Tittelen henspeiler på et av Jan Jakob Tønseths dikt i samlingen “Muntre dødsdikt”. Mer om det senere.

Nå vil jeg fortelle om turen Thor-Øistein og jeg tok til Fagervann i dag. Vi har gått til Fagervann mange ganger fra forskjellige utgangspunkter og forskjellige turlengder. I dag valgte vi den korteste veien fra Skar. Det har regnet mye i det siste så det var vått og sleipt, men turen opp gikk helt fint uten uhell av noen slag Vi møtte tilsammen tre andre turgåere så ingen problemer med smittevern.

Hver gang vi kommer opp til Fagervann så er det som det tar pusten fra oss. Vannet bærer navnet sitt med rette – det er virkelig vakkert der oppe. I dag lå vannet helt stille, som et smykke med litt lav sol mellom trærne. Jeg har vært der oppe om sommeren og badet, i dag var det nesten så det var fristende å kaste klærne og ta en dukkert. Men oktoberluft og under 10 grader avholdt meg.

Dikteren og romanforfatteren Jan Jakob Tønseth som døde i 2018 hadde et helt spesielt forhold til Fagervann og har nevnt og beskrevet vannet i flere av diktene sine. I “Muntre dødsdikt” som kom ut i 2015 mens han var ut og inn av sykehus og i rekonvalesens i forbindelse med kreftsykdommen, går Fagervann igjen gjennom samlingen. Diktene er preget av munter sorgfullhet, det er en dyp melankoli samtidig med at dikteren ser humoristiske glimt i situasjonene som beskrives. Dette i seg selv er litt av en bragd, å beskrive livet sitt på vent, i dårlige og litt bedre perioder, men hele tiden med et anstrøk av humor mens døden rykker nærmere.

Som her i Ars vivendi:

Men livet lever jo. Så hvorfor sørge på kreditt                                                                     Og alt er ennå til:Barn, venner, bøker, Fagervann                                                               Azalean som nå blomstrer over all forstand.                                                                      (Vi tenker ikke på at den skal visne vekk om litt.)

Når vi strever oss oppover bakkene mot Fagervann tenker jeg særlig på diktet “Mirakelet ved Fagervann” som jeg ikke kan la være å sitere noen strofer fra.

Nei, ikke død. Mitt hjerte huser ingen høst                                                                          Men i dag morges var jeg syk som Wergeland.                                                                  Dønn nedfor var jeg. Men da hørte jeg en røst:                                                                  Stå opp du unge mann og gå til Fagervann.

Så sto jeg opp og dro til Skar og gikk til Fagervann.                                                            Der knelte jeg ved vannets bredd og drakk. O Jesus milde.                                                Det smakte vin! Har Jesus virket i det stille?

Jan Jakob Tønseth var en av våre store samtidsforfattere. Av romanene han er skrevet er vel trilogien om Hilmar Iversen best kjent. Men diktene hans er en fryd å lese. De siste diktene han skrev ble samlet i “Andre morgener”, en tittel som vennen Lars Saabye Christensen ga den etter Tønseths død. Saabye Christensen holdt minnetale i en fullsatt Sagene kirke og har også skrevet etterord i “Andre morgener”. Den har jeg ikke lest, men kommer til å skaffe meg. Og vi kommer til å fortsette å gå til det fagre Fagervann og minnes en stor dikter.

Hilsen Ragnhild