Lege er vanskelig pasient !?


Historien jeg skal fortelle er på grensen til det helt private, men jeg tar sjansen. Nå er jeg 85 år og vel så det. En stund har det gått langsomt i oppoverbakkene, men de siste månedene har det tiltatt. Stiv i beina og andpusten har jeg stavret meg avgårde.  Litt av en overgang fra å ha vært gammel mann som har gått brukbart i skogen, både med og uten ski på beina, til det jeg nå har beskrevet.

Egen og kollegers vurdering tilsa at jeg burde vurderes av spesialist i hjertesykdommer (cardiologi) Henvisningen gikk til  cardiologisk avdeling A-hus, Gardemoen. Riktig lest, Sentralsykehuset på Lørenskog har kjøpt store deler av LHLs flotte sykehus på Jessheim. Her drifter de ikke bare en  cardiologsk avdeling, men også Øre-Nese-hals, Ortopedi, Plastisk kirurgi og Gastro-enterologi- avdelinger. Ja, slik kan det gå når A-hus er for lite i forhold til den befolkningen som skal betjenes. Kan jeg tolke det slik at fremtidsrettet privat organisasjon har lagt forholdene til rette for at offentlig sykehus kan møte nye utfordringer? Bare dette spørsmålet er vel nok til at enkelte øker blodtrykket!?

Men til cardiogisk avdeling. For 6 år besøkte jeg Feiringklinikkens utmerkete avdeling.. Den flyttet for 3 år siden til nybygget på Gardermoen/Jessheim. Det er denne avdelingen og annet,  A-hus kjøpte for ett år siden med “skruer og druer”. Dvs med alt utstyr og en toppkvalifisert bemanning.

Det er tatt blodprøver, ultralyd (ecco) og en diagnostisk katerisering for 3 uker siden. Denne gangen skal det gjøres en utblokking og såkalt stenting av to arteriegrener. Det gikk strålende og vi ser alle lyst på fremtiden. Det er ikke mange år siden at et slik inngrep ikke var aktuelt for en gamling som meg.

Greide jeg så spille rollen som en hyggelig å lydhør pasient ? Jeg prøvde så godt jeg kunne og jeg tror det gikk bra. Det var egentlig ikke vanskelig. Fra første stund var jeg omgitt av hyggelige sykepleiere som orienterte, ga meg god mat og viste meg rundt. Stort deilig rom med alle fasiliteter osv. Kolleger som i detalj fortalte videre prosedyre. Alt dette gir trygghet og tillit. Jeg hadde litt følelsen av at det “bare var meg” det gjaldt. Ledende sykepleier fortalte at det idag var 18 pasienter som ble kateterisert, omtrent halvparten diagnostisk og resten terapeutisk, dvs stenting,  eller ablasjon (behandling av flimmer). 6 cardiologer var i aktivitet. Erfaring må nødvendigvis variere, men min mann med flere tusen blokker og stenter, var imponerende. Jeg kunne selvsagt høre hvert ord som ble sagt og fulgte med på skjermen og kunne glede meg over mer blod til hjertemuskelen.

Er jeg ukritisk fordi jeg er strålende fornøyd? Neppe!

Til slutt takk til cardiologene Myreng og Stavnes….. Og resten av avdelingen !

Hilsen Thor-Øistein som nok har fått noe ekstratid før dommeren blåser i fløyta.

Frivillighetens år

To artikler på nyåret har gjort meg oppmerksom på mye av hulheten når det offisielle Norge heier på og lovpriser frivilligheten. Den ene er fra Dag og Tid og er skrevet av Siri Helle, http://Nytt lys på dugnadsnoreg KommentarLat oss heidre dugnadsånda gjennom å gjere frivilligåret til noko meir enn ein festtale.  . Den andre er fra Tønsberg Blad og er skrevet av min lillesøster Bente. Jeg vil ta utgangspunkt i det Bente skriver om nedleggelse av Stella og Castor kompetansesenter i Tønsberg.

