Første mars betyr innledning til våren – første vårmåned. Her jeg sitter på Lilleborg er det +5 og solen titter så vidt frem. Dette må være tid for å starte våronn. De gamle geraniene som har overlevet vinteren under et stuebord blir slept frem og det er tid for beskjæring og ompotting. Samtidig skal basilikum såes og basilikum og geranieblader som har stått i vann og fått røtter skal plantes. Heldigvis er jeg heldig og har en datter som har kjøpt jord til meg, det går en grense ved å slepe med meg jordsekker. Så nå sitter jeg i sofaen og er sliten – skikkelig sliten. Jeg vet jo at kreftene langsomt svinner hen. ettersom årene går, men at jeg skulle bli sliten av litt “hagearbeid” på stuegulvet var jeg ikke forberedt på. Jeg må nå forberede meg på at dette sannsynligvis ikke blir bedre og gjøre det beste ut av det. Jeg vet jeg kan få hjelp til de tyngste løftene og det må jeg venne meg til å ta i mot – hjelp altså.

Da mor var 92 år skrev hun sin siste bok – Ingen frøkensport – hvor hun skriver om nettopp dette, å gradvis orke mindre og trenge noe mer hjelp. Vi bodde den gangen ved siden av hverandre og hun trengte hjelp til blant annet å skifte på sengen (det klarer jeg fint – foreløpig) og å bære alle plantene ut på verandaen for å bli pottet om. Stort sett greidde hun seg fint selv og var flink til å be om hjelp når hun trengte det. Så jeg tenker at når kreftene gradvis går nedover skal jeg nok klare det meste og be om hjelp der jeg trenger det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mediene har mye elendighetsbeskrivelser fra sykehjem, helsehus eller hjemmeboende som ikke får den oppfølgingen de skulle hatt. Ressurssterke gamle som har venner, går på kino og teater, går tur og stort sett lever gode liv er ikke veldig interessant stoff. På den annen side, det er utfordrende å bli gammel  Syn og hørsel blir dårliger, men heldigvis finnes gode hjelpemidler som briller og høreapparat. Tross mitt velfungerende høreapparat har jeg likevel et problem med å høre de som står med ryggen til og snakker til meg eller de som synes det er sexy å snakke veldig lavt. Balansen er ikke det den var, jeg må holde meg fast og ikke reise meg for å gå av bussen før den har stanset. Da gjelder å komme frem til døren før den er smelt igjen og sjåføren kjører videre.

Tross noen utfordringer, jeg lever et godt liv med mine aldersrelaterte skavanker og er nok heldigere enn mange på min alder. En utfordring er piggene under skoene eller støvlene. For meg er det komplett umulig å balansere på ett ben for å få de snudd de vendbare piggene som i følge reklamen er så enkelt at selv mor (som nok er 40 år) kan klare det. Jeg er avhengig av å sitte ned, ta av meg støvelen og vippe piggene på plass. Hvorfor har ikke alle butikker eller kjøpesentre en stol rett innenfor døren hvor jeg kan ordne dette og ikke ta sjansen på å skli på gulvet eller også ødelegge gulvene med piggene ute?

Nå er det kommet to nye bøker i hus som begge handler om alderdom. Den ene, Spuria, er skrevet av en mann og handler om en gammel kvinne (87 år til og med), den andre av en kvinne, Kjersti Ericsson som selv er gammel, på min alder. Spuria beskriver først og fremst den gamle kvinnen og hennes savn etter å ha adoptert bort et barn som 16 åring og ønsket om å finne igjen barnet 71 år etter. Det er ikke mange i dag som kjenner begrepet Spuria, men jeg husker det godt fra fødeavdelinger i 1960 – 70-årene. Kvinner og barn som ble født utenfor ekteskap fikk merkelappen S på sengen i fødeavdelingen, S for spuria. I dag en grotesk tanke, den gang helt normalt, det var meget skamfullt å føde uten å være gift.

Kjersti Ericsson beskriver mye jeg kan kjenne meg igjen i, det gode livet, men også utfordringene. Selv om det selvfølgelig er viktig å sette søkelys på vanskeligheter med reduserte krefter, dårlig syn og hørsel og andre aldersrelaterte problemer er det viktig også å fortelle om det gode livet, alt vi kan klare og alle mulighetene, ikke bare problemene. Jeg innser at jeg er heldig, men det er mange der ute som meg, som lever gode liv langt opp i 80-90-årene.

Hilsen Ragnhild, snart 85

Jeg er så heldig at jeg er blitt invitert med datter og familie på vinterferie på Norefjell. Godt med snø, fine skiløyper og deilig vær  Dessverre tillater ikke tibialis posteriorsenen hverken fiskebein eller ploging. Resultatet er skiturer på flatmark, nærmere bestemt en myr. Det går faktisk an å gå skitur frem og tilbake på en myr. Jeg startet med en omgang, neste gang to og så gikk jeg tre ganger frem og tilbake – det tok en liten time. Resultatet var at jeg var skikkelig støl, sånn som jeg vanligvis er etter en god skitur. Siste turen før hjemreise ble på en og en halv runde. Nå var nok nok.

Jeg har alltid vært glad i å gå på ski (bortsett da jeg som 13-åring ble halt med mor og far ut på ski og jeg hadde en ulest Agatha Christie liggende hjemme, da ville jeg heller tilbrakt søndagen med bok) Jeg har aldri vært en stor skiløper, har alltid vært litt pysete i nedoverbakkene, men heldigvis lærte jeg allerede tidlig å ploge. Det har reddet meg mange ganger (hører dere, alle kjekkaser i kondomdress som skremmer gamle damer, unger og bikkjer ut av løypene). Thor-Øistein og jeg hadde mange fine turer på Norefjell i de 50+ årene vi hadde sammen. I begynnelsen var vi unge og gikk de laaange turene over Høgevarde til Gråfjell. Etterhvert ble turene kortere, men vi hadde fortsatt stor glede av dem. Siste vinteren med Thor-Øistein gikk vi flere flotte turer – ikke så langt, men i solskinn og med godt føre hadde vi like stor glede av turen som den gangen vi var langt inne i fjellheimen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I år er altså turene mine blitt ultrakorte og som 84 åring er det ikke gitt at jeg skal kunne fortsette å gå på ski. Balansen er ikke det den en gang var og en senebetennelse gjør det ikke enklere. Men så lenge det finnes myrer og jorder uten nedoverbakker skal jeg nok klare meg.

Vinterferien er og har vært deilig. Selv om det er korte skiturer er det desto lengre perioder i sofakroken med fyr på peisen. Åsne Seierstads Ufred holder nesten uken ut og er både velskrevet, spennende og uutholdelig forferdelig. Innimellom må jeg ha en pause fra Russland med 1000-brikkers puslespill. Både datter og barnebarn er familiært belastet med glede over puslespill så jeg får hjelp  Det er ikke mulig å unngå Epstein og Høiby, jeg må jo lese avisene og følge med på Dagsnytt 18. Men Ufred setter ting i perspektiv – heldigvis.

Hilsen Ragnhild

Når primulaene kommer i blomsterbutikken på nyåret, da vet vi at det går mot lysere tider. Når vi også kommer litt ut i februar er det merkbart at dagene er blitt lengre og at solen varmer

Nå er det strålende sol, kaldt og starten på vinterferien i Oslo og Akershus ( og mange andre steder). Sev er jeg så heldig at jeg er invitert med på fjellferie – nærmere bestemt Norefjell, med datter og hennes familie, eller flokken som det nå heter. Mer om det senere. Jeg har et svakt håp om at en gjenstridig senebetennelse likevel skal gjøre det mulig å få noen skiturer. Det må være på flatmark for jeg tror ikke tibialis posteriorsenen vil tillate meg å ploge. Og for at jeg skal komme ned selv de minste nedoverbakkene er det for meg helt nødvendig å ploge. Jeg har sagt det før og gjentar det nå – de som har ploging på hatlisten sin bør tenke på hvor mange legevaktbesøk, røntgenbilder og bruddskader de som er fornuftige nok til å ploge har avverget. Her er det penger å tjene eller kanskje heller utgifter, store utgifter, å spare.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Detv er ikke vanskelig for meg her jeg sitter å forstå at kronprinsessen nå må ha det helt forferdelig. Ikke nok med at sønnen sitter i retten med en haug av anklager mot seg så er hun selv viklet inn i en gedigen skandale samtidig med at hun har en alvorlig sykdom. Det er da også høyst forståelig at kronprinsen ser behov for å ta vare på flokken sin. Det som er vanskeligere å forstå er at han ikke forstår at den jobben han har er først og fremst å ta vare på den store flokken, nemlig Kongerike Norge, så får hensynet til familien komme i annen rekke. Det er brutalt, men sånn er det. Ja da, han skjøtter sine plikter, men det er ikke riktig av ham å fortelle offentligheten at nå er første pri å ta vare på flokken sin, altså den lille flokken bestående av blant andre skandalisert kone og anklaget stesønn.

Vi er kommet ganske langt i å modernisere kongehuset, ja selv mange år etter andre land ffikk vi en likestillingslov som gir førstefødte rett til tronen uavhengig av kjønn.   Akkurat slik situasjonen er i dag skal vi nok være glade for at denne loven ikke fikk tilbakevirkende kraft. Men en annen ting som er forunderlig er at kongens ekrtefelle blir dronning så blir en dronnings ektefelle prinsgemal. Det er flere prinsgemaler inyere tid, både fra Danmark og Nederland for å nevne noen. som har sett det som høyst urettferdig at de ikke ble konger. Hvorfor ikke snu det på hodet å se på det som en underlighet at kongens ektefelle blir dronning? Det ville være langt enklere å akseptere Mette Marit som gemalinne enn som dronning vil jeg tro, enten man er ivrig monarkist eller republikaner.

Men nå er det sol ute og vinterferie og værgudene har latt oss få et vær nesten tilsvarende det vi hadde i Lillehammer i 1994, stabilt høytrykk og kulde. Og jamen er det ikke OL nå også, jeg merker det mest ved at sportsidene i avisene er flere og Dagsnytt 18 har byttet kanal. Dagene blir også lengre, det er tross alt mye å glede seg over.

Hilsen Ragnhild

Det er neimen ikke lett for en 84-åring å forstå seg på politikken, kanskje ikke for de yngre heller? Midt oppe i rabalder rundt kongehus, Epsteinfiler og en kjendisrettsak måtte en meget ung statssekretær møte i Dax 18. Hvilken sak hadde ikke druknet i all ståheien? Diskusjonen rundt gjenbruk og reparasjon.

Saken er at Arbeiderpartiet hadde lovet i valgkampen å fremme forslag for å gjøre det enklere for selgere av gjenbrukte klær, f.eks. ved å redusere eller fjerne momsen. Moms på 25% vil uvegerlig gjøre det dyrere å kjøpe brukte klær, dyrere enn dårlige klær som masseproduseres og selges blant annen gjennom Temu. Bruktbutikkene har små marginer slik at momsen som kommer på toppen av en lav pris må belastes kundene. Og hva skjer? Ikke et ord om moms på gjenbruk i statsbudsjettet så momsen på salg av brukte klær består.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den fortsatt meget unge statssekretæren møtte en representant for gjenbruk og bærekraft, Fæbrik, og det var ganske tydelig at han hadde store problemer da han skulle forsøke å forsvare mangelen på satsing fra regjeringens side. Store ord om storsatsing, viktighet, forsvarlighet og langsiktighet svirret gjennom luften. Fæbrik lot seg ikke imponere, hun viste til at den ene bruktbutikken etter den andre må legge ned som resultat av små marginer og kundene som synes det blir for dyrt å kjøpe brukt. For å bruke et forslitt uttrykk: “mens gresset gror dør kua”.

En stakkars 84 -åring har vanskelig for å fatte og begripe at det ikke går an å ta grep og gjøre noe NÅ. At det ikke skal gå an å hjelpe på bærekraft og det grønne skiftet som alle snakker så pent om ved å gjøre gjenbruk lønnsomt. Hvorfor skal vi vente på utredninger og et nytt statsbudsjett som sannsynligvis blir så stramt at gjenbruk kommer langt ned på lista. Alle de som ikke tror på at verden er i ferd med å koke og at haugene med dårlige tekstiler bare vokser kan nå fryde seg. Gjenbruk er bra, men ikke hvis det skal koste noe via statsbudsjettet, eller hva?

