Nå har jeg vært her en drøy uke og nytt hvert sekund. Først fire dager med Helena, superhyggelig for farmor og siden noen herlige dager med Karoline og Christian som varer ved. Siden går det slag i slag utover sommeren med og uten mormor/farmor.

Disse ukene i juni, før ferien starter for alvor er spesielle. Stille, bortsett fra intens fuglesang, grønt og frodig med masse markblomster og gress som gror så det nesten kan høres. Da vi kom, Helena og jeg hadde gresset fått gro uhemmet i tre uker. Det straffer seg, både 84- og åringen 25-åringen måtte til med gressklipperen som er elektrisk, men må skyves. Ekstremt tungt når gresset er nesten en halvmeter høyt.

Hvordan går nå dagene, uten TV, men nettilgang via mobilnettet og dermed mulighet for avislesing. Dagen min starter med kaffe og avis i solen, fuglesangen og for øvrig stillheten. Morgentoalettet foregår med Bliwsåpe i sjøen. Det er allerede 18-19 grader i vannet så det er ingen straff – snarere tvert imot. Noen prosjekter må jeg ha, med en tomt på nærmere ti mål er det nok av gartnerarbeid selv om det består av mye utmark og skogsterreng. For meg blir det mest luking og min evige kamp mot brenneslene som er relativt lette å dra opp, men som alltid kommer igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er noen gamle bed som skal holdes noenlunde i orden. Et staudebed fra mine besteforeldres tid med eldgamle planter som er merkelig livskraftige. I Astilben er det et yrende, summende liv som gjør meg mindre urolig for snarlig insektdød. Potentillaen blomstrer mer enn på lenge, sannsynligvis fordi Karoline og Kjersti klippet den ned tidlig i mai. Rosene er i ferd med å komme, men dessverre er noen døde og må erstattes. Ikke lett å få tak i akkurat den klatrerosen som har vært der også fra morforeldrenes tid.

Overalt jeg ser meg om er det spor etter Thor-Øistein. Jeg ser  ham for meg med gressklipperen eller motorsagen – ivrig opptatt med plenklipping og vedhogst. Et ikonisk bilde er Thor-Øistein med gressklipperen iført morgenkåpe før vi andre hadde rukket den første kaffekoppen.  Rundt omkring ligger det vedkubber til tørk, ved han ikke rakk å få inn i skjulet som vi nå må se å få reddet.

Innimellom sitter jeg på bryggen og bare koper. Selv om det skal være nærmest tomt for fisk i fjorden så er det stadig stimer av fisk som hopper og spretter utenfor bryggen  De er ikke store, men absolutt ikke bitte små. De får meg til å tenke på boken jeg akkurat har lest av islendingen Hallgrimur Helgason: Seksti kilo solskinn. Den beskriver hvordan nordmennene brakte sildeeventyret til Island på starten av 19- hundretallet. Kan det være sild jeg ser utenfor bryggen vår? Det er vel neppe makrell så tidlig på året. Jeg spør vår venn og fastboende Jens Egil.

Det er ikke til å unngå at også jeg får med meg at det foregår et stort mesterskap på den andre siden av Atlanteren, jeg leser jo aviser. Det forundrer meg at vår ellers så edruelige regjering måtte feire deltakelse i Fotball-VM med tillatelse til utvidete skjenketider. Er det virkelig ikke mulig å heie på spillerne når kampene går om natten norsk tid uten å drikke øl til klokken 06.00? Ville vi ha syntes de styrende var festbremser om de ikke hadde gitt den tillatelsen? Nå ja, det har ikke manglet på kritiske bemerkninger så hva en gammel dame synes er både unødvendig og uinteressant

Nå er det tid for morgenbad og nok en dag med litt luking og mye bare å sitte og høre på fuglesangen og følge med på alle de små og store naturens undere. Om dette ble en post i overkant ha-stemt så får dere ha meg unnskyldt. Jeg kommer tilbake med bedre skriverier senere, håper jeg. Nå er det bare å ønske alle en riktig god sommer

Hilsen Ragnhild

I går var jeg på et veldig spennende møte i Akademisk forum. Møtet omhandlet akademisk frihet som er under press med utgangspunkt i boken til Simen Sætre og Kjetil Østli: “Den nye fisken – om temming av laksen og alt det forunderlige som fulgte”.

Forfatterne skriver om laksenæringen, hele fortellingen om oppdrettslaksen, hva som skjer når man plasserer et nytt dyr i fjorden og hvordan påvirker det de andre fiskene og artene, fjordene og elvene? Og hva skjer med forskerne som roper varsku, med dyrevelferden, føre var prinsippene og skattepolitikken når myndighetene ønsker vekst? Disse spørsmålene ble først reist i en artikkelserie i Morgenbladet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Myndighetene har hatt store visjoner for norsk oppdrettsnæring og sørget for gode rammevilkår. Men hva skjer når forskere publiserer resultater som næringen oppfatter som som negative? Vi fikk en slik historie presentert i går, en stipendiat og biolog (nå PhD) som studerte smitte med laksevirus (ISA virus) og påviste at et smitteutbrudd i Chile kunne stammet fra en norsk virusstamme og dermed kunne ha blitt overført med lakseembryoer fra Norge til Chile. At smitten kunne stamme fra lakseembryoer viste at ISA virus kunne overføres vertikalt via embryoer. Dette var resultater som passet AquaGen svært dårlig og førte til anklager om uredelighet og forskningsjuks. Når det også var faglig uenighet om resultatene kunne advokater som ble satt på saken bruke faglig uenighet til å mistenkeliggjøre forskeren. Det tok tre år og en rekke undersøkelser før forskeren bak de de mislikte resultatene ble helt frikjent og renvasket, her var det ikke snakk om uredelighet eller juks, men resultater som kunne føre til faglige diskusjoner. Det må forøvrig sies at de kontroversielle funnene er senere reprodusert i flere undersøkelser.

Mektige næringsinteresser bruker altså muskler av typen juridisk hjelp for å underkjenne forskningsresultater de misliker. Som en deltager på møtet i går antydet er advokatbistand for å underkjenne forskning blitt nesten viktigere enn å utvikle næringen. Fra myndighetshold er det også kommet utsagn som at forskere er “næringsfiendtlige” hvis de påpeker uheldige sider ved næringen.

Møtet i går dreide seg om sjømatnæringen. Liknende tilfeller av forsøk på å kneble forskere er kjent fra legemiddelbransjen og nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Det store og viktige spørsmålet er hvordan skadelig press mot forskere kan forhindres. Det krever mot å stå i mot press av denne typen. Det krever også at unge forskere har støtte i sine miljøer, noe forskeren som her er beskrevet hadde. Men å leve med anklager om forskningsjuks i flere år er uhyre krevende når mektige krefter er i spill. Når næringen i stedet for å gå i faglig dialog om uventede og uønskede resultater seler på med advokater er den frie forskningen i stor fare.

Hilsen Ragnhild som lærte mye om laks i går.