Jeg må se på Dax 18 og få med meg hva som skjer rundt meg og da tenker jeg først og fremst på den store verden. I tillegg har jeg tre aviser, på nett i uken, på papir fredag-lørdag. Så jeg blir relativt godt oppdatert på det som skjer, selv om visse rettssaker opptar vel mye spalteplass. Jeg ser lidelsene i Ukraina og Gaza, jeg følger med på omveltningene i USA og alt det følger med seg av problemer innenriks og utenriks og jeg gremmer meg over alt presidenten er i ferd med å trekke USA ut av. Jeg som en gang elsket Amerika får meg ikke lenger til å si Amerika – for Amerika er så mye mer enn USA. Nå må det hete USA når vi mener USA.
Men så til å kunne more seg. For en uke siden var søster Bente og jeg på jazzkonsert i Konserthuset. For oss og alle de andre gråhårete som fyllte opp Glasshuset til siste plass var det en lise å høre alle de gode gamle låtene fra vår ungdom. Bandet Løs snipp med brødrene Philip og Bjørn Kruse og Jannike Kruse som vokalist fikk det til å rykke i dansefoten og smilende ansikter helt uten Botox var det hele veien rundt. Jeg tror nok mange av låtene ville være ganske ukjente for våre barnebarn, men for oss… Det var som å være tilbake på skoledans eller soiree som vi kalte det den gangen i nittenfemtiårene. At det i vår ungdomsfokuserte tid fortsatt er rom for noe som først og fremst gleder oss gamle er godt å få oppleve.
Ellers har jeg som så mange andre fått med meg både Adolescence og Requiem for Selina. Begge burde være et must for alle, men kanskje særlig for unge mennesker. Adolescence viser et skremmebilde av mannosfæren og guttekulturen på nett mens Requiem for Selina viser oss hvordan utseendefokuset og nettmobbing er ødeleggende for unge jenter. Begge seriene fokuserer mye på mobbing og selv om det har vært snakket og skrevet om mobbing på nett i årtier, ser det ikke ut til at det har vært mulig å gripe tak i problemene, hverken i hjemmene eller på skolene. Det kan virke som om det som foregår mellom unge på nettet er en lukket verden som de voksne ikke har adgang til eller egentlig skjønner hva som foregår.
Etter alt det mørke har det vært en glede å følge Team Pølsa fra starten og frem til avslutningen i Verdensmesterskapløypa på Granåsen. Fellesskapsfølelsen, gleden og mestringen til de seks unge menneskene var utrolig rørende og veldig tankevekkende. Jeg tror noen hver av oss har lært noe av denne gjengen. Hvordan behandler vi som samfunn dem som er noe annerledes enn flertallet og hvilke muligheter får de til å utvikle seg? Det snakkes så mye om å bli den beste versjonen av seg selv. Det må ikke bare gjelde kjekkassene som pumper jern og forer seg med proteiner og kreatin, det må gjelde alle.
Aviser og TV har vært veldig opptatt av kosmetiske behandlinger og kosmetisk kirurgi de siste ukene, med rette. Nå sist i Debatten hvor programlederen var ganske snill mot de plastiske kirurgene og behandlerne. Det ble sagt mye, både for og i mot kosmetisk kirurgi. Overlegen fra Akademiklinikken virret seg inn i noen ganske komiske forsøk på å forklare hvorfor de reklamerte med operasjon av “asiatiske øyelokk” og hvorfor dette overhode ikke var rasistisk. Henne om det. Det viktigste som ble sagt kom fra medisinstudenten som har skrevet om diagnostiske katrgorier i kosmetisk medisin. Hun spurte hva medisinen egentlig er til for, å behandle sykdom eller å utsette mennesker for helt unødvendige behandlinger med tanke på å forandre et normalt utseende. Dessverre grep ikke programlederen tak i dette og tiden var også langt fremskredet. Men dette må vi spørre oss mer om. Hva skal vi som leger bruke utdannelsen vår til?
Denne og tilsvarende plakater møter jeg på mine vandringer rundt i bydelen vår. Her er det små barn, 8-9åringer som frykter den dagen skolen deres blir borte. Foreldre slår også ring om skolene og denne gangen dreier det seg om skoler i Oslo øst. Tilfeldig? Ja kanskje, men slik jeg ser det er det muligens akkurat skolene i disse områdene som ikke burde legges ned.
Jeg kjenner alle argumentene og de er solide nok. Det fødes færre barn og behovet for barneskoler blir dermed mindre. I Oslo blir det ikke snakk om uoverkommelig lang reisevei for de barna som rammes. Lærerne kan helt sikkert få seg andre jobber, det er jo mangel på lærere.
