Etter åtte uker mer eller mindre stillesittende med benet i sofaen har jeg en sterk følelse av å ha vært på treningsleir. Vi er nå helt på tampen av vårt 15-dagers sydeopphold og er klar for hjemreise. Hvordan kan late dager på Gran Canaria føles som et treningsopphold? Vel, her har min (u)venn mosjonsappen mye av skylden. Den har heiet meg frem og fortalt meg hvor flink jeg er som daglig slutter bevegelsesringen. Dessuten kan skrittelleren på telefonen fortelle meg at daglig antall skritt er mellom 9 og 13.000. Altså treningsleir.

Hvordan har nå dagene gått og hvor er de blitt av? Dagen starter ved 7-tiden med kaffe og aviser (digitale). Etter ca to timer en kort spasertur til morgenbadet i sjøen, et bad som gjerne tar en time inkludert småprating på stranden. Så er det frokost og vips så er klokken passert 11 og vel så det. Så er det dagens tur – mellom en og to timer hvis det ikke er alt for varmt, da tar vi turen før bad og frokost klokken 8.

Det har vært tid for venner som også er her nede – veldig hyggelig å være sammen over en hjemmelaget lunsj eller brunsch. Etter alle årene på ordentlig treningsleir i Mogan har vi fått noen usedvanlig hyggelige venner som vi møtte til lunsj i nettopp Mogan i går. Så helt asosiale har vi ikke vært selv om vi etter alle disse årene trives godt alene i hverandres selskap.

Innimellom fysiske aktiviteter og foring av mosjonsappen er det blitt god tid til lesing. Ettersom vi reiser lett, med bare håndbagasje, er det liten plass til tykke bøker tilstrekkelig for et så langt opphold  Redningen har vært lesebrett og to av bøkene jeg har lest kan trygt anbefales. Den første er The spy and the traitor av Ben MacIntyre, om KGB- dobbel agent under den kalde krigen – en førsteklasses spennende dokumentar. Den andre boken er Babysitter av Joyce Carol Oats. En forferdelig historie mesterlig fortalt og nesten ikke til å legge fra seg. Jeg har akkurat lest Them, også av Oats, og enda så forskjellige de to historiene er så kjenner jeg igjen hennes måte å skrive på og fortelle historier så det gjør vondt langt ned i magen.

Dette blir da siste rapport fra oss ferierende. Nå skal vi hjem og det gleder jeg meg veldig til. Hverdagen er tross alt aller best

Hilsen Ragnhild

Vi gamle gubbene bør slutte med meste. Sett deg i godstolen, ta fram snadda og vent til det hele er over. Vel, det er nettopp en rekke slike utsagn jeg har lyst å se nærmere på.

For mange av oss har en eller annen form for skisport vært en viktig del av vinterlivet. Har det blitt noe stygge fall i utforbakken, er det kanskje greit å hive inn håndkleet. Men jeg har foreløpig valgt en annen variant. Jeg velger flatt terreng og jeg bruker langrennski med stålkanter. De er tyngre og det er lettere å holde balansen når jeg ploger i småbakkene. Litt eplekjekt, men likevel. Antydet diagonal-gang, vel å merke på flatene med Blå Swix, gir lykkefølelse.

Ragnhild, 82 år, sykler i gatene, tross advarsel etter å ha trynet i fortauskant. Jeg bruker ergometersykkel en sjelden gang når helsetilstand tilsier det. Når balansen ikke føles god lenger, er trafikksykling for meg en risikosport. Gammel venn på 89 sykler stadig Kikutturer på El-sykkel, så hvorfor ikke når lysta er der.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Selv om vi har svømt hele livet, så er det mange som merker at denne ferdigheten også blir redusert. Svigermor sa feks. at beina ble tunge og at hun fløt så dypt. Måtte rett og slett bruke mye krefter for å være flytende. Nå på Gran Canaria med 23 grader i havet, er bading 2 ganger daglig en herlig øvelse. Sannsynligheten for såkalt illebefinnende øker noe når vi blir skikkelig gamle. Jeg svømmer ikke rett til havs lenger, heller langs land. Men er det nødvendig.?

Fjellturene våre har blitt dalturer. Vi skryter ikke på oss mange høydemeter lenger. Barn og barnebarn fyker rundt på toppturer og vi gleder oss over vakre bilder. Vi gleder oss over 2 timer rolig gange i dalen. Det er det vi greier nå, og er takknemlig for det. Vi blir svette og slitne og badet er like deilig som før i verden.

