Jenter er flinkest på skolen, de er i klart flertall i medisin- og juss- studiene, osv. De tar i økende grad ansvar i ledende stillinger på alle felt i samfunnet. I idretten er det mange som undrer seg over hvorfor færre jenter enn gutter satser på toppidrett,,,, og vinner medaljer for Norge.
Dette er noe av bakgrunnen for at Olympiatoppen arrangerte forskningskonferanse, «Den kvinnelige toppidretts utøveren»
Gode foredragsholdere snakket om Godt trenerskap, Ernæring og prestasjon, Optimalisering av støtten til den kvinnelige utøver, Styrketrening, og Marit Bjørgen som snakket om sin egen trenings prosess på veien til topps.
Jeg skal ikke prøve meg med på referater, men heller fortelle hva jeg ble sittende igjen med.
Jenter og gutter starter i flokk i lekbetont allidrett fra 4-5-6 års alderen. Etter hvert velger barna fotball, håndball, ski, løping, turn osv. Hva de velger, beror mye på tilfeldighetenes spill.
I 11-12 års alderen faller særlig de første jentene fra, de har lyst til å gjøre andre ting også, og det blir ikke «tid til alt».
De jentene som fortsetter legger mye vekt på den sosiale biten, «jentefellesskapet»
Har vi erfaring for at den gode treneren for jenter har spesielle egenskaper.? Det ser ut til at kvinnelige trenere når best frem, eller menn med noe av de samme kvalitetene. Treneren skal være tålmodig, flink til å høre og flink til å se den enkelte. I bånn må det selvsagt være at hen er idrettsfaglig dyktig. Barn gjennomskuer rask om det glipper her.
I 14- 16 års alder er det enda færre jenter igjen. Som oftest er de som blir i idretten jenter som har blitt gode og presterer bra. Selv blant disse, begynner tvilen om videre satsning å komme. «Skolen krever sitt og jeg må begynne å tenke på hva jeg skal bli». Hvem fortsetter likevel ? Oftest er det rimelig glupe jenter som har det både i « hode og beina». Videregående skole kan gå greit, men hva videre? Det er litt av en utfordring å bistå med støtte til et utdannelsesløp, som kanskje tar litt lengre enn normalt, samtidig som det legges til rette for toppidrett. Jeg tror det sitter langt inne for de fleste jenter å bare se på seg selv som en idrettsutøver. Det rimer dårlig med de rollene kvinner helt naturlig har i samfunnet idag.
Farlig å snakke om gamledager, Grete Waitz gikk lærerskole og jobbet som lærer på Bjølsen inntil hun tjente nok på å løpe! Mao, det burde gå an idag også.
Jenter og mat må bli ett kapittel for seg. De vil være slanke og gode på samme tid. Særlig i såkalte estetisk idretter (som turn) og i utholdenhets idretter kan lav kroppsvekt være en utfordring. Foredragsholder og TØ var nok rimelig enige i at utøver og omsorgsmenneske, trener eller legen bør ha den vanlig normale praten om at riktig og nok mat er noe av grunnpilaren for å lykkes med trening og konkurranser. Jeg er nesten overrasket over at jenter nesten ser som en lettelse at «noen endelig snakker om dette».
Styrketrening har etter min vurdering vært forsømt tema for jenter. Ikke minst som skadeforebyggende tiltak. I boka som Hanne Staff har redigert om nettopp «Den kvinnelige toppidrettsutøveren «, vil de fleste av disse temaene bli skikkelig behandlet.
Herlig å høre Marit Bjørgen snakke om arbeide på gården med høygaffel i siloen og henting av sau på fjellet. Mange studier peker på allsidig trening og aktivitet så lenge som mulig, for å skikkelig god.
Hilsen Thor-Øistein som stadig ser nye utfordringer
