Forleden ble skogsturen i Maridalen spesiell. Egentlig helt fra begynnelsen. Urolig nok etter mange år i dalen “vår”,  fant vi en nye sti i sommer fra Hammeren. Etter hvert har vi fått høre at en lærer på Maridalen skole for endel år siden ryddet og merket denne stien. Han satte endog opp små informative skilt som fortalte litt om vegetasjonens egenart. Tidens tann hadde tært på disse, men de forteller fortsatt om en gammmel manns entusiasme.

Stien er nok etterhvert blitt lite brukt og mange dager hverken ser eller møter vi andre. Det er klart at det har gått endel år siden at det ble gjort noe med skogen. Gamle og nye vindfall ligger på kryss og tvers, enkelte også på tvers over stien vår. Særlig Pia, dachs-hunden vår som i år har vond rygg, strever med å komme over, og under stammene er det for trangt. Denne gangen tok jeg med elektrisk motorsag for å gjør noe med det. Egentlig burde vi nok ha spurt Skogetaten/Skogvesenet i kommunen om tillatelse, men vi valgte en varsom form for selvtekt. En stor tømmerstokk gjenstår, vi får se.

La oss kalle henne Gerda. Damen på bildet kom mot oss. Hun gikk med 2 stokker, svært forsiktig. Hva er mer naturlig for gamle folk enn å prate litt? Hun er snart 89 år og til tross for dårlig balanse og dårlige ben gikk hun regelmessig nettopp på denne stien. For et par uker siden hadde hun snublet, hun slo seg ikke, men greide ikke komme opp. Det var ingen å rope på og hunden Rambo satte seg bare rolig ned og avventet. Hun ringte 113 og etter kort tid var hun lokalisert og fikk hjelp. Nå ble hun glad for at det ble ryddet litt og det var ingen grunn til å endre på vanene.

Noen markatraver hadde hun egentlig ikke vært før hun begynte å ble eldre. Hun fortalte om spennende liv med hester og dressur-ridning. Men alt har sin tid. Hun og Rambo var regelmessig i skogen for å lade batteriene, “det tar jo bare 20 med å kjøre bil hit opp fra Majorstuen”. –forøvrig går det buss også.

Nå tror sikkert mange at nå skal jeg mase om disse turene i skogen igjen. Ja, egentlig gjør jeg det. En halvtimes tur rundt heimen, det er bra det, men er det mulig, ta sjansen!!

Hilsen Thor-Øistein som har sine “hang ups”!

Så er det skjedd igjen – rettsstaten Norge er tatt med buksa nede. Viggo Kristiansen har sittet nær 21 år i fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Riksadvokaten var klokkerklar i sin oppsummering da han sa at ingen av bevisene mot Kristiansen holdt vann og han er uskyldig. DNA-bevisene viser Kristiansens uskyld og telefonbeviset plasserer ham på et helt annet sted enn Baneheia da drapene ble begått.

Viggo Kristiansen er ikke den eneste som har vært utsatt for justismord i vårt land. Fetteren til Birgitte Tengs som har levet med mistanke mot seg i årevis og en erstatningsdom selv om han ble frifunnet i Lagmannsretten. Per Liland og Fritz Moen, og ikke å forglemme Fredrik Fasing Torgersen som satt 16 år i fengsel for et mord han etter all sannsynlighet og meningen til flere  eksperter i medisin og juss ikke hadde begått, ikke kunne ha begått. Han fikk aldri saken sin gjenopptatt tross flere ansøkninger, men etter det vi nå vet om gjenopptakelseskommisjonene er det bare nok en skandale.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Viggo Kristiansen søkte om gjenopptakelse fem ganger og fikk fire avslag. Den femte ville også ført til avslag hvis lederen for kommisjonen, Siv Hallgren, hadde fått det som hun ville. Heldigvis fikk hun ikke det og gikk av i stedet. Hva er det med disse juristene? Er det et slikt prestisjetap å akseptere at det kan ha vært gjort en feil under etterforskning og domsavsigelse og godta at en person kan få en ny sjanse ved en ny rettssak?