Hilsen en sint og skuffet Ragnhild

Januar har vært en måned med så mye internasjonal og nasjonal baluba at man skulle ikke trodd det var mulig. Det hele startet med Trump og Grønland, en historie som bare fortsatte og fortsatte med trusler, tilbaketrekking av trusler og forvirret og laaang tale på World Economic Forum i Davos. Så kommer opplysninger om skudd i Minneapolis hvor først en kvinne og siden en mann ble skutt og drept på åpen gate av Presidentens “spesialstyrker” for innvandring, ICE. Er det mulig i et sivilisert samfunn? Og slik fortsetter det over there – det er bare å vente på neste utspill.

Her hjemme har frgivelse av flere Epsteindokumenter sendt sjokkbølger gjennom befolkningen og alle medier. Kjente personer, myndighetspersoner og til og med medlem av kongehuset er blitt avslørt via e-poster, sms’er og bilder for å hatt nære personlige forhold til den overgrepsdømte og siktede Epstein som døde i fengsel i 2019. Nevnte personer har bagatellisert forholdende som de ble spurt om den gang og har sikkert håpet at saken var like død som hovedpersonen sel. Så kommer dokumentene og takraset. Foreløpig har vi vel bare sett starten på sakene som kan bli stygge for de involverte.

Men på tross av sjokkbølger og langvarige diskusjoner i mediene, folk flest som jeg tilhører lever livet som vi pleier. Selv har jeg hatt en usedvanlig spennende og morsom uke med teater, Sagene/Torshov eldreuniversitet, lunsj på ærverdige Halvorsen Conditori samt samling og 50-årsjubileum for oss som nå er gammelfeminister, den gang for 50 år siden Nyfeministene.

For å starte med teater. Noen av oss var og så Medmenneske på Det norske teatret, et stykke som var levnet liten ære blant annet av Aftenpostens teateranmelder. Hun starter anmeldelsen med det retoriske spørsmålet Hvordan drepe interessen for Olav Duun og avslutter med …. “trekker man et lettelsens sukk at det hele er over. Da kan man endelig gå ut av teatersalen”. Personlig synes jeg det var en tanke for drøyt – litt stygt sagt og så dårlig var denne oppsetningen slett ikke. Selv var jeg mer enig med Mode Steinkjer i Dagsavisen som ga forestillingen terningkast 5 med mange godord og noen kritiske bemerkninger.

Sagene Torshov Eldreuniversitet kunne skilte med Ingvild Risøy (Stargate) og hennes metode som forfatter. Da jeg ankom Deichman hvor møtene holdes litt før 10.30 (det begynner klokken 11 presis)  var det allerede kø nesten ut på gaten. Ingen skal komme og si at ikke vi eldre er kulturinteresserte. Og vi ble ikke skuffet. Ingvild Risøy var glitrende god, jeg måtte le høyt flere ganger, samtidig med gråten i halsen. Takk for en stor stund.

Fredag møttes altså gammelfeministene til suppe, ost og vin hos meg og det ble en veldig hyggelig aften med mye mimring samtidig med blikk for livet her og nå. Det rare er at jeg visste nokså sikkert på forhånd hvordan kvelden ville forløpe, de enkelte inntar som alltid sine vante posisjoner. Det jeg ikke hadde forutsett var at det kom til en diskusjon om den nye takseringen av boliger og betydning for formueskatten. Bare synd at vi ikke hadde lest Are Oust i Klassekampen på forhånd, den kom dagen etter og jeg har ikke Dagens Næringsliv hvor Oust var tidligere i uken. Morsomt at vi som alle er mellom 80 og 90 – en av oss fyller 90 ganske snart – fortsatt har evnen til å være levende opptatt av verden og samfunnet og komme opp i heftige meningsutvekslinger.

I tillegg til et heftig program denne uken har jeg fått tre bøker som jeg har stått på liste for på biblioteket i minst et halvår, på en gang. Samtidig med mursteinene jeg fikk til jul må det bli mye lesing i tiden fremover.

Dette tror jeg var det meste for denne gangen – det er bare en ting jeg må si – jeg og vi er heldige og vi må hele tiden minne oss selv (og noen andre) på hva vi får igjen for den skatten vi betaler. Det vi bidrar med til velferdsstaten får vi mange ganger igjen med skole, videreutdanning og helsestell for bare å nevne noe. Vi har et velferdssystem vi må hegne om akkurat som vi må hegne om demokratiet, det overlever ikke uten at vi alle slår ring om det.

