Aftenposten 20.11 publiserer en kronikk fra Arbeids og velferdsdirektoratet som har forsket på mulige årsaker til at fedre tar ut så mye permisjon som de er tildelt og svært sjelden mer http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4dkxPE/Hvorfor-tar-far-kun-fedrekvoten–Ivar-Lima-og-Loyd-Rudlende. Problemstillingen er interessant, ikke minst i lys av debatten rundt tredeling av foreldrepermisjonen. Lima og Rudlende konkluderer med at fordelingen av foreldrepermisjonen ikke er som den er fordi far er mann og begrunner dette med at også hos likekjønnede par tar medmor bare ut sin tildelte kvote. Forskerne mener å kunne vise at fordelingen bunner først og fremst i biologi, altså at den som bærer frem barnet ønsker å være lengsdt hjemme. I tillegg kan regelverket for foreldrepenger til far eller medmor ha betydning.
At far skal ha rett til permisjonstid er relativt nytt
Det er nå 25 år siden det ble innført en egen kvote for fedre i forbindelse med fødsel. Fedrekvoten ble innført av Gro Harlem Brundtlands regjering og var på 4 uker. Først etter 2005 er fedrekvoten blitt utvidet flere ganger (for å bli redusert av Høyre/FrP-regjeringen i 2014) inntil den pr i dag er på 15 uker. Det at far har hatt en selvstendig rett til en del av foreldrepermisjonen er noe vi ikke har lang erfaring for og derfor vanskelig kan trekke bastante slutninger om årsaker og virkninger. Det er lang tradisjon for at mor føler hun har rett til hele svangerskaps/fødselpermisjonen fra den var på 12 uker i 1970 til den i dag er på 49 uker. Da far fikk selvstendig rett til 4 uker i 1993 var det slett ikke stille rundt det faktum at de 4 ukene ikke kunne overtas av mor. Hver gang fedrekvoten er blitt utvidet har det vært høyrøstede protester over at far tar noe fra mor, noe mor synes hun skal ha soleklar rett til.
Det er ikke permisjonstidens lengde som er hovedgrunnen for langvarig amming
Norske kvinner var i verdenstoppen når det gjalt amming før permisjonstiden ble utvidet til over 4 måneder (16 uker). Det var altså ikke lengden på permisjonen som avgjorde, men ildsjeler og pådrivere som Ammegrunder Elisabet Helsing og senere Gro Nylander. Uten disse og deres organisasjon Ammehjelpen ville vi sannsynligvis ikke vært der vi er i dag. Men det er en tilsnikelse å påstå at fars etterhvert mer likestilte rett til permisjon og omsorg for spedbarnet skulle ødelegge for ammeviljen hos mødrene. Og de mødrene som synes de trenger ekstra lang permisjonstid for å klare ammingen kan altså få 15 + 16 uker permisjon, dvs ca 7 måneder, et hav av tid i forhold til det vi hadde da Elisabet Helsing startet Ammehjelpen i 1968. Så når til og med Dagsavisen på lederplass (19.11) bekymrer seg om tredeling av permisjonstiden skulle ødelegge for ammingen, så tror jeg de bekymrer seg unødig. At fart tar et selvstendig ansvar for barnet i spedbarnsperioden burde være en vinn vinn situasjon hvor mor får avlastning og far et nærmere forhold til barnet sitt.
At fedrekvoten ikke allerede har ført til større likestilling i arbeidslivet er neppe merkverdig
Ting tar tid og med bare 25 år med fedrekvote og 8 år med fedrekvote over 4 uker ville det være bemerkelsesverdig om dette allerede hadde ført til merkbare endringer for kvinner og menn i arbeidslivet. Men dette er selvfølgelig spørsmål som er interessante å følge opp med forskning fremover. Forhåpentligvis vil ikke Lima og Rudlende gi seg nå, men følge opp disse svært så viktige spørsmålene fremover.
Hilsen Ragnhild som har stor tro på fremtidens mødre og fedre.