Når det gjelder prestisje tror jeg leder for kommisjonen da Fredrik Fasting Torgersen søkte for fjerde gang (etter at han var løslatt), Janne Kristiansen, led av juridisk tunnellsyn. Hun presterte å uttale på et seminar i forbindelse med gjenopptakelsen at “medisinen kan si hva de vil, her gjelder jussen”. Personen som fikk denne salven presentert var Per Brandtzæg, professor i patologi og en av våre aller mest anerkjente fagpersoner på den tiden, både nasjonalt og internasjonalt. Brandtzæg kunne vise steg for steg at de såkaldt fellende bevisene mot Frerik Fasting Torgersen ikke holdt vann. Men for Janne Kristiansen var det fullstendig uten betydning. Hennes tunnellsyn var det som gjaldt. Nå er det mange eksperter som mener at Gjenopptakelseskommisjonen ikke gjør den jobben de skal gjøre og den skal granskes. På tide, men det hjelper ikke Fredrik Fasting Torgersen som døde i 2015 uten å ha fått saken sin gjenopptatt. I dag ville han kanskje også fått Riksadvokatens beklagelse.

I flere år levde jeg tett på Torgersensaken fordi mor var en av hans støttespillere sammen med Per Brandtzæg, Cato Schiøtz, førstelagmann Nils Erik Lie, professor i juss Ståle Eskeland og mange mange flere. Flere år etter Torgersens død lever saken fortsatt i podkaster, avisinnlegg, tweets og annet. Dette er et justismord som aldri fikk en avslutning og en beklagelse. Jeg er lei for å ikke stole på at Norge er en rettsstat, men mye av det som er skjedd gjør at jeg ikke kan stole på det. Nå er det bare å håpe at noen har lært og at granskingen av Gjenopptakelseskommisjonen fører til at de som mener seg uskyldig dømt kan få tatt opp saken sin på nytt.

Hilsen Ragnhild, som alltid opprørt

“Nå er det slik at”, ja slik starter alle politikere  når de kommer med sine utredninger i Dagsnytt 18. Og nå er det min tur. I løpet av mitt lange doktorliv har jeg fremsnakket fysisk aktivitet og en sunn livsstil. Jeg gjør nok det fortsatt, men prøver å være litt mer varsom. Uansett hvordan vi lever, kan det være utenforliggende faktorer som flaks og uhell som blir av betydning for hvordan det går med oss. For 60 år siden sto det lite om dette i dagspressen og NRK var ikke noen typisk helsekanal. Idag kan VG og Dagbladet fortelle at helsestoff på forsiden  gir størst omsetning. “Slik forebygger du demens”, skal være en sikker vinner.

Utgangspuntet for avisoverskriftene er ofte store vitenskapelige undersøkelser som kan fortelle at visse livsstilsendringer er av betydning for helsa i eldre år. En stor amerikansk undersøkelsen, som nylig ble publisert, verifiserte vel endel vi visste fra før, men som likevel er viktig å få med seg i den store sammenheng. La meg ramse opp:  Vi må unngå overvekt, høyt blodtrykk, diabetes 2, vi må være i daglig fysisk aktivitet, vi må være svært måteholdende med alkohol, ikke røke og vi bør spise mer fisk, frukt og grønnsaker. Vi bør unngå å bli deprimerte og vi bør ikke  utsette oss for mulige hodeskader. Vi bør være sosialt og intellektuelt aktive og best av alt, lengevarende bred utdannelse gir oss en god hjernekapasitet som varer i noen grad til vi blir gamle. Når det så røyner på, så gir det oss en ekstra kapasitet.

De fleste av disse faktorene er av forebyggende betydning generelt for en god helse i alderdommen. Men som jeg har sagt og skrevet tidligere, de viktigste faktorene for god helse i alderdommen er flaks og gode gener. Så går det selvfølgelig an å ødelegge for seg selv med en usunn livsstil samtidig som en rimelig sunn livsstil gir flaksen et ekstra spark.

