Adventstid, forventninger og “julestri”

Jeg har et helt spesielt forhold til advent og førjulstiden.  Helt siden jeg som barn opplevet mor som oppførte seg helt annerledes enn vanlig, hun hadde ikke skrivetid fra 9.00 til 15.00, men forberedte julen med allverdens førjulssysler, alt nydelig dokumentert i hennes julebok, til jeg selv ble julete husmoderlig. Desember skal være julemåned med førjulssysler i høysetet. Derfor føles det litt rart at jeg sitter her på Gran Canaria og skriver om julen mens solen flommer, temperatur godt over 20 grader og i morgen er det 1.desember. Helst vill jeg nå vært hjemme og laget adventskrans med fiolette bånd og lys, men slik ble det altså ikke i år. Heldigvis rekker jeg (forhåpentligvis) hjem til første søndag i advent selv om det er med et skrik – flyet skal landet klokken 00.50 2. desember.

Adventstiden er fiolett

For meg er adventstiden fiolett både når det gjelder stearinlysene, adventsstaken med fiolette bånd og eventuelle små bordbrikker – alt skal være fiolett. Jeg har litt dårlig samvittighet over at jeg er så opptatt av adventstiden og den liturgiske fargen som er fiolett (ikke lilla). Dårlig samvittighet fordi jeg ellers er lite kirkelig og utmeldt av Den norske kirken. På den annen side er advent og jul kirkelige og kristne høytider som har dype røtter i vårt fellesskap. Selv om julen har fjernet seg mer og mer fra det kristne og blitt sekulær, ser de kristne tradisjonene ved julen ut til å være dypt forankret i befolkningen. På julaften fylles kirkene av nordmenn som ellers aldri setter sine ben i en kirke og det kan man selvfølgelig mene en del om. I førjulstiden fylles også kirkene ved de mange og populære julekonsertene. Vakker musikk og vakre tradisjoner som de fleste av oss, kristne og ikke kristne, setter pris på. 

Førjulstradisjonene er det viktig å ta vare på

Når 1.desember nærmer seg tenker jeg alltid på mors julebok, en litt slitt kladdebok hvor hun skrev ned alt hun foretok seg av juleforberedelser fra 1. desember og frem til julaften, hvert eneste år. Slik minnet hun seg selv på hva som skulle ordnes og gjøres før jul. Selv er jeg ikke så velorganisert som mor var, men visse milepæler har jeg i desember, som at juleskinken må i lake før 7. desember, at kakebaking må avtales med de av døtrene som er tilgjengelige (ja det er døtrene som baker) og at julepølseproduksjonen hos Kjersti er avklart. Mor skrev en hærskare julekort hvorav de til utlandet skulle være avsendt innen en viss dato, jeg skriver alt for lite julekort, dessverre, en av de sysler som er droppet til fordel for annen type kommunikasjon. Men hvert år kjøper jeg inn UNICEF-kort, og noen julekort blir det.

Julestri eller førjulshygge?

Før i tiden var førjulstiden ganske strevsom, alt skulle ordnes og alle skulle ha gaver og på jobben var det nok å gjøre. Som pensjonist kan jeg på ingen måte klage over en strevsom førjulstid, nå står hyggen i førersetet. Selv om ting tar litt mer tid nå enn da jeg var yngre så er presset langt mindre. Og selv om det av og til synes usannsynlig så er det et liv også etter nyttår. Alle venner og familie må ikke treffes i desember, det er faktisk endel ting som kan utsettes til januar. Og selv om jeg helt ubegrunnet fortsatt bekymrer meg over at jeg ikke kommer hjem før 2. desember, så vet jeg innerst inne at det nok skal bli både førjulshygge og jul i år også.

Hilsen Ragnhild som er og blir eksepsjonelt julete.

 

Med skistaver på Kanari øyene.

ikke bare for de sprekeste!

