I går var jeg på et veldig spennende møte i Akademisk forum. Møtet omhandlet akademisk frihet som er under press med utgangspunkt i boken til Simen Sætre og Kjetil Østli: “Den nye fisken – om temming av laksen og alt det forunderlige som fulgte”.

Forfatterne skriver om laksenæringen, hele fortellingen om oppdrettslaksen, hva som skjer når man plasserer et nytt dyr i fjorden og hvordan påvirker det de andre fiskene og artene, fjordene og elvene? Og hva skjer med forskerne som roper varsku, med dyrevelferden, føre var prinsippene og skattepolitikken når myndighetene ønsker vekst? Disse spørsmålene ble først reist i en artikkelserie i Morgenbladet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Myndighetene har hatt store visjoner for norsk oppdrettsnæring og sørget for gode rammevilkår. Men hva skjer når forskere publiserer resultater som næringen oppfatter som som negative? Vi fikk en slik historie presentert i går, en stipendiat og biolog (nå PhD) som studerte smitte med laksevirus (ISA virus) og påviste at et smitteutbrudd i Chile kunne stammet fra en norsk virusstamme og dermed kunne ha blitt overført med lakseembryoer fra Norge til Chile. At smitten kunne stamme fra lakseembryoer viste at ISA virus kunne overføres vertikalt via embryoer. Dette var resultater som passet AquaGen svært dårlig og førte til anklager om uredelighet og forskningsjuks. Når det også var faglig uenighet om resultatene kunne advokater som ble satt på saken bruke faglig uenighet til å mistenkeliggjøre forskeren. Det tok tre år og en rekke undersøkelser før forskeren bak de de mislikte resultatene ble helt frikjent og renvasket, her var det ikke snakk om uredelighet eller juks, men resultater som kunne føre til faglige diskusjoner. Det må forøvrig sies at de kontroversielle funnene er senere reprodusert i flere undersøkelser.

Mektige næringsinteresser bruker altså muskler av typen juridisk hjelp for å underkjenne forskningsresultater de misliker. Som en deltager på møtet i går antydet er advokatbistand for å underkjenne forskning blitt nesten viktigere enn å utvikle næringen. Fra myndighetshold er det også kommet utsagn som at forskere er “næringsfiendtlige” hvis de påpeker uheldige sider ved næringen.

Møtet i går dreide seg om sjømatnæringen. Liknende tilfeller av forsøk på å kneble forskere er kjent fra legemiddelbransjen og nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Det store og viktige spørsmålet er hvordan skadelig press mot forskere kan forhindres. Det krever mot å stå i mot press av denne typen. Det krever også at unge forskere har støtte i sine miljøer, noe forskeren som her er beskrevet hadde. Men å leve med anklager om forskningsjuks i flere år er uhyre krevende når mektige krefter er i spill. Når næringen i stedet for å gå i faglig dialog om uventede og uønskede resultater seler på med advokater er den frie forskningen i stor fare.

Hilsen Ragnhild som lærte mye om laks i går.

Det er noe som nå om dagen gjør meg opprørt, spesielt opprørt, og det er hvordan enkelte bruker statistikk til å proklamere at noen de ikke er enige med farer med løgn. Det å beskylde andre mennesker for løgn er alvorlig og det burde vi holde oss for gode til. Vi kan være uenige, vi kan mene at våre motdebattanter leser statistikken annerledes enn vi gjør eller vi kan mene at de tar feil. Men derfra til å beskylde andre mennesker for å fare med løgn er ganske drøyt.