MEN, ved å legge ned en skole raseres et helt miljø, et godt skolemiljø slik som på Nordpolen skole i bydel Sagene der jeg bor. Bydelen har et stort antall familier med lav inntekt samtidig som det også bor mange ressurssterke familier her. Et godt forebyggende tiltak mot senere utenforskap er et godt nærmiljø og en inkluderende skole som nettopp Nordpolen er.
Forsker og forelder Liza Reisel har barn på Nordpolen skole og kjenner miljøet godt. I lørdagens Klassekampen advarer hun sterkt mot nedleggelse som hun er redd kan bli dyr ved at fellesskapene rundt skolen brytes opp. Dette kan igjen gi risiko for frafall, skolevegring og økt ungdomskriminalitet. Hun peker på at når barn fra skoler som legges ned skal presses inn i andre skoler vil det skape plassproblemer som igjen kan føre til mindre mulighet for og plass til undervisning i praktiske fag. Hun mener kommunen burde bruke muligheten som midlertidig oppstår med litt færre barn og mer areal pr elev tilå drive mer praktisk undervisning. På Nordpolen har de allerede spesialiserte klasserom for sløyd, kunst og håndverk, bibliotek, skolekjøkken og et torg.
Det er alltid en sorg for de berørte når skoler legges ned. Noen vil kanskje si at Oslo er tett befolket og har mange skoler. På den annen side er det i de store byene problemer med lavinntekt, trangboddhet og utenforskap er størst. Her har barne- og ungdomsskolene en viktig utjevnende funksjon hvor skolene huser alle typer elever og derved hjelper til følelse av samhold på tvers av bakgrunn. Særlig på østkantskolene er det en miks av elever fra all samfunnslag. Denne modellen er det verd å verne om.
Det er mange måter å bruke prognoser på og selv om det var en helt annen situasjon så husker jeg godt tiden da jeg skulle starte på studiet i medisin. Jeg fikk høre at det var ganske bortkastet (ikke bare fordi jeg var jente, men også derfor) fordi det i løpet av få år ville være en overproduksjon av leger. Vi så hvordan det gikk.
Det er å håpe at Utdanningsetaten tar til vettet og ikke foreslår nedleggelse av barne-og ungdomsskoler i levekårsutsatte områder. Byrådet i Oslo kan heller ikke være bekjent av å legge ned fem østkantskoler.
Helt siden Åsa Linderborg la ut sitt innlegg om at hun ikke kunne vise seg på TV fordi hun begynte å få rynker (hun var den gang 53 år) har jeg ergret meg over 40-50 åringene som sutrer over at utseende forandrer seg. Dette gjentar seg stadig, sist i Klassekampen lørdag og problematisert i Aftenposten mandag (det kommer jeg tilbake til). Åsa Linderborg fikk den gang (i 2021) mye kred for å si offentlig det veldig mange kvinner tenker. For det er særlig kvinner som bekymrer seg for det synlige forfallet. Tanken er at aldringen er skambelagt og derfor skal den skjules, ved for eksempel ikke å eksponere seg på TV – heller fortsette å være klok kvinne i radio.
I Bokmagasinet til Klassekampen lørdag skriver Silje Bekeng-Flemmen et innsiktsfullt essay om kvinner og aldring, om kjendiser i Hollywood og her hjemme og litterære storheter som setter temaet på dagsordenen. Samtidig innrømmer hun selv sin dyptfølte redsel for å forandre utseende, for å se gammel ut i motsetning til mannen sin som flirer av det KI-genererte fremtidsutseende sitt som han finner via en app på telefonen. Bekeng.Flemmen selv “rystes i sine grunnvoller” når hun ser sitt eget gamle jeg, også KI-generert. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal kvinner som Linderborg og Bekeng-Flemmen, kvinner jeg beundrer for deres fremstillingsevne, gjemme seg bort når ansiktene deres begynner å vise tegn på et levd liv? Jeg er selv ikke bedre enn at jeg i mange år har grøsset når jeg ser meg i speilet.