Så til mitt poeng  denne gangen. Forleden hadde vi fårikålmiddag med gamle venner, 80 år pluss/minus. Litt helseprat ble det jo og en slags konsensus var det. Vi prøver på alle måter å være aktive, ser venner og familie, går turer og noen bruker litt tid på å beholde muskulær styrke. Vi koser oss med mat og måtelig med drikke. Vel, dette er bra nok i vår alder. Noe mer mas er ikke nødvendig.

Ærlig talt, dette høres kanskje kleint ut fra en som har skrevet  bok om å trene i eldre år. Ser vi på motivene for å være fysisk aktiv f.eks 70-pluss, så nevner de fleste at trening føles bra her og nå. og at det er en investering for at vi skal være istand til å være aktive i årene som kommer.

Hilsen Thor-Øistein som idag har gått en hyggelig tur i skogen og rundet det hele av med litt strikkøvelser. God helg !

Podkaster er den nye hypen – fra bloggosfære til podkastsfære – alle vil gjerne ha sin egen podcast og mediehusene kaster seg på den nye bølgen. Selv min kjære Thor-Øistein var inne på om vi ikke nå skulle komplettere seniorlivet med en seniorpodkast. Jeg er ikke helt enig, men det er en annen historie.

Jeg er nok gammel og sur, men jeg ser med stor misbilligelse på NRKs nye satsing på podkaster og nå dreier det seg om å trekke til seg unge mennesker. Det er særlig to podder som henvender seg til de unge, Millionærhjerne, som selv om det ikke sies direkte henvender seg til gutter 15 – 25 år, og Sophie og Fetisha som nok helst henvender seg til unge jenter. Kan godt tenkes disse podkastene blir en suksess for NRK med mange lyttere, men det til en pris jeg skulle tro NRK helst ville være foruten. Poddene markedsfører materialisme og usunn utseendefokusering. Ønsker vi at våre ungdommer først og fremst skal fokusere på penger og utseende?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Heldigvis er det ikke bare jeg, gammel og sur feminist, som reagere. I Klassekampen mandag skriver Selma Flo Munch (sikkert også en sur feminist, men slett ikke gammel) at når nå den mye omtalte klinikken Nomi åpner dørene er det nok en klinikk som har som forretningsmodell å få kvinner, særlig unge kvinner til å føle seg stygge. Sophia og Fetisha får gjøre det samme – fortelle følgerne sine som først og fremst er unge kvinner at hvis de bare opererer litt her og injiserer litt der så blir de vakre og rike, som Sophie Elise. Vel og merke hvis digre lepper fulle av fillers og unormalt svære pupper fyllt med silicon er vakkert, jeg synes ikke det, men jeg er som sagt gammel og sur. Nå er ikke podkasten helt ukontroversiell innad i NRK heller. At Sophie Elise får lov å bruke NRKs sendeflate kommersielt er mildest talt underlig.

Men det er ikke bare gamle og sure feminister som reagerer. I Aftenposten mandag skriver Sofie Sinnes, 16 år at selv om hun er i målgruppen (kvinner 15 – 25 år) blir hun ikke truffet. Hun føler at her går NRK mange skritt tilbake i tiden. I stedet for å lage stoff for ungdom som går i dybden på virkelige problemer i tiden serverer de altså mer “gossip” til målgruppen skriver Sofie. Jeg kan bare si heia Sofie og skam til NRK som misbruker sin makt som allmennkringkaster. Her hadde de hatt mulighet til å få en podkast fra en reflektert ungdom som kunne sette de virkelige problemene i tiden på dagsordenen. I stedet serverer de overfladisk fjas og er med på å fremme utseendefokus.

