For noen dager siden satt jeg i Oslo Domkirke og gråt. Bakgrunnen for at jeg satt der var at jeg som Røde Korsfrivillig hjalp til under en konsert for sykehjemsbeboere. Konserten er hvert år i oktober og arrangeres av Eli Helland med band og sponses av Domkirken, Sykehjemsetaten og Røde Kors. Det er godt å se hvordan ansatte ved Oslos sykehjem får med rullestolpasienter og andre med bevegelseshemninger og andre problemer til konsert i Domkirken og det er en glede å kunne være litt til hjelp. Men det var ikke grunnen til at jeg gråt. Til slutt i konserten ble Birgitte Grimstad, kjent visesanger på 88 år introdusert og hun sang den uhyre sterke og følelsestunge sangen Herr President, en fransk sang oversatt av Andre Bjercke og fremført igjen og igjen av Birgitte Grimstad. Da hun denne torsdag formiddag, i Oslo Domkirke fremførte Herr President, da gråt jeg og flere med meg.

Jeg vil sitere de to siste versene og tenke på hvor meningsløst det er når vi mennesker hater hverandre og tilintetgjør hverandre, hvor meningsløst det som nå skjer i Ukraina og i Gaza er.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

“Som tigger vil jeg gå

på veiene i riket.

og der vil jeg predike

for store og for små:

Si nei til dette hat

som krigens lov vil vil fordre

Nekt blankt å lystre ordre:

Bli aldri mer soldat.

Herr President: Om blod

har De nå talt for meget

De bør gi deres eget

for slik apostel-tro

Men tar de meg, så meld

til hæren at jeg bare

kan skytes uten fare-

jeg skyter ikke selv.

Med krig i Ukraina og i Israel/Palestina er det naturlig at alle medier er fulle av det som skjer og at mer hverdagslige nyheter kommer i bakgrunnen. Det er kanskje forståelig at Dagsrevyen i går åpnet med en 10 minutters reportasje om en sliten skistjerne som ikke orker mer og legger opp. Vi må kanskje godta at ikke alt skal handle om krig. Likevel føles det underlig å tenke på hvilke astronomiske forskjeller det er på livene til skistjernene som sutrer og barna som drepes med fullt overlegg i Gaza. Israel har lov til å forsvare seg heter det og slik avler vold mer vold. Blodhevn som våre forfedre vikingene bedrev på tusentallet er fortsatt i full sving og slik eskalerer det. Skal denne galskapen aldri stoppe?

Denne bloggen skulle egentlig handlet om et foredrag om kreftgåten ved Jarle Breivik, det får bli en annen gang.

Hilsen Ragnhild

Jeg er nå inspirert av Randi Kveine og Gisle Erlien til å prøve med en kort oppdatering rundt Demens og Alzheimer. Den 25.10 holdt de et flott kåsere om det å være pårørende til en demens-pasient. Og det kan være både utfordrende og spennende.
Først litt fakta. Omlag 110 000 er rammet av demens i Norge idag. Noe flere kvinner enn menn, ikke minst fordi kvinnene lever 3-4 år lenger..Som gruppe er det ca 20 % av 85 åringene som er rammet. Det begynner med såkalt svekket kognisjon. Vi husker litt dårligere i daglig-livet, vi orienterer oss dårligere, og vi finner ikke veien osv. Men de individuelle variasjoner er store. Ikke minst forløpet, hvor raskt vi endrer oss.
Alzheimers sykdom utgjør 75-80 % av alle med demens. Vi regner med at det kan være opptil flere andre grunner i tillegg. Bl.a. det vi kaller vaskulær, som er en tiltagende dårlig blodsirkulasjon i hjernen.

Jeg vokste opp i slutten av 1930- årene. Jeg husker godt mine besteforeldre. Det begynte «å glippe»allerede fra 70 års alder. De satt stille og rolig på stolen på kjøkkenet eller ruslet en liten tur.  Vi sa de var slitne og brukte kanskje ordet senil, og etter hvert som vi fikk mer kunnskap, senil dement. Da jeg studerte fra 1955, hørte vi om den spesielle formen som het Alzheimers sykdom, oppkalt etter en tysk lege som døde ca 1905. Han fant ved obduksjon av en pasient nedslag av et spesielt protein i hjernen som ødela nerveceller. De siste 10-årene har man nå blitt klar over at dette er den viktigste formen for demens, takket være mer presis diagnostikk.

Enorme summer har blitt brukt for å finne medisiner som kan forhindre at dette amyloid proteinet slår seg ned i hjernen. Foreløpig er det ikke funnet noe som er brukbart på mennesker. Er det så noe som disponerer for demens utvikling ? Kan vi forebygge? Vi vet at det kan være arvelige faktorer som spiller en rolle, spesielt ved tidlig debut. Ca. 5-10 % av Alzheimer pasientene har en debut før de er 60 år.