Dugnad og frivillighet er Norges og nordmennenes adelsmerke. I følge både konge og statsminister så er vi et annerledesfolk som elsker frivillighet og gjerne stiller opp for andre uten å tjene på det. Det er godt for myndighetene å kunne sole seg i glansen fra frivillighets-Norge, men de vil altså helst ikke ta inn over seg at selv om de frivillige bruker all sin fritid på frivillig arbeid så er det kostnader som ikke dekkes av det frivillige arbeidet. Det koster penger å betale husleie, lys brensel og en kaffekopp til deltakerne. Her er det ikke snakk om subsidierte baguetter

I Tønsberg har det vært et tilbud til innvandrere i regi av Vestfold Røde Kors. Bortsett fra en daglig leder har alt atbeid vært drevet av frivillige. Stella og Castor kompetansesenter åpnet 15. november 2015 som et senter hvor innvandrerkvinner kunne møtes over en kaffe, gå på kurs, få hjelp til å søke arbeid, snakke norsk og fremfor alt skaffe seg et nettverk. Fra mai 2021 var senteret også åpent for og ble brukt av menn. I desember 2021 ble Stella nedlagt på grunn av manglende forutsigbarhet i tilskudd fra det offentlige. Tønsberg Høyre fremmet et forslag om et fast årlig tilskudd til Stella, men ble nedstemt av blant annet Arbeiderpartiet. Forstå det den som kan.

De første tre årene ble senteret drevet ved hjelp av prosjektmidler, etter 2018 måtte det årlig søkes om midler, ikke til det frivillige arbeidet, men til leie av lokaler, lys, varme, kaffe og noen kjeks. Kostnadene har dreiet seg om noe over en million kroner i året, det vil si at dette har vært et meget billig tiltak for kommunen og fylket.

I årene Stella har eksistert har de hatt ca 700 registrerte deltakere fra hele Vestfold. Mange er blitt sendt fra NAV, helsestasjoner, barnevern og læringssentere. Det har vært gjennomført ca 40 kurs og aktiviteter i året, på forskjellige områder som helse, samfunnskunnskap, presentasjonsteknikk, nyheter på norsk og jobbsøkingsprosesser. Omtrent 150 deltakere har blitt hjulpet med videre utdanning, praksisplasser og jobb. I en tid hvor det snakkes varmt om behovet for integrering har altså samfunnet (les Vestfold og Telemark) ikke råd til ca en million kroner i året til integrering i praksis.

For de mange frivillig som har brukt av sin tid og kompetanse på Stella er det uforståelig at alt det arbeidet som har vært nedlagt på frivillig basis blir sett på av det offentlige som unyttig. For når et så godt innarbeidet tiltak må legges ned på grunn av mangel på småpenger, (for småpenger er det snakk om i den store sammenhengen), så må det være fordi politikerne ikke skjønner nytten av et slikt tiltak. Bare alle de som har kommet seg ut i jobb og betaler skatt etter hjelp fra Stella ville sannsynligvis dekke opp utgiften til daglig drift. Men politikere har alltid hatt problemer med å se nytten av investeringer på sikt, det er dagens kostnad som betyr noe for dem i kampen for gjenvalg. Her er det all grunn til å heie på Tønsberg Høyre som tydeligvis har forstått det.

Jeg forstår fortvilelsen til søster Bente og de andre frivillige når et tilbud som de ser er nyttig, må legges ned fordi et rødgrønt flertall i fylkestinget synes det er for mye å sikre driften ved en forutsigbar bevilgning. Jeg kunne forstått det hvis Arbeiderpartipolitikerne kom ut og sa at dette er et tilbud vi ikke trenger. Det gjør de ikke. Tvert om, de roser tilbudet, men synes det er rimelig at det søkes midler fra år til år slik at senteret aldri skal føle seg trygge på hvordan neste år skal bli. Dette er ingen vinnersak for de rødgrønne, men det har de tydeligvis ikke forstått.

Hilsen Ragnhild som heier på alle de frivillige og synes de rødgrønne har grunn til å skamme seg.

 

 

 

 

Nytt år, nye muligheter. Vil vi gripe dem?

