Denne førjulstiden har vært vidunderlig fredelig for meg tross all uroen rundt meg og i den store verden. Noe av roen har vært helt nødvendig – på Gran Canaria i november pådro jeg meg en liten idrettsskade som rett og slett har tvunget meg til å roe ned. Det er helt utrolig hvordan en liten senebetennelse i ankelen påvirker hele dagsrytmen min. Der jeg pleide å gå trapper der det var mulig tar jeg nå heisen, jeg planlegger innkjøp slik at jeg må gå minst mulig og mine daglige en – totimers turer er nå blitt til et kvarter for å gjøre nødvendige innkjøp eller ta bussen til diverse førjulsaktiviteter. Det var noen dager jeg trodde dette ble min fremtid, men heldigvis ser jeg nå at det kan bli bedre. Men det er flere grunner til at dette er blitt en fredelig førjulstid.

Den andre grunnen er at jeg endelig, etter nærmere 60 år har innsett at det blir jul uten at jeg løper rundt og stresser – mye bedre å sitte i sofaen med stearinlys og julemusikk og planlegge. Som jeg har skrevet tidligere har vi en utmerket, uavhengig bokhandel her på Sagene og der får jeg alt jeg trenger av bøker til jul. Det de ikke har inne bestiller de og sms’er når de kommer på plass.

Den tredje grunnen er at jeg er blitt mye flinkere til å be om hjelp. Barn og barnebarn er mer enn villige til å stille opp, det gjelder bare å ta i mot. Min generasjon er lite flinke til å ta i mot og det er noe vi må lære oss. Det er så hyggelig å gi, å hjelpe, men da må vi som trenger det ta i mot. Dette gjelder alt fra å takke pent og sette seg når noen reiser seg for oss på bussen til å takke ja til en håndsrekning i ny og ne.

Nå gleder jeg meg til den tradisjonelle lille julaften når alle barn og barnebarn som befinner seg innen rekkevidde kommer til en forsmak på julen, for å være sammen og smake på noe av den tradisjonelle julematen. Hovedattraksjonen er den legendariske svenskinspirerte juleskinken som foreløpig ligger i salt og sukkerlake på verandaen. Den skal kokes og pyntes og trone midt på buffeten lille julaften. I år ble den litt større enn jeg hadde tenkt, men den er veldig pen og representativ da. Ellers blir det de samme silderettene som jeg serverer hvert år og egengravet laks. Kjerstis og mine julepølser skal også være med, vi vet i det minste hva de inneholder og gode er de. Jeg sier som Samaranch, best ever…. Det er noe med at mattradisjoner er viktige i julen.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god og fredelig jul sammen med familie, gode venner eller kanskje som hjelper i Alternativ jul.

Alle gode ønsker fra Ragnhild

Klart det blir mye bøker – og også litt baking. Det er den tiden på året hvor Henriette Schønberg Erken tas frem fra bokhyllen – litt lefsete er hun blitt etter mange års mer og mindre flittig bruk. Nå kan jeg jo bare google kaken jeg skal bake og får frem en oppskrift. Det blir ikke det samme selv om resultatet sikkert blir likt. Schønberg Erken sier om Mor Monsen: Det smeltede klarede smør røres med sukkeret en  (1) time. Regner med at det var ved bruk av håndkraft så jeg korter ned tiden ettersom Kenwood rører en god del fortere og kraftigere.  Det er ikke mange julekaker som faller i smak hos barn og ungdom. men Mor Monsen og Berlinerkranser, begge fra Henriettes kokebok, pleier å falle i smak. Etter veldig mange juler synes jeg jeg kan være på fornavn med henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har som tidligere år et adventspuslespill fra Kjersti. Hver dag i advent en ny pose med brikker. Kjersti har vært veldig snill med meg så dagens brikker hører sammen., selv får hun adventspussel fra sin ektefelle og posene med brikker hører slett ikke sammen bestandig. Men Kjersti er midt i femtiårene og jeg er 84 så jeg synes det er helt rettferdig at jeg får litt mer hjelp.

