I dag kom Time magazine i postkassen med hele forsiden prydet av en tenksom Netanyahu. Dette magasinet hadde jeg tenkt å si opp ettersom det var Thor-Øistein som leste det og jeg bare bladde litt i det eller leste når han anbefalte noe som viktig. I dag begynte jeg å bla bakfra og kom over noe som var virkelig interessant, nemlig svar på spørsmålet i overskriften.

Romance is literature skriver Casey Mcquiston, selv forfatter av bøker i sjangeren romance eller chick lit som det tidligere het. Chick lit tilhører 1990-tallet og bøker om unge single kvinners strabasiøse yrkes- og kjærlighetsliv i storbyen, som bøkene om Bridget Jones. Den typen literatur er like gammeldags som smale jeans og forsvant innerst i bokhandlenes mørke inntil en smart rebranding som det heter på godt norsk har brakt denne typen bøker inn i varmen under navnet romance eller general fiction. Hva fenomenet kalles på norsk ser ut til å være romantikk eller romantiske bøker. Også hos oss er romantikk inne i varmen og ligger godt synlig i kjedebokhandlene.

Så tilbake til spørsmålet, er romantikk god litteratur. Disse bøkene er skrevet av kvinner og for kvinner og beskriver kvinners hverdagsliv på godt og vondt, kanskje med en obligatorisk happy end. Og det må være kjærlighet, masse kjærlighet, gjerne av typen som ville fått min foreldregenerasjon til å rødme, men som vi i dag ikke hever et øyenbryn over. Denne typen “kvinnelitteratur” som mannlige forfattere snakker så foraktelig om, er vel som all annen litteratur, noe er veldig bra og noe kan være skikkelig dårlig. Når kvinner skriver om kvinners liv må da det være like viktig som når menn skriver om Livet. Det som skiller god litteratur fra dårlig er språket og evnen forfatteren har til å levendegjøre personer og miljø. Noen kjærlighetsromaner (som vi kalte det da jeg var ung) evner nettopp å gi gode person- og miljøskildringer med et godt språk, andre klarer det i mindre grad.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvis vi ser på historien så er ikke denne typen litteratur noe nytt. Allerede på 1700-tallet kom Frances Burneys Cecilia som har overlevet frem til i dag. Alle kjenner søstrene Bronte fra 1800-tallet, men de kan vel ikke bare regnes som rene romantikkforfattere. Jane Austens Pride and Predjudice er en klassiker, men tematikken er typisk chick lit eller romance, likeledes som flere andre av hennes bøker. Grunnen til at disse har overlevet som klassikere er vel nettopp at de tilfredsstiller kravene til god litteratur selv om tematikken kan være det som foraktfullt kalles kvinnelitteratur.

Mcquistons artikkel i Time ga meg en aha opplevelse. Hun skriver at “romance is an emotional composition. It’s a magic trick that turns words on a page into pleasure chemicals in the brain”. Husker ikke vi åttiåringene (kvinner) hvordan det var da vi som tenåringer fikk tak i en virkelig god kjærlighetsroman? Jeg er helt sikker på at den fikk frem lykke og glede kjemien i hjernen. Jeg skal allerede i morgen skaffe meg Casey Mcquistons bestseller Red, White & and Royal Blue og lese den med et åpent sinn.

Hilsen Ragnhild som nå er alene om bloggen. Savnet er stort.

Kjære dere som følger eller bare er innom og leser bloggen vår.

Thor-Øistein og jeg har hatt denne bloggen sammen i minst 7 år og den har gitt oss mye glede. Det å være sammen om et slikt prosjekt har vært viktig for oss. Samtidig har vi hatt en herlig mulighet til å skrive av oss frustrasjoner og irritasjoner, men også hyggelige ting i livet vårt.

Nå har Thor-Øistein gått bort, brått og uventet, og jeg sitter igjen med en tomhet og et savn som jeg ikke trodde var mulig. Men det er en veldig god ting å tenke på vårt mer enn 50-årige samliv hvor jeg har fått oppleve den virkelig store kjærligheten. Vi har selvfølgelig hatt våre opp og nedturer som alle samlevere sikkert opplever, men i bunnen har det ligget en respekt og en kjærlighet som jeg tror er ganske unik.