Norsk eldre-politikk er i skikkelig endring. Det er ikke mange årene siden at veien for oss gamle som ikke greide hverdagen, var ganske kort til gamlehjemmet. Vel å merke hvis vi bodde i en kommune med tilstrekkelig plasser på hjemmet. Det var gamlehjem, sykehjem og pleiehjem, med glidende funksjonsoverganger. Idag er det helt klart et mål at forholdene skal legges tilrette for at vi lengst mulig skal ha det bra hjemme. De kommunene som er best, har en tilstrekkelig hjemmesykepleie, det bringes mat og det er bistand til aktiteter. Sykehjemmet er for de dårligste og det har resultert i at 80 prosent av plassene er belagt med dårlig fungerende demente. Mange foretrekker å være hjemme til siste slutt. En annen ting er at mye tyder på at dette er den beste samfunns-økonomiske løsningen også. Nå har vi vært ett par uker på Kanariøyene og her ser og møter vi mange imponerende jevnaldrende som ikke er fullt så heldige som oss. Folk går tur langs havet med 1 stokk, 2 stokker, staver, rullator, rullestol, en støttende arm og tilslutt, oygenmaske.

En investering i hva?

Gamle med helseutfordringer kommer ikke hit ned gratis. Enten det blir ett par uker eller lengre tid, senhøst eller vinter, så blir det en investering. Noen greier dette uten problemer mens andre må helt klart spare. Ett par eksempler.—. Igår møtte vi en dame 85 år gammel. Hun gikk tvekroket (gammelt uttrykk) med stokker, små skritt og med en noe sprekere mann som støtte og sikkerhet. To vonde artroseknær, mye smerter, men likevel stor-fornøyd med å ha gått 2-3 km langs havet. Hun var klar på at 4 uker med aktivitet i varmen kunne være et godt grunnlag for å møte kald vinter og glatta hjemme. Apropos staver. Her nede er det ikke bar-mark-trening med skistaver som gjelder. Vi bruker stavene til å støtte og sikre oss når vi har sviktende knær, hofter eller rygg.

Historie nummer to er om en 75 åring med KOLS. Lungefunksjonen var nå halvert i forhold til hva den var i yngre år. Vinter med kold luft, fare for influensa  og lungebetennelse hadde siste årene vært en trussel hjemme i Norge, tross vaksiner og forsiktighet. Nå var planen langtidsopphold her nede med daglige turer og trening. Ble bakkene litt bratte, hadde hun med seg oxygen maske med oxygen flaske i sekken. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at 75 åringen bedrer livskvaliten og vil få noen ekstra år. Det er neppe sol og varme i seg selv som står for de helsebringende effektene. Men heller hvordan det gode klimaet fører til aktivt uteliv og mer sosial aktivitet.

Jeg tror på ingen måte at noen uker med aktivitet i sola om vinteren alene løser helseproblemer hos oss gamle. Men en medvirkende faktor for at vi greier oss bedre i etterkant er ikke urimelig.

Hilsen Thor-Øisteiin som stadig blir imponert over hva folk med dårlig helse og vonde bein greier.

Stolt gammel gubbe.

Godt å være gammel.

For noen dager siden skrev bestefar om barneidretten på godt og vondt. Jeg finner det like naturlig idag å skrive litt om å være en fornøyd gammel gubbe. Men først om et møte med mannen her avbildet. Vi er på La Gomera, går turer, bader og spiller litt golf. Etter dagens program, gikk vi en tur langs havet, stille og rolig. Etter hvert hørte vi fint trompetspill. Vi stoppet opp og det var klart at hornspilleren hadde lyst på en liten prat. Han var sveitser og hadde livnært seg som musikklærer på blåseinstrumenter. Det falt seg slik at vi snakket litt om alderen. Han var noen og sytti år, sa han, “men alderen spiller ingen rolle for meg”. Jeg tror han var nærmere meg i alder, 82 år. Han hadde et lite galleri, lagde pan-fløyter og spilte om kvelden på sitt 120 år gamle messinghorn og syntes at livet var bra. Da han vinket farvel, avrundet han vårt møte med “en morgenstemning” av Grieg.