Men seniorlivet i advent består ikke bare av kos som puslespill og baking. Som jeg har fortalt tidligere har jeg en svoger som sørger før min åndelige utvikling. I morges var vi på frokostmøte i Den norske Atlanterhavskomites lokaler og hørte et fspesielt spennende foredrag av Hilde Restad med tittel Amerikansk utenrikspolitikk  En nekrolog. Det var 40 minutter med voksenopplæring fremført på en forbilledlig måte, så spennende at jeg måte kjøpe boken foredraget var basert på – en tynn liten bok som heter USA – En nekrolog. Hennes analyse deler USAs historie inn i fire republikker hvor den fjerde republikken – fra 1965 til 2016 er den eneste epoken da USA var et liberalt demokrati.  Den fjerde republikken startet med valgloven i 1965, et resultat av borgerrettighetskampen  hvor alle, kvinner og menn, svarte og hvite fikk fulle borgerrettigheter og segregeringen ble grunnlovsstridig og denne epoken står nå for fall. Så er USA fortsatt vår viktigste allierte? Restad stilte spørsmålet og viste til hvor lite vårt forhold til Europa var fremme i valgkampen før årets valg.

Fortsatt god advent ønsker Ragnhild

Så ble det førjul og adventstid i år også. Adventskrans er laget og første lyset er tent. Adventsstjernen er kommet opp i vinduet ved god hjelp av Christian og Karoline på stige, opp på stige våger jeg meg ikke. Jeg tenker på alle årene Thor-Øistein hengte opp stjernen uten stige, men ved hjelp av tre bind av Egon Fridells kulturhistorie. Dessuten er adventsbrikken nydelig brodert av venninne Kirsti kommet frem og ligger på stuebordet.

For meg er førjulstiden så stappfull av tradisjoner at den burde vare mye lenger enn litt over tre uker. Nå er desemberdagene stort sett fullbooket med de vanlige aktivitetene: Julepølsemek med Kjersti, baking med Kjersti og Karoline og de av barnebarna som føler for det og ikke minst innkjøp av de tradisjonelle julebøkene til barn og barnebarn . For det blir bøker i år også, det er og blir den beste julegaven sett fra mitt ståsted. De 15 barnebarna får anledning til å ønke seg en bok, de som ikke melder fra om ønsker må finne seg i at de får det jeg bestemmer meg for. Og tradisjonen tro blir det utdeling av bøker på den like tradisjonelle familiesamlingen Lille julaften.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ellers er min julegave til familien en Nyttårskonsert (spoiler alert!), det også etter hvert en tradisjon. Sammen med bøker mener jeg bestemt at en opplevelse også kan være den beste gaven.

Jeg skal ikke stikke under en stol at her jeg sitter med adventsstjerne og adventskrans så blir savnet etter ham jeg delte førjulstiden med ekstra stort. Thor-Øistein ertet meg bestandig med at jeg var så “julete” og at tiden mellom første og 24 desember var så viktig for meg at bare tanken på å være borte på den tiden var en nærmest umulighet. Han hadde jo rett så jeg fortsetter i samme sporet.

Ellers er det jo mer enn nok å bekymre seg over slik verden ser ut. En verden styrt av gamle selvsentrerte menn kan ikke bli en god verden. Heldigvis er det bittelitt å glede seg over her hjemme. På tross av at opposisjonen hamrer løs og roper om tutti frutti og kaos så har vi fått et statsbudsjett som er grønnere enn på lenge, takket være et standhaftig MDG. Og selv om den samme opposisjonen sammen med endel kommentatorer prøver å redusere Omstillingskommisjonen til et bitte lite gjennomslag så er det mer enn det. Endelig får vi en mulighet for en veiviser i den verden av omstilling som vi vet vi må inn i. Støre og Senterpartiet kan rope så mye de vil om at oljenæringen skal utvikles og ikke avvikles, vi vet at det går mot en avvikling, ikke i dag og heller ikke i morgen, men helt sikkert før de hundrede årene Senterpartiet drømmer om. Da må det være en plan for hvilken vei vi skal inn på, og det skal Omstillingskommisjonen arbeide med. Det blir kjempespennende.