Jeg er redd alt fokuset på ungdom og skjønnhet med aldring som et skremmende fremtidsscenario blir selvforsterkende og vi ser jo også hvordan det har ført til en eksplosjon i fremvekst av kosmetisk kirurgi og estetisk medisin. Kosmetisk kirurgi er en vekstbransje i det private helsevesenet og i tillegg dukker det stadig opp klinikker som tilbyr estetisk medisin av utøvere med diverse bakgrunner, men med leger som foregangsfigurer. Kosmetisk medisin har ikke noen formell diagnosemanual som andre medisinske fag har. Utøvere av kosmetisk medisin benytter seg av diagnoser som sier mye om hva disse legene mener om kroppen vår, for det dreier seg mye om kvinnekroppen. Førsteamanuensis Henrik Vogt og medisinstudent Ingebjørg Rikhardsen har kartlagt og funnet 135 kosmetiske diagnostiske kategorier. Undersøkelsen deres er publisert i Medisinsk selskaps tidsskrift Michael og refereres i Aftenposten 12. mars. Artikkelen er skremmende lesning. Helt normalt utseende gjøres til medisinske problem som kan og bør rettes på. Et eksempel er “asiatiske øyelokk” som skal kunne behandles for “å gi et mer åpent blikk” i følge Akademiklinikken. Flere andre eksempler på diagnoser er knyttet til aldring, som for eksempel hamsterkinn, firkantet ansikt og grevinneheng for bare å nevne noen. Ikke rart at kvinner i 40-50 årene som ser starten på en aldersrelatert utvikling ikke tør vise seg frem offentlig når alder blir en diagnose. Vogt og Rikhardsen spør om det er greit at medisinsk personell (les leger) har laget et uformelt diagnosesystem som dømmer et normalt utseende som så stygt at det nødbendiggjør å gripe inn kirurgisk. De problematiserer også at Norge utdanner leger som bruker utdannelsen sin til å bedrive en form for medisin som ikke er medisinsk begrunnet, men baserer seg på et forkvaklet syn på (kvinne)kroppen.
Det er merkelig stille fra Legeforeningen i denne saken som de absolutt burde engasjere seg i, nå vi er i en tid med mangel på helsepersonell. Dessverre er det bare en spesialforening som har tatt stilling og fraråder sine medlemmer kosmetisk virksomhet, Norsk forening for allmennmedisin. At Legeforeningen som overordnet organisasjon ikke tar stilling til om dette er god medisin er sørgelig og skammelig.
For å ikke gå inn i en dyp depresjon pga mitt 83-årige utseende som dessverre innbefatter en rekke av de nevnte diagnosene, kan jeg velge å se litt humoristisk på hva kolleger innen kosmetisk medisin tilbyr sine aldrende og andre klienter å få rettet på. Slapp eller flat rumpe kan tilbys rumpeløft og kosmetisk sjenerende kjønnslepper er altså absolutt noe man bør få fikset på, likeledes hengende bryster. For det er en ting som er sikkert, med alderen vil alt sige nedover. Da får jeg heller si som mor pleide å si: Jeg er glad forfallet begynner nedenfra. Hun hadde problemer med å gå, men innholdet i hodet var det ingenting i veien med.
Hilsen Ragnhild diagnostisert som aldrende eller kanskje til og med gammel.
Det er lett å bli minnet på at jeg og mine likesinnede og jevnaldrende er i ferd med eller har allerede har gått ut på dato. Jeg fikk nylig en henvendelse fra en journalist om å si noe om at loven om selvbestemt abort var 50 år i år. Hallo, loven om selvbestemt abort kom i 1978, ikke i 1975 da et lovforslag om selvbestemt abort falt med en-1- stemme. Så må jeg minne meg selv om at de som er unge og middelaldrende i dag enten ikke var født eller var barnehagebarn i 1975 og 1978. I dag når selv KrF motstrebende må innrømme at selvbestemt abort er kommet for å bli er dette ikke bare historie, men veldig fjern historie for mange.
Men dette 8.marsinnlegget er ikke ment å handle om abort – heldigvis ser den tiden å være forbi tross Donald Trump og norske kristenfundamentalister som det er svært få av. Dette skal handle om dem som mener at likestillingen (kvinners likestilling) er gått for langt eller og at “kvinner fortjener bedre enn kvinnedagen” – sitat Kjetil Rolness i Aftenposten.
At Kjetil Rolness synes kvinnekampen er utdatert er ingen bombe, snarere å forvente. Men at han skulle blottlegge seg som historieløs hadde jeg ikke trodd. Det er tross alt ikke mer enn 50 år siden selvbestemt abort ble nedstemt i Stortinget. Det er heller ikke mer enn 50-60 år siden kvinners hovedarbeidsplass var i hjemmet, siden gifte kvinner ikke fyllte ut egen selvangivelse og at kvinner som giftet seg måtte søke bevilling og betale et gebyr hvis de ikke ville ha mannens etternavn. Alt dette er altså historie, men del av vår nære fortid og ingen grunn til å ta for gitt i all fremtid.
I Norge i dag er vi kommet så langt at det er vanlig for par å dele på både omsorgsoppgaver i hjemmet og forsørgelse av barn og hverandre. Likevel er det flere kvinner enn menn som har omsorg og gir hjelp til gamle foreldre og eldre med omsorgsbehov får mer hjelp av døtre enn av sønner. Jeg har tro på at dette vil jevne seg ut i vært land nettyopp fordi kvinnebevegelsen har stått så sterkt og fordi unge menn ser rettferdigheten i å dele på ansvar både hjemme og ute.
