendt med skipet Donau til Stettin og deretter Auschwitz for umiddelbart ført til gass-kammeret. Barna leste historien ved bildene og hva jeg la til husker jeg egentlig ikke. Bare jeg tenker på det, er nok til at føler at “stemmen knekker”.

Slik gikk vi fra bilde til bilde. Hvorfor brant tyskerne ned Finmark og Nord-Troms? Hvorfor ble noen nordmenn nasister og støttet tyskerne? Hvorfor sprengte hjemmefronten fabrikken på Rjukan? Hvordan gikk det med skuespillerne Knut og Sonja Wigert som på hver sin måte var krigshelter?

Og slik gikk det i 2 timer før vi avsluttet med varm Kakao. Vi, datter, 2 barn har opplevd noe sammen. Snakket mye uten at mobilen har vært fremme.

Stor takknemlighet til familien Sand.

Hilsen Thor-Øistein som har hatt enda en fin dag.

Mens verden står i flammer brenner vi bål på Norefjell.

Mens verden går av skaftet på grunn av en koronasyk president, og vi her hjemme både har sett konturene av et nytt parti og en overgang mellom to partier, har vi hatt noen fredelige dager på Norefjell. Men verden kommer til oss der oppe også, så vi har ikke gått glipp av hverken internasjonale eller nasjonale hendelser.

At den amerikanske presidenten er blitt smittet er vel ingen bombe ettersom vanlige smittevernregler er blitt totalt oversett. Det at han er blitt syk er vel heller ingen overraskelse tatt alder og habitus i betraktningen. Det som nå verden og vi her hjemme avventer med stor spenning og utallige reportasjer i aviser, radio og TV, er hvilken betydning dette vil få for valget i november. Her er alt i det uvisse så den som lever får se.

Jeg er ingen tilhenger av Senterpartiet og deres forsøk på å lage en motsetning mellom by og land, men min sympati for Jan Bøhler er stor og jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår ham. Hans agenda er utenforskap og Groruddalen, sammen og hver for seg. Da han ble vraket til en sikker plass på forslaget til Arbeiderpartiets Osloliste for stortingsvalget, mistet Groruddalen sin fremste forkjemper på Stortinget. Med ham som nr 1 på  listen har Senterpartiet og Groruddalen igjen fått en mulighet – en vinn/vinn situasjon både for partiet (ikke AP) og alle som heier på forsøk på å jevne ut de dramatiske forskjellene vi ser mellom fattig og rik – de som er innafor og de som er utafor.

Dette er ingen politisk blogg så jeg skal ikke si så mye om muligheten for et nytt sentrumsparti, et sentrum-venstreparti. Bare at jeg er så gammel at jeg husker partisplittelsen i Venstre og stiftelsen av Det nye folkepartiet, etterhvert Det liberale folkepartiet som levde mellom 1972 og 1988. Det ble ingen suksess hverken for gamle Venstre, det nye partiet eller Venstre etter at utbryterne vendte tilbake i folden (Venstre) i 1988. Det nye folkepartiet hadde en anseelig stortingsgruppe før de gikk til valg som eget parti – en gruppe på 8 personer av utbrytere fra Venstre. Etter partidannelsen var stortingsgruppen på en mann i en Stortingsperiode.

Med så mye nasjonalt og internasjonalt rabalder var det godt med noen fredelige dager på fjellet i tåke og regn. En hel dag hadde vi sammen med familien Karoline som hadde høstferie. Dagen ble for det meste brukt til bålbrenning og å lære Hedda (12år) å kløve ved. Med morfar som læremester gikk det forbausende greit og Hedda er nå fullbefaren vedkløver.

Hilsen Ragnhild

Jeg er redd – og det burde vi alle være

Overskriften henviser ikke til korona – det er ikke den jeg er redd for. Men når ansvarlige politikere viser til at vi skal fortsette å stole på atomvåpenmaktene og tro at de ser på atomvåpen som Tetschner sier “…en teoretisk mulighet, uten noen gang å bli brukt”, da blir jeg redd. Når vår utenriksminister henviser til NATO-medlemskap og at så lenge Russland og Kina ruster opp må også NATO tviholde på sine kjernevåpen, da blir jeg både redd og fortvilet over at NATO-medlemskapet vårt skal være noe politikerne skyver foran seg for å slippe å ta standpunkt.

Vi “feirer” i år katastrofen da hydrogenbomber ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, og gjorde slutt på krigen i Asia med enorme menneskelige lidelser som fortsatt preger Japan. De bombene var nærmest som småting å regne sammenliknet med det atomvåpenarsenalet som en rekke land i Europa, Asia og Amerika sitter på. Og vi vet hva slags ledere som sitter med fingeren på knappen som kan utløse en storkrig. En av dem viste seg frem på TV i beste sendetid i USA, på nattetid her i Europa.

Femtifem tidligere internasjonale ledere, blant dem tidligere statsministere, partiledere og viktige Stortingspolitikere i Norge, står nå frem og trygler verden om å besinne seg, om å støtte et internasjonalt forbud mot atopvåpen. For, som Robert Mood, tidligere forsvarssjef, general og president i Røde Kors, skriver i en kronikk i Aftenposten, et forbud “vil knesette et prinsipp om at atomvåpen er uakseptabelt – humanitært, moralsk og juridisk.” http://Dagens ledere må raskt endre standpunkt om atomvåpen

Når våre tidligere ledere mener at NATO-medlemskapet ikke er til hinder for å underskrive forbudet som er vedtatt i FN, at vårt handlingsrom i NATO er større enn det vi benytter oss av, da bør våre nåværende ledere med Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide i spissen lytte. Det er alt for enkelt å ikke ta et valg om å underskrive. Kanskje ville det bli nødvendig å rettferdiggjøre underskriften overfor Jens Stoltenberg og de andre NATO-landene som sitter på gjerdet. Men den dagen verden virkelig står overfor katastrofen, at en gal leder et eller annet sted trykker på knappen, da blir det ubehagelig å svare på spørsmålet om hvorfor vi ikke gjorde noe før.

Jeg var barn og ungdom under den kalde krigen, den gang var vi også redde selv om trusselen var mye mindre enn den er i dag. Nå må også norske, nåværende ledere våkne og skrive under på FN-traktaten om forbud mot atomvåpen. Mange stater har gjort det, mange, veldig mange nordmenn mener vi også må gjøre det, SÅ GJØR DET.

Hilsen Ragnhild som ikke lenger tror på avskrekking, men på avskaffelse.