Jeg begynte å spille golf rundt 55 års alder. Ble aldri særlig god men bra nok til å ha glede over runder med venner både hjemme og ikke minst når vi var ute på ferie-reise. 9 hull på liten  bane i  Kragerø med Ragnhild eller vennen Anders, føles optimalt eller kanskje max for hva som går nå. Idag, i nesten 30 grader valgte jeg 45 baller på Drivingrangen i Tauro. Jeg følte at dette var moro, Gleden over å mestre, dvs treffe ballen på en  brukbar måte, se den lande etter 100 meter, var gledelig. Litt latterlig kanskje, jeg slapp å gå i 2 timer for å slå disse 45 ballene. Jeg har ett par venner som sannsynligvis vil håne meg etter dette.

Så litt mer intellektuell tilnærming, som også krever litt endring. På teateret må vi helst sitte på første benk, unge skuespiller med dårlig diksjon og kanskje vanskelig tilgjengelig dialekt, er ikke direkte aldersvennlig.
Når alt kommer til alt, det er lite vi slutter med. Vi gjør det bare litt annerledes.

Hilsen Thor-Øistein som er litt trøtt av høre at vi «ikke har noen fremtid», Den er bare kortere. Så ta vare på den!!

Novemberferie på Gran Canaria byr på mangt. Og idag ble det noe vi aldri har sett før. Vi hadde vårt ettermiddagsbad på Anfi. I vannet ( 23grader) var det folksomt, gamle, unge, barn, tjukke og radmagre, om hverandre. Dvs ett greit snitt av den nordeuropeiske befolkning. Det som gjorde meg og andre mest nysgjerrig, var nok en eldre kar som satt i en flytende rullestol. Tre i familien passet på og det hele så skikkelig hyggelig ut. Om redskapen kunne kalles en hybrid eller amfibierullestol, er jeg litt usikker på. Men den fløt i vannet, med sikkerhets-assistanse, og den rullet på land, etterpå.
Hele familien virket glade og fornøyde og jeg kunne ikke la være å si at dette var en flott seanse å være vitne til.
Vi presenterte oss og han,Lauritz Fladby,syntes det var greit at jeg kunne skrive litt om hans historie.
For ett år siden fikk han slag 78 år gammel . I entreprenør-virksomheten sin kjørte han en svær hjul-laster daglig inntil dette skjedde. Etter rehabilitering og «stå-på» innsats, har han blitt istand til, med noe assistanse, å komme seg opp i en «prekestol» og bevege seg rundt. Mest tid blir det dog i rullestolen.  Men han ga utrykk for at det gikk bra, og ikke minst fordi at hodet fungerte bra.

Å komme seg fra Gardemoen til Gran Canaria, krever en kjempeinnsats av mange. Først og fremst av Fladby selv og hans hjelpere, men selvsagt også flyselskapet.

En ting er at dette er «litt av en historie». Men den kan være til inspirasjon. Det er  omlag 10 000 som rammes av slag i Norge i året. I ca. 85% av tilfellene er det pga blodpropp i blodårene til hjernen. Resten skyldes blødning. Jo raskere behandlingen kan igangsettes, jo bedre går det. 3-4 timer skal være den kritiske grensen.
Blir det likevel lammelser, blir rehabilitering og trening nøkkelen til et best mulig resultat. Dette er dokumentert  i mange studier. Dessuten er det aldri for sent å starte trening av muskulaturen, uansett alder. Dette er vist helt opp til 95-100- åringer.

Annonsørinnhold

Sexy julegavetips: 20 gaver du ikke legger under treet 💋

Litt artig at jeg som bruker noe tid på ungdom som trener og løper svært så fort i Ull-Kisa- klubben på Jessheim, nå treffer en senior, også fra Jessheim, som krever like stor respekt.

Hilsen Thor-Øistein som har hatt enda en fin dag.

Her vi sitter i 30 grader +/- virker det helt ulogisk å se TV- bildene fra Norge og Beitostølen med minus 10 og massevis av snø. Langrennssirkuset 2023/24 er i gang, neste uke starter kombinert og i Østerrike raser Henrik Kristoffersen over de hersens miljøaktivistene som ødelegger moroa for ham og lagkameratene. Alt er altså som før – vinteren er kommet til Norge. Men alt er ikke som før – kloden koker og verre skal det bli.

