Jeg kan ikke la være å skrive om våren på Bråtane. Vi har vært her to ganger etter påske, sist for å feire 1.mai og 86-års bursdag. Det ble en storartet feiring med utelunsj i solskinn, morelltrær som sto på spranget til å blomstre og alle bjerkene i forskjellige nyanser av grønt. Like herlig som alltid.
Denne gangen kom vi ned fredag formiddag i sol og om ikke sommervarme så noe som likner. Nå blomstrer morelltrærne, de er utgamle, men blomstrer altså fortsatt, Alle bjerkene er sprunget ut og ser ut til å klare seg bra tross tørken. 86-åringen satte straks i gang med gressklipperen, men ellers tar vi det ganske med ro, årene krever sitt av langsomhet og mye hvile.
Særlig morgenstunden med kaffekoppen foran huset setter jeg stor pris på, det å sitte i ro og høre på fuglesangen. Men det er nå blitt slik at for å ha glede av sangen til småfuglene må jeg ha på høreapparatet, det er bare svarttrosten som synger så høyt og klart at jeg hører den uten høreapparat. Gresshoppene har jeg ikke hørt på årevis – det er et savn, men med høreapparat hører jeg i alle fall alle smæfuglene. Ja ja, godt vi har hjelpemidler til rådighet når vi blir gamle.
Her lar vi tiden gå rolig uten stress og mas. På morgenkvisten i dag fikk jeg en aha-opplevelse av sosiologen Hartmut Rosas beskrivelse av vår tid da jeg leste Morgenbladet. Rosa har vært gjesteforeleser ved Universitetet i Oslo og hadde i den anledning en samtale med Aurora Jacobsen Evenshaug og Odin Lysaker, gjengitt i siste nummer av Morgenbladet. Rosa mener akselerasjon er det sentrale kjennetegn ved det moderne samfunn. Alt foregår i stadig raskere tempo; tidsklemme, multitasking og en hverdag styrt av frister. Paradokset er at jo raskere vi lever våre liv, desto mindre tid opplever vi at vi har, sier Rosa. Det motsatte av fremmedgjøring er resonans. Som vi husker (kanskje) fra fysikken er resonans når et vibrerende objekt får et annet objekt til å vibrere, men da i sin egen frekvens. Slik er, eller bør være vårt forhold til verden og andre mennesker. Resonans handler om aktive møter mennesker i mellom, at vi vibrerer og får andre til å vibrere, men i sin egen frekvens. Det må vel være målet for relasjoner oss mennesker imellom.
Jeg må innrømme at jeg ikke hadde kjennskap til Hartmut Rosa fra før, men artikkelen i Morgenbladet traff meg og ga meg enda mer lyst til å sitte i ro og høre på fuglesangen. Samtidig vil jeg vibrere i takt (men i forskjellig frekvens) med min kjære som synes det fortsatt er litt for kaldt til å nyte fuglesangen utendørs på morgenkvisten.
Hilsen Ragnhild i vårstemning