Børge og vi andre.

Her om dagen ble Børge Ousland 60 år. Han inviterte vel 50 venner til bursdags fest over 2 dager på Manshausen i Steigen . For de fleste ble det flytur til Bodø og hurtigbåt videre nordover halvannen time.

Først litt om Børge, selv om de fleste vel kjenner til noen av hans bragder. Etter en aktiv oppvekst på Nesodden, ble militærtjenesten til utdannelse som marinejeger i Sjøforsvaret. Utdannelse som dykker og jobb som Nordsjødykker fulgte. Her var det utfordringen på grensen av hva et menneske kan tåle, hvilket mange heller ikke gjorde. Så startet livet i is og kulde. Grønlandstur med to kompiser var starten på 30 år i Arktis og Antarktis med omveier om Himalaia og Patagonia. Det hele toppet seg da han sammen med Mike Horn, for ett par år siden, krysset Arktis fra kyst til kyst på 95 døgn uten tilleggsforsyninger  Om alt dette har det blitt til mange bøker, masse heder og selvsagt foredrag rundt i verden. Hans bragder beskrives av dem som har greie på det, som unike.

Han måtte selvsagt holde tale til/for oss på Manshausen. Han understreket at dette ikke var primært for ham selv, men for alle de inviterte som på forskjellig vis hadde bidratt til hans prestasjoner. Når jeg tenker på hans måte å beskrive det han har gjort i bøker og i foredrag, forbauser dette meg egentlig ikke. Ordet “jeg”, er han varsom i bruken av. Han snakker heller om “vi” og samspillet med naturen. Detaljene i alt han gjør, i forberedelser og gjennomføring er nok en nøkkel til at han kommer frem. Nå sist ble den siste medbragte matbiten svelget ned ved målpassering.

Bildet viser Ibrahim, forretningsmann fra Dubai, Thorleif Thorleifsson, som sammen med Børge seilte Nord-ost og Nord-vestpassasjen med Børge, og undertegnede.

Av gjestene kjente jeg nok 10 fra før. Men etter nesten 3 døgn sammen skjedde noe. De fleste hadde spennende bakgrunn og historie å fortelle, så det ble lite “small talk”, når alt kom til alt. Ett par eksempler. Forretningsmannen fra Dubai som Børge ble kjent med på Nordpolen, fortalte spennende om livet der nede. Etter hvert ble det en samtale ut av det, men vi avholdt oss  fra endel spørsmål om Oljestatenes forhold til “dette og hint”.

Vi blir best kjent når vi gjør ting sammen som tur i fjellet, båtfiske, padling, seiltur med katamaranen, badstue med stamp på brygga osv. For ikke snakke om praten i spiserommet, når som helst rundt bordet med mat eller bare kaffe koppen.

Jeg traff igjen Erling Kagge. Vi hadde ikke pratet sammen på mange år. Endel år tilbake i tid, gikk han til Nordpolen med Børge. Nå ble det mest prat om boka han har skrevet om “Å gå”. Jeg ser stadig i den. Les den! I fullt alvor: Å gå er en viktig og undervurdert aktivitet.

Så kan vi til slutt se på hva jeg har prøvd å gjøre for og med Børge? Etter mange år med erfaring med utholdenhets utøvere, har jeg prøvd å være en samtalepartner for ham. Veldig spennende for meg og forhåpentligvis litt nyttig for han. Nå går vi noen turer i skogen og han spør ofte, hvordan har du det ?

Hilsen en takknemlig TØ som har vært på en flott tur til Manshausen.

Ps. Dere finner mer om stedet på Google.

Sivil ulydighet og et Storting med lukkede øyne

Nå sitter jeg på Bråtane, i kveldssol og med et helt orkester av fuglekvitter rundt meg. Gresset er grønt etter et etterlengtet regnvær, syrinene blomstrer og liljekonvallen er akkurat sprunget ut. Akkurat slik har jeg sittet i alle år og nytt våren og sommeren som er i anmarsj. Enda er det over fire uker til St.Hans og virkelig sommer. Slik skulle jeg ønske at mine etterkommere skulle kunne sitte, med fuglesang og humlesurr i forsommersolen. Men som vi alle vet, det er slett ikke sikkert at det vil bli mulig fremover. Uansett hvordan vi snur og vender på det, klimaet er i endring og ikke akkurat til det bedre. “Alle” ansvartlige myndigheter er enige i at slik er det. Vi må gjøre noe drastisk for at vi ikke skal gå en sikker klimakatastrofe i møte – og så gjør de ingenting, eller i hvert fall alt for lite.