I følge en ny rapport setter Kristoffersen og co klimaavtrykk som mange-mangedobler avtrykket til den jevne nordmann ( og de avtrykkene er også for store). De avsindig store klimaavtrykkene skyldes trenings-og konkurransereising jorden rundt mange ganger i året. Alpinistene er verst, deretter kommer langrennsløperne.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Heldigvis har vi utøvere og ledere   som tar denne problemstillingenpå alvor og foreslår tiltak for å redusere reisingen. De innrømmer at det burde være unødvendig å reise til New Zealand og Chile for å trene når det er norsk og europeisk sommer, men dette fordrer internasjonalt samarbeid om blant annet å forandre på sesongstarten og rennkalenderen.

Når vi vet hvor kommersiell idretten er blitt, hvilke enorme summer som håves inn via TV-rettigheter og hvor korrupt deler av idretten (les fotball) er blitt så kommer det til å sitte langt inne å forkorte sesongen eller prøve å unngå lange reiser for trening og konkurranse.

Det er skuffende å oppleve hvordan noen av våre idrettshelter (i alle fall helter i manges øyne, ikke mine) krangler med forbundet sitt for å oppnå økonomisk vinning for seg selv. Det er jamen fort gjort å glemme hvordan de kom til toppen, blant annet ved hjelp av økonomisk støtte fra nettopp forbundet. Fra å være en liten utøver som trener og konkurrerer på det jevne er det noen ganske få som når toppen og derved blir veldig attraktive for sponsorene. Disse ganske få burde se det som en lojalitetshandling å skaffe forbundet sponsorpenger som igjen kan brukes på alle. Dessverre er det ikke alle som ser det slik, noen vil helst ha mest mulig sponsorinntekter for seg selv på bekostning av fellesskapet.

Men tilbake til klima og miljø – jeg heier på den unge fotballspilleren på høyt nivå (les Morten Thorsby) som bruker tid, krefter og penger på å arbeide for en mer klimavennlig idrett. Jeg heier også på de alpinistene og langrennsløperne som innser hvor ødeleggende utøvelsen av idretten deres er for jordkloden og prøver å gjøre noe med det. Men de må stå opp mot et rigid og delvis korrupt system så det kommer til å koste.

Og her sitter vi i glasshus på Gran Canaria, for flyreisen ned og opp setter avgjort avtrykk. Men selv om vi sitter godt i glasshuset må det være lov å mene noe om internasjonal og norsk idrett som virkelig har mulighet til å redusere karbonutslippene.

Hilsen Ragnhild

Når du går på Steinerskolen, kan du bli Statsminister i Norge eller bo i hule på Gran Canaria. Det er det siste jeg skal fortelle litt om. Det dreier seg om Marianne som synes det er greit av vi skriver litt om henne.

Selv om man starter livet på Hovseter i Oslo, er det ikke gitt at det fortsetter strømlinjet. Det ble noen kontroverser både her og der, og da var det like greit å melde seg ut. Og veien gikk sydover

Vi traff henne første gang for to år siden, og det meste var som den gang. Hun kom hit i 2014. Hun slo seg ned på i fjellet mellom Puerto Rico og Arguineguin. Da jeg gikk over her første gang for 20 år siden, var dette en plass for søppel- og skrot- deponering. Med årene har hun ryddet opp slik at det har blitt åpne arealer med steinmurer og små hytter. En liten hule i fjellveggen har blitt bygget inn med stein og er boligen til Marianne. I perioder har hun noe bistand av lokalfolk som kan dette med steinmuring uten sement. Slank, muskelsterk og utholdende og preget av sola, greier hun nå alt alene.
Og hvordan går dagene? Stein er det nok av i fjellet og Marianne bygger og pynter med forskjellige installasjoner rundt omkring. Mange turgåere, de aller fleste norske, passerer bord og benker hvor hun stiller ut smykker og annet for salg.

For 2 år siden bodde og jobbet sønnen hennes her på øya. Nå har han og kjæresten flyttet hjem, Marianne skal bli bestemor og reiser en snarvisitt til Norge. Hun sitter i hulen sin og strikker masse til babyen. Da hun først kom igang har det blitt mye, så det er bare kjøpe til egne barnebarn, eller kanskje mer aktuelt oldebarn!

Så er det bare å håpe at samfunnet også i fremtiden har plass til folk som lever utenfor trygdesystemet og andre tilskudd.