Det er imidlertid ingenting som tilsier at tendensen til likebehandling og likestilling bare vil fortsette. Med stemmer som Rolness (han er ikke alene) kan fort folkemeningen snu. For ser vi (de) ikke kvinner over alt i politikken og næringslivet og er ikke det tegn på at pendelen har slått for langt ut? Samtidig ser vi også kvinner i de mest underbetalte og slitsomme yrkene, kvinner som lever liv med smerter etter et langt liv i fysisk slitsomt arbeid. Kvinner som lever i voldelige forhold som de har problemer med å komme ut av. Karrierekvinner er fortsatt et skjellsord i enkelte kretser ettersom karrierekvinnene i følge noen utsagn er med på å undergrave familien og hjemmene.
Drømmen om å få kvinnene tilbake til hjemmene som hovedarbeidsplass lever fortsatt, også hos oss om ikke så tydelig som i USA under Trump og Vance. Vi skal ikke være naive og tro at de rettighetene som kvinner har tilkjempet seg gjennom 50-60 år vil være der for bestandig. Når KrFs nestleder ytrer seg om svangerskapspermisjonen og kaller det en kvinnesak å redusere fedres bidrag i barnets første leveår vet vi hvor kristenkonservative står når det gjelder kvinners plass i hjemmene og i samfunnet. Nå er ikke KrF noe politisk parti med særlig makt, men det kan også endre seg om ikke allerede til høsten. For ikke lenge siden hørte jeg en bokpodkast som tok for seg The handmaids tale. Boken kom ut i 1986, omhandler et ekstremt kristenkonservativt samfunn og er uhyggelig aktuell i dagens USA. Vi er langt derfra og der håper jeg vi forblir.
Gratulerer med kvinnedagen 8. mars til alle kvinner og menn.
Dette er et gammelt bilde fra en treningstur til Gran Canaria. Der var vi ikke med for å bli bedre versjoner av oss selv, men fordi det var en morsom og meget aktiv ferie.
Nettet flommer over av tips og råd om hvordan bli den beste versjonen av seg selv. Jeg leste nylig om en ung mann som brukte livet sitt til å sove, spise sunt og trene for å derved å optimalisere livet sitt. Hvilket liv kan man jo spørre.
I dag fikk jeg heldigvis en motstemme i Dagsavisen. Helle Cecilie Palmer skriver om selvoptimaliseringshelvete For til hvilken pris skal jeg bli en bedre versjon av meg selv? (For meg er det dessuten for sent, jeg er tross alt 83 år). Men prisen disse unge menneskene betaler for å la klokken på armen eller ringen på fingeren fortelle dem hvordan de har det er å si nei takk til menneskelige relasjoner. For når de har vært på jobb, spist sine to eller tre sunne måltider, vært på trening for så å legge seg klokken 20.30 for å få nok søvn, kan det umulig være tid igjen til familie og venner. Det heter seg at ensomhet likestilles med 15 sigaretter daglig når det gjelder fare for tidlig død. For de som lever etter klokken/ringens stramme regi må være ekstremt ensomme, en klokke eller ring kan da umulig erstatte samvær med ekte mennesker.
Helle Cecilie Palmer sier retorisk at at disse selvoptimaliserende menneskene umulig kan ha barn. Alle som har vært småbarnforeldre vet at tanken om åtte timers uavbrutt søvn er helt utenkelig samtidig som supersunne måltider tilsatt det ene og det andre for å forlenge livet også er ganske utopisk i en familiesammenheng. Hun spør videre om det er mulig å bli den beste utgaven av seg selv uten andre, hvilket liv sitter du igjen med hvis du ikke setter av tid til å pleie relasjoner? Hvordan kan du ha venner når du må avlyse avtaler fordi en dings forteller deg at batteriet ditt er flatt og du må hvile?
Jeg blir skremt av hvordan samfunnet er blitt et evig egojag, i alle fall hvis vi skal høre på/lese selvhjelpslitteraturen. Og mediene fyrer godt oppunder denne trenden med intervjuer og reportasjer av typen Hvordan ble du en bedre versjon av deg selv? Takk og pris for Helle Cecilie Palmer som roper høyt varsku. Skulle bare ønske flere leste Dagsavisen.
Denne teksten skriver jeg for å prøve å ikke bare tenke på det som er virkelig skremmende for tiden. Hvordan verden som vi kjenner den er i ferd med å gå i oppløsning med en despot i øst og en annen i vest. Heldigvis ser Europa ut til å samle seg (bortsett fra en mann i Ungarn), helt motsatt av hva Putin skulle ønske seg - nemlig et splittet Europa. At noen superegoister i Norge strever med å bli et bedre selv med håp om å leve tilnærmet evig er alikevel ikke så skremmende, det er verst for dem selv.