Da ønsker jeg alle lesere en riktig god førjulstid. Selv om det er mørkt og regner så kan vi tenne et lys, krølle oss sammen i sofaen og kanskje lese en god bok. Det blir det god tid til innimellom kakebaking og julepølser.

Hilsen Ragnhild

Siste torsdag i november er dagen da amerikanere flest samler storfamilien rundt et overdådig måltid bestående av kalkun med masse tilbehør for å takke for det de har fått i året som gikk. Tradisjonelt betydde det å takke for grøden som var kommet vel i hus, etterhvert er det vel blitt noe mindre takk og mer en veldig hyggelig familiesamling. Av alle de underlige amerikanske tradisjonene som vi har overtatt her hjemme, som Coca Cola med og uten nisse, Halloween og Valentindagen for å nevne noen, er Thanksgiving eller Høsttakkefesten noe vi heller burde samle oss om. Det er spede forsøk på Høsttakkefest her hos oss også, særlig i kirkene, men det burde avgjort ta mer av blant folk flest.

Det er en fin ting å takke, takke for det vi har, takke for hvor heldige vi er som lever i et fritt land, takke for at vi har et sosialt sikkerhetsnett som sørger for at de aller aller fleste av oss ikke behøver å sulte. Det å ha en dag hvor vi stanser opp, ser oss rundt og takker, hvor vi samler familien rundt takken og lærer barna og barnebarna takknemlighet burde appellere til oss også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så har Thanksgiving dessverre også en bakside som vi har tatt til oss i mye større grad enn takken og det er Black Friday. Black Friday er dagen etter Thanksgiving, mange amerikanere har fri (ikke butikkpersonalet) og dagen har vært mye benyttet til shopping, overdreven shopping som en start på julehandelen. Black Friday kjennetegnes med mange tilbud, noen gode, andre mindre gode, som får fart på handelen.

Her hjemme feires Black Friday, ofte også en Black Week, i mer outrerte former også Black Month. Butikkene overgår seg selv i gode tilbud (som ikke alltid er så gode, men det er en annen historie) og det oppfordres til storhandling. For noen er det viktig å få kjøpt ting de virkelig trenger på tilbud, jeg ser det, men en slik masseoppfordring til å handle, å kjøpe kjøpe kjøpe er til å bli kvalm av. I en tid hvor miljøproblemene øker, hvor billige og dårlige tekstiler havner i dynger i land som har store nok miljøproblemer fra før og vårt forbruk bidrar til rundt 60 % av de totale klimagassutslippene globalt er oppfordring til å handle ikke det vi trenger. Vi vet, og det sies igjen og igjen at et av våre største problemer er nettopp vårt overdrevne forbruk. I en slik tid er det absolutt ikke en Black Friday eller Black Week vi trenger.

Så mitt ønske er at vi heller takker for det vi har enn å ønske oss stadig mer. Veien til lykke går ikke gjennom kjøpefesten, men heller ved å vise takknemlighet. Her kan vi lære av amerikanerne selv om de også har gitt oss Black Friday.

Hilsen Ragnhild

Folk må jo tro jeg er gal når jeg som 84-åring helt frivillig drar på tur til Mogan på Gran Canaria for å trene tre ganger om dagen. Dette er jeg heller ikke alene om så vi er mange som er litt gale. Som en venninne sa til meg: Tenk å betale for å bli sliten! Nå vil jeg fortelle litt om årets tur, bildet er fra en utsiktsplass på toppen av Mogan over 200 bratte trappetrinn opp.

Vi var 39 seniorer (66-87 år) med to personlige trenere i femtiårene og en sykepleier (vi er jo nærmest utgamle noen av oss må vite). Denne turen har vært årlig tilbakevendende siden 2013, bortsett fra i koronaåret 2020. Thor-Øistein og jeg var med hvert år frem til 2019 og i år dro jeg igjen – alene. Det var litt rart, men fint også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var mange gamle kjente blant deltakerne og mange nye ansikter. Siden 2019 var vi/jeg blitt seks år eldre, men gjensynsgleden var stor for meg og selv med en rynke eller to ekstra kjente vi hverandre igjen. Jeg tror det er noe helt spesielt med en gjeng som drar på tur for å gjøre noe sammen. Selv med et aldersspenn på 20 år følte vi oss nesten jevngamle (jeg snakker for meg selv og ikke for dem i 60-årene) og i løpet av en uke fikk vi mange nye venner i tillegg til de “gamle” (ikke av år, men som turdeltakere). Vi ble en sammensveiset gjeng som møttes på stranden klokken 07.30 om morgenen til første økt. Selv om morgenene var litt friske, ca 18 grader, ble kroppene fort varme under Anne og Marits ledelse. Morgenbad i sjøen etter morgentreningen for en liten gruppe på 6-8 damer, ingen av de få herrene vi hadde med oss var badende så tidlig. Vi rakk å spise frokost og kanskje ta en ørliten hvil med bok i solen før neste økt klokken 12.00. Siste trening klokken 17.00 og middag klokken 20.00. Et stramt dagsprogram, men det var jo dette vi kom for og trenerne våre sørget for allsidig aktivitet.

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig flink til å trene hjemme. Trening er ferskvare så det jeg forhåpentligvis fikk med av styrke og kondisjon i Mogan må holdes ved like. Thor-Øistein var alltid veldig ivrig til å prøve å få meg til å trene så for å glede ham skal jeg prøve å være litt flinkere fremover. Jeg vet jo at for å forebygge et alt for raskt fysisk forfall må jeg jobbe litt med styrken i armer og rygg. Marits 5 er en god begynnelse, fem enkle øvelser som kan tas hjemme på stuegulvet, Helst 3 repitisjoner, men som Marit også sier, litt er bedre enn ikke noe så en runde er godtatt.

Når jeg nå er kommet hjem uten skader og i litt bedre form enn jeg var (tror jeg) gjør jeg opp status for meg selv. Det har vært en flott tur, mange hyggelige mennesker, mange gode nye bekjentskaper og jeg klarer fortsatt å gå over fjellet fra Pueblo Mogan til Veneguera. Det er ikke veldig langt, men bratt både opp på fjellet og ned til Veneguera hvor vi som vanlig samlet oss til lunsj. I år tok jeg bussen tilbake, et lite nederlag, men de 84 årene gjør sitt og jeg ville helst komme hjem uten skader. Det ble noen skrubbsår på turen (ikke jeg), men heldigvis ingen alvorlige skader.

Tusen takk til trenerne Marit og Anne og sykepleier Anja for enda en flott opplevelse, og takk til alle dere som var med og gjorde dette til en sosialt veldig hyggelig tur i tillegg til all treningen.

Hilsen Ragnhild

Lillebjørn Nilsen sang om Barn av regnbuen, en sang som alltid gir meg klump i halsen og som jeg ofte kommer tilbake til å tenke på. I går traff den meg igjen da jeg først hørte på en podkast fra E24 og senere så på Dax 18. La meg først minne om refrenget:                                                                                                                                           si det til alle barna!                                                                                                                                          Og si det til hver far og mor                                                                                                                              Ennå har vi en sjanse                                                                                                                                      til å dele et håp på jord