Denne intro passer veldig bra på min sinnstilstand nå om dagen. “Jeg vil ikke snakke om at jeg er gammel, jeg vil ikke se meg selv i speilet”, er en gjennomgangsmelodi. Når vi møtes, hører vi det og for ikke snakke om i avisinnlegg osv. Hvorfor kan og vil vi  ikke leve med at det er like naturlig å være skrukkete og orke mindre, som det å være en rastløs, usikker fjortis med kviser?  Jeg er mer enn klar over at vår livsaften kan være svært så forskjellig.  Noen er heldige og kan gjøre det meste. Likevel kan de prestere å klage over at de ikke orker og mestrer det “jeg gjorde igår”. Jeg kan også møte min gamle venn med sykdom og galloperende aldersforandringer som synes livet er bra. Vi kan prate om de ting han/hun greier idag og om hyggelige ting som skal skje i morgen. Uansett alder har vi nok en liten flik av en ungdommelig utgave av oss selv bak i hodet. For noen er dette gode tanker, mens for andre kan det være redsel og gru. Vi har en tendens til å si at vi laget forskjellige og slik er det. Jeg har likevel tro og håp om uansett alder bør det være muligheter for å gjøre litt med tankene våre.

Ikveld går vi en tur igjen. Kanskje vi igjen møter vår nye venn som synes at egen eller det gamle bulkete hornets alder, ikke spiller noen rolle,

Hilsen Thor-Øistein som ikke har noe budskap utover dette

Hvorfor tar fedre bare ut kvoten de er tildelt?

 

Aftenposten 20.11 publiserer en kronikk fra Arbeids og velferdsdirektoratet som har forsket på mulige årsaker til at fedre tar ut så mye permisjon som de er tildelt og svært sjelden mer http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4dkxPE/Hvorfor-tar-far-kun-fedrekvoten–Ivar-Lima-og-Loyd-Rudlende. Problemstillingen er interessant, ikke minst i lys av debatten rundt tredeling av foreldrepermisjonen. Lima og Rudlende konkluderer med at fordelingen av foreldrepermisjonen ikke er som den er fordi far er mann og begrunner dette med at også hos likekjønnede par tar medmor bare ut sin tildelte kvote. Forskerne mener å kunne vise at fordelingen bunner først og fremst i biologi, altså at den som bærer frem barnet ønsker å være lengsdt hjemme. I tillegg kan regelverket for foreldrepenger til far eller medmor ha betydning.

At far skal ha rett til permisjonstid er relativt nytt

Det er nå 25 år siden det ble innført en egen kvote for fedre i forbindelse med fødsel. Fedrekvoten ble innført av Gro Harlem Brundtlands regjering og var på 4 uker. Først etter 2005 er fedrekvoten blitt utvidet flere ganger (for å bli redusert av Høyre/FrP-regjeringen i 2014) inntil den pr i dag er på 15 uker. Det at far har hatt en selvstendig rett til en del av foreldrepermisjonen er noe vi ikke har lang erfaring for og derfor vanskelig kan trekke bastante slutninger om årsaker og virkninger. Det er lang tradisjon for at mor føler hun har rett til hele svangerskaps/fødselpermisjonen fra den var på 12 uker i 1970 til den i dag er på 49 uker. Da far fikk selvstendig rett til 4 uker i 1993 var det slett ikke stille rundt det faktum at de 4 ukene ikke kunne overtas av mor. Hver gang fedrekvoten er blitt utvidet har det vært høyrøstede protester over at far tar noe fra mor, noe mor synes hun skal ha soleklar rett til. 

Det er ikke permisjonstidens lengde som er hovedgrunnen for langvarig amming

Norske kvinner var i verdenstoppen når det gjalt amming før permisjonstiden ble utvidet til over 4 måneder (16 uker). Det var altså ikke lengden på permisjonen som avgjorde, men ildsjeler og pådrivere som Ammegrunder Elisabet Helsing og senere Gro Nylander. Uten disse og deres organisasjon Ammehjelpen ville vi sannsynligvis ikke vært der vi er i dag. Men det er en tilsnikelse å påstå at fars etterhvert mer likestilte rett til permisjon og omsorg for spedbarnet skulle ødelegge for ammeviljen hos mødrene. Og de mødrene som synes de trenger ekstra lang permisjonstid for å klare ammingen kan altså få 15 + 16 uker permisjon, dvs ca 7 måneder, et hav av tid i forhold til det vi hadde da Elisabet Helsing startet Ammehjelpen i 1968. Så når til og med Dagsavisen på lederplass (19.11) bekymrer seg om tredeling av permisjonstiden skulle ødelegge for ammingen, så tror jeg de bekymrer seg unødig. At fart tar et selvstendig ansvar for barnet i spedbarnsperioden burde være en vinn vinn situasjon hvor mor får avlastning og far et nærmere forhold til barnet sitt.