Hilsen Ragnhild

Thor-Øistein og jeg hadde stor glede av å gå på ski sammen, også etter at vi begge hadde passert 80, Bildet er fra en av de siste turene vi hadde sammen på ettervinteren 2024. Vi var sikkert til irritasjon for middelaldrende menn av typen Simen Sætre, men de aller fleste smiler og er hyggelige selv om vi både ploget og gikk med museskritt. Mer om det senere i dette innlegget.

Pensjonistlivet gir gode muligheter til å følge nøye med i verdens begredeligheter og det har jeg gjort. De siste ukenes hendelser har ikke vært til å tro var mulige. Det er en snau uke igjen av januar, en måned som har vært så fyllt av forferdeligheter at jeg føler det som om den har vart en evighet og så har det vært fire små uker. Skyting i Minneapolis og trusler mot Grønland og NATO topper redslene samtidig som krigen i Ukraina fortsetter og Israel tross såkaldt våpenhvile fortsatt skyter og dreper i Gaza. Blir verden noen gang “normal” igjen?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På tross av alt som skjer om som vi ikke unngår å få demonstrert daglig i alle medier så går livet sin vante gang. Det vi vet fra tidligere kriser er at mennesker er ufattelig tilpasningsdyktige og lever sine vanlige liv så godt det lar seg gjøre midt i en verden som er i ferd med å gå av hengslene. Vår lille spanskgruppe møtes fortsatt ukentlig hvor vi på hakkende spansk iblandet litt engelsk og norsk snakker om ting som opptar oss. Riktignok har “el profesor” nektet å konsumere nyheter som innebærer en viss amerikansk president hvilket betyr at han neppe leser aviser eller følger nyhetssendinger på radio og TV.

Selv om hovedtyngden av kommentarstoffet i avisene jeg leser handler om samme president og hans helt utrolige utspill nærmest daglig så er det bittelitt plass til andre saker. Jeg ble riktig så irritert over Simen Sætres innlegg om “plogerne” som ødelegger for middelaldrende menn med store egoer som helst vil ha marka for seg selv. Tilsvaret dagen etter av Ann Petterson var både velskrevet, morsomt og satte Sætre på plass. Dessverre var det ikke hun som fikk møte alfahann Sætre til debatt i Dax 18 etter noen dager. Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår Sætres innlegg som ironisk/humoristisk, men jeg tror nok han mener det han sier og helst ikke vil ha sånne som meg som ploger for å overleve skiturene i løypene. Jeg husker fortsatt fra min tid som småbarnsmor med små barn på skitur. Det var heldigvis ikke mange av sorten Sætre, men jeg har opplevd noen ganger forsøk fra samme typen på å få meg og to små ut av løypa ved å rope “løype”, Det var i den tidlige feministiske oppvåkningens tid og selvfølgelig flyttet jeg meg ikke. I dag ville jeg kanskje flyttet mitt eldgamle legeme ut av sporet, men ikke hvis noen ropte til meg. Takk til statsminister Jonas som tross egne meget gode skiferdigheter forsvarer plogerne, rett og slett fordi det handler om å komme helskinnet hjem uten en sving innom Legevakten.

Hilsen Ragnhild 84 år og fortsatt ploger

For litt over to år siden la jeg ut Rapport fra sofaen på bloggen. Den gangen satt jeg for syvende uke i sofaen etter en tåoperasjon og hadde det i grunnen ganske bra fordi etter 7-8 uker skulle jeg få lov å bevege meg normalt igjen. Nå sitter jeg igjen i sofaen med en inflammert Tibialis posterior sene og med litt dystre utsikter. Ortopeden som ble konsultert hadde stort sett dårlige nyheter – her var det bare å ta det med ro, la foten få hvile mest mulig, med andre otd: ikke gå! Operasjon kan komme på tale ved langvarige problemer, men neppe for en 84 åring. Dette passer meg utrolig dårlig, jeg er redd for å bli helt råtten av å ikke få beveget meg, men doctors orders er doctors orders og jeg er en lydig pasient. Så nå sitter jeg, humper litt omkring, bestiller via Oda og benytter meg av Oslo taxi. Jeg som ikke har bil kan trøste meg med at jeg kan bruke mye taxi.

Men nok syting og klaging – en betent sene er tross alt en bagatell i en verden som brenner. Og brenner gjør den. Ikke nok med krig i Ukraina som nå går inn i sitt femte år, USAs president truer med å annektere Grønland ved militærmakt og Norge ligger dårlig an med tanke på klimaet. Jeg så med stor glede at religionshistoriker og nevø Dag Øistein har benyttet seg av sin mulighet til å nominere til Nobels fredspris og har nominert President Zelensky og det Ukrainske folk til Nobels fredspris for 2026. Det er bare å håpe at Nobelkomiteen tør.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det påstås fra regjeringshold at vi kutter utslipp, men så vidt jeg forstår er det mye pga kvotekjøp, ikke utslippskutt innenlands. Og nå er det lagt ut 57 nye utvinningstillatelser for olje og gass på norsk kotinentalsokkel. Den gode nyheten (hvis det kan kalles godt) er at tillatelsene bare gjelder ifor forhåndsdefinerte områder og ikke for såkaldte nummererte konsesjonsrunder. Uansett, regjeringen med god støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet kjører på med oljeleting uten å lytte til kritiske røster. Vi skal utvikle og ikke avvikle som det sies på repeat.

Når det sies at norsk olje er ren så er det en sannhet med store modifikasjoner. Ja den er renere enn f.eks. Venezuelansk olje som krever stor grad av raffinering, men utslippene kommer jo med brenning. Her kan vi toe våre hender for de utslippene kommer jo utenlands der oljen brennes. Like fullt – det er vår olje og vi har et ansvar.

Det er ikke bare olje som gjør oss til en klimaversting. Vi er en rik befolkning med et alt for høyt personlig forbruk. Nordmenn kjøper mye mer klær, sko, innbo og andre forbruksvarer enn den jevne europeer. Nå ser det ut til at gjenbruk av klær i alle fall er i ferd med å bli en positiv trend og det er vel noe myndighetene våre burde applaudere og støtte. Men nei da. Til tross for store ord er det liten vilje til å gjøre noe med momsen på gjenbruksvarer, noe som burde være en lavthengende frukt. Momskutt kunne være med på å gjøre gjenbrukte klær billigere en de mengdene av dårlige og billige tekstiler som selges blant annet gjennom Temu. Enda en oppgave for MDG og Venstre å gå inn for på hver sin side av den politiske skillelinjen. Godt vi har MDG som støttespiller for regjeringen, men de har en formidabel oppgave i å stå i mot en oljesmurt regjering med liten vilje til miljøgrep som monner.

Her jeg sitter i sofaen har jeg god anledning til å følge med i aviser og på nett og det gir meg rikelig grunn til å gremmes. Dessverre.

Hilsen Ragnhild

Nå er vi nesten to uker inn i årets første måned og det er tid for å evaluere nyttårsforsettene. All erfaring viser stappfulle treningssenteret i januar med tydelig nedgang i treningsinteressen mot slutten av januar og videre utover ettervinteren og våren. Etterhvert er det den faste gjengen som holder det gående mens “nyttårsforsett-trenere” faller fra. Jeg vet ikke helt hvordan det går med forsetter som å spise sunnere og være mindre på mobilen, men mistenker at det kan gå med dem som med treningen.

Denne innsikten har gjort at jeg ikke hadde noen forsetter for i år på nyttårsaften. Men så fortalte en god venninne meg om sine forsetter og de følte jeg var så gode at jeg kastet meg på selv om det allerede hadde gått noen dager inn i det nye året. Det ene var å være mer konsentrert om hvor jeg legger fra meg ting (les mobiblen). Jeg har brukt uforholdsmessig mye tid på å lete etter mobilen min når jeg er på vei ut. Da oppdager jeg også hvor avhengig jeg er av den – jeg kommer hverken på bussen eller inn i huset mitt uten mobile apper. I tillegg ligger alle betalingskortene mine i mobilmappen så uten den er jeg helt hjelpeløs. Ettersom jeg bor alene er det heller ingen som kan ringe til den for meg så et større fokus på konsentrasjon er tvingende nødvendig. Dessverre har jeg allerede brutt løftet mitt på verst tenkelig vis – jeg la igjen mobilen på Vinmonopolet og oppdaget det først da jeg skulle låse meg inn. Det var jo heller ikke lett for folkene på Polet å finne ut hvordan de skulle få tak i meg – det ville jo ikke være mulig å ringe til meg… Heldigvis endte det godt denne gangen og jeg har ikke gitt opp, jeg skal bli mer konsentrert om hvor jeg legger fra meg ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det andre forsettet er å være mer spørrende enn påståelig. Her har jeg mye å lære og jeg ser frem til neste gang jeg kommer i samtale med en jeg er rykende uenig med. Da skal jeg være lyttende og spørrende og det vil ikke være enkelt for meg. Men jeg skal prøve så får vi se hvordan det går.

