Så er det skjedd igjen – rettsstaten Norge er tatt med buksa nede. Viggo Kristiansen har sittet nær 21 år i fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Riksadvokaten var klokkerklar i sin oppsummering da han sa at ingen av bevisene mot Kristiansen holdt vann og han er uskyldig. DNA-bevisene viser Kristiansens uskyld og telefonbeviset plasserer ham på et helt annet sted enn Baneheia da drapene ble begått.

Viggo Kristiansen er ikke den eneste som har vært utsatt for justismord i vårt land. Fetteren til Birgitte Tengs som har levet med mistanke mot seg i årevis og en erstatningsdom selv om han ble frifunnet i Lagmannsretten. Per Liland og Fritz Moen, og ikke å forglemme Fredrik Fasing Torgersen som satt 16 år i fengsel for et mord han etter all sannsynlighet og meningen til flere  eksperter i medisin og juss ikke hadde begått, ikke kunne ha begått. Han fikk aldri saken sin gjenopptatt tross flere ansøkninger, men etter det vi nå vet om gjenopptakelseskommisjonene er det bare nok en skandale.

Viggo Kristiansen søkte om gjenopptakelse fem ganger og fikk fire avslag. Den femte ville også ført til avslag hvis lederen for kommisjonen, Siv Hallgren, hadde fått det som hun ville. Heldigvis fikk hun ikke det og gikk av i stedet. Hva er det med disse juristene? Er det et slikt prestisjetap å akseptere at det kan ha vært gjort en feil under etterforskning og domsavsigelse og godta at en person kan få en ny sjanse ved en ny rettssak?

Når det gjelder prestisje tror jeg leder for kommisjonen da Fredrik Fasting Torgersen søkte for fjerde gang (etter at han var løslatt), Janne Kristiansen, led av juridisk tunnellsyn. Hun presterte å uttale på et seminar i forbindelse med gjenopptakelsen at “medisinen kan si hva de vil, her gjelder jussen”. Personen som fikk denne salven presentert var Per Brandtzæg, professor i patologi og en av våre aller mest anerkjente fagpersoner på den tiden, både nasjonalt og internasjonalt. Brandtzæg kunne vise steg for steg at de såkaldt fellende bevisene mot Frerik Fasting Torgersen ikke holdt vann. Men for Janne Kristiansen var det fullstendig uten betydning. Hennes tunnellsyn var det som gjaldt. Nå er det mange eksperter som mener at Gjenopptakelseskommisjonen ikke gjør den jobben de skal gjøre og den skal granskes. På tide, men det hjelper ikke Fredrik Fasting Torgersen som døde i 2015 uten å ha fått saken sin gjenopptatt. I dag ville han kanskje også fått Riksadvokatens beklagelse.

I flere år levde jeg tett på Torgersensaken fordi mor var en av hans støttespillere sammen med Per Brandtzæg, Cato Schiøtz, førstelagmann Nils Erik Lie, professor i juss Ståle Eskeland og mange mange flere. Flere år etter Torgersens død lever saken fortsatt i podkaster, avisinnlegg, tweets og annet. Dette er et justismord som aldri fikk en avslutning og en beklagelse. Jeg er lei for å ikke stole på at Norge er en rettsstat, men mye av det som er skjedd gjør at jeg ikke kan stole på det. Nå er det bare å håpe at noen har lært og at granskingen av Gjenopptakelseskommisjonen fører til at de som mener seg uskyldig dømt kan få tatt opp saken sin på nytt.

Hilsen Ragnhild, som alltid opprørt