La meg nevne et eksempel – som er noe av det som gjorde meg opprørt nå. Jeg har mange venner på FB, men alle som er såkaldte venner er folk jeg kjenner om ikke veldig nært. Jeg har en “venn” som stadig deler innlegg fra en person (som jeg ikke kjenner) som tydeligvis ser det som sin oppgave i livet å gjøre livet så surt som mulig for den regjeringen vi har nå ved å stadig fortelle at de farer med løgn. Han jeg kjenner lever så vidt jeg vet et godt liv, i alle fall materielt, men han synes altså det er på sin plass å dele innlegg som skal fortelle oss hvor forferdelig vi har det her i landet. Det meste er galt og regjeringens medlemmer, særlig statsminister og finansminister farer altså med løgn. Dette opprører meg. Det er selvfølgelig helt greit å være uenig i politikken som føres. men derfra til løgn?

Jo flere slike innlegg blir delt og får lov å vokse på nettet jo flere tror at det er synd på oss nordmenn, at vi har vonde og vanskelige liv og at undergangen er nær. Så vidt jeg kan se er det ikke den delen av befolkningen som virkelig har det vodt og vanskelig som klager mest på FB, Instagram og i kommentarfeltene. Nei, det er de velfødde som lever på livets solside (som min FB-venn) som påstår at alt er forferdelig og som mener at statsminister og finansminister lyver når de påstår at vi egentlig har det ganske bra her i landet.

Lars West Johnsen i Dagsavisen skriver i dag om hvordan et bilde om en kultur i fritt fall (her var det snakk om London) får feste seg via historier som ikke har rot i virkeligheten via sosiale medier. Det samme skjer her hjemme. http://Høyspenning. Livsfare. London er fortapt og Norge er i ferd med å bukke under i vold og innvandring. Nei, det er ikke sant. Noen er politisk tjent med at uro og utrygghet brer seg og noen vet å plassere ansvar, et ansvar som ligger hos ikke vestlige innvandrere. Dette er nå en fortelling som får feste seg hos folk og som rapporten som kom denne uken viser, nemlig at halvparten av oss mener at innvandring truer samholdet i Norge og vår nasjonale vår egenart. Samtidig viser politiet til at kriminaliteten blant barn og unge i Oslo går ned og at anmeldelser for ran er mer enn halvert fre 2024 til 2025. Det er mindre anmeldt vold og antasllet gjengangere med ti eller flere saker var redusert med en tredjedel. Men noen slår politisk mynt på skrekkhistorier og det har vist seg å være nyttig for dem det gjelder.

Sammen med mange andre har jeg et inderlig ønske om at samfunnsdebatten kan være redelig og at det går an å vise repekt for andre selv om man kan være rykende uenige.

Hilsen Ragnhild

Det eldgamle epletreet blomstrer som aldri før. Eplene er ikke spesielt gode, men blomstringen er fantastisk.

Jeg startet sommersesongen på Bråtane i pinsen, med morgenbad og luking på kne i blomsterbedene. Jeg egner meg best til mindre anstrengende sysler og luking passer utmerket. Mai juni er den absolutt beste tiden når alt blomstrer og fuglene er på sitt aller mest aktive med morgen og kveldssang. Godt å tenke på at det fortsatt er 4 uker til St.Hans.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I år falt alle vårens røde dager i mai og dermed ble mai borte før jeg fikk snudd meg. Nå nærmer vi oss juni og den første sommermåneden selv om mai har budt på flere dager med typisk sommervær og temperaturer.

Ikke før var 17.mai overstått så skaper KrFU-leder Ingrid Oline Hovland høy temperatur med sitt utspill om ettåringer i barnehage. Det å sende ettåringer i barnehage vitner om en syk kultur sier hun til VG 18.mai og fortsetter med å fortelle at hun selv aldri ville sendt et så lite barn i barnehage. Selvfølgelig står det helt fritt for Ingrid Oline som vel å merke ikke selv har barn enda å bestemme seg for å bli hjemme med det hypotetiske barnet hun kanskje får. Det er hennes soleklare rett og muligens vil hun ha en slik solid økonomi at hun kan ha rom for det. Det er også helt greit at hun får igang en diskusjon om barnehager, bemanning og bruk av barnehager. Det som imidlertid ikke er greit er at hun oppsetter seg som en slags overdommer over hvordan andre mennesker prioriterer i livene sine. Hun som er så opptatt av valgfrihet for familiene burde være den siste til å dømme andre familiers valg ved å kalle det å bruke barnehage for barn ned i ett års alder er en syk kultur. Ferdig snakka.