Denne sangen har en klar sammenheng med det jeg skriver om i denne bloggen: Et intervju med Anders Opedal, en samtale i Dax 18 mellom MDG og Høyre og boken som er avbildet ovenfor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På podkasten fra E24 ble Anders Opedal, konsernsjef i Equinor, intervjuet fra London der han hadde lagt frem planene for selskapet fremover. Han sto frem som en stolt næringslivsleder med stor omtanke for aksjonærene sine og som derfor så det som sin viktigste oppgave å kutte drastisk i investeringene i grønn teknologi og det grønne skiftet og øke på med leting og produksjon av olje og gass. Hvorfor redusere den fra før av ganske minimale satsingen på fornybar energi? Selvfølgelig fordi det er det mest å tjene på og hans viktigste jobb er å øke lønnsomheten for aksjonærene – på kort sikt. At slik tenking på lang sikt er lite formålstjenelig er uinteressant for konsernsjefen – at etterspørselen etter olje og gass vil gå ned og krav til fornybar energi øke, men det er vel helst når hans tid som konsernsjef er over. Samme kortsiktighet ser vi også dessverre hos våre politiske ledere i de største partiene.

Intervjuet med Opedal gjorde meg opprørt og sint. Da var det godt å få med seg Dax 18 og Ingrid Liland fra MDG i debatt med Høyrepolitiker Aleksander Stokkeland. Det ble en veldig god debatt som Ingrid Liland vant klart, ikke fordi Stokkeland gjorde en dårlig figur, men fordi hun var så glitrende god. Hun klarte å få tydelig frem med gode argumenter hvorfor olje- og gassproduksjonen må fases ut, ikke avvikles raskt (som motstanderne har prøvet å tillegge MDG). Hun sa seg helt enig med Stokkeland at olje og særlig gass fortsatt er viktig for Europa, men at det er helt nødvendig med en plan for hvordan gå inn i det grønne skiftet hvor fornybar energi blir det viktigste. Hennes økonomiske argumenter holder klart mål (det har jeg sjekket ut med siviløkonomsvoger). Det er rett og slett helt nødvendig at politikerne begynner å tenke lenger enn til neste Stortingsvalg når det gjelder fremtidig energiforsyning.

Og nå kommer jeg til boken som pryder forsiden av dette innlegget. Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap, har laget, skrevet og tegnet, en bok som han kaller Dyrenes evangelium. Boken forteller om forholdet mellom dyr og mennesker i et religionshistorisk perspektiv. Den er vakker, meningsfyllt og opplysende. Dag Øistein har reist mye og kan vise til fremstilling av dyr i en rekke kulturer, ved freskoer, hulemalerier, steinaldermalerier og malerier i mange religioners gudshus. Som han sier: Dyrene var der da Jesus ble født, da Buddha lå for døden. De vandret med Muhammed og var der da Krishna satte hele skapelsen i ro med sitt fløytespill. Men hvilken rolle spiller dyrene i troen?  Boken viser hvordan religionene har fremstilt samspillet mellom dyr, guder og mennesker i billedkunsten. Dette er en bok til å bli trist, glad og forundret over. Trist med tanke på hvordan vi mennesker har behandlet og behandler våre medskapninger, glad fordi den er opplysende og vakker. Håper den kommer til å ligge under mange juletrær, det fortjener den.

Hilsen Ragnhild

Ingen sak å være gammel når det er så mye å ta seg til. Jeg har tidligere skrevet om svoger som sørger for at jeg beriker min ånd. Denne gangen foreslo han frokostmøte som Den norske Atlanterhavskomite holdt i Høymagasinet rett i utkanten av Akershus festning. Temaet var boken til Åsne Seierstad: Ufred, og det var stinn brakke klokken 9.00 om morgenen en fredag. Arrangementet var forbilledlig, startet presis og etter nøyaktig en time var det slutt. Lyden var upåklagelig, og det er neimen ikke hverdagskost for en gammel kvinne med litt hørselsproblemer. Dessuten snakket både intervjueren Kate Hansen Bundt og Åsne Seierstad klart og tydelig slik at jeg fikk med meg hvert ord. Det er heller ikke noe jeg opplever bestandig. Det ble en spennende og meget innholdsrik time og jeg gleder meg til å lese boken.

Ellers sto teaterstykket Sukker på programmet. Noen venninner og jeg hadde sett de gode anmeldelsene og skyndte oss å bestille billetter. Det var ganske stappfullt, men selv på bakerste benk på Scene 2 i Det Norske Teateret både så og hørte vi godt. Diksjonen til skuespillerne var ikke like god som den til Åsne S, men jeg har vært med på værre. Vi visste ikke helt hva vi gikk til, men ble på ingen måte skuffet. Manusforfatter og regissør Linda Gathu har laget en forestilling som røsker i våre forestillinger om norsk historie. Hun har et skrått og humoristisk blikk på de siste 400 årene afro-norsk historie fortalt via historiske personer. Det er en fortelling om manfoldsalibi i dag, skjult og åpenbar rasisme. En av personene sier på spørsmål om hun er stresset “Eg er ei svart kvinne i Noreg, sjølvsagt er eg stressa”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Søndag til mandag hadde Eldre legers forening sitt årlige høstmøte på Soria Moria, med mange og gode foredrag, hyggelig gjensyn med gamle kolleger, festmiddag og dans til ball room orkester. Og danset ble det, gamlingene svinget seg og i motsetning til dagens ungdom som danser så holder vi på hverandre i dansen. Til forundring for den yngre garde.

Det var dessverre ikke alle foredragsholderne som holdt samme nivå som Åsne S når det gjalt tydelighet. Det var ikke fordi jeg ikke hørte, men fordi det ble mumlet og ordene ble slukt. Dessuten snakker yngre mennesker så fort. Selvfølgelig var det flere hederlige unntak, men det er utrolig synd at sprenglærde professorer ikke klarer å snakke til en forsamling av oppegående gamle på en klar og tydelig måte.

Hilsen Ragnhild

Jeg har fortalt det tidligere, at jeg har en svoger som ser det som en av sine oppgaver å sørge for min åndelige og intellektuelle utvikling. Denne gangen gav han meg et lite dytt i retning av å melde meg på  konferanden Ellisiv of Kyiv, Queen of Norway One Thousend Years Ago., som ble holdt som en del av Ukrainske kulturdager på Historisk museum i Oslo. Samtidig med konferansen ble et monument over Ellisiv avduket på Harald Hårdrådes plass i Gamlebyen i Oslo.

Jeg må med skam bekjenne at jeg aldri hadde hørt eller lest om Ellisiv, men konferansen, som var meget akademisk og til dels med dårlig lyd og litt mumlende stemmer gjorde det vanskelig å få med meg det som ble sagt, fikk meg til å prøve å lære litt mer om Ellisiv. De to kvinnelige ukrainske foredragsholderne fremhevet også viktigheten av å skrive og fortelle historiene til kvinner i middelalderen, kvinner som ofte er blitt avspist med noen linjer i historiebøkene mens mennene deres ble beskrevet mer utfyllende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ellisiv var datter av Fyrsten av Kyiv, Yaroslav, og oppdratt i rikdom i en storby med vakre bygninger som Sofiakatedralen som representerte bysantisk arkitektur. Harald Hårdråde kom til Kyiv etter slaget ved Stiklestad i 1030 og fridde til Ellisiv. Han fikk avslag da han ikke var rik nok. Harald dro deretter som hærfører til Bysants og skaffet seg store rikdommer, sannsynligvis krigsbytter. Tilbake i Kyiv i 1043/44 fant han og rikdommen hans nåde for Fyrst Yaroslavs øyne og han fikk gifte seg med Ellisiv i 1044. Sammen fikk de to døtre. Vi kan bare forestille oss kultursjokket da Ellisiv kom til småbyen Oslo rundt 1045.

I 1048 giftet Harald seg med Tora Torbergsdatter mens han fortsatt var gift med Ellisiv. Den andre kvinnen som en av foredragsholderne på konferansen beskrev det. Kanskje et lite plaster på såret at bare Ellisiv ble titulert som dronning selv om hun ikke hadde klart å produsere sønner, bare døtre. Med Tora fikk Harald to sønner som er rikelig beskrevet hos Snorre, Magnus med tilnavnet den Gode og Olav Kyrre.

I en tid med mye uro i verden og til og med politisk uro her hjemme føles det godt å fordype seg litt i tidligere tider og og mennesker som blir levende etter flere århundreder. Derfor denne lille gjennomgang av historien som var aller viktigst for meg selv. Så får mine lesere også slite seg gjennom den.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om nevø Dag Øisteins siste bok, men den fortjener en egen post så det får bli neste gang.

Hilsen Ragnhild

Nå er det virkelig høst og snart kommer snøen. På Norefjell i helgen var snøkanonene i full gang og laget kunstsnø som hunden Malte kunne kose seg i. Det kan sies mye om snøfattige vintere og alpinanlegg som er avhengig av å hjelpe naturen med sine energikrevende kanoner. Men jeg skal la det ligge og bare konstatere at forhåpentligvis kommer det snø fra himmelen også.

Det blir alltid bråk når statsbudsjettet legges frem. Alle må få komme med sine skuffelser over at hjertesakene ikke blir tatt med i budsjettet og slik må det være. Prioriteringer er krevende og nødvendige og regjeringen er nødt til å prioritere selv om det er smertefullt. Dette er et spill som alle forstår og alle som er skuffet må få lov til å rope ut sin skuffelse. Denne gangen ble det annerledes. Selvfølgelig er det stor skuffelse over at gratis ferge og sletting av studiegjeld ikke videreføres, men det er ikke saken. Dette er en prioritering som kan aksepteres. Det som ikke aksepteres, hverken av sine egne eller opposisjonen er at regjeringen skrøt av gratis ferge og sletting av studiegjeld mens de meget godt visste at dette ikke kom til å bli videreført i budsjettet. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det, jeg er ikke skuffet over prioriteringene, men over at vi som velgere ble lurt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så er det en rekke andre prioriteringer i budsjettet som sikkert blir snudd opp ned på i forhandlinger med de fire rødgrønne partiene og slik må det være. Dessverre tror jeg at ferge- og studiegjeldsaken kommer til å henge ved Arbeiderpartiet lenge og har forvoldt stor skade. Man kan undres, går det virkelig an å være så dum?

Av de mer humørfyllte sakene som står på agendaen for tiden er trad-wifedebatten. Jeg trodde vi var ferdig med den etter at KrFU hadde fått sagt sitt, blitt motsagt av KrF-veteranen Valgerd, fått støtte av FrPU og blitt motsagt av diverse både kvinner og menn av ulike politiske valører. Men nei, saken lever i beste velgående i kommentarfeltene. Nå tror ikke jeg at KrFU-lederen ser for seg et liv som trad-wife, hun vil bare kvotene for mødre og fedre i foreldrepermisjonen til livs. Hun fremmer det etter min mening svært dårlige argumentet at foreldre vet best selv hvordan ordne livet sitt og hvordan fordele foreldrepermisjonen. Vi vet at får KrF det som de vil og hele kvotesystemet i permisjonen skrotes så vil vi være tilbake der fedre får noen uker å være alene sammen med spedbarna mens mor kan ta mesteparten av permisjonen. Nå er jeg ikke så bekymret for det, for det er lite trolig at KrF som er et miniparti får det som de vil. Men med FrP med på laget kan det se mørkt ut for fedrene så snart det blir en blå regjering. Vi har en raus permisjonsordning med totalt 49 uker med full lønn. Noen mødre synes tiden blir for knapp med bare de 15 ukene mødrepermisjon og fellespotten på 15 uker som de fleste mødrene får og tar ulønnet permisjon i tillegg. Det er deres fulle rett, men er det noe samfunnet skal betale for i en tid hvor det må tas tøffe prioriteringer? Mange synes det er tidlig å sende 1-åringer i barnehage, men er det ikke da rimelig at man ordner med barnepass selv og ikke forventer at samfunnet skal betale?