At fedrekvoten ikke allerede har ført til større likestilling i arbeidslivet er neppe merkverdig

Ting tar tid og med bare 25 år med fedrekvote og 8 år med fedrekvote over 4 uker ville det være bemerkelsesverdig om dette allerede hadde ført til merkbare endringer for kvinner og menn i arbeidslivet. Men dette er selvfølgelig spørsmål som er interessante å følge opp med forskning fremover. Forhåpentligvis vil ikke Lima og Rudlende gi seg nå, men følge opp disse svært så viktige spørsmålene fremover.

Hilsen Ragnhild som har stor tro på fremtidens mødre og fedre.

 

 

Alvor og penger i barneidretten.

I allverden hva foregår?

For noen uker siden ble det klart at bevilgede penger til Idrettsforbundet som var øremerket barne- og ungdoms-idretten, endte opp til dekning av administrasjon. At mediene  fremstiller dette som dårlig håndverk er godt forståelig. I løpet av det siste året har det dukket opp både det ene og andre som tyder på manglende vurderingsevne og kvalitetssikring i forbundet.

Så til selve barneidretten.

Skiforbundet er bekymret for frafallet blant barna som går på langrennstrening fra 12-13 års alderen. Noe skyldes selvsagt noen dårlige snø-vintere, men det er noen andre viktige faktorer også. Inntil 9-10 års alder er treningen preget av lek og moro på ski. Trenerne er flinke med teknikk-trening. Barna er ivrige på å lære ting og gleden ved å mestre feks skøyting på ski er storveis. Skirenn med tidtaking begynner tidlig og selv om resultatlister ikke dukker  opp før i 12 års-klassen, begynner barna å ta dét alvorlig. For ikke å snakke om endel av foreldrene. For meg er det åpenbart at de beste barna har de beste skiene, de fineste støvlene, de letteste stavene og den beste skismøringen. Avstanden  fra de beste i aldersklassen til “de andre” blir gradvis stor. I første omgang vil noen av barna ikke konkurrere og i det neste blir at de ikke gidder å stille på trening. Hva kan vi så gjøre med dette? Tidtaking og og konkurransemomentet bør tones ned. At alle har brukbart skiutstyr bør ikke bestemmes av foreldrenes økonomi. Bytting og salg av brukt utstyr  må klubbene bruke tid på. Det neste er at vi må akseptere at noen barn har lyst til å trene mye og andre noe mindre. Alt for ofte har jeg hørt at trenerne har sagt, ” kommer du bare av og til, får du heller kutte ut”. Underforstått, “vi driver med trening for at dere skal bli gode”..

“All-idrett for alle”?

I småbarnsalderen har vi den lekende all-idretten. Jeg har i alle år undret meg over hvorfor klubbene ikke tilbyr noe slikt helt opp i 12-13 års alderen for barn som ikke driver med ball-lagidretter. Jeg ser for meg skitrening om vinteren, orientering og friidrett om sommeren. En slik allsidighet kan være så morsomt og utfordrende at noen fortsetter utover barneårene. Bra for folkehelsa og kanskje noen blir veldig gode med slik allsidig trening også.

Trening i akademier for barna.

Barnefotballen er en integrerende aktivitet. Uansett hva familien har av midler, spiller barna som har lyst til det, fotball. Til å begynne med hvor som helst og etter hvert i en eller annen klubb. I noen klubber er barnefotballen nærmest gratis, mens mange har treningsavgift som etter hvert kan bli betydelig. Jeg ser at i noen klubber kan barna få tilbud om ekstra trening i såkalt Akademi helt ned til 9-10 års alderen. Det burde være unødvendig å si at dette er ugreit av mange grunner. At det etter hvert  i akademiene føres journal på de mest lovende som senere kan få tilbud som også kan få økonomiske implikasjoner, bør ikke være overraskende.