Faktorer som disponerer for demens er mange.  Det svært velrenommerte tidsskriftet Lancet ramser opp 13 faktorer og disse er nok en slags beskrivelse av livet selv. Jeg kan likevel ikke la være å nevne listen.—-  Lav utdanning, nedsatt hørsel, høyt blodtrykk, fedme, røyking, depresjon, fysisk inaktivitet, sosial isolasjon, diabetes, høyt alkoholforbruk, hodeskader og luftforurensing.

Mitt poeng er, vi får gjøre så godt vi kan. «Flaks og hell», er fortsatt noe av det viktigste for å holde seg frisk. Men til mitt utgangspunkt. Selv begynnende demens kan være en utfordring for hele familien. Som oftest er vi alle temmelig uforberedt. Vi kan få gode råd og veiledning av folk som kan dette i kommunen eller bydelen. Men to bøker som familien Kveine/Erlien har skrever til og for oss, anbefales.

Hilsen Thor-Øistein som uansett mener: «Gå en tur i skogen så lenge du kan» !

Jenter er flinkest på skolen, de er i klart flertall i medisin- og juss- studiene, osv. De tar i økende grad ansvar i ledende stillinger på alle felt i samfunnet. I idretten er det mange som undrer seg over hvorfor færre jenter enn gutter satser på toppidrett,,,, og vinner medaljer for Norge.
Dette er noe av bakgrunnen for at Olympiatoppen arrangerte forskningskonferanse, «Den kvinnelige toppidretts utøveren»
Gode foredragsholdere snakket om Godt trenerskap, Ernæring og prestasjon, Optimalisering av støtten til den kvinnelige utøver, Styrketrening, og Marit Bjørgen som snakket om sin egen trenings prosess på veien til topps.
Jeg skal ikke prøve meg med på referater, men heller fortelle hva jeg ble sittende igjen med.

Jenter og gutter starter i flokk i lekbetont allidrett fra 4-5-6 års alderen. Etter hvert velger barna fotball, håndball, ski, løping, turn osv. Hva de velger, beror mye på tilfeldighetenes spill.
I 11-12 års alderen faller særlig de første jentene fra, de har lyst til å gjøre andre ting også, og det blir ikke «tid til alt».
De jentene som fortsetter legger mye vekt på den sosiale biten, «jentefellesskapet»
Har vi erfaring for at den gode treneren for jenter har spesielle egenskaper.? Det ser ut til at kvinnelige trenere når best frem, eller menn med noe av de samme kvalitetene. Treneren skal være tålmodig, flink til å høre og flink til å se den enkelte. I bånn må det selvsagt være at hen er idrettsfaglig dyktig. Barn gjennomskuer rask om det glipper her.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I 14- 16 års alder er det enda færre jenter igjen. Som oftest er de som blir i idretten jenter som har blitt gode og presterer bra. Selv blant disse, begynner tvilen om videre satsning å komme. «Skolen krever sitt og jeg må begynne å tenke på hva jeg skal bli». Hvem fortsetter likevel ? Oftest er det rimelig glupe jenter som har det både i « hode og beina». Videregående skole kan gå greit, men hva videre? Det er litt av en utfordring å bistå med støtte til et utdannelsesløp, som kanskje tar litt lengre enn normalt, samtidig som det legges til rette for toppidrett. Jeg tror det sitter langt inne for de fleste jenter å bare se på seg selv som en idrettsutøver. Det rimer dårlig med de rollene kvinner helt naturlig har i samfunnet idag.

Farlig å snakke om gamledager, Grete Waitz gikk lærerskole og jobbet som lærer på Bjølsen inntil hun tjente nok på å løpe! Mao, det burde gå an idag også.

Jenter og mat må bli ett kapittel for seg. De vil være slanke og gode på samme tid. Særlig i såkalte estetisk idretter (som turn) og i utholdenhets idretter kan lav kroppsvekt være en utfordring. Foredragsholder og TØ var nok rimelig enige i at utøver og omsorgsmenneske, trener eller legen bør ha den vanlig normale praten om at riktig og nok mat er noe av grunnpilaren for å lykkes med trening og konkurranser. Jeg er nesten overrasket over at jenter nesten ser som en lettelse at «noen endelig snakker om dette».

Styrketrening har etter min vurdering vært forsømt tema for jenter. Ikke minst som skadeforebyggende tiltak. I boka som Hanne Staff har redigert om nettopp «Den kvinnelige toppidrettsutøveren «, vil de fleste av disse temaene bli skikkelig behandlet.