Disse diktene skrev Mustafa da han var 13 år –  om at Norge ikke vil ha ham etter å ha bodd her i 6 år. Nå er han 19 og har fortsatt ikke fått lov til å bo her. Mer om dette senere i bloggen.

Det nye året startet med økende Cov-Sars2-smitte, men utflating av innleggelser med Covid-19 og pasienter i intensivbehandling. Mange fagpersoner er uenige i de strenge smitteverntiltakene som fører til kjempestore problemer for hotell- og restaurantbransjen og for kulturlivet. Allikevel står regjeringen beinhardt på at tiltakene er nødvendige for å få ned smitten samtidig som ledende fagfolk innen immunologi og vaksineforskning viser til omikron-variantens mindre alvorlighetsgrad ved sykdom. De neste dagene og ukene vil vise oss om sykehusinnleggelsene fortsatt flater ut eller om vi får et økende press på helsevesenet.

Det har vært en viss redsel fra offisielt hold å si høyt at det er de uvaksinerte som fyller opp sykehusene og intensivplassene. Offisielt er man tydelig redd for at de uvaksinerte stigmatiseres? Hvorfor i all verden kan vi ikke kalle en spade for en spade og si at hvis alle som kan vaksinere seg ble vaksinert så kunne samfunnet åpnes igjen? Det må være lov å si høyt at det å velge å ikke vaksinere seg er illojalt, egoistisk og samfunnsfiendlig.

Og her kommer vi til koronapassene. Ansvarlige politikere har vridd seg som åler for ikke å innføre koronapass, av redsel for å tråkke de uvaksinerte på tærne. Nå er de endelig kommet til at koronapass utredes, men i følge statssekretæren i politisk kvarter er det snakk om forskrifter til en lov som må ut på høring og det vil ta tid. Så mens gresset gror dør kua, eller uten metaforer, dør kulturlivet og utelivsbransjen. For noen dager siden uttalte Regina fra Tromsø at hun da virkelig ikke behøvde å vaksinere seg for det gjorde jo så mange andre! Ingen grunn til å puse med slike holdninger.

Men nok om korona – vi begynner å bli grundig lei av mediene som hauser opp smittetallene og bare nevner utflating i innleggelser i en bisetning. Gode nyheter selger dårligere enn gode.

Jeg hadde tenkt å bruke denne bloggen til å gratulere Mustafa Hasan som er valgt til årets navn i Nettavisen. En høyst fortjent heder til en ung gutt som har kjempet for retten til å bli i Norge fra han kom hit som 6-åring. Mustafa venter nå på at saken hans skal behandles på nytt av UNE, en institusjon jeg ikke stoler veldig på, men får håpe de tar til vettet og lar denne gutten bli. Det foreligger en rettskraftig dom som sier at den forrige avgjørelsen til UNE var feil, det burde UNE ta til etterretning.

Mustafa ønsker å hjelpe andre som er i liknende situasjon som han selv har vært. Han unner ingen å miste store deler av barndommen og ungdommen sin på grunn av en rigid og lite human innvandringspolitikk. Jeg tenker nå kanskje spesielt på alle dem som lever i landet vårt uten noen form for rettigheter, uten muliughet for å skaffe seg identitetspapirer, kunne jobbe og tjene penger, betale skatt og ta del i våre velferdgoder. Dette gjelder for en stor del de såkaldt ureturnerbare, men også de som sitter i årevis på mottak og venter. Dette er en skam for landet vårt. Jeg håper at 2022 kan bli året da asylpolitikken blir mer human, her må venstresiden virkelig presse regjeringen.

Hilsen en frustrert Ragnhild

Romjul – og snart et nytt år.

Vi er kommet godt ut i romjulen og sitter og ser litt på året som snart er gått samtidig som vi er nyskjerrige på hva det nye året skal bringe.