Sjakkforbundet er ikke i Idrettsforbundet.

—og det er naturlig. 9-10 årige sjakkspillere blir rangert etter innsats og får pengepremier. Dette rimer ikke med reglene våre i Barneidretten.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er opptatt av breddeidretten og som fortsatt kan fryde seg over at noen er så gode at det underholder oss.

Treningstur med 39 seniorer

Nå har vi vært på en ukes treningstur til Mogan på Gran Canaria med 39 andre seniorer – fra 65 til 84 år. Det har vært dager fulle av fysisk aktivtet, lek og moro. Thor-Øistein har vært “stevnets lege” og har ikke vært arbeidsledig. Blant så mange 65+ ville det vært rart om det ikke var noen “vondter” her og der. Men alle var med, hele tiden. Hvis knærne kranglet sørget våre dyktige trenere for alternativ trening til øvelser som belaster knærne mindre, det samme med andre utfordringer.

Hvorfor dra på tur for å trene?

Det er selvfølgelig godt mulig å gjøre de samme øvelsene på¨et treningssenter eller med en personlig trener hjemme. Det er også helt greit å holde på for seg selv hjemme på stuegulvet. Men det er noe helt spesielt med et fellesskap rundt fysisk aktivitet med gode trenere og sammen med jevnaldrende. Dette er femte året denne typen tur arrangeres og det er en hard kjerne av deltagere som har vært med hver gang. Det i seg selv viser både behovet for en slik tur og hvor vellykket det kan bli. Hver gang vi reiser kommer noen nye til og mange av dem fortsetter å komme. Det blir en helt spesiell gruppefølelse og alle, absolutt alle er inkludert i gruppen. Når vi forteller til venner og bekjente at vi drar på tur for å trene tre – 3 ganger om dagen, tror de nesten ikke det er sant. Vi starter klokken 07.30 på stranden med forskjellige typer øvelser for å vekke kroppen til liv, deretter morgenbad i havet og frokost. Neste treningsøkt klokken 12 og så noen timer fri til siste økt klokken 17.00. Hemmeligheten er variasjon. Trenerne våre, Anne og Marit, legger opp et program hvor det er stor variasjon i øvelser, tempo, kondisjon og styrke.  

Fellesskapfølelse både under treningsøkter og i “fritiden”

Hver ettermiddag før felles middag samles vi for å snakke om dagens utfordringer, stille spørsmål til trenerne og “gammeldoktoren” og å få tips og råd rundt livsstil, ernæring og fysisk aktivitet. Dette bare ca 30 – 40 minutter med mye latter og fleip, men også litt seriøsitet. Etter felles middag med husets vin frem til ca kl 22, er de fleste av oss såpass gåene at det blir sengen neste, vi er tross alt litt opp i årene. Men noen må bare nyte behagelig nattetemperatur utenfor hotellet. For som Berit sier, det er sjelden slike kvelder/netter i Bodø i november! 

Ut på tur er også trening

En dag går vi på fjelltur – ganske bratt opp for så å gå like bratt ned til en liten landsby hvor vi blir servert lunsj, øl, vin etc under Platantrærne på torget. De som orker går tur retur, andre klarer seg med en vei og bussen tilbake. For mange av oss som har vært med flere ganger er fjellturen et høydepunkt og særlig når vi ankommer torget til bestilt langbord og lunsj. Turdagen er det bare morgentrening – klokken 17 uttgår (noen av oss er ikke tilbake før i 17.30-tiden).

Vi regner med å møtes igjen

Etter 6 intense treningsdager er det nok mange av oss som er litt slitne, men på en god måte. Da er tiden kommet for avskjed med klemmer og forsikringer om at det nok blir tur til neste år også. Thor-Øistein og jeg er så heldige at vi har planlagt en restitusjonsferie på La Gomera hvor vi tar det med ro, skal gå litt tur, men ikke stille opp til morgenøkt klokken 07.30.