Her kommer den sivile ulydigheten inn. Unge mennesker er utålmodige, de vil at vi som er gamle skal ta inn over oss at det er ikke vi som skal leve med de irreversible forandringene som koker kloden. 18 mai tok en gruppe fra Extinction Rebellion seg inn i Stortingssalen og limte seg fast på galleriet med superlim. Nærmest umulig å få løs. Og alle våre alvorlige folkevalgte ristet på sine grå hoder og med Stortingspresidenten i spissen kalte ungdommen for pøbler. Ja de gikk til og med så langt at de anmeldte klimarebellene. Det denne gruppen gjorde var å appellere til de representantene som tror at det å pumpe opp enda mer olje er svaret Norge skal gi for å stanse utslippene. Kjære Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, vi har en beskjed til dere, ropte de unge “pøblene”. De har forstått at de nevnte partiene ikke har tatt inn over seg det som bl.a. FN-sjefen har skjønt. Nemlig at mer oljeleting  ikke er svaret på krisen vi står overfor. Snarere tvert i mot. Men for de nevnte partiene er rikdommen oljen gir oss viktigere enn klimaet. Når FNs generalsekretær trygler vår regjering om å stoppe letingen etter mer olje, snur Jonas og co det døve øret til. Vi skal utvikle, heter det, og i mellomtiden tjene oss enda rikere. Vi er ikke uenige i at vi trenger fossil energi i en periode, men vi har mer enn nok i det som allerede er funnet så vi trenger ikke lete etter mer. Men vår nåværende regjering som vil “utvikle” vil også lete og fremdeles gi leterne store økonomiske incentiver. Det er fortsatt ingen skam å snu, men det ser ikke ut som det er et alternativ. Vi trenger Extinction Rebellion som en motvekt mot den alt for sterke oljelobbyen. Og den lobbyen lytter regjeringen til i stedet til FN og ungdommen.

Klimarebellene burde fått en medalje for modig oppførsel, i stredet blir de altså politianmeldt. En av mine favorittjournalister i Dagsavisen, Lars West Johnsen skrev en tekst 21.mai og kalte reaksjonen på aksjonen Sivil udugelighet. http://Sivil udugelighet Klimarebellene Extinction Rebellion limte seg fast på Stortinget. Ville FN-sjefen kalt dem pøbler? Akkurat det synes jeg er en treffende beskrivelse av våre styrende politikere. Godt vi fortsatt har noen som tør å være sivilt ulydige for å prøve å få opp øynene på alle oss som fortsatt kan kose oss i forsommer-Norge inntil krisen innhenter oss.

Hilsen Ragnhild som heier på de ulydige.

Sensur – fortsatt mulig, også i land vi liker å sammenlikne oss med.

Jeg trodde at bokbål og sensur av medier og bøker var noe som tilhørte fortiden og ekstremt autoritære stater. Så feil kan jeg ta. Bokbål forekommer også i vårt land, her dreier det seg først og fremst om Koranen, men like ille for det. Vi brenner altså skrifter vi er uenige i, akkurat som vi, i hvert fall noen av oss, prøver å stoppe kritiske stemmer f.eks. innen akademia. Det å brenne skrifter vi er uenige i eller prøve å stoppe motstemmer kan ikke regnes som ytringsfrihet, det er sensur. Forskjellen mellom det som skjer her og i mer autoritære stater er at det er fullt lovlig å debattere hva som skjer offentlig uten represalier. Eller? Er det slik at varslere trygt kan varsle uten at det går ut over karrieren? Jeg er ikke lenger så sikker.

Vi har også noe som heter selvsensur, kanskje nesten like farlig. Det er en vei mot ensretting når oppegående personer innen mediene eller offentligheten ikke vil påpeke urimeligheter eller feil i redsel for å støte noen eller for å bli straffet. Ikke med fengsel eller tortur som i Russland, men med utestengelse og karrierestopp.

Men det som kanskje opprører meg mest akkurat nå er hvordan foreldre i USA, vår nærmeste allierte, sensurerer barns lesestoff. En del foreldre i dette til dels strengt pietistiske landet mener barna deres tar skade av å lese om holocaust, rasisme eller homofili og sørger for at slike bøker utestenges fra skole- bibliotekene og pensum i skolene. Endel delstater sørger altså i lovs form for at barn ikke har slike bøker lett tilgjengelig.