Julen er feiret på tradisjonelt vis. Lille julaften hadde vi vårt juleselskap med opp mot 20 lovlige gjester. Dvs vi var 17, barn, svigerbarn og barnebarn. Bortsett fra familiene nordpå og vestpå var de fleste her. De to oldebarna (snart 1 og snart 3 år gamle) og mødrene deres var heller ikke med i år. Serveringen besto som alltid av sild, diverse lakseretter, oldemor Ebbas juleskinke og morfarfar TØs spesial-kjøttkaker. Barnebarna er blitt voksne, den yngste 13 år og bare tre under 18. Karoline arrangerte sjokoladequiz med farmormor/Ragnhild som desidert taper. Jeg spiser tydeligvis ikke nok sjokolade. Ellers var det som sedvanlig utdeling av bøker til alle, jeg tror fortsatt på at det er mulig å få ungdommen til å lese noe på papir.

Første juledag dro vi til Norefjell der familien Karoline feirer jul. Vi hadde noen veldig hyggelige dager, turer på bena med piggstøvler – snøen har latt vente på seg, mindre snø enn her i Oslo. Men korte dager og mye inneliv har sin sjarm, må innrømme at jeg ikke savnet skiturene.

Her hjemme undrer jeg meg over alle pop up legesentrene som skal konkurrere med det offentlige. Dr dropin, Hjemmelegene, Eyr, Hopstock og enda flere.  Tydelig at det er mye penger i helse. Volvat og Aleris er veletablerte her i landet med store utenlandske eiere. Med mye storkapital i ryggen er det enkelt å konkurrere ut det offentlige helsevesenet som sultefores og har opplevet stadige kutt til bevilgningene. Er det slikt helsestell vi vil ha?

Det som er virkelig bekymringsfullt (og jeg er ikke alene om å bekymre meg) er hvordan fastlegene står i spagat mellom stadig flere oppgaver og kravstore pasienter som forlanger service. Når en middelaldrende mann føler seg syk og trenger helsehjelp får han beskjed om at det er 14 dagers ventetid hos fastlegen. Hva gjør han da? Jo det er så enkelt, i alle fall i Oslo, å gå til Dr. Dropin – time på dagen, hyggelige leger som møter ham med korona og Covid-19 i fremste skallegrop. Resultat? Han har ikke Korona så da er det ikke mer å gjøre. Det blir ikke en gang målt et blodtrykk, tror Dropin legene enda så hyggelige de er, ikke er vant med kliniske undersøkelser. Det er tekniske undersøkelser, prøver av ymse slag som gjelder.

Det mest bekymringsfulle med å gå utenom fastlegene er at ansvaret for pasienten pulveriseres. For dropin eller konsultasjon på nett er nettopp det, en konsultasjon uten videre ansvar.  Dessuten alle de unødige røntgenundersøkelser som rekvireres. Kommersielle tjenester er avhengige av pasientenes velvilje og da får pasientene det som de vil. De betaler jo for seg, altså vil de ha valuta for pengene. Ønsker de seg en MR, ja så får de det og henvisning til private spesialister er ikke noe problem. Fastlegen skal sile ut unødvendige undersøkelser, ut fra sin kjennskap til pasienten, Dr Dropin ser det neppe som sin hovedoppgave.

Under pandemien har Dr Dropin vært en uvurdelig støtte for det offentlige i testing og vaksinering, det skal de ha. Testsenteret på Gardemoen i Dropin regi fungerer velsmurt og avlaster det offentlige. Kanskje ikke så rart at pasientene som dropper inn forventes å komme med spørsmål om korona eller ikke. Men det hadde kanskje vært en tanke å tenke litt utenom koronaproblematikken, det er andre grunner til sykdomsfølelse og slapphet. Et alt for høyt blodtrykk for eksempel.

Men i dag er det Nyttårsaften – hva vil 2022 bringe oss? Forhåpentligvis brenner pandemien ut og etterlater oss med en årlig influensaliknende sykdom, eller kanskje bare forkjølelser. Time will show. Ellers er mitt håp at en ny regjering vil kunne bremse all unødig helsetjeneste utenom vårt offentlige helsestell slik at helse og ikke pasientenes forventninger settes i fokus. Jeg håper for gode helsevalg.

Seniorlivet takker for det gamle året og ønsker våre følgere et godt nytt år.

Hilsen Ragnhild

 

Det er ikke ansvarlig når friske mennesker nekter å la seg vaksinere

Jeg leser med undring et innlegg i NRK Ytring, et innlegg signert med fullt navn (det skal hun ha) og med undertittel “Ansvarlig og uvaksinert”. Min undring går ikke på at en oppegående velutdannet kvinne ikke vil la seg vaksinere, det er dessverre endel av dem. Nei, min undring går på at hun ønsker min og andres sympati for det valget hun har tatt. Jeg skal synes synd på henne fordi hun nesten ikke tør å si at hun foretrekker å være uvaksinert fordi hun er redd for reaksjonene. Men nå sier hun det imidlertid høyt i en ytring og ber om sympati.

Damen påberoper seg sin demokratiske rett til å si nei takk, og det har hun jo lov til. Samtidig glemmer hun eller vil ikke se at hennes valg har betydning for oss andre og våre demokratiske rettigheter. Hva med retten til å få gå på skolen sammen med vennene sine i stedet for å sitte alene foran PCen hjemme? Hva med rettighetene til alle som må være på hjemmekontor i stedet for å treffe kolleger? Og fremfor alt, hva med rettighetene til intensivsykepleierne som nærmest er i knestående av ekstravakter og tung pleie og nå kanskje får inndratt de stakkars fridagene de skulle hatt i julen?

Vi har valgt å la all vaksinering være frivillig og opp til den enkeltes selvbestemmelse. Samtidig er det klinkende klart at vaksiner både beskytter den enkelte mot alvorlige sykdommer og samtidig er en lojalitetshandling for å beskytte samfunnet, helsevesenet og dem som av ulike grunner ikke kan bli vaksinert. Helsemyndighetene går nå ut og nærmest trygler de uvaksinerte om å revurdere sitt standpunkt. Men fysioterapeuten og yogalæreren vet bedre – det dreier seg nemlig om hennes valg som tydeligvis trumfer alle andre hensyn.

Det er selvfølgelig legitimt å være kritisk, å stille spørsmål. Våre helsemyndigheter bruker det de vet og kan for å besvare spørsmålene. Virkninger og bivirkninger har vært diskutert i full åpenhet siden de første vaksinene kom på markedet. All tilgjengelig kunnskap tyder på at vaksinen er det som skal til for å redde oss ut av pandemien og la oss leve livene våre som normalt. Risikovurderinger viser at det å bli koronasyk er langt langt farligere enn vaksineringen.

Nå ser vi at de aller alvorligste syke på intensivavdelingene er uvaksinerte i tillegg til eldre med underliggende sykdommer. Mye av overbelastningen på sykehusene våre kunne vært unngått hvis alle som kunne vaksineres ble vaksinert. Over halvdelen av de kritisk syke koronapasientene er uvaksinerte. De skal selvrfølgelig ha all den behandling og pleie de trenger og det er meget resursskrevende.

Ytringskribenten mener vi må tåle hverandres forskjellighet og det er jeg selvfølgelig enig i. Men jeg kan ikke se at forskjelligheten skal kunne føre til skade på andre og det er det å nekte vaksine fører til, stor skade på andre. Og den såkaldt ansvarlige og uvaksinerte kan risikere å ende opp på en intensivavdeling og bli enda en del av statistikken uvaksinert og alvorlig syk. Men uvaksinerte beskyttes til dels av alle oss som vaksinerer oss.

Hilsen Ragnhild som blir utrolig provosert av sånne som “ansvarlig og uvaksinert”.

Julestemning, vi har funnet den!!

Det er ikke uvanlig å møte folk som klager over manglende julestemning. Når vi så snakker om det, blir vi alle klar over at dette er en temmelig individuell opplevelse og diffust begrep.

Vi kom hjem 4 desember fra sol og varme og Ragnhild fastslo temmelig raskt at dette ble juleforberedelser  med litt for stort tidspress. Neste år skal det bli en uke ekstra. Ragnhild baker, koker skinke, planlegger bøker til hele familien osv, osv. Alt bygges opp til vår store dag som er lille julaften. Av storfamilien vår vil omlag 15 være istand til å komme. Noen reiser til andre deler av familien i Sverige og pga reiserestriksjoner kommer ikke familiene i Tromsø og Hardanger på besøk. Bare tanken på juledagene er vel egentlig nok til at vi får både stemningen og forventningen på plass.

Men uansett, våre regelmessige turer i tussmørke opp i Maridalen er nok en viktig del av livet nå. Fra gamle Maridalsvei vandrer vi gårdsveien østover mot  Kirkeby. Lysene fra Kjelsås speiler seg i overvannet på Maridalsvannet og lys-settingen rundt Klosterruinene fører til en trolsk stemning. Vi møter ikke så mange. Om kvelden er det helst en eller annen rytter. Rolig skrider fjordingen eller en svart bondegamp avgårde. Det skjer så langsomt at det noen ganger også blir tid til en prat. På gårdstunet har bonden pyntet utegrana med lys

For vel 75 år siden var jeg ofte med far på vei fra skogen om kvelden. Enten gikk vi, eller vi fikk skyss med  tømmerkjørerene som var ferdig med dagens slit. Vi satt da foran på “bukken”, eller en sjelden gang på “geita” som kom slingrende bak. Hvis ikke geita var plassert opp på bukken. Slik var det som oftest når det ikke var lass på doningen. Gammel mann har lett for å bli nostalgisk og sentimental og jeg ser ikke noe galt i det. Hvis vi inviterer barn evt barnebarn med på en slik skumringstur, vil de oppleve det som stemningsfullt? Jeg tror vi skal prøve.

Bortsett fra “å være med” på det meste er ikke min innsats mye å skryte av. Dog, jeg prøver å markedsføre mine “spesialkjøttkaker” som jeg har prøvet og feilet meg frem til i løpet av mange år. De blir alle spist opp lille julaften!!

Førjulshilsen fra Thor-Øistein

Juleforberedelser

Tredje søndag i advent og nedtellingen til julen er så absolutt begynt. Med nye koronaregler er det blitt endel avlysninger og julens selskapeligheter må planlegges med mye ny logistikk. Som jeg tidligere har fortalt er jeg godt over middels “julete” og med det mener jeg at oppkjøringen til julen er umåtelig viktig. I dag tenker jeg å fortelle litt om mine helt nødvendige tradisjoner, med fare for å gjenta meg selv fra tidligere år. For tradisjoner er nettopp alt det som gjentas år etter år.

Ettersom vi først kom tilbake fra Kanariøyene annen søndag i advent måtte adventskransen lages i full fart og starten ble tenning av to lys. Ikke helt etter vanlig tradisjon, men det fikk gå for denne gangen. Så ankom datter Kjersti med verdens kuleste adventskalender til meg. 24 små poser med puslespillbrikker som julaften altså skal bli et helt bilde. Puslespill er en av mine “guilty pleasures” som jeg gjerne hengir meg til i høstmørket. Nå er et ikke helt ferdig puslespill ryddet unna for å gi plass til adventskalenderpusselet. Jeg har endelig greid å komme ajour (jeg startet jo først 5. desember) så nå legger jeg en liten bit av bildet hver dag frem til julaften og koser meg intenst med det.

Et annet must i adventstiden er pølselaging med Kjersti. I år foregikk tilberedningen av ulike grunner på vårt kjøkken. Ettersom jeg ikke er i besittelse av de nødvendige redskapene for å lage pølser, ankom Kjersti medbringende hele maskinparken. Mitt bidrag var ingrediensene som alle ble innkjøpt hos Strøm Larsen. Vi er ikke i tvil, årets batch er absolutt best ever (det var den også i fjor og året før der, så kvaliteten er stigende).

Vi har som kjent mange barn og barnebarn og tradisjonnen tro skal de få bøker til jul. Selv om boklesing har gått nedover hos barn og unge har jeg en følelse av at ungdommene våre som begynner å bli ganske voksne, faktisk leser mer nå enn de gjorde. Så det blir bok i år også. For meg er det en glede å prøve å finne ut hva som kan være en passende bok for de enkelte. Noen har klare ønsker, andre overlater det til min oppfinnsomhet. Det er en sjanse å ta. Nå er mange av bøkene innkjøpt, andre er bestilt og planene er klare for resten.