Jeg har sagt det før og gjentar det nå, vi i Norge har en veldig raus permisjonsordning for nybakte foreldre. Så er ikke alle familier like og heller ikke alle barn like så at noen gjerne vil være lengre hjemme med barnet sitt enn det permisjonen tilgodeser så er det selvfølgelig helt greit. Det er også en rettighet å kunne ha redusert arbeid med små barn under tre år, en rettighet for begge foreldre, men som flest mødre benytter seg av. Det er deres valg som de selv må stå for i form av noe redusert inntekt. Det ville kanskje være en fordel om flere lempet litt på sine krav og bremset på forbruket sitt. Vi lever i et samfunn med overforbruk, noe som ikke er bra hverken for oss eller for jordkloden.

En helt annen sak. I dag leste jeg en glimrende artikkel i Dagsavisen av Julie Brodtkorb, adm. dir i Maskinentreprenørenes forbund. Hun peker på og viser med eksempler hvordan systemene våre favoriserer det formelle og det målbare. Vi bygger et arbeidsliv der terskelen inn blir stadig høyere samtidig med at næringslivet mangler folk. Næringslivet trenger kompetanse, ja vi trenger utdanning og gode skoler. Samtidig skjer store deler av verdiskapningen gjennom praktisk arbeid, arbeid som lett blir undervurdert. Hun skriver at det er krav om formell kompetanse (helst ingeniør) som standardløsning der oppgavene kunne vært løst av mennesker med praktisk erfaring og opplæring i bedrift. Man trenger ikke å være ingeniør for å legge vann- og avløpsrør som er en praktisk jobb. Hun avslutter med å si at hvis vi fortsetter som nå , vil vi ikke bare mangle fagfolk. Vi vil mangle folk. Og de finnes – men slipper ikke til. Hurra for Julie Brodtkorb.

Hilsen Ragnhild

Det ble som alltid en flott 17.mai. Litt regn og litt sol og ganske kaldt, men det er sånn som det skal være. Greit med ull under bunaden – det er jeg godt vant med.

Dagen startet med en helt ny tradisjon for mitt vedkommende – bading i elva klokken 07.00, med flagg. Tidlig-morgen-baderne er veldig hyggelige og lar meg bade med dem om morgenen og selv 17.mai var de der. Selv om jeg klamrer meg til tauet så kommer jeg meg ut i vannet og opp igjen. Så lenge det går så fortsetter jeg. Det er også badstue med tidlig-baderne hver lørdag morgen mellom 8.00 og 10.00 – det også en ny tradisjon.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men tilbake til 17.mai med frokost hos datter Kjersti med familie, til og med familiens russ beæret oss med sitt nærvær og ble avbildet av foreldre og besteforeldre både forfra og bakfra.
Derfra til lunsj hos en god venninne – også det en tradisjon. Utrolig nok inviterer hun 20+ venner og kjente til 17.mai lunsj hvor alt hun serverer (og det er ikke lite) har hun stått og laget selv. Imponerende og fantastisk hyggelig at hun gjør dette år etter år og like hyggelig er det hver gang.

En gammel feministvenninne fyllte 90 år 15. mai og inviterte de 90 (!) nærmeste vennene på bobler og kaker. Festen skulle egentlig vært en hagefest, men værgudene ville det ikke slik. Heldigvis for oss og for henne tro juristsønn til med makeløst fin kantine og terrasse med utsikt over Oslo. 90-åringen selv deltok med liv og lyst, tross noen fysiske utfordringer. Hun ble fortjenstfullt hyllet – ingen sak å bli 90 når livslysten og gleden fortsatt er der og hun kan invitere og har så mange venner fra et langt liv. Fint også å kunne invitere fra – til, akkurat som i barnebursdagene før i tiden.