Herlig å høre Marit Bjørgen snakke om arbeide på gården med høygaffel i siloen og henting av sau på fjellet. Mange studier peker på allsidig trening og aktivitet så lenge som mulig, for å skikkelig god.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser nye utfordringer

Overskriften er en parafrase over en av Bjørg Viks tidlige novellesamlinger (fra 1966) Nødrop fra en myk sofa. Jeg husker at jeg som ung uerfaren turnuskandidat leste og gråt over de novellene. Jeg gråt over triste og grå kvinneliv og ble der og da overbevist feminist og aktivist.

Men min rapport fra en myk sofa er langt fra trist, snarere tver imot. Jeg sitter nå på syvende uken med mine nyopererte (og faktisk mye penere enn de var) tær.  Den siste uken har jeg fått lov å belaste forfoten litt og når det har gått syv uker etter operasjonen skal jeg prøve meg med vanlige sko. Det blir veldig bra, men jeg tror jeg kommer til å savne sofaen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det sies at vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige og det kan jeg nå ut fra personlig erfaring skrive under på. De snart syv ukene jeg har tilbrakt i sofaen har i motsetning til hva jeg og de rundt meg trodde, vært veldig deilige. Jeg har ikke kjedet meg et sekund og ikke savnet livet utenfor sofaen som jeg nå snart skal gjenoppta. Venner og familie har undret seg over at jeg forteller at jeg har det strålende. De tror kanskje jeg har fått lest masse, f.eks. hele septologien til Fosse, det har jeg ikke. Jeg har lest, men ikke så mye som jeg trodde. På slutten skal jeg komme tilbake til noen bokanbefalinger. Det jeg har gjort er å løse kryssord, høre på podkaster og ved god hjelp fa en god venninne, kastet meg ut i et meget avansert strikkeprosjekt. Jeg strikket mye som yngre, men har ikke strikket på tredve år. Nå koser jeg vettet av meg i sofaen med strikketøyet. Heldigvis har jeg venninnen når oppskriften som den mest naturlige ting av verden forteller meg at jeg skal foreta en italiensk avfelling. Hallo, italiensk avfelling, kunne like godt vært gresk, men venninnen hjalp meg og foreslo helt vanlig avfelling, heldigvis.

Da jeg leste Kjerstin Ekmans Løpe ulv for nesten et år siden og elsket den, bestemte jeg meg for å lese noen av hennes tidligere bøker om igjen. Det har jeg nå begynt med og startet med Hekseringene, første bok i en trilogi. Boken skildrer livet, og særlig kvinnenes liv, i en liten stasjonsby rundt forrige århundredeskifte. Hekseringene som dannes når geita løper i ring med rambukken i hælene er et bilde på kvinners lodd opp gjennom tidene. Fattige kvinner med menn i hælene som overfaller eller overtaler henne og som må bære skammen når/hvis overfallet får konsekvenser (les graviditet). Tross det dystre bakteppet er boken full av humor og vakre naturskildringer. Den står seg godt i dag over 50 år siden den kom ut.

Jeg må også nevne en helt annen type bok, men en bok av typen kan-ikke-legge-den-fre-meg, en amerikansk bestseller som kom ut i fjor og også er oversatt til norsk, Lessons in chemistry eller Leksjoner i god kjemi. Handlingen er fra slutten av femtiårene/ begynnelsen av sekstiårene da kvinnelige akademikere, i alle fall innen realfag, var så godt som uhørt, spesielt i USA. Boken er så morsom at jeg kunne i hvert fall ikke legge den fra meg. Da var det ekstra godt å kunne være i sofaen.

Den siste boken jeg har lyst til å nevne er Companion pieces av Ali Smith. Den er akkurat like morsom, rar og usannsynlig som hennes andre bøker med et underliggende budskap. Den kan ikke beskrives, men må leses.

Tiden i sofaen har vært givende på mange måter med blant annet bøker, podkaster på øret og strikketøy. Nå er jeg på vei ut av sofaen og det blir vel bra det også  Bøker og strikketøy skal jeg fortsette med.

Hilsen Ragnhild

I går kunne hele Norge glede seg over en vel fortjent pris til Jon Fosse og endelig kunne mediene og vi alle bare glede oss. Endelig kom aksjehandel og inhabilitet litt i bakgrunnen for å hylle en stor dikter, en poet, dramatiker, novellist og gjendikter. Gratulerer Jon Fosse.

