Professor Rune Blomhoff har nå skrevet boken “Mat mot kreft”. Han har arbeidet med antioksydanter mesteparten av doktorlivet sitt og når han nå samler kunnskapene i en bok, er det mer enn viktig å lytte til han.

Det hele begynner gjerne med såkalte observasjonsstudier. I denne sammenheng viste slike studier at en såkalt “litt usunn” livsstil med røyking, for mye alkohol, mat med lite frukt, grønt og fisk, og lite fysisk aktivitet, økte sansynlighetene for utvikling av en rekke krefttyper. I Norge er det nesten 33 000 nye tilfeller med kreft i året. Til enhver tid lever vel 260 000 med en eller annen kreftform. Krefthyppigheten øker med alderen, så på mange måter er det også det vi kaller en aldersrelatert sykdom.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Så, hva forteller Rune Blomhoff oss.

Hele livet er vi utsatt for såkalt oksydativt stress. Hele livet dannes stoffer (oksygenderiverte frie radikaler) som virker skadelig på kroppens celler. Dette motvirkes av antioksydanter, som jeg har inntrykk av at “alle” vet noe om. Antioksydanter danner vi selv, men vi er også avhengig av dette i kosten vår. 500 gram frukt og grønt per dag, anbefaler han for at de skadelige og nedbrytende kreftene skal holdes i sjakk. Celler som “løper løpsk” og som kan utvikle seg til kreft, motvirkes av antioksidantene i maten vår. Samspillet av alle antioksidantene i ett grønt kosthold er tingen. Tilskudd av enkelte antioksydanter i pille- eller kapsel- form, kan bringe ubalanse inn i dette systemet og Blomhoff advarer mot det.

Immunsystemet griper inn i det meste.

Et velfungerende immunsystem er på mange måter nøkkelen til god helse. Tarmfloraen (bakterier) er vesentlig for at dette skal fungere bra. Vannløselige fibre som vi finner i alt grønt og grove kornprodukter er riktig føde for de riktige bakteriene i tarmen. Sper vi så på med sure melkeprodukter, legger vi grunnlaget for god tarmhelse og for helsa vår generelt.

Alle snakket om “mindre kjøtt”.

Mange studier viser at mye rødt kjøtt øker sjangsene for både kreft og hjerte-kar-sykdommer. Hva det er med kjøttet i seg selv som er skadelig, er noe usikkert. Endel tyder på at det kan være blodfargestoffet heme, som er syndebukken. Det kan omdannes av tarmbakterier til skadelige substanser, bla nitrosaminer. Bearbeidet kjøtt omdannes i enda større grad til uheldige stoffer. Pølsespising osv bør nok begrenses.

Så er vi der jeg startet. Mye frukt, grønnsaker, fisk og sure melkeprodukter, og mindre rødt kjøtt, er bra for helsa vår. En annen sak er at de fleste kjenner seg sprekere på et slikt kosthold. Litt eiendommelig at kunstneren som konstruerte det flotte hodebildet av grønnsaker må ha visst noe om dette. Det er lettere å holde en grei kroppsvekt også. Jeg kan ikke underslå at fedme øker hyppigheten av de fleste sykdommer, også kreft.

Hilsen Thor-Øistein

Det er mulig at vi som er eldre er ekstra opptatt av tradisjoner, i alle fall er jeg det. Og når vi nå har startet vår- og sommersesongen på Bråtane, ja da er jeg ganske full av tradisjonelle gjøremål og tanker.

Litt om Bråtane

Jeg har sikkert skrevet om Bråtane tidligere, en husmannsplass på Gumøy utenfor Kragerø som mine morforeldre kjøpte i 1947. Det var mormor som var fruen til Bråtane og hun elsket dette stedet. Jeg var her første gang sommeren 1948, nesten 7 år gammel og da så Bråtane litt annerledes ut enn i dag.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Og slik ser det ut i dag

Mye er likt, men endel er annerledes. Den gang var det verken strøm ellert vann, og jeg var voksen før det kom først strøm og så borrevann. Somrene på Bråtane med mormor og mumme (som jeg kalte morfaren vår) var langsomme og til tider kjedet jeg meg skrekkelig. Jeg elsket å bade, men mormor var streng på minimum 1 time etter frokost og 2 timer etter middag før det var lov å bade.

Mormor og mumme var ikke veldig ivrige gartnere, men plukke plommer gjorde de, iført passende antrekk for den tiden – mumme i hvit skjorte, men uten slips – det var jo ferie.