Noe som er blitt en tradisjon i storfamilien er at jeg inviterer barn,svigerbarn og barnebarn med feller på Aftenpostens Nyttårskonsert. For meg er det en stor glede å se at etterkommerne ser ut til å sette pris på tiltaket og takker ja så sant de kan. Det kommer selvfølgelig alltid noe i veien for noen, men heldigvis har vi noen trofaste “stand-ins” som kommer på kort varsel hvis de har mulighet. I år ble det en ekstra bonus med invitasjon til nachspiel hos svoger Per-Christian som bor ikke langt fra Konserthuset. Det ble veldig hyggelig og for meg som vanligvis er i seng før 11 var det sent å komme hjem kl 12.00. Så da ble søster Bente og jeg like godt sittende å prate over et ekstra glass vin til nærmere 2. Da følte jeg meg riktig rampete – en god følelse.

Da ønsker jeg alle med og uten forsetter en riktig god uke

Hilsen Ragnhild

I kveld er det Hellig tre kongers aften og i morgen, 13.dag jul, er det en dag for å rydde bort julen – hvis man ikke er av dem som helst venter til 20. dagen. Selv er jeg sånn midt på treet, jeg synes det er koselig med lysene og pynten på spisebordet, men er klar for å begynne oppryddingen i morgen. På den annen side, onsdag skal jeg ha bokklubben min her så hvorfor ikke bruke den anledningen til en siste mulighet for å glede meg over julepynten.

Jule- og nyttårsfreden ble brått stoppet da nyheten om angrepet på Venezuela og fengslingen av presidenten skrek mot oss fra alle kanaler. De fleste nyhetsmedier og internasjonale eksperter mener noe om lovligheten av det som er skjedd som er et tydelig brudd på Folkeretten selv om presidenten ikke regnes som en lovlig valgt president.  Latin-Amerika ble veldig nær for meg da jeg var på kino i går og så filmen “Fremdeles her” som handler om Brasil under militærdiktaturet som varte fra 1964 til 1985.  Diktaturet ble opprettholdt ved vold, undertrykking og tortur. Opposisjonen ble kneblet og opposisjonelle bare forsvant. Den gangen fikk vi nyheter via radio og aviser, ikke på langt nær så virkningsfyllt som dagens medievirkelighet hvor bildene fra det som skjer kommer rett inn i stuene våre. Likevel har nedbyggingen av demokratiet i Venezuela vært mindre nærværende inntil Maria Corina Machado fikk Nobels fredspris i 2025. Hva som skjer nå i Venezuela vet vel ingen selv om USAs president har klare forventninger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En ellers lang nyttårshelg har jeg for det meste tilbrakt i sofaen med en dårlig fungerende fot grunnet idrettsskaden jeg har beskrevet tidligere. Heldigvis har jeg hatt mye godt lesestoff og kan anbefale Natsus somre av Mieko Kawakami, en bok om det å være kvinne i Japan i dag. Spennende å få et lite innblikk i et samfunn veldig annerledes enn vårt.  Ellers gleder jeg meg til to mursteiner jeg har fått til jul, Ufred av Åsne Seierstad og Jakobsbøkene av den polske Nobelprisvinneren Olga Tokarczuk. Med de to har jeg nok lesestoff i lang tid fremover.