Thor-Øistein har betydd mye for mange, han var helt til det siste full av interesse og nyskjerrighet for andre. For barna, bonusbarna, femten barnebarn og to oldebarn har han vært en klippe og en viktig støttespiller i deres liv. Han hadde hyppig kontakt med barnebarna som tydelig satte pris på hans genuine interesse for deres liv og forskjellige gjøremål.

Dette er nytt for meg, jeg vet ikke hvordan livet vil bli videre uten min makker og støttespiller. Jeg vet heller ikke hvordan bloggen vil utvikle seg. Men jeg vet at jeg vil fortsette med den og bruke den som lynavleder når jeg ganske sikkert vil bli opprørt over både det ene og det andre i samfunnet. Jeg håper dere leserne våre vil fortsette å følge meg, gi meg tilbakemeldinger, ris og ros. Jeg vet ikke når jeg blir i stand til å poste vanlige innlegg her på bloggen, men jeg tror det ikke blir så lenge til.

Takk til Thor-Øistein for et herlig samarbeid og takk til dere som følger oss.

Hilsen Ragnhild

Som mange andre i Norge er jeg engasjert i hva som skjer i Paris OL. Vi har litt over 100 deltakere. For alle er dette ett høydepunkt i karrieren. Selv for Jakob I. er dette stort. Olympiatoppen satte et kriterium for uttak at utøveren hadde en viss sjanse til å komme blant de 12 beste i konkurransene. For noen er det vist ekstra velvilje i vurderingen av dette kravet, med det er greit nok. Kanskje ikke greit at i ett tilfelle ble velviljen helt glemt.

Etter en uke har det vært mange utøvere i aksjon. Ingen medaljer den første uken, men mange flotte prestasjoner. Tore Øvrebø, Olympiatoppens leder, anslo 8 medaljer tilsammen som et bra resultat. Det er et regnestykke som rimer med lang erfaring fra tidligere OL. Har vi 25 utøvere som i gode øyeblikk kan være blant de beste, tilsier det at en tredjedel virkelig kan ende opp blant de 3 beste. Men selv om en utøver presterer helt opp mot det maksimale, kan vi ikke ha kontroll over de andres toppform, og dermed kan en svært god prestasjon likevel ikke føre til medalje.

At mediene ikke har innsikt i dette er leit og frustrerende. Flotte prestasjoner bli beskrevet som krise eller i værste fall katastrofe. Ikke bare for utøver, men for hele nasjonen. La meg ta et par eksempler. I skyting har vi hatt utøvere i begge kjønn, som stadig er blant de beste i verden. De har nå deltatt i en rekke øvelser og har endt blant de beste, men ikke bedre enn den «triste og sure fjerdeplassen». Av forskjellige grunner har jeg fulgt litt nøye med på skyting. I rifleskyting, enten luftvåpen eller kaliber 22, har de konkurrert med totalt 60 skudd, før evt finale. Våre utøvere har mistet kontrollen på 2-3 skudd, og det har vært nok til at medaljer glapp. I intervjuer på TV og i mediene ellers, har det ikke vært lett å være utøver som hele tiden får spørsmål om hvorfor dette ikke ble bedre. Liten forståelse for gode prestasjoner som ikke fører til mdalje.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Sleggekasteren Eivind Henriksen som for 4 år siden fikk sølvmedalje ble denne gangen nr 4 etter flott kasting. Det ble temmelig stumt rundt han. Flaue greier når en fin prestasjon glemmes.

Toppidretten er idag «underholdnings-idrett». Enten vi er på Bislett-games eller sitter ved TVen, er det prestasjoner som vurderes og gleder. Og det behøver nødvendigvis ikke ha med plasseringen å gjøre. God kjemping, overraskelser og fremgang er vel det som fascinerer oss.