Hilsen en fornøyd, men litt kroppslig sliten Ragnhild

Mat og helse er god butikk

Tabloidpressen elsker mat og helse – helst sammen. Overskrifter som “Lev godt med…. 5-2 dietten, Gunnhilddietten, og andre dietter skriker nærmest daglig mot oss. Det må jo være en grunn til at dette bare fortsetter, nye helseråd og nye dietter  som markedsføres med at dette er akkurat noe for DEG. Heldigvis er det noen seriøse aktører som også skriver om mat og helse, men da med mindre skrikende overskrifter og litt mer ydmykt i markedsføringen.

Er kjøttspising på veg ut?

Vegetarianere og veganere roper høyt om hvor sunne, moralske og lykkelige de er med sine valg. Her gjelder det å holde begrepene fra hverandre. Veganere spiser overhode ikke noe animalsk – dvs hverken kjøtt, fisk, egg eller melk, et kosthold som krever svært god planlegging for å bli fullverdig. Vegetarianere spiser ikke kjøtt og fisk, men som regel både egg og melkeprodukter, noe som gjør det til et enklere kosthold å følge. Til slutt har vi alle de som holder på “veggis light”, dvs en kost basert på grønnsaker, belgfrukter og fisk. Dette siste er kanskje et kosthold de fleste av oss burde tilstrebe. For når det gjelder hensyn til egen helse og til miljøet er det absolutt å foretrekke at vi spiser minst mulig kjøtt og mest mulig fisk og grønnsaker. 

Er det viktig at vi produserer egen mat?

Norge er et land hvor muligheten for å dyrke grønnsaker og frukt er relativt begrenset. Derimot er vi godt egnet til å produsere gress som ikke akkurat er egnet til menneskemat før det har passert gjennom dyrene. Som Joacim Lund så treffende sier det i Aftenposten: Vi har for mye mat (kjøtt) og for lite for. Det er derfor ikke nødvendigvis umoralsk og usunt å spise litt kjøtt, men vi bør spise kjøtt fra dyr som spiser mest mulig gress og minst mulig kraftfor. Nå leser vi om kjøttbergene av sau og lam som ender opp som pelsdyrfor – det er vel umoralsk når vi vet at 1) pelsdyrhold i seg selv er meget problematisk og 2) at sau og lam er utmerket menneskemat. Nå har sauebønder selv tatt saken i egen hånd og donert slaktet til institusjoner som trenger det. Jeg er helt sikker på at mange eldre på institusjon vil sette pris på å få servert fårikål. Ved å gå inn for en begrenset kjøttproduksjon av dyr som beiter i sommerhalvåret og får egenproduserte rundballer når de står inne om vinteren og gå inn for ikke å importere kraftfor kan kjøttspising være bærekraftig. Det er imidlertid ikke bærekraftig å importere lammekjøtt fra New Zealand eller ha en stor kjøttproduksjon av storfekjøtt. Vi vet hvor uheldig rødt kjøtt er for helsen. Men melkeproduksjon må vi ha, melken er en grunnsten i norsk kosthold sammen med kornprodukter.

Tilbake til helserådene

Det er alt for mye kunnskapsløs rådgivning om kosthold og dietter som skal gjøre oss slankere, friskere og sunnere. Det er også helt umulig for folk flest å forholde seg til all denne strømmen av opplysning som særlig ukepressen og tabloidavisene står for. De eneste kosthold- og slankerådene som har overlevd og ser ut til å nå frem er Grethe Rohdesystemet. De er da også basert på de litt trauste, men gode rådene som helsemyndighetene anbefaler. Men mange foretrekker å tro på mer quick fix og døgnfluer av råd, kanskje fordi det er mer spennende å tro på juicing eller dietten som gjør oss slanke på 1-2.3. Veganere og vegetarianere får holde på med sitt, det beste er vel litt av alt, måtehold som er lite sexy, men veldig bra for oss.

Hilsen Ragnhild som spiser mest fisk, men til jul lager Kjersti og jeg PØLSER

 

 

Gufs fra fortiden 2 – abortloven i forhandlingspotten

‘For kort tid siden skrev jeg om gufs fra fortiden i forbindelse med at det dukket opp et avisinnlegg fra slutten av 70-årene om kvinners plass. Slikt er det lett å le av i dag når vi har kommet så langt på de fleste områder som handler om likestilling mellom kjønnene. Eller har vi kommet så langt? Skal det ikke mer til enn at en statsminister ønsker å gjøre seg lekker for et lite parti for å legge en av 70-tallsfeministenes viktigste seire i forhandlingspotten?