I år har jeg ingen nyttårsforsetter, ettersom jeg i mange år tidligere har lovet meg selv ved årsskiftet å bli litt mer ordentlig uten å ha lykkes. Men det går jo an å prøve uten å ha det som forsett – kanskje jeg lykkes bedre da? Dessuten har jeg sammen med en venninne lovet å konsentrere meg om hvor jeg legger fra meg mobilen. Det går med alt for mye tid til å lete etter den. Allerede i dag røk det løftet da jeg la igjen mobilen på Vinmonopolet – noe som førte til stor engstelse før jeg kom tilbake og fikk den igjen. Uten mobilen kommer jeg ikke inn i huset og er i det hele tatt ganske hjelpeløs. Skremmende, men sant.

Hilsen Ragnhild

Julen kom, med tradisjoner, nisser og engler , svigermors juleduker og alt som tilhører denne feiringen. En liten juleuke går forbausende fort og vipps så er det nytt år. Nyttårs aften med sine tradisjoner, Olafr Havrevold som leser Terje Viken, Kongens tale og nedtelling på NRK ved årsskiftet klokken 12. Jeg savner En Hustavle ved midnatt, men NRK skal jo fornye seg og 84-åringer som helst vil at alt skal være som det alltid har vært er ikke en veldig viktig målgruppe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med julefeiring kommer også spørsmålet om når det er innafor å rydde ut julen. I min barndom var det vanlig å pynte til jul inkludert juletreet lille julaften. Da mine søsken og jeg var små ble det pyntet etter vi hadde lagt oss og julaften morgen våknet vi til juleplakat over sengen, juletre i stuen, nisser og engler og en liten pakke under hodeputen, gjerne en bok, som skulle holde oss beskjeftiget frem til julemiddagen. Det var ikke TV med tegnefilmer og Tre nøtter til Askepott den gangen må vite. Nå er det julestrømper med godteri og TV som gjelder. Juletrær står lysende i mange stuer fra tidlig i desember og ryddes ut sammen med julepynten 2. juledag. For meg er det jul frem til trettende dagen, dvs 6.januar. Men nye tradisjoner bygges og slik må det være.

Kongens tale har alltid refleksjoner som er vel verd å ta med seg. Denne gangen vektla han hverdagsdemokratiet, hvordan hver og en av oss har en rett og en plikt til å verne om demokratiet vårt. Kongen hadde ingen forståelse for at vi skulle sitte hjemme og tenke at det jeg gjør betyr ingenting. Nei, vi må alle stå opp (slik jeg oppfattet det), stemme ved valg, si fra om urettferdigheter og rett og slett delta i samfunnet. Bare slik verner vi om demokratiet. Slik verden ser ut i dag, med demokratisk nedbygging rundt oss, et USA som går i autoritær retning, Ungarn og Slovakia som bremser alle gode krefter i EU, er det viktigere enn noen gang å hegne om vårt demokrati og våre verdier.

Selv kongen kunne ikke la være å nevne dette årets store begivenhet for veldig mange, fotball VM i USA. Det er nå gått så langt at statsministeren i sin pressekonferanse rett før jul på direkte spørsmål svarte at fotball er viktigere enn film, eller med andre ord, fotball er viktigere enn annen kunst og kultur. Er det mulig?  At en statsminister med mye kulturell kapital sier at fotball som kulturbærer er viktigere enn andre kulturuttrykk, film, teater, litteratur og malerkunst? Jeg gremmes. Nå er nok jeg mindre opptatt av fotball enn folk flest, men likevel… Særlig nå med tanke på hvordan fotball (og annen idrett) er blitt enorme pengemaskiner med utøvere i milliardærklassen og et forbund (FIFA) som gir en “fredspris” til Trump.

Ved årsskiftet blir savnet etter dem vi har mistet ekstra følbart. En god venninne satte ord på dette i går, det at vi tenker på foreldre som er borte og angrer på alt vi ikke fikk snakket om og spurt om mens de levde. Savnet etter en ektefelle blir også ekstra sårt, alt vi skulle snakket om som vi ikke rakk. Vi vet at døden kommer, men når den kommer er det alltid så plutselig, så endelig og uopprettelig. Vi som skal leve videre må gjøre det beste ut av det og kanskje formidle til dem som kommer etter oss at det er nå de har sjansen, i morgen eller neste år kan det være for sent.

Da gjenstår det bare for meg å ønske alle dere som leser dette et riktig Godt Nytt År.

Hilsen Ragnhild