Første mars betyr innledning til våren – første vårmåned. Her jeg sitter på Lilleborg er det +5 og solen titter så vidt frem. Dette må være tid for å starte våronn. De gamle geraniene som har overlevet vinteren under et stuebord blir slept frem og det er tid for beskjæring og ompotting. Samtidig skal basilikum såes og basilikum og geranieblader som har stått i vann og fått røtter skal plantes. Heldigvis er jeg heldig og har en datter som har kjøpt jord til meg, det går en grense ved å slepe med meg jordsekker. Så nå sitter jeg i sofaen og er sliten – skikkelig sliten. Jeg vet jo at kreftene langsomt svinner hen. ettersom årene går, men at jeg skulle bli sliten av litt “hagearbeid” på stuegulvet var jeg ikke forberedt på. Jeg må nå forberede meg på at dette sannsynligvis ikke blir bedre og gjøre det beste ut av det. Jeg vet jeg kan få hjelp til de tyngste løftene og det må jeg venne meg til å ta i mot – hjelp altså.
Da mor var 92 år skrev hun sin siste bok – Ingen frøkensport – hvor hun skriver om nettopp dette, å gradvis orke mindre og trenge noe mer hjelp. Vi bodde den gangen ved siden av hverandre og hun trengte hjelp til blant annet å skifte på sengen (det klarer jeg fint – foreløpig) og å bære alle plantene ut på verandaen for å bli pottet om. Stort sett greidde hun seg fint selv og var flink til å be om hjelp når hun trengte det. Så jeg tenker at når kreftene gradvis går nedover skal jeg nok klare det meste og be om hjelp der jeg trenger det.
Mediene har mye elendighetsbeskrivelser fra sykehjem, helsehus eller hjemmeboende som ikke får den oppfølgingen de skulle hatt. Ressurssterke gamle som har venner, går på kino og teater, går tur og stort sett lever gode liv er ikke veldig interessant stoff. På den annen side, det er utfordrende å bli gammel Syn og hørsel blir dårliger, men heldigvis finnes gode hjelpemidler som briller og høreapparat. Tross mitt velfungerende høreapparat har jeg likevel et problem med å høre de som står med ryggen til og snakker til meg eller de som synes det er sexy å snakke veldig lavt. Balansen er ikke det den var, jeg må holde meg fast og ikke reise meg for å gå av bussen før den har stanset. Da gjelder å komme frem til døren før den er smelt igjen og sjåføren kjører videre.
Tross noen utfordringer, jeg lever et godt liv med mine aldersrelaterte skavanker og er nok heldigere enn mange på min alder. En utfordring er piggene under skoene eller støvlene. For meg er det komplett umulig å balansere på ett ben for å få de snudd de vendbare piggene som i følge reklamen er så enkelt at selv mor (som nok er 40 år) kan klare det. Jeg er avhengig av å sitte ned, ta av meg støvelen og vippe piggene på plass. Hvorfor har ikke alle butikker eller kjøpesentre en stol rett innenfor døren hvor jeg kan ordne dette og ikke ta sjansen på å skli på gulvet eller også ødelegge gulvene med piggene ute?
Nå er det kommet to nye bøker i hus som begge handler om alderdom. Den ene, Spuria, er skrevet av en mann og handler om en gammel kvinne (87 år til og med), den andre av en kvinne, Kjersti Ericsson som selv er gammel, på min alder. Spuria beskriver først og fremst den gamle kvinnen og hennes savn etter å ha adoptert bort et barn som 16 åring og ønsket om å finne igjen barnet 71 år etter. Det er ikke mange i dag som kjenner begrepet Spuria, men jeg husker det godt fra fødeavdelinger i 1960 – 70-årene. Kvinner og barn som ble født utenfor ekteskap fikk merkelappen S på sengen i fødeavdelingen, S for spuria. I dag en grotesk tanke, den gang helt normalt, det var meget skamfullt å føde uten å være gift.
Kjersti Ericsson beskriver mye jeg kan kjenne meg igjen i, det gode livet, men også utfordringene. Selv om det selvfølgelig er viktig å sette søkelys på vanskeligheter med reduserte krefter, dårlig syn og hørsel og andre aldersrelaterte problemer er det viktig også å fortelle om det gode livet, alt vi kan klare og alle mulighetene, ikke bare problemene. Jeg innser at jeg er heldig, men det er mange der ute som meg, som lever gode liv langt opp i 80-90-årene.
Hilsen Ragnhild, snart 85