Abortlovens § 2c

Det gjelder å holde tungen rett i munnen – ingen politiker vil i dag tørre å diskutere kvinners rett til selvbestemmelse i svangerskapets 12 første uker. Det det dreier seg om er hvor tungt kvinnens mening skal veie når det gjelder abort etter 12 uker. Slik det er i dag kan det innvilges abort (etter behandling i en nemnd bestående av to leger) hvis det er vist at fosteret har en alvorlig genfeil eller sykdom som vil bety en betydelig belastning for barnet, kvinnen og familien. Det er denne formuleringen KrF ønsker å forhandle om å få forandret til “hvis fosteret ikke er levedyktig”. Paragrafen er helt urettferdig kaldt “Downparagrafen”, urettferdig fordi de fleste svangerskapsavbrudd etter 12 uke skjer ved genfeil og sykdommer som er meget alvorlige og fostere med Trisomi 21 (Down) er i mindretall. Regjeringen ønsker å få oss alle til å tro at det kun er snakk om semantikk, en liten forandring i ordlyden som ikke vil få noen betydning for kvinners selvbestemmelse, mens KrF er klare på at det de vil med å forhandle om paragrafen er å redusere anttall aborter. Dette i seg selv litt underlig ettersom det ikke er mange aborter som skjer etter nemndbehandling og §2c. Man kan jo kanskje mistenke at KrF virkelig ønsker å forandre hele loven, altså også selvbestemmelsen til uke 12, men det er vel en litt vel konspiratorisk tanke fra meg.

Ingen er “for abort” – det dreier seg om kvinners rett til å bestemme 

Motstanderne av selvbestemt abort bruker følelser for det de er verd. Det er snakk om drap, om fosteret som et individ som har like stort menneskeverd som kvinnen som bærer det, om sorteringssamfunnet. Når vi snakker om abort etter 12te uke er loven i dag tydelige på at hvis det er påvist alvorlige feil og sykdommer hos forsteret har kvinnen rett til å få utført abort. Det er en betydelig grad av selvbestemmelse selv om det er en nemnd som behandler saken. Vi som er for selvbestemmelse er også tydelige på at det kun dreier seg om en ting og det er hvem som skal bestemme over en kvinnes og en families liv. 

Dagens lov har fungert bra og sannsynligvis etter hensikten til lovgiverne

Ved å fjerne §2c som Regjeringen ved statsministeren har åpnet for, mister kvinner (og familier) muligheten til å få utført abort av et alvorlig sykt foster. Vi har den siste tiden lest innlegg fra kvinner som har født et sterkt funksjonshemmet barn og som forteller hvor utroliug tøft det er, for kvinnen og for hele familien. Vi som har friske barn og barnebarn kan ikke forestille oss hvilket slit det er å ha pleie og omsorg døgnet rundt. Noen med mye resursser makter det mens andre vet at de ikke vil kunne makte å påta seg en slik oppgave. Jeg vil påstå at det er svært arrogant å sette seg til doms over den som ikke makter det og tvinge henne til å gjennomføre svangerskapet. Loven i dag gir fosteret en økende beskyttelse etter hvor gammelt det er og etter om det er levedyktig (etter uke23). Men kvinnen må være den som har det mest avgjørende ordet også når hun møter i nemnd.

Dagens lov er ikke diskriminerende

De som ønsker å fjerne §2c påstår at loven diskriminerer annerledeshet. Det gjør den ikke. Den tar hensyn til familienes liv og hva en familie føler de kan påta seg. Ingen partier eller Stortingsrepresentanter kan bestemme at en families livssituasjon skal legges på forhandlingsbordet. Egentlig er det bare et parti på Stortinget som ønsker å forandre dagens lov – det er derfor lite sannsynlig at så vil skje. Men det er skremmende at Statsministeren er villig til å forhandle om abortloven.

Hilsen Ragnhild som sto på barrikadene i 70årene og er villig til å klatre opp igjen