Jeg har Klassekampen fredag og lørdag på papir, mine eneste papiraviser, forøvrig er det aviser på nett. Fredag 15.mai skrev Roman Eliassen en Fokuskommentar på side 2 som det er all grunn til å applaudere. Han skriver om permanent krisepolitikk og sier med et tydelig spark til både høyre- og venstresiden, altså til partiene som ikke sitter i regjering, at “det er ikke radikalt å tenke kortsiktig”. Han minner om den (katastrofale) oljeskattepakken fra 2020 og trekker paralleller til dieselvedtaket nå nylig (selv om oljeskattepakken var langt verre). Skal det nå være slik at det hver gang noen roper krise, og det er det dessverre ofte noen gjør, så skal det utløse krisepakker. Les og bli klok – jeg ble om ikke klok så ørlittegrann klokere.

Hilsen Ragnhild

Lørdag var det duket for vårens største opplevelse (for mange) i Oslo, nemlig Holmenkollstafetten med rekordmange 80000 deltakere og 5500lag, Idrettslaget Tjalve arrangerte stafetten første gang i 1923 med ti timannslag som løp til Holmenkollen og tilbake til Bislett. Det var fra starten av en friidrettsstafettmed både konkurranse- og folkepreg, for menn. At kvinner skulle kunne løpe så lange etapper og samle så mange som 15 løpere på et lag var nærmest utenkelig. I begynnelsen av 1970 årene var det store protester og opprop for at kvinner skulle få delta i det tradisjonsrike arrangementet, men motstanden fra gutta var stor. To kvinner, Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen løp for et Universitetslag under falsk navn ettersom deltakelse var forbudt for kvinner. De ble straffet hardt av Norges Friidrettsforbund og og Gerd ble utestengt fra Landslaget. Først i 1975 ble det tillatt med kvinnelag – og resten er historie…

Dette er rett og slett ikke så fryktelig lenge siden, men utviklingen har gått fort. I 1973 uttalte IK Tjalves leder til Aftenposten: “Jeg kan imidlertid med en gang si at det ikke kan bli snakk om kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten. Det er teknisk umulig….. Vi ønsker heller ikke å risikere at et arrangement som glir så godt og seiler i medvind, skal bli redusert eller ødelagt”. Slik så man på kvinner og idrett den gang.

Jeg har selv løpt HK stafetten en rekke ganger i årene etter 1975 og kan skrive under på hvor utrolig gøy det var, særlig i starten da vi ble sett på med mistenksomme blikk fra de herrer arrangører som var redde for at hele arrangementet skulle bli ødelagt. Nå er sirkelen sluttet  Barnebarnet Hedda løp i år nettopp for IK Tjalve i U23 klassen – og de vant sin klasse! Bildet er av noen av jentene på laget sammen med henne.

Jeg måtte selvfølgelig ned til sentrum for å se på stafetten og Hedda. Det var ikke enkelt – den eneste måten å ta seg frem på var på sykkel. Og jeg som hadde bestemt meg for å slutte å sykle! Men det gikk helt fint – egentlig føler jeg meg tryggere på sykkel enn på beina – så kanskje…..

Etter en idrettskulturopplevelse ble det en kinoopplevelse. Sammen med gode venner så jeg Tidevannet på Amrum og det var en helt fantastisk opplevelse. Anbefales på det sterkeste!

Så til slutt en bokanbefaling. Etter å ha levet med Wanda og Harald Hardråde i noen uker har jeg lest en liten, men virkelig berørende bok. Ylva Mørch (som er et pseudonym) har skrevet Forsoningens bok, en bok om å leve med et menneske som ønsker å dø, en bok om selvmord, om forebygging eller ikke og en bok om å bli forsonet med virkeligheten. I tillegg handler den om en religiøs oppvåkning som traff meg sterkt selv om jeg ikke regner meg som troende på noen måte. Anbefales varmt.