Til uken skal Kjersti, Karoline og jeg bake julekaker. Mor og jeg bakte sammen hver førjul i 40 år, helt til hun døde. Den tradisjonen har jeg opprettholdt med de av mine døtre som bor i nærheten. Mor og jeg bakte hjortetakk og berlinerkranser. Dette har vi nå forenklet til biscotti (ikke akkurat norsk julekake) og berlinerkranser. Jeg aksepterer at vi vrir litt på tradisjonene, men det må ikke vris for mye.

Og lille julaften kommer de av barn og barnebarn som som er i området til tradisjonell samling med god mat og drikke og fremfor alt det å være sammen. Det gleder vi oss veldig til.

Hilsen Ragnhild, uforbederlig juleentusiast.

Borte bra men……

1 desember startet julepyntingen her på Anfi del Mar. Inntil da var vi helt forskånet for alt som minte om jul – og sånn burde det være – alt før første søndag i advent er for tidlig. Men fra 1.desember ble det pyntet så til de grader så nå er det på tide å komme oss hjem til førjulstid

Nå avslutter vi 14 dager med turer og avslapning i sol og akkurat passe varme, dvs en god norsk sommertemperatur. Badevannet sank gradvis fra 23 da vi kom og omtrent 19 da vi dro. Det holder akkurat til lange svømmeturer i forbindelse med morgenbadet.

Det har ikke vært mangel på aktivitet – skrittelleren har nesten ikke vært under 10.000 daglig. Fjellturene tar vi meget forsiktig, absolutt ingen grunn til å ødelegge førjul og jul med å skli og falle. Heldigvis har det gått bra, men vi merker tydelig at balansen ikke er hva den har vært.

En dag på stranden observerte vi tre generasjoner spanske kvinner hvor mor og datter på hver sin side støttet bestemor ut i vannet. Alle tre syntes å storkose seg og ved god hjelp fra de to yngre klarte bestemor å komme seg ut og dukke seg.Jeg spurte på mitt beste spansk (!) om jeg fikk lov til å ta bilde av dem og det syntes de tydeligvis var både hyggelig og morsomt. Om noen år er det kanskje Kjersti og Iben eller Karoline og Hedda som støtter meg ut for å ta mitt daglige bad.

De siste dagene har vi fulgt med på daglige smitterekorder i Oslo og omliggende kommuner uten at det bekymrer oss i nevneverdig grad. Vi stoler på myndighetene som maner til ro, men selvfølgelig med de viktigste smittehensyn: Holde oss hjemme ved sykdom, vaske hendene ofte og holde avstand. Dessuten vil vi selvfølgelig følge rådene om munnbind, det har vi vennet oss til her på Gran Canaria. Ingen slipper inn på buss eller utested innendørs uten munnbind.

Jeg synes det er sørgelig at opposisjonen (les Høyre ved Wilhelmsen Trøen og Solberg) prøver å skåre politisk poeng på Omicron og smitteøkning. Det var over grensen til umusikalsk da forhenværende stortingspresident Trøen i beste sendetid utbasunerte at nå ville vel alle savne Høye, etter at Helseminister Kjerkhol hadde sittet i stolen i knappe 3 uker.

Nå gleder vi oss til vinter og førjul – 14 dager er nok.
Hilsen Ragnhild som er over gjennomsnittlig julete.

Huleboer fra Hovseter!

Ettermiddagsturen igår var egentlig uten mål og mening, men det endret seg ! Vi var slitne etter turene de siste dagene. Egentlig ikke så mye å skryte av. Selv om det blir noen høydemeter og noen tusen skritt i langsomt og forsiktig tempo, så merker vi det godt i beina når kvelden kommer. Derfor ble det ett par km  tur fra Balito til den gamle søppelplassen på oversiden av Puerto Rico. Jeg tror vi passerte her på tur opp i fjellet for første gang for 18 år

Det første som slo oss var hvor ryddig og pent det var blitt i dette området. Gammelt skrot var fjernet, grunnen var raket og mange steinmurer var satt opp. Ett bord var satt opp og så nysgjerrig som ihvertfall en av oss er, vandret vi bort til dette. Da ble vi klar over en kvinne opp i skråningen med rake og trille som ropte (på norsk), at  hvis vi ville kunne hun komme ned til oss. Det ble heller til at vi klatret opp til henne.