Da mormor døde så alt for tidlig i 1957 overtok mor Bråtane og vi fortsatte å tilbringe somrene her. Etterhvert kom som jeg har nevnt både vann og strøm og de gamle husene ble restaurert. Mor og far drev utstrakt gartnervirksomhet med grønnsaker, frukt og bær i over 30 år, dette har jeg ikke klart å følge opp. Men når jeg kommer hit ned og ser for meg mor iført mine gamle bermudashorts ivrig lukende, ja da ifører jeg meg shorts jeg har arvet etter en av mine døtre og sår urter, steller rosene og prøver så godt jeg kan å bringe Bråtanearvebn videre. For både mormor og mor bor i veggene her og når jeg er her tenker jeg stadig på dem og håper de synes at jeg i alle fall prøver å føre tradisjonene videre.

Barna mine har vokst opp her sammen med sine fettere og kusiner

Når vi holder sommerfest med mine to søsken, deres barn og barnebarn og våre barn og barnebarn, da vet jeg at mor og mormor er fornøyd med oss. For familiesamhold og tradisjoner satte de begge høyt, og det gjør jeg også. Her bilder fra mors 100-årsdag som vi feiret her for 2 år siden og hvor noen fra 4 generasjon på Bråtane er med.

Og nå er det Gry med to døtre som feirer påske på Bråtane med oss. I min barndom var vi nok på fjellet i påsken, uten strøm ble det alt for kaldt å være her. Men vi skal ha lammestek på påskeaften og barna som er blitt ganske så store har funnet påskeeggene sine – sånn må det være. Selv om det bare er 20 april er bjerkene sprunget ut, blåveisen nesten avblomstret og morelltreet på full fart til å springe ut. Så nå har vi startet Bråtanesesongen.

Den siste delen av mitt yrkesliv tilbrakte jeg som overlege på Voksentoppen, et lite barnesykehus for barn med allergier, atopisk eksem, astma og kroniske lungesykdommer. Sykehuset ble grunnlagt i begynnelsen av 1970-årene av Professor Kjell Aas og et vesentlig kjennetegn var tverrfaglig samarbeid. Tidlig på 70-tallet var det ingen selvfølge at alle var på fornavn og at alt pasientarbeid var teamarbeid, mindre kontroversielt var det på 90-tallet da jeg kom tilbake dit. Nå er mange av dem jeg samarbeidet med på Voksentoppen pensjonister, og en del av oss møtes hver fjerde uke til lunsj og mimring. Betegnende er det at vi fortsatt er et tverrfaglig team bestående av sykepleiere, laboratoriesykepleier, sosionom, psykolog, fysioterapeut, kontormedarbeider og lege. Alle som er Vokentopp-pensjonist er velkommen til våre sammenkomster, men vi er bare kvinner som møtes, også nokså typisk. Selve Voksentoppen slik jeg kjente det ble for kostbart for Helseregionen og er nå bare en mikroskopisk del av Barneklinikken på Rikshospitalet på Gaustad. Som det skrevet står, det er en tid for alt.

Nå til kontrastene

Sist gang vi møttes var torsdag før palmesøndag, samme dag som Thor-Øistein og jeg reiste på fjellet. Som vanlig hadde vi en hyggelig lunsj og mye å snakke om, slett ikke bare gamle dager. Merkelig nok, selv om vårt felleskap var rundt jobben vår har vi mer enn nok av tidstypiske samtaleemner. Litt forskjellige er vi, men det gjør bare samtalene mer spennende. Dette kommer vi til å fortsette med, og vi vet om flere vordende pensjonister som gjerne vil være sammen med oss når den tid kommer.

Det å treffe gamle kolleger er verdifullt for meg og jeg prøver å ikke gå glipp av disse møtene. Som det går frem av bildet var det riktig så vårlig og vi satt ute og spiste! Sasmme kveld kjørte vi altså opp på Norefjell og her er det vinter. Riktignok strålende sol, men kuldegrader om nettene. Så kontrastene er store – nå går vi på ski og avslutter vinteren mens våren venter hjemme i byen.

Hilsen Ragnhild som nå godt kan avslutte vinteren og satse på vår og sommer

For noen dager siden var vi sammen med noen gode venner på privat guiding gjennom Ullevål sykehus museum. Vår fortreffelige guide, Mons Lie, pensjonert thoraxkirurg og en av entusiastene bak museet, gjorde timene på museet utrolig spennende. Vi fikk en levende beskrivelse av medisinens og sykehusets utvikling, en utvikling som vi også kan kjenne igjen. Både spennende og litt skremmende var det å registrere at vi nå er en del av historien og i ferd med å kunne bli inventar på et museum. Museet har selvfølgelig objekter fra lenge før vår tid, men å oppleve den utrolige utviklingen som er skjedd siden vi var unge doktorer og til i dag er fantastisk. Mange av instrumentene som ble vist var en del av vår hverdag for ganske lenge siden. Selv om polioepidemien på 40 og 50-tallet ikke var en del av mitt tidlige doktorliv, så husker jeg tydelig hvor skremmende sykdommen var og hvor lite man hadde å stille opp med inntil den første vaksinen kom på midten av 1950-tallet. Og historier om jernlungen fikk vi barn levende beskrevet; på museet finnes den, heldigvis ikke i bruk i dag. Men den samme jernlungen var i bruk da Thor-Øistein begynte på Epidemiavdelingen på Ullevål i 1963. De utstilte kuvøsene var de samme som sto på prematuravdelingen i 60-årene. Så da er vi en del av historien.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Vi trenger entusiastene

Som jeg nevnte innledningsvis, museet er startet og drives av entusiaster. Omvisning hver tirsdag og torsdag, eller etter spesiell avtale (som vår lille gruppe på 8). Johan Bruun, professor emeritus i infeksjonsmedisin, har laget en egen infeksjonsmedisinsk utstilling som absolutt er verd å få med seg. Utviklingen innen infeksjonsmedisin er noe av det viktigste i menneskehetens historie. Det å få et innblikk i Ullevål sykehus og medisinens utvikling fra sykehuset ble opprettet som epidemisykehus i 1887 til idag er uhyre interessant. I dag fremstår Ullevål som et topp moderne sykehus med en historie det er all grunn til å være stolt av. Får bare håpe at ikke sykehusets dager er talte og at området skal bli bosted for hovedstadens priviligerte som har anledning til å betale de enorme summene leilighetene sannsynligvis vil koste.

Hilsen Ragnhild som gjerne hører mer av historien vi er en del av.

Idag 8, april kjørte vi til Brovoll, Romeriksåsene for å gå på ski. Det var vår hjemme på Lilleborg, likevel ble det skogen. Masse snø, flotte løyper, lite folk. Gran, furu, hogstfelt og nyplantinger 10 – 15 år siden. Istedenfor å la “snart 83-åringen” prøve å gjengi tanker og refleksjoner, vil jeg heller la Jan-Magnus  Bruheim få gjøre det med diktet,

“Som levende skog” fra 1954:

Levende skog under stjernor.

Urørleg skog.

Slik skal han stå under himlen

inni din hug.

Det er ikkje lenger time.

Det er ikkje tid.

Urørleg skog under stjernor

er i det som skal bli.

Ein kveld som denne

rører ditt sinn ved æva

og du kan kjenne

at livet er evig

og ingen ting skal ta ende.

Når du må gå-

skal nok av dag bli att.

Som levande skog under stjernor

i still natt.

Hilsen Thor-Øistein

Nå vil jeg skrive litt om mitt forhold til våren – uten å bli for sentimental

Thor-Øisten tror ikke jeg kan eller vil skrive noe som ikke har en type (kvinne)politisk vri. Men det både kan og vil jeg. For selv om jeg er glad for å bo i et land med årstider og har glede av alle tider på året så har jeg et helt spesielt forhold til våren. En av døtrene bodde mange år i Tromsø, og da hun flyttet sydover betrodde hun meg at det hun hadde savnet aller mest var våren (ikke mammaen sin altså!). Jeg forstår henne, for de årene våren forsvinner helt i bare regnvær og så er det plutselig sommer, ja da føler jeg meg riktig snytt. Jeg føler meg også snytt for våren de (få) gangene vi har vært på reise i april/mai.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Vi har vært mye på ski i vinter og det er fortsatt skiføre i marka. Men i går gikk Thor-Øistein og jeg en vårtur med Pia fra Hammern til Skjærsjødammen. Veien oppover var bar, oppover i skogen var det smeltet endel, men fortsatt endel snø. Vi møtte ikke mange mennesker men noen, bl.a. en ung kvinne med barnevogn. Hun kunne fortelle at hun hadde sett tre sommerfugler og en mann i bar overkropp, “så nå er det vår”. Det vi så var en liten bekk med hestehov på bredden, et typisk vårtegn som jeg husker fra barndommen – hestehov i skråninger.

Det er flere vårtegn enn hestehov – gåsunger f.eks. Det fant vi oppe ved demningen. De ble brakt hjem og står nå og strutter på stue- og spisebord. Ikke lett å se gåsungene, men de kan skimtes.

På vei nedover ble det mer og mer vår, men fortsatt blanding av snø og barmark. Her en fornøyd Thor-Øistein på en solvarm sten.

Hvorfor denne nostalgiske prising av våren? Jeg opplever at jo eldre jeg blir jo mer opptatt blir jeg av denne årstiden. Det har kanskje sammenheng med å se det gro litt rundt oss, at naturen våkner enda en gang og jeg er fremdeles her og kan følge med på at den våkner. I år som tidligere år har jeg sådd basilikum i små potter som står i vinduet og kjøpt stiklinger av petunia og geranium som er pottet om og vokser seg større for hver dag – også i vinduet. Jeg kunne selvfølgelig like gjerne kjøpt basilikum ferdig utvokst og det samme med stiklingene. Men jeg har en egen glede ved å se at det gror i min vinduskarm – dvs på et bord ved vinduet – moderne leiligheter har ikke vinduskarm. Og så får venner og bekjente finne seg i å få en liten potte basilikum ved leilighet.

Hilsen en vårglad Ragnhild

Dette blir litt om gamle gutter på tur. Om det å ha hell og flaks, om at det er like naturlig å være gammel som ung. Det er bare litt annerledes og det er andre utfordringer.

For noen dager siden stilte vi 6 av 7 mann med ski på Brovoll i Romeriksåsen. Sol, noen varmegrader og nykjørte løyper. En av oss hadde mer enn lovlig forfall. Vi andre, med  snittalder 80 pluss, hadde en rolig tur på vel 2 timer. Vi ble knapt svette på ryggen, tross endel høydemeter. Vi gikk i det vi kaller “prate tempo” og vi ble rimelig oppdatert om hverandre. Selvsagt kom vi ikke unna den gale Trump og vindmølle/vindgenerator parker som ødelegger (???) vår natur osv. Det høres svært seriøst ut, men både på turen og på overnattingshytta, ble det også tid til mer “eksistensielle” spørsmål. Flaks og hell med helsa og fysisk form var det første vi tok tak i. At vi fremdeles er i stand til å gå diagonalgang på flatene  og ikke for ofte går på tryne i utforbakkene, skyldes nok litt egeninnsats gjennom mange år. Men såpass ydmyke er vi, uten mye flaks og tilfeldigheter, kunne situasjonen vært en helt annen.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Den “fjerde alder” er en utfordring.

De 3 første fasene av menneskelivet er 1. Barndommen og ungdommen. 2. Det voksne livet. 3. Livet som eldre. Etterhvert er vi klar er vi klar over at livet som eldre kan fortsette i ganske mange år som gammel, dvs Fase 4. Befolkningen i Norge er nå ca. 5,3 millioner, hvor omlag 220 000 er 80 år eller mer. Er vi så heldige at vi har kommet så langt, er vi alle klar over at vi nærmer oss vekslingsfeltet for å gi stafett-pinnen over til neste generasjon. Sissel Gran har nylig skrevet en bok som handlet om “at inne i den gamle kroppen, er vi alle litt unge”. Uansett hvor begeistret jeg har vært og er for henne, hun stakkarsgjør de siste årene våre på en måte.

Hva synes så jeg om å se at sanden renner ut av timeglasset?

En av mine beste venner, ett par år eldre enn meg, står på og håper fortsatt på flere fine år med de han er glad i. Men, den dagen han dør, vil han gråte. “Det har vært et fint liv, men jeg vil savne dere alle”. Jeg håper at vi kan se på og akseptere, uten å bli for sentimentale, at ungdommens Fase 1, er like naturlig som alderdommens Fase 4. “Ord” gir holdninger, la oss slutte å snakke om at muskelkraften er elendig, jeg orker det samme som før, balansen er dårlig og hukommelsen er elendig. Kan vi ikke heller si at disse fenomenene har blitt litt annerledes de siste årene, og det må jeg forholde meg til. Kanskje jeg att på til, på for forskjellige måter kan påvirke de største utfordringene?

Hilsen Thor-Øistein som er fornøyd med sine snart 83 år (neste mnd.)