Hilsen Thor-Øistein som er litt fascinert

Det å møte sommeren på Gran Canaria i november er litt av et eventyr. Nå har vi gjort det i omtrent 20 år. Vi forlater Oslo i ett par kuldegrader og kommer ut av flyet til en vegg av varmluft! Dette skal jeg skrive litt om, Utgangspunktet blir 2 rusleturer i naturen, dag 2 og3.

Etter som vi blir eldre (for oss 82 og 87 år), tar det litt tid før kropps-termostaten omstiller seg. Første dagen gikk vi litt utenfor hotellet i solen. 27 grader var nok til at svetten silte og det var tendens til å hyperventilere. Dag 2 gikk ikke særlig bedre da vi startet turen kl. 11.30.

Idag derimot, tenkte vi klarere. Vi sto opp tidlig og etter litt kaffe og kjeks og med vannflaske i hånden startet vi ut kl 0800. I den andre hånden hadde jeg en stav og Ragnhild som er operert i foten brukte en stav i hver hånd. Når vi går i løs grus med skarpe steiner føles dette trygt.
Idag ble det en tur på nesten halvannen time, sakte og rolig med små pauser. Pauser fordi jeg trenger å få igjen pusten og tildels for å veksle noen ord om alt og intet.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Etter et langt liv med all verdens tanker rundt fysisk aktivitet, er det rimelig å reflekter litt rundt en rusletur som nettopp er avsluttet. Det er mye god vitenskap idag som kan dokumentere at dette er bra for både kropp og sjel. Vi skal bl.a. vite at allerede etter 5-6 minutters gange, så produserer musklene våre en rekke substanser/mediatorer som er gunstig for de aller fleste funksjoner i kroppen.

Egentlig burde det ikke være så viktige vite det, men likevel. Blodsukker/insulin balansen normaliseres, fettstoffskiftet påvirkes og inflammatoriske prosesser neddempes. Men jeg skal være helt ærlig. Uansett hva jeg vet om slike prosesser i kroppen, det at jeg nå føler roen og tanker som kommer og går, er det fine for en aldrende gubbe. Jeg leste forleden at på sanskrit ( det gamle indoeuropeiske språket), så er ordet «å gå» nær knyttet til «viten» og «å tenke». Dette rimer godt med Kierkegaard og de gamle grekere som sa noe slik som «at de gode tanker kommer når man er ute og vandrer».

Er man en sprek 75 åring, løp og stå på!  Som mangeogåttiåring, ta det med ro ute i naturen. Jeg kan selvsagt ikke la være å ri min kjepphest. Driv litt styrketrening hjemme på gulvet, eller slik det ble for oss idag, noen øvelser på stranden før bad.

Hilsen Thor-Øistein som pleier å si at jeg føler jeg går like raskt som før,,,, det tar bare litt lengre tid…

Vi har vært på det årvisse høstmøtet til Eldre legers forening og som alltid var det to innholdsrike dager med gode og spennende foredrag og hyggelig sosialt samvær med gamle kolleger. Gamle i ordets rette betydning for vi blir (naturlig nok) eldre og eldre. Heldigvis kommer det nye “yngre” krefter til og medlemsmassen øker tross en god del naturlig avgang.

Som sagt, det var to dager med et stort og spennende program. Uten forkleinelse for noen av de utmerkede foredragene og foredragsholderne må jeg få lov til å trekke frem noen helt eksepsjonelt strålende. For noen uker siden samlet kullet som Thor-Øistein tilhørte (1961) seg på Soria Moria for et faglig foredrag og ellers mulighetene til å treffes. Det faglige sto Jarle Breivik for og han var også på programmet til Eldre leger. Det var ikke noe problem å høre ham to ganger, snarere tvert i mot.

Annonsørinnhold

Festsesongen er i gang: Slik blir du festens mest glamorøse

Breiviks foredrag het Løsningen på kreftgåten og han ga oss en innsiktsfull innføring i kreftens mange mysterier og om vi egentlig ønsker en løsning. For løsningen ligger nok slett ikke der vi tror – i stadige tekniske nyvinninger. Breiviks konklusjon er at løsningen handler om vårt forhold til døden, at vi står overfor et fundamentalt dilemma: skal vi hengi oss til transhumanismen eller skal vi akseptere døden og fortsette å være mennesker.