Så, i dag kl 11 kunne Nobelkomiteens Berit Reiss Andersen kunngjøre at Nobels fredspris går til Narges Mohammadi, menneskerettsforkjemper og representant for kvinneopprøret i Iran under slagordet Kvinner, liv, frihet. Alle bortsett fra prestestyret i Iran må være veldig glade for denne anerkjennelsen. Jeg er dessverre redd for at Fredrik Heffermel nok en gang vil mene at dette er i strid med Nobels testamente, men han vil sikkert anerkjenne Mohammadis modige kamp. Gratulerer Narges Mohammadi.

Og så kom statsbudsjettet. Jeg har stor sans for Mimir Kristjanssons og hans utrettelige kamp for dem som står aller nederst på rangstigen i vårt rike land, syke, uføre, minstepensjonister og de på arbeidsavklaringspenger. Hans krystallklare beskjed til regjeringen er at disse gruppene som vanlig er blitt glemt. Litt skattelette til dem som tjener minst er ikke nok og hjelper ikke de som ikke kan arbeide. Når finansministeren igjen kommer med den flåsete beskjeden om at alle må stå opp om morran og gå på jobb, ja da glemmer han at syke og uføre ikke alltid kan stå opp om morran og jobbe kan de definitivt ikke. Dette holder ikke, heia Mimir. Det er fortsatt slik at de som er avhengige av velferdstaten må ha stålkontroll på ikke å tjene eller få en krone for mye for da kommer NAV og beslaglegger trygden. Jeg skal unnlate å komme med de helt tydelige parallellene til hvordan de som har mest behandles

Statsbudsjettet hadde heller ingen gladnyheter til kulturen. En økning på 3,6% er akkurat litt mindre enn det som er ventet prisstigning.. Litteraturhuset får mindre å rutte med enn de hadde under Erna og Abid, 1,5 millioner mindre enn i 2023. Litteraturen har trange kår og trangere blir det, dagen etter at alle, også regjeringen, hyllet nobelprisen til Jon Fosse. Norsk forfattersentrum formidler forfattere til skoler og lag over hele landet, dette er viktig arbeid for leselyst og bokglede, men bevilgningene går ned i stedet for opp. Hvis  kulturen og arbeid med litteraturformidling hele tiden skal sultefores er det liten grunn til å tro at vi vil få flere prisvinnere her i landet.

Så da får vi glede oss over prisen til modige iranske kvinner og en norsk dikter og håpe at SV i forhandlingene får noe mer til dem som har minst.

Hilsen Ragnhild

Når jeg langsomt krabber rundt og plukker bær vandrer tankene ganske så fritt. Denne gang også til en artikkel i Aftenposten som omhandlet kjærlighetens kår når vi blir gamle. Men mer om det etterhvert

Høstferie på Norefjell har vi hatt i 50 år. I 1970 årene var vi rimelig soreke. Turer på fjellet med barna og noen løpeturer tok vi voksne alene. Vi plukket også bær.

Nå har jeg kommet inn i hytta etter å ha plukket tyttebær. Jeg gikk en rekognoseringstur i går som viste at det var mest bær i skogen nær oss. Det bugnet ikke akkurat, men et lite spann ble det. I vel 80 år har jeg plukket bær. Under krigen var det en viktig del av familiens matauk. Jeg ser fortsatt for meg hele familien på dagstur. Vi vendte om kvelden hjem med minst en sekk full, først blåbær og så tyttebær. I dag plukker jeg bær for de selvplukk smaker best. Gleder meg til rørt tyttebær til skinkesteika. Jeg tror bærplukking er nordmenns form for autogen trening og mindfulness og dette skal være godt for det meste, også sinnets ro.

Så til Aftenposten. Utgangspunktet for artikkelen var at det nå er satt ned et utvalg for å se på gamle mennesker og seksualitet. Bakgrunnen er at seksualiteten ytrer seg på mange måter. Er vi friske og raske opp i 80 årene, er vel det meste greit. Har vi hatt en hyggelig og god nærhet så langt, er det neppe nødvendig med en utredning for at dette skal fortsette. Men historier fra aldershjem og seniorsentre viser en annen hverdag. To gamle med et langt liv sammen kan bli adskilt. I værste fall, selv om de bor samme sted, ikke lagt til rette slik at de kan dele rom.

Jeg tror at yngre har lett for å glemme at en eller annen form for seksualitet lever videre, selv når vi passerer 80 år. Nærhet, ta på hverandre, en god klem, er for mange det viktigste mens noen har et aktivt seksualliv langt opp i 80-90 årene. Selv de som blir kognitivt svekket, kan leve videre med nære relasjoner. Gamle som blir alene, må få lov til å pleie et nytt kjæresteforhold.

Hilsen Thor- Øistein som fortsatt prøver å se lyst på meste!