Jeg vet at mange unge gutter drømmer om å bli rike, i hvert fall er vel det en prepubertal drøm. Hvorfor NRK skal bygge opp under slik materalistisk og overflatisk tankegods er meg en gåte. Jeg har stor respekt for Christian Strand som journalist, men her synes jeg han bommer. Men det er kanskje fordi jeg er, ja nettopp, gammel og sur.

Hilsen Ragnhild – irritert over NRK

Det ligger i tiden – alle vil gjerne bli sett. Det prøver vi å få til på forskjellig vis. De under 40 prøver å få “likes” på ulike plattformer samtidig som det er viktig å bli sett som dyktige, fremadstormende og ikke minst velpreserverte og vakre. Det å passere 40 er tydeligvis skremmende, forfallet starter og snart kan man ikke lenger vise seg offentlig med sine aldersforandringer. Men noen gir seg ikke, nå sist kommer Aftenposten med ny podcast som skal utforske midtlivet og hvordan samfunnet ser på kvinner over 40 år. Som programleder Marte Spurkland sier vil de slå hull på myter og problematisere aldersdiskriminering. Hensikten høres meget tilforlatelig ut, men kvinner over 40? Det er så lenge siden jeg var førti at jeg kan ikke en gang huske om jeg den gangen følte at livet begynte å gå utforbakke, men jeg tror ikke det.

For oss i seniorlivet er all denne stakkarsliggjøringen av alder som altså kan begynne så tidlig som ved førtiårsalder underlig og ja, litt skremmende. For her har vi rundet både 50, 60, 70 og huff og huff – 80 og har fortsatt glede av livet. Heldigvis har ingen laget podcasten 80+ for den ville måtte bli ganske begredelig når vi hører hvor ille det er å passere 40 eller 50. Vi 80+ lever en ganske anonym tilværelse uten å være målgruppe for noe som helst. Vi leser bøker, går på kino og teater og treffer venner uten at noen forteller oss hvor fælt vi har det, eller burde ha det så utgamle som vi er.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er en viss samfunnsinteresse for 60+, der finnes egne magasiner med bilde av vakre mennesker som ganske sikkert ikke er 60+ for så aldersstegne mennesker selger ikke. Hvis vi imidlertid kan tro på at 60+ kan se ut som bildet utenpå Vi over 60 så kanskje vi ville kjøpe bladet. Men enda har ingen funnet på å lage et Vi over 80-blad, sannsynligvis fordi de 40-åringene som produserer blader eller podcaster ikke kan se for seg at det går an å være så gammel.

Jeg begynte denne bloggen med å si noe om at vi alle ønsker å bli sett. Forleder var Thor-Øistein og jeg i operaen og så operasnakkisen “The listeners”. Det var en helt ny og spennende operaopplevelse for oss som stort sett har vært på operaer av Verdi og Puccini og kanskje litt Wagner. For det første var den moderne uten at musikken var påtrengende moderne for 80+ ører, for det andre hadde den et budskap som også handlet om å bli sett. Det var en strålende oppsetning og jeg lurer nå på om ikke jeg også er offer for The HUM, dvs den lyden som summer og summer rundt oss og som noen hører, andre ikke.

Vi i seniorlivet er selvfølgelig klar over at slett ikke alle 80+ er så heldige som vi er. På den annen side blir ikke livene våre bedre av stakkarsliggjøring og evig strev etter å se yngre ut. Dette har det vært mye støy rundt i mediene etter utspillet til Tjelta og co, også etter at de skamrødmende prøvde å bortforklare og unnskylde utspillet sitt. Rent-a-wreck-metaforen lever fortsatt i beste velgående, men dreier sannsynligvis mye mer om 50+ enn 80+. Og alle har vel lagt merke til at det jeg skriver om her og det Aftenpostens nyeste podcast dreier seg om er kvinner som eldes. En gammel mann kan fortsatt ha både rynker og grått hår og være distingvert så det er ingen vits i å lage podcaster for ham, eller hva Marte Spurkland?

Hilsen Ragnhild 80+