Så til slutt, jeg fikk hjelp av en venninne til å forandre headingen på bloggen til et mer tidsriktig bilde av meg og uten Thor-Øistein. Det som skjedde var at THor-Øistein ble fjernet også fra de tidligere bloggene hvor han var høyst tilstedeværende. Dette er jeg veldig lei meg for.

Hilsen Ragnhild

Torshovparken en mandag morgen – trening.

Jeg har nå bodd i denne bydelen i snart 17 år, men har først nå virkelig begynt å ta for meg av alle de flotte tilbudene som er her.. En bydel som foreløbig heter Sagene, men ingen vet hva den vil bli hetende etter at bystyret får igjennom den bebudede sammenslåingen. Senioruniversitetet har jeg vært medlem av lenge, men tilbudene er mange flere.

Seniorsenteret i Treschowsgate byr i tillegg til kafeteria med et stort utvalg på trening som jeg endelig er kommet i gang med. Thor-Øistein vinker og nikker og er storfornøyd med meg tenker jeg etter at han har brukt mye overtalelse for å få meg på trening og endelig, snart to år etter at han forlot meg har lykkes. I tillegg til Seniorsenteret har Turistforeningen utendørstrening i Torshovparken hver torsdag og som mangeårig medlem føler jeg meg absolutt velkommen der. Problemet er bare at min etterhvert stadig dårligere balanse kommer så tydelig frem når jeg skal følge instruktøren i diverse virkelig vanskelige øvelser. Og a propos dårlig balanse, jeg har nå tatt en avgjørelse som har sittet langt inne og gjør meg oppriktig lei meg. Jeg skal slutte å sykle. Jeg vet og barna mine forteller meg det uten stopp at min dårlige balanse gjør det svært farefullt å sykle så nå gir jeg meg mens leken er god og før jeg brekker armer, ben eller hofte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå har vi startet en Lesegruppe på Sagene seniorsenter. En gang hver 4. uke møtes vi, på Seniorsenteret, pr i dag 11 kvinner i moden alder, og snakker sammen om en bok vi har lest. Menn er selvfølgelig velkomne, vi hadde til og med en mann i begynnelsen, men han ga seg etter ett møte. Vi velger bok i fellesskap og prøver å finne bøker som er på biblioteket i flere eksemplarer og også helst er å få kjøpt i en rimelig utgave. Jeg er storfornøyd med gruppen vår, gode samtaler og spennende, forskjellige vinklinger på det vi har lest. Neste bok ut er Lørdag av Ian MacEwan. Jeg er kjempespent på hvordan de forskjellige har opplevet den, for meg var den absolutt krevende, men givende.

1. mai ville Thor-Øistein ha fyllt 90 år. I den anledning inviterte jeg familien til markering med tapas og bobler hjemme på Lilleborg. Selv om det var en langhelg kom veldig mange av våre etterkommere,  22 i alt.  Barna, hel, halv og stesøsken som de betegner seg, samt en rekke barnebarn, egne og bonus, sørget for god stemning og høyt lydnivå. Thor-Øistein hadde elsket det og for meg ble det en veldig god opplevelse.

Hilsen Ragnhild som som i en alder av snart 85 opplever våren sterkere enn noen sinne

Jeg har selvfølgelig alltid vært opptatt av kvinners helse og kvinnehelse. Boken det er bilde av er fra 1975 og en del av kvinneoppvåkningen fra den tiden. Jeg har ergret meg grønn over at all forskning tidligere gikk ut fra at gjennomsnittsmennesket var en hvit middelaldrende mann. Dette er i ferd med å bli endret, sikkert mye fordi kvinnene de siste 20-30 årene har nærmest overtatt medisinen fra legenes side. Kvinnehelse står på dagsordenen og veldig bra er det.

Jeg vet selvfølgelig at klimakteriet eller overgangsalderen har skapt problemer for mange og veldig store problemer for noen. For dem som dette skaper store problemer for kan det selvfølgelig være en stor økonomisk belastning, men for de fleste som kanskje trenger medisiner i en kort periode bør det ikke være en større belastning enn mye annet som det er rimelig at vi dekker selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Norske kvinners Sanitetsforening har samlet inn 80 000 underskrifter som krever at kvinner får hormonbehandling i overgangsalderen. Et forslag i Stortinget om å sikre at hormonbehandling innlemmes i blåreseptordningen fikk ikke flertall, men det ble flertall for at regjeringen skal vurdere hvorvidt hormoner kan inlemmes i ordningen.

Jeg har to innvendinger til at hormoner til kvinner i overgangsalderen skal være på blå resept, det vil si at staten tar den største delen av regningen. For det første, alle kvinner som når en viss alder kommer etterhvert i overgangsalderen. Dette er en helt naturlig del av livet og en av mange overganger. Vi har overgang fra barn til ungdom med puberteten og overgang fra ungdom til voksen en gang etter videregående skole. Det er en overgang å stifte familie og få barn. Hvis den overgangsalderen som kommer med at kvinner ikke lenger kan få barn og menstruasjonen stopper skal sykeliggjøres som et helseproblem i stedet for en naturlig del av livet mener jeg vi er på ville veier. Selvfølgelig skal de som har virkelig store plager få økonomisk hjelp til hormonbehandling, det får de i dag også. Men hvis hormonbehandling i overgangsalderen kommer på blå resept risikerer vi en sykeliggjøring som vi ikke er tjent med.

For det andre, det vil bli nærmest ufattelig dyrt og vi er ikke der i dag at staten kan betale for alt vi ønsker oss. Helsevesenet står i en situasjon hvor det kreves beinharde prioriteringer, da er ikke det å betale for hormoner til ellers friske kvinner i overgangsalderen det som bør være fremst i køen av helsemessige ønskemål. Jeg tror kvinner i sykepleie eller legeyrket heller vil ha flere på jobb enn nærmest gratis hormoner.

Vi kan heller ikke se bort fra at klimakteriet med bortfall av menstruasjon og fertilitet kommer i en periode av livet med andre store omveltninger. Barn blir tenåringer og flytter etterhvert hjemmefra, mange har store omsorgsoppgaver med gamle og skrøpelige foreldre. Livet er fyllt av omskifteligheter, vi kan ikke trekke frem en og forlange at staten skal betale for hjelpemidler som kan lette problemer i den forbindelsen.

Jeg regner med å bli uglesett av mange kvinner for dette synspunktet, men det skal jeg tåle. I serien staten betaler har vi nettopp vært igjennom en underlig allianse i Stortinget som sørget for en rekke avgiftskutt til glede for dem som er avhengig av diesel og bensin. I den forbindelse har jeg lært en ny definisjon på hva folk er. Folk er personer som kjører dieselbil eller andre dieselkrevende kjøretøy. Jeg som ikke har bil er altså ikke en del av “folk” og derfor heller ikke en som Senterpartiets leder har noe særlig til overs for. For han arbeider først og fremst for folk.

Ha en fortsatt fin forsommer, hilsen Ragnhild

Jeg er en glad morgenbader og sammen med en nabo og badevenninne bader jeg i Akerselva fra april og ut i november. Vi stopper gjerne når det begynner å bli isete og glatt på bredden ut i elva. En annen badegjeng her på Lilleborg møtes hver morgen klokken 06.50 og bader året rundt. Vi, badevenninnen og jeg møtes 07.30 og heller hver annen enn hver dag. Vi har også her på Lilleborg en flunkende ny Elvebadstue som er i flittig bruk. Badegjengen jeg fortalte om møtes hver fredag klokken 06.30 for badstue og bad. Det har jeg ikke vært med på, foreløpig.

Nå har jeg fått et problem da badevenninnen skal være borte herfra frem til september og jeg har streng beskjed fra mine barn om ikke å bade alene. Det har de helt sikkert rett i. Så nå tenker jeg på om jeg skal slutte meg til badegjengen klokken 06.50 – litt tidlig, men som oftest er jeg klar på den tiden. Jeg har en uke igjen med badevenninnen så får jeg se.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ellers fikk jeg melding på morgenkvisten av et barnebarn som hadde fått med seg at Ingrid Oline Hovland, leder i KrFU synes vi kan droppe 1.maifeiringen og 1. mai som fridag. Både synes hun feiringen er alt for preget av Arbeiderpartiet og LO og hun synes det ville være fint å spare noen milliarder på å gjøre 1. mai til arbeidsdag. Til det første så viser hun bare hvor ung og historieløs hun er. Arbeiderbevegelsen er grunnlaget for velferdsstaten vår, selv om høyresiden litt motvillig fulgte etter så er det viktig å feire alle godene og gjennomslagene som har kommet med en sterk arbeiderbevegelse. 1 mai er arbeidernes kampdag og den må vi fortsatt hegne om. Hun får heller ikke støtte fra moderpartiet på det punktet.

Når det gjelder å spare noen milliarder så er jeg enig med Ingrid Oline – særlig etter at KrF var med på å trumfe igjennom bensin og dieselavgiftstopp til 6 milliarder. Men i srtedet for arbeidernes kampdag ville det være mye mer nærliggende å gjøre om annen påske eller pinsedag til arbeidsdag. Disse to helligdagene er slett ikke en gammel kristen tradisjon, men  særnorske helligdager slik at prestene i gamle dager skulle greie å holde påske- og pinsegudstjenester flere steder i landet. Så kjære Ingrid Oline, hva med å gjøre en eller begge disse dagene til arbeidsdager? Det blir sannsynligvis et voldsomt bråk, tenk bare på all ståheien i Danmark da Store Bededag ble avviklet som fridag. Men litt bråk tåler vi for noen milliarder.

Hilsen Ragnhild

Jeg har tidligere skrevet om tilbudene til eldre som Pensjonistuniversitetet i Colosseum kino og Eldreuniversitetene i flere bydeler, som for eksempel i min egen bydel Sagene. Disse tilbudene er veldig populære og man skal helst være tidlig ute for å få plass hvis man ikke er så smart at man melder seg inn og er sikret plass. På Pensjonistuniversitetet i Colosseum er det lang venteliste for å bli medlem.

Men det stopper ikke der. Som eldre og pensjonist er det en rekke tilbud og muligheter til å bli oppdatert på både dette og hint. Det siste jeg var med på og som absolutt frister til gjentagelse var et Historiecruise til København i regi av Aftenposten Historie og Reiseakademiet. Tema for cruiset var På sporet av vår historie og besto av foredrag fra klokken 11.00 avreisedagen bare avbrudt av lunsj og middag. Foredragene spente vidt, fra Skagenmalerne til kongelige juveler og fra Jørgine Slettede Boomer (hun som kom fra fattige kår i Bøverdalen til å bli deleier av hotel Waldorf Astoria i New York) til Roald Amundsen og ikke bare hans bragder, men heller hans nederlag. Foredragene var en fest å lytte til, jeg verken kjedet meg eller så på klokken. I København var det omvisning på Glyptoteket, der har jeg med skam å bekjenne aldri vært så det var kanskje på tide. En fin opplevelse det og.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var jeg på møte i Medicinsk Selskap hvor temaet var Kunstig Intelligens. Da skjønte jeg virkelig at jeg er veldig gammel. Ishita Barua, lege med doktorgrad i medisinsk bruk av KI holdt et glimrende foredrag som jeg nesten ikke forsto noe av, og det var ikke hennes feil, men min. Er dette noe jeg må forstå noe av undrer jeg på. Jeg vil jo gjerne henge med tiden, men her tror jeg jeg må kaste inn håndkledet. Foredrag nr 2 ved Michael Kumar, lege og seniorrådgiver i Helsedirektoratet som omhandlet utviklingen av en digital førstelinje i den offentlige helsetjenesten forsto jeg litt av, heldigvis. Dette er en av Helseministerens babies og han er utålmodig så det må helst skje noe ASAP. Utfordrende og spennende, men dette går langt over hodet på en 84 år gammel pensjonist.

I tillegg til møtevirksomhet og foredrag har jeg mine sosiale møteplasser, bokklubber og treff med gamle venner og kolleger. Så ja, det er nok for en gammel dame å ta seg til og det skal jeg jo være veldig glad for. Så får verden gå sin skjeve gang, det er det lite for meg å gjøre noe med annet enn å gremmes. Det nytter i alle fall ikke å sitte hjemme og bekymre meg for fremtiden.

Hilsen Ragnhild

Som alltid, når påsken er over er det vår – uansett hvor sen eller tidlig påske det er. I år er det sånn midt på treet påske  og våren begynte å komme, i alle fall for oss her på Sagene, i påsken. Litt sludd og regn førte ikke til videre vinterfornemmelser selv om det bare var noen mil ut av byen før det kom skikkelig med snø og vinter. I følge noen av mine skientusiastiske informanter var det fine skiforhold nord i marka. Bypåske betyr bøker og lesetid, enten ute i solen eller i sofaen når det regener. Mer om det senere.

Med våren kommer også de årlige forpostfektninger og etterhvert virkelige forhandlinger – lønnsoppgjøret. Som vanlig starter det hele med frontfagene, forhandlinger mellom Norsk Industri og LO og Parat. I år er det hovedoppgjør og da er hele tariffavtalen, ikke bare lønn oppe til forhandling. Allerede før påske ble det brudd, noe som vi er vant med og nå går partene til megling. Som vanlig blir vi forespeilet den relativt korte fristen før et endelig brudd fører til streik. Som regel kommer partene til enighet, helst i 11te time og streik som ingen ønsker er avverget.

Nå sitter altså LO, Parat og Norsk Industri hos Riksmeglingsmannen og etter dem, hvis de kommer til enighet følger forhandlingene i stat og kommune. Alle arbeidstakere enten de er organisert i en fagforening eller ikke får sine tariffavtaler og lønnsnivå bestemt ved hjelp av forhandlerne i de respektive fagforeningene. Hvis det skulle gå så langt at det kommer til streik så vil de ikke organiserte utføre sitt vanlige arbeid, men de kan ikke gå inn og gjøre jobben til en fagorganisert som er tatt ut i streik da det vil være streikebryteri.

Dette har fått meg til å reflektere over hvilken viktig og sikkert veldig krevende jobb fagforeningene gjør for alle oss som er eller har vært arbeidstaker. Da er det også viktig å være solidarisk og støtte de som forhandler på vegne av oss ved å være medlem i en fagforening. Her er det ikke snakk om “what is it in it for me”, her er det snakk om alle de andre i tillegg til meg. Jeg vet at min egen fagforening, Legeforeningen hver dag står opp for å bedre forholdene for alle leger, ikke bare når det gjelder lønn, men alt som har med jobbtilfredshet og gode arbeidsforhold å gjøre. Noen ganger kan man være uenig med fagforeningen sin og synes at de arbeider mer for andre enn meg. Men jeg vet at de kjenner systemene og også vet hvor skoen trykker for mange. For meg er medlemsskapet en solidaritetshandling – det betyr kanskje ikke så mye for meg personlig akkurat nå når jeg er avskiltet som praktiserende lege, men jeg vet det betyr uendelig mye for dem som kommer etter meg.

Lesetips i dag er Wanda. Kan ikke huske sist jeg nesten ikke kunne legge fra meg en murstein på nesten 700 sider. Og jeg sier som en av mine gode venninner, det er nesten pinlig så lite vi vet og er blitt fortalt om mellomkrigstiden. Og når jeg sier mellomkrigstiden så er det altså tiden mellom første og annen verdenskrig.

Hilsen Ragnhild som feirer våren med Wanda på verandaen