Under 2.verdenskrig da Nasjonal Samling styrte i Norge ble samtlige ikke nazifiserte radiosendinger forbudt og bøker ble kraftig sensurert. Vår foreldregenerasjon husket det som en kraftig begrensning av ytringsfriheten og som ble opphevet da freden kom. Nå er vi opptatt av ytringsfrihet og ser med uhygge på de begrensninger som finner sted i nabolandet Russland, i de arabiske statene og dessverre også til dels i USA. Akkurat nå se vi med gru hvordan frie medier i Russland er forbudt og hvordan et totalitært regime stopper mulighetene til fri meningsytring. Det verste er hvordan ensretting av informasjon til befolkningen får den jevne mann og kvinne til å tro på det som serveres i statlige mediekanaler.

Det sitter en mann fengslet under de strengeste sikkerhetstiltak i London og frykter utlevering til USA hvor han risikerer livsvarig fengsel. Mannen heter Julian Assanges og hans forbrytelse er å lekke dokumenter til pressen, dokumenter som USA er flau over og helst ikke ville ha offentliggjort da de blant annet dokumenterer overgrep begått av amerikansk militært personell Under dekke av at dokumentene truet landets sikkerhet vil nå USA fengsle og ødelegge en mann for å ha brukt ytringsfriheten sin. Ytringsfrihetsorganisasjoner og prominente enkeltmennesker som hegner om vår rett til å ytre oss ber innstendig politikerne om å engasjere seg i Assanges sak. Dessverre sitter våre politikere helt stille i båten og prøver å skyve hele Assangessaken under teppet, sannsynligvis for ikke å irritere USA. Så USA kan trygt ture frem og innskrenke ytringsfriheten til dem som våger å tale i mot den gjengse oppfatning i Pentagon og frata skolebarn retten til å lese om holocaust og rasisme.

Hilsen Ragnhild som tror at ytringsfrihet er en fundamental menneskerett.

 

Fortsatt tid for repetisjon – men nå gjelder det vår-sommersesongen

Jeg kan ikke la være å skrive om våren på Bråtane. Vi har vært her to ganger etter påske, sist for å feire 1.mai og 86-års bursdag. Det ble en storartet feiring med utelunsj i solskinn, morelltrær som sto på spranget til å blomstre og alle bjerkene i forskjellige nyanser av grønt. Like herlig som alltid.

Denne gangen kom vi ned fredag formiddag i sol og om ikke sommervarme så noe som likner. Nå blomstrer morelltrærne, de er utgamle, men blomstrer altså fortsatt, Alle bjerkene er sprunget ut og ser ut til å klare seg bra tross tørken. 86-åringen satte straks i gang med gressklipperen, men ellers tar vi det ganske med ro, årene krever sitt av langsomhet og mye hvile.

Særlig morgenstunden med kaffekoppen foran huset setter jeg stor pris på, det å sitte i ro og høre på fuglesangen. Men det er nå blitt slik at for å ha glede av sangen til småfuglene må jeg ha på  høreapparatet, det er bare svarttrosten som synger så høyt og klart at jeg hører den uten høreapparat. Gresshoppene har jeg ikke hørt på årevis – det er et savn, men med høreapparat hører jeg i alle fall alle smæfuglene. Ja ja, godt vi har hjelpemidler til rådighet når vi blir gamle.

Her lar vi tiden gå rolig uten stress og mas. På morgenkvisten i dag fikk jeg en aha-opplevelse av sosiologen Hartmut Rosas beskrivelse av vår tid da jeg leste Morgenbladet. Rosa har vært gjesteforeleser ved Universitetet i Oslo og hadde i den anledning en samtale med Aurora Jacobsen Evenshaug og Odin Lysaker, gjengitt i siste nummer av Morgenbladet. Rosa mener akselerasjon er det sentrale kjennetegn ved det moderne samfunn. Alt foregår i stadig raskere tempo; tidsklemme, multitasking og en hverdag styrt av frister. Paradokset er at jo raskere vi lever våre liv, desto mindre tid opplever vi at vi har, sier Rosa. Det motsatte av fremmedgjøring er resonans. Som vi husker (kanskje) fra fysikken er resonans når et vibrerende objekt får et annet objekt til å vibrere, men da i sin egen frekvens. Slik er, eller bør være vårt forhold til verden og andre mennesker. Resonans handler om aktive møter mennesker i mellom, at vi vibrerer og får andre til å vibrere, men i sin egen frekvens. Det må vel være målet for relasjoner oss mennesker imellom.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde kjennskap til Hartmut Rosa fra før, men artikkelen i Morgenbladet traff meg og ga meg enda mer lyst til å sitte i ro og høre på fuglesangen. Samtidig vil jeg vibrere i takt (men i forskjellig frekvens) med min kjære som synes det fortsatt er litt for kaldt til å nyte fuglesangen utendørs på morgenkvisten.

Hilsen Ragnhild i vårstemning