Jeg håper bildet av henne yter henne rettferdighet. Slank flott dame, solbrent som skråningen hun gikk barbeint i. Blid og hyggelig og inviterte på mange måter til at vi ble stående og hadde en lang prat med henne.

Marianne som hun heter, har bodd i en hule på Gran Canaria, på en høyde mellom Puerto Rico og Arguinegin, i drøye syv år. Av sin canariske venn har hun lært seg å bygge stein på stein til de vakreste byggverk uten bruk av sement for å holde det hele sammen. Bortsett fra taket på hulen, der måtte hun støpe litt for at det skulle tåle regn og holde hulen tørr. På Gran Canaria er det slett ikke uvanlig å bo i huler i fjellet. Men kanskje likevel spesielt at en som er født og oppvokst i Oslo gjør det.

 

Marianne er opptatt av å leve i pakt med naturen og skape noe vakkert – mitt eget paradis på jord som hun formulerer det. Da vi traff henne var hun i ferd med å rake bort småstein i skråningen ovenfor hulen hennes.

 

Hun livnærer seg med smykkene sine – det vil si hun har ikke løyve som det heter hos oss. Hun kan bare vise frem smykkene som ligger på bordet nedenfor hulen og hvis noen vil ta med seg og legge igjen det som passer så er det fint. Ellers baker hun brød og pizza i steinovn og serverer gjerne til forbipasserende. Marianne kan vi forresten følge på YouTube hvor hun har spillelisten “A Cavemaid History” med undertittel Fed up and Forty.

For oss to i 80-årene var det en opplevelse å treffe Marianne, å høre henne fortelle om livet sitt og hvordan hun endte opp i en hule på Gran Canaria. Livet har ikke alltid vært så lett for jenta som gikk på Steinerskolen på Hovseter. Vi har så absolutt noe å lære av henne og de valgene hun har tatt for livet sitt. Og der vi ser henne barbent i en tørr og støvete fjellskråning i ferd med å skape noe vakkert ut av den karrige naturen så ser vi at livet på en Kanariøy har mer å by på enn å legge seg til grilling rundt et basseng i luksuriøse omgivelser.

Hilsen Thor-ØIstein og Ragnhild som fikk lov til å fortelle om Marianne og ta bilder av hennes paradis på jord.

 

 

Finnes Gud i en hule på Gran Canaria ?


Det skal jeg komme tilbake til etter hvert, men først litt om hvordan vi kom dit.

Vi har det strålende på leilighetshotellet vårt. Vi følger alle hygieneråd, ikke minst av hensyn til alle som arbeider rundt oss. Sålangt er det lite smittetrykk på Gran Canaria. Tusenvis av turister nær havet fra morgen til kveld. Men vi skal ikke mange hundre meterne av gårde, før det nesten er folketomt på veier og stier. Møter vi noen, kan vi trygt si hei og hallo. 9 av 10 er norske.

Turen jeg nå skal skrive om er i Curadalen (liten sidedal fra Tauro som mange kjenner). Vi har gått her regelmessig i 10-15 år. Det er en egen glede med gjenkjennelse og nesten litt tilhørighet når vi går på den smale veien som etterhvert blir en utfordrende sti. Professor Wohlers vei heter en liten stub forbi noen småhus han satte opp for 30 år siden. Han er forlengst død men kunstnerdatteren pynter opp med skupturer og utsagn på treplate som ” Velg målet og nyt turen”. Dette lyder bedre enn en norsk toppidrettsutøver  som briljerte med “båten blir til mens du ror” !!!

Stien blir etterhvert mest grov stein i et gammelt elveleie og etter vel 2-3 km dukker en liten hule i fjellveggen opp, Cueva del Silencio mi Dios Continue reading “Finnes Gud i en hule på Gran Canaria ?”