Det er mange avgjørelser som familiene må og skal ta selv uten at staten blander seg inn i valgene deres. Når det gjelder deling av permisjonen har det vist seg igjen og igjen at det trengs en liten dytt fra samfunnet for å få ordningen på rett spor. Her heter dyttet pappapermisjon som har værtg meget vellykket både for foreldre og barn. Vi ønsker oss ikke tilbake til en tid da barna var mors eneansvar og far var en litt fjern figur som sørget for det økonomiske.

Hilsen Ragnhild

Dette er uken verden har holdt pusten og mediene har vært fulle av spenning: Blir det en etterlengtet våpenhvile i Gaza. I går kom svaret – det blir våpenhvile om enn veldig skjør. Hver dag uten bomber over Gaza er en god nyhet.

Samtidig har verden ventet med spenning på kunngjøringen av hvem som får Nobels fredspris. Alle vet hvem som syntes han burde få den mens de fleste forståsegpåere her hjemme var sikre på at han i alle fall ikke ville få den. I dag klokken 11.00 ble spenningen utløst – fredsprisen går til den venezuelanske opposisjonspolitiker og demokratiforkjemper Maria Corina Machado, “en modig, prinsippfast og fredssøkende menneske” som komiteen uttrykte det.

I går ble lNobelprisen i litteratur kunngjort og som vanlig gikk den til en fantastisk forfatter som jeg i alle fall ikke kjente til. Ungarske Laszlo Krasznahorkai (jeg kommer dessverre aldri til å kunne huske og uttale navnet) sto på listen over favoritter og er oversatt til norsk med fire titler på Cappelen Damm. Jeg tror ut fra beskrivelsene at bøkene hans ligger langt over min ringe fatteevne.

Men også på hjemmefronten i Norge har det vært store tumulter de siste ukene. Barn ned i 12-13 års alderen rekrutteres til kriminalitet av utenlandske nettverk. I den anledning fikk jeg en nær times god voksenopplæring i Debatten forrige torsdag. To politiledere, en svensk journalist og forfatter som er kjent for sitt gravearbeid på Foxtrotnettverket og har laget TV-serier og dokumentar om emnet og en norsk psykolog med ungdom og rekruttering til kriminalitet som spesialfeldt. Programmet var ikke det vanlige krangleprogrammet med ulike synspunkter og ståsted, dette var et program som langt på vei ga god innsikt i et veldig sammensatt og alvorlig problem. Kudos til NRK og Fredrik Solvang for meget god voksenopplæring.

For noen dager siden var jeg på Litteraturhuset og hørte Sidsel Wold i samtale med Cathrine Sandes om sin nye bok “Israel – et land i kamp med seg selv”. Sidsel Wold har en lang historie med stor kjærlighet til det sekulære Israel og hun ser med forferdelse på hvordan Netanyahu med sin ultrakonservative regjering skaper en dyp splittelse i landet og folket hun er så glad i. Boken som jeg gleder meg til å lese inneholder mange møter med Israelere som bare ønsker å leve fredelig for å kunne fortsette og dyrke jorden. Hun avslutter med fortellingen om en 84 år gammel mann som var et av gislene til Hamas, men ble frigitt i en tidlig gissel og fangeutveksling.

Det er så fint å høre Sidsel Wold snakke, hun er klar og tydelig og forklarer komplekse sammenhenger på en måte som er til å bli klok av. Takk også til Litteraturhuset som har et mikrofon- og lydsystem som gjør at selv litt hørselshemmede gamle damer får med seg alt som blir sagt.

Hilsen Ragnhild