La meg kort referere noen av premissene for en slik konklusjon. For å oppklare noe, Breivik er selv en anerkjent kreftforsker og har vært delaktig i noen av de nyvinningene innen kreftbehandling som har ført til at en stor andel av barn og yngre mennesker som får kreft i dag blir helbredet. Bare ta eksemplene blodkreft hos barn og brystkreft hos kvinner som for noen tiår tilbake var sikre dødsdommer har i dag en helbredelsesprosent på over 90. Jeg skal ikke komme inn på problemene ved å være kreftoverlever her.

Men premissene. Kreftforskningen har gjort kvantesprang når det kommer til forståelse, behandling og overlevelse. Likevel er antall nye krefttilfeller hvert år stigende. Hvorfor? Det er bare å ramse opp alt i vårt levesett som kan føre til kreft, røyking, overvekt, forurensing, inaktivitet osv osv. Men kanskje det aller viktigste er noe vi kanskje helst ikke vil behandle oss bort fra, nemlig alder. Kreft er nemlig en alderdomssykdom og en stor del av oss som er blitt så gamle som vi er, 80++, vil dø av kreft. Cellene våre deler seg ustanselig, og hele tiden oppstår det mutasjoner, det vil si forandringer i cellene som blant annet kan føre til kreft. Kroppen har imidlertid systemer til å ta seg av slike celler som er blitt forandret , men disse systemene blir dårligere etterhvert som vi blir eldre og når systemet svikter vil noen muterte celler dele seg ukontrollert og det oppstår en kreftsvulst.

Det er selvfølgelig barn og unge som får kreft og det er tragisk og kan synes urettferdig. Mange, svært mange av disse vil bli friske av sin kreftsykdom og de vil i økende grad ha glede og nytte av kreftforskningen med nye behandlingsmetoder som det mest iøynefallende nå er immunterapi. En behandlingsform som Jarle Breivik selv som medlem av gruppen til Gustav Gaudernack har vært med på å utforme.

Et av hovedpremissene for at vi kanskje ikke ser på løsningen av kreftgåten som så ønskelig som vi tenkte oss er at vi kan ikke behandle oss bort fra at vi en gang skal dø. Vi kan kanskje utsette døden, og det har vi gjort ettersom vi i gjennomsnitt lever mye lengre enn våre besteforeldre og oldeforeldre. Men skal vi stoppe vår dødelighet må vi gå fra å være mennesker til å bli maskiner. “Death does not make sense to me” har Larry Ellison, grundlegger av software Oracle, sagt. Ja, og hva er så alternativet? Å la seg fryse ned (crypreservering) for så å kunne bli tint opp og levende igjen om x antall år?

Breiviks foredrag ga meg og de andre på møtet mye å tenke på. Det er umulig for meg å referere på en lettfattelig måte. Men for dem som er interesserte har han skrevet en bok som heter “Løsningen på kreftgåten”. Jeg har kjøpt den og kan varmt anbefale den som lettlest og tankevekkende.

Jeg kan ikke avslutte dette innlegget uten å fortelle om avslutningen på høstmøtet, førtifem minutter med et fyrverkeri av et innlegg. Svein Tindberg som ga oss smakebiter og forklaringer fra både Markusevangeliet, Abrahams barn og Gudspartiklene. Salen satt som trollbundet og den var like full da han avsluttet som da dagen begynte. Det er ikke vanlig på medisinske møter.

Hilsen Ragnhild

For noen dager siden satt jeg i Oslo Domkirke og gråt. Bakgrunnen for at jeg satt der var at jeg som Røde Korsfrivillig hjalp til under en konsert for sykehjemsbeboere. Konserten er hvert år i oktober og arrangeres av Eli Helland med band og sponses av Domkirken, Sykehjemsetaten og Røde Kors. Det er godt å se hvordan ansatte ved Oslos sykehjem får med rullestolpasienter og andre med bevegelseshemninger og andre problemer til konsert i Domkirken og det er en glede å kunne være litt til hjelp. Men det var ikke grunnen til at jeg gråt. Til slutt i konserten ble Birgitte Grimstad, kjent visesanger på 88 år introdusert og hun sang den uhyre sterke og følelsestunge sangen Herr President, en fransk sang oversatt av Andre Bjercke og fremført igjen og igjen av Birgitte Grimstad. Da hun denne torsdag formiddag, i Oslo Domkirke fremførte Herr President, da gråt jeg og flere med meg.

Jeg vil sitere de to siste versene og tenke på hvor meningsløst det er når vi mennesker hater hverandre og tilintetgjør hverandre, hvor meningsløst det som nå skjer i Ukraina og i Gaza er.

“Som tigger vil jeg gå

på veiene i riket.

og der vil jeg predike

for store og for små:

Si nei til dette hat

som krigens lov vil vil fordre

Nekt blankt å lystre ordre:

Bli aldri mer soldat.

Herr President: Om blod

har De nå talt for meget

De bør gi deres eget

for slik apostel-tro

Men tar de meg, så meld

til hæren at jeg bare

kan skytes uten fare-

jeg skyter ikke selv.

Med krig i Ukraina og i Israel/Palestina er det naturlig at alle medier er fulle av det som skjer og at mer hverdagslige nyheter kommer i bakgrunnen. Det er kanskje forståelig at Dagsrevyen i går åpnet med en 10 minutters reportasje om en sliten skistjerne som ikke orker mer og legger opp. Vi må kanskje godta at ikke alt skal handle om krig. Likevel føles det underlig å tenke på hvilke astronomiske forskjeller det er på livene til skistjernene som sutrer og barna som drepes med fullt overlegg i Gaza. Israel har lov til å forsvare seg heter det og slik avler vold mer vold. Blodhevn som våre forfedre vikingene bedrev på tusentallet er fortsatt i full sving og slik eskalerer det. Skal denne galskapen aldri stoppe?

Denne bloggen skulle egentlig handlet om et foredrag om kreftgåten ved Jarle Breivik, det får bli en annen gang.

Hilsen Ragnhild

Jeg er nå inspirert av Randi Kveine og Gisle Erlien til å prøve med en kort oppdatering rundt Demens og Alzheimer. Den 25.10 holdt de et flott kåsere om det å være pårørende til en demens-pasient. Og det kan være både utfordrende og spennende.
Først litt fakta. Omlag 110 000 er rammet av demens i Norge idag. Noe flere kvinner enn menn, ikke minst fordi kvinnene lever 3-4 år lenger..Som gruppe er det ca 20 % av 85 åringene som er rammet. Det begynner med såkalt svekket kognisjon. Vi husker litt dårligere i daglig-livet, vi orienterer oss dårligere, og vi finner ikke veien osv. Men de individuelle variasjoner er store. Ikke minst forløpet, hvor raskt vi endrer oss.
Alzheimers sykdom utgjør 75-80 % av alle med demens. Vi regner med at det kan være opptil flere andre grunner i tillegg. Bl.a. det vi kaller vaskulær, som er en tiltagende dårlig blodsirkulasjon i hjernen.

Jeg vokste opp i slutten av 1930- årene. Jeg husker godt mine besteforeldre. Det begynte «å glippe»allerede fra 70 års alder. De satt stille og rolig på stolen på kjøkkenet eller ruslet en liten tur.  Vi sa de var slitne og brukte kanskje ordet senil, og etter hvert som vi fikk mer kunnskap, senil dement. Da jeg studerte fra 1955, hørte vi om den spesielle formen som het Alzheimers sykdom, oppkalt etter en tysk lege som døde ca 1905. Han fant ved obduksjon av en pasient nedslag av et spesielt protein i hjernen som ødela nerveceller. De siste 10-årene har man nå blitt klar over at dette er den viktigste formen for demens, takket være mer presis diagnostikk.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Enorme summer har blitt brukt for å finne medisiner som kan forhindre at dette amyloid proteinet slår seg ned i hjernen. Foreløpig er det ikke funnet noe som er brukbart på mennesker. Er det så noe som disponerer for demens utvikling ? Kan vi forebygge? Vi vet at det kan være arvelige faktorer som spiller en rolle, spesielt ved tidlig debut. Ca. 5-10 % av Alzheimer pasientene har en debut før de er 60 år.

Faktorer som disponerer for demens er mange.  Det svært velrenommerte tidsskriftet Lancet ramser opp 13 faktorer og disse er nok en slags beskrivelse av livet selv. Jeg kan likevel ikke la være å nevne listen.—-  Lav utdanning, nedsatt hørsel, høyt blodtrykk, fedme, røyking, depresjon, fysisk inaktivitet, sosial isolasjon, diabetes, høyt alkoholforbruk, hodeskader og luftforurensing.

Mitt poeng er, vi får gjøre så godt vi kan. «Flaks og hell», er fortsatt noe av det viktigste for å holde seg frisk. Men til mitt utgangspunkt. Selv begynnende demens kan være en utfordring for hele familien. Som oftest er vi alle temmelig uforberedt. Vi kan få gode råd og veiledning av folk som kan dette i kommunen eller bydelen. Men to bøker som familien Kveine/Erlien har skrever til og for oss, anbefales.

Hilsen Thor-Øistein som uansett mener: «Gå en tur i skogen så lenge du kan» !

Jenter er flinkest på skolen, de er i klart flertall i medisin- og juss- studiene, osv. De tar i økende grad ansvar i ledende stillinger på alle felt i samfunnet. I idretten er det mange som undrer seg over hvorfor færre jenter enn gutter satser på toppidrett,,,, og vinner medaljer for Norge.
Dette er noe av bakgrunnen for at Olympiatoppen arrangerte forskningskonferanse, «Den kvinnelige toppidretts utøveren»
Gode foredragsholdere snakket om Godt trenerskap, Ernæring og prestasjon, Optimalisering av støtten til den kvinnelige utøver, Styrketrening, og Marit Bjørgen som snakket om sin egen trenings prosess på veien til topps.
Jeg skal ikke prøve meg med på referater, men heller fortelle hva jeg ble sittende igjen med.

Jenter og gutter starter i flokk i lekbetont allidrett fra 4-5-6 års alderen. Etter hvert velger barna fotball, håndball, ski, løping, turn osv. Hva de velger, beror mye på tilfeldighetenes spill.
I 11-12 års alderen faller særlig de første jentene fra, de har lyst til å gjøre andre ting også, og det blir ikke «tid til alt».
De jentene som fortsetter legger mye vekt på den sosiale biten, «jentefellesskapet»
Har vi erfaring for at den gode treneren for jenter har spesielle egenskaper.? Det ser ut til at kvinnelige trenere når best frem, eller menn med noe av de samme kvalitetene. Treneren skal være tålmodig, flink til å høre og flink til å se den enkelte. I bånn må det selvsagt være at hen er idrettsfaglig dyktig. Barn gjennomskuer rask om det glipper her.

Annonsørinnhold

Festsesongen er i gang: Slik blir du festens mest glamorøse

I 14- 16 års alder er det enda færre jenter igjen. Som oftest er de som blir i idretten jenter som har blitt gode og presterer bra. Selv blant disse, begynner tvilen om videre satsning å komme. «Skolen krever sitt og jeg må begynne å tenke på hva jeg skal bli». Hvem fortsetter likevel ? Oftest er det rimelig glupe jenter som har det både i « hode og beina». Videregående skole kan gå greit, men hva videre? Det er litt av en utfordring å bistå med støtte til et utdannelsesløp, som kanskje tar litt lengre enn normalt, samtidig som det legges til rette for toppidrett. Jeg tror det sitter langt inne for de fleste jenter å bare se på seg selv som en idrettsutøver. Det rimer dårlig med de rollene kvinner helt naturlig har i samfunnet idag.

Farlig å snakke om gamledager, Grete Waitz gikk lærerskole og jobbet som lærer på Bjølsen inntil hun tjente nok på å løpe! Mao, det burde gå an idag også.

Jenter og mat må bli ett kapittel for seg. De vil være slanke og gode på samme tid. Særlig i såkalte estetisk idretter (som turn) og i utholdenhets idretter kan lav kroppsvekt være en utfordring. Foredragsholder og TØ var nok rimelig enige i at utøver og omsorgsmenneske, trener eller legen bør ha den vanlig normale praten om at riktig og nok mat er noe av grunnpilaren for å lykkes med trening og konkurranser. Jeg er nesten overrasket over at jenter nesten ser som en lettelse at «noen endelig snakker om dette».

Styrketrening har etter min vurdering vært forsømt tema for jenter. Ikke minst som skadeforebyggende tiltak. I boka som Hanne Staff har redigert om nettopp «Den kvinnelige toppidrettsutøveren «, vil de fleste av disse temaene bli skikkelig behandlet.

Herlig å høre Marit Bjørgen snakke om arbeide på gården med høygaffel i siloen og henting av sau på fjellet. Mange studier peker på allsidig trening og aktivitet så lenge som mulig, for å skikkelig god.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser nye utfordringer