For 52 år siden var jeg så heldig at jeg fikk skyte på blink i München. Olympic Rapid Fire skyting med pistol. 60 skudd hurtigskyting. Etter 30 skudd var det bare 5-6 bedre enn meg. Så kom 3 skudd som «glapp». Det ble lik poengsum for nr 15, 16 og 17. Hva satt jeg igjen med? Jo, en fantastisk opplevelse i konkurranse med 64 skyttere fra hele verden. Og fortsatt en liten undring over hva som skjedde med 3 avtrekk.

Til slutt, når Markus Rooth presterer over alle grenser i 10 kamp, da tar vi av når 22 åringen strekker armene i været. Spesielt når vi vet hvor små marginene er for å lykkes.

Hilsen Thor-Øistein som gleder seg over fin idrett i Paris

UDI er et direktorat som arbeider etter mange prinsipper for å holde Norge så fritt for urettmessige innvandrere som mulig. Det klages over den store arbeidsbyrden de har og de beklager at ventetiden for å få et asylintervju stadig øker. Da undrer det meg at det brukes så mye tid og ressurser på å grave i gamle saker for å prøve og bevise at noen for svært lenge siden muligens fikk urettmessig opphold i Norge.

To av prinsippene UDI arbeider etter er arvesynden og redsel. Redselen skal jeg komme tilbake til, først arvesynd. Arvesynden i bibelsk forstand betyr at vi mennesker er født syndige, noe vi selv ikke kan gjøre noe med. Synden vil forfølge oss. I UDIs forstand betyr det at alle som har kommet til Norge fra et annet land bærer med seg muligheten til å arve foreldre eller besteforeldres synder eller feilgrep. De feilgrepene som kan ligge langt tilbake i tid, gjerne 20 år eller mer, skal barn og barnebarn straffes for.

Det finnes dessverre mange eksempler på hvordan UDI praktiserer dogmet om arvesynden, det mest nærliggende i tid er saken til Sara Valieva. Sara kom til Norge med foreldrene for 23 år siden og det er reist tvil om de kom fra Tadsjikistan som foreldrene oppga. Hun er nå gift og har nettopp fått en liten datter. Halvannen uke før fødselen kom brevet fra UDI med varsel om utkastelse.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Uansett hva foreldrene må ha gjort, om de oppga falsk identitet eller bare var unøyaktige så er det grovt å straffe Sara og hennes lille familie. Hva med rettssikkerheten og foreldelsesfrist som gjelder i de fleste andre saker? Det er nå vedtatt i Stortinget at barnets beste skal ligge til grunn når det gjelder retur eller utkastelse. Men dette vedtaket er ikke kommet i skikkelig forskriftsmessig stand. Her somler justisministeren og man må spørre seg om hun somler med vilje. Vi vet jo hvor Senterpartiet og Enger Mehl står i utlendingssaker. Og UDI som det papirrytterorganet det er står på at det er til barnets beste at mor sendes ut av landet. Barnet er to måneder gammel og fullammes – her må Gro Nylander komme på banen (!)

Det andre prinsippet til UDI er redsel, redsel for at noen med besøksvisum eller midlertidig opphold skulle finne på å bli boende i landet. Saken det her gjelder er selvfølgelig de seks palestinske medisinerstudentene som nektes visum til Norge. Begrunnelsen til UDI er redsel – en etter de flestes mening en ubegrunnet redsel da de seks nettopp ønsker å returnere til Gaza for å være med på gjenoppbyggingen. Jeg har skrevet om de seks før, men synes saken er så grovt urettferdig at den bare må gjentas og gjentas. UDI skjuler seg bak politikerne og politikerne gjemmer seg. Det er å håpe at de har så mye anstendighet at de skammer seg. Jeg har mine tvil.

Nå håper jeg at saken til Sara og medisinerstudentene ikke bare går i glemmeboken sammen med alle de andre overtrampene våre utlendingsmyndigheter har gjort. Advokatene som står på for dem (ære være dem for det) må ikke gi seg. Dette er grovt og urettferdig.

Hilsen en opprørt Ragnhild