Alzheimer, og likevel klar i hodet?

Når vi eldre (og gamle) treffes, blir det ofte prat om sverdet som henger over nakken på oss. Det å miste fotfestet, vi husker ikke veien, vi glemmer hvor vi la nøklene, vi forteller det samme om igjen og vi kjenner ikke igjen folk. Begynnende kognitiv svikt, kaller vi det. Utviklingen skjer gradvis og hvor raskt det skjer, er vanskelig å forutsi.

Noen tall :, det er omlag 110 000 demente i Norge idag. 20 prosent av 85-åringene har en eller annen form for kognitiv svikt. 85 prosent av de demensrammete har Alzheimers sykdom, en såkalt nevrodegenerativ lidelse. Proteinet (eggehvite) stoffet betaamyleoid klumper seg mellom hjernecellene i hjernen og proteinet tau ødelegger cellene fra innsiden. Slike forandringer  kan påvises ved MR og bekreftes ved mikroskopisk undersøkelse av hjernen etter døden. Av de resterende 15 prosent av demenstilfellende er sirkulasjonsforandringer i hjernen den viktigste undergruppen.

Kollega Lasse Philstrøm skrev forleden i Morgenbladet om den såkalte “The 90 + study” hvor en stor gruppe gamle 70-90 år ble fulgt i 20 år. Ved livets slutt ble det gjort mikroskopisk undersøkelse av hjernen. En av deltagerne døde 96 år gammel av kreft. Han hadde da fortsatt et høyt funksjonsnivå og presterte godt på kognitive tester. Dette tiltross for at hjerneundersøkelsen viste betydelig grad av proteinforandringer som ved Alzheimer. Det var også tidligere gjort liknende funn. Hva kan så være forklaringen på at en hjerne full av forandringer likevel kan fungere?

Forskerne spør om  det finnes en “uforklarlig” motstandskraft (resilience) mot demens. At vår hjerne har en stor reservekapasitet er et faktum, men allikevel ? I 90+ studien nevnes at positive livstilsfaktorer kan ha en større effekt for de riktig gamle, (90+) enn hos 70-åringene. Svaret er forløpig at man ikke vet hvorfor enkelte greier seg bra, selv om hjerneforandringene er store.

Eller som Philstrøm skriver: “Det som teller når noen av oss blir 96 år, er ikke hvordan hjernen ser ut i mikroskopet, men hva man faktisk kan få til å gjøre med den.”

Hvem av oss som kan mobilisere denne motstandskraften, er mer enn usikkert. Hva vil “gamlingen” selv gjøre i påvente av mer kunnskap.? Prøve å være aktiv både med hode og bein, og så håpe på det beste, ellers kaldt “flaks og hell””

Hilsen Thor-Øistein.

 

Krum rygg, subber og snubler.

Ja, det er meg selv det gjelder. Gradvis ble det værre det siste året. Turene i skogen ble stadig kortere og etter hvert temmelig plagsomme. Korsryggen var stiv og smertene i setemusklene og baksiden av lårene preget hverdagen. Litt egen-innsikt og samtale med fastlege, Anders, stilte en sansynlighets diagnose, spinal stenose. Billed-diagnostikk, såkalt MR- undersøkelse, bekreftet det. Kanalen i ryggraden, spinalkanalen var i diameter blitt omtrent halvert. Nederste del av ryggmargen med nervegrener ble klemt sammen og var årsak til elendigheten.

De store sentralsykehusene har avdelinger med spesialekspertise som vurderer en slik diagnose for evt operativ behandling. Vårt offentlige helsevesen er fremragende  og når akutte ting krever  rask handling, går alt på skinner. Selv om min funksjonsevne var vesentlig redusert, var det ikke en slik situasjon som tilsa øyeblikkelige tiltak.

Jeg ble henvist til Oslofjordklinikken i Sandvika. Der opererer 5 nevrokirurger rygger og nakker. Etter nærmere undersøkelser og vurdering ble jeg operert etter 2-3 uker. Alt fra begynnelse til slutt og postoperativ oppfølging, er det bare å si at dette var skikkelig profesjonelt gjennomført og jeg følte meg trygg på alle måter.

Når en gammel doktor legger seg på bordet for å bli skåret i, vil han gjerne vite at det er en god håndverker som står der. Det visste jeg at kollega og nevrokirurg Bjarne Lied var,  og jeg føler allerede etter 3 døgn at dette er blitt bra. Inngrepet er et 4-5 cm snitt nederst i ryggen. Det er mikrokirurgisk inngrep. Litt benvev og bindevev fjernes og bedre plass for nerver til bena blir etablert.

Det kreves litt disiplin de første 5 ukene for at dette skal bli en bra rekonvalesens. Ikke bære, løfte og vri, men gradvis øke gå-distansen, skal jeg vel greie. Godt å ha sterk kone, sterke  barn og barnebarn!!

Så vidt jeg forstår har skånsom mikrokirurgi vært en etablert behandling i vel 2 tiår. Åpen kirurgi var klart  et større inngrep og behandling av spinal stenose var ikke så vanlig. Der jeg vokste opp på landet i 40 og 50 årene minnes jeg at gamle gubber som gikk med hendene på ryggen med korte subbete skritt. Det var mye klaging over hvor ille det var å bli gammel. Menn som hadde jobbet i skog og mark hadde mye utslitte rygger. Kanskje litt spinal stenose også !?

Hilsen Thor-Øistein som takknemlig ser på at verden skrider fremover, i hvertfall på noen områder !?

 

Hva er fotballens sjel?

Vi er en familie hvor de fleste er glade i å bevege seg. Våre barn (som er middelaldrende og vel så det) og barnebarn som er fra 14 – 34 år driver med forskjellige typer sport og idrett – alt fra old boys fotball, bandy, sykling og fjellturer med og uten ski, til fotball, håndball, friidrett og ishockey. Alle gleder seg over mestring på ulike nivåer i sin foretrukne sport. Vel så viktig som å konkurrerre og gjøre det godt i en sportsgren er kameratskapet og å være en del av et lag. Selv i en så individuell idrett som friidrett er samværet med andre og å møte konkurrenter de er blitt godt kjent med på stevner noe av drivkraften.

Fotball er den desidert største idretten her i landet og den idretten som er viktigst for inkludering og integrering. Her starter jakten på talentene tidlig og talentene trenger ekstra mye trening og oppfølgeng som i forskjellige former for fotballakademier. Her er tilbudene mange, kommersielle og ganske kostbare. Klubber med ambisjoner tilbyr skreddersydde akademiopplegg til talentene sine og å være med der er svært kostbart. De fleste klubbene har ikke anledning til å satse penger på talentene sine så dette blir opp til den enkelte forelder å betale for. Med treningsavgifter, utstyr og eventuelt også akademi kan det bli snakk om store summer.

Men ikke alle er “talenter”. Mange spiller fotball fordi det er gøy og fordi det gir en god følelse å være en del av laget. Selv på det nivået kan fotball bli en kostbar affære, spesielt for familier med flere barn som alle gjerne vil være med. Når treningsavgift og medlemsskap i et lag kommer opp i 2000-3000 kroner i de rimeligste klubbene og langt mer i andre klubber i Oslo og rundt om i landet. I tillegg kommer utstyr som sammenliknet med andre idretter ikke er av de dyreste, men alikevel så mye at det merkes i familieøkonomien.

Er det blitt for dyrt å spille fotball og står visjonen til Norges fotballforbund om “fotball for alle” for fall? Eks proff fotballspiller Anders Jacobsen skrev i våres en kronikk der han advarte mot en utvikling der “klubben i mitt hjerte” blir til “klubben i pappas lommebok”. Dette har ført til debatt over prisnivået i barne- og ungdomsfotballen. Klubbene sliter med dårlig økonomi og er avhengig av en stor frivillig innsats for å få det til å gå rundt selv med høye treningsutgifter. Det vil være umulig for dem å tilby barn og unge som bare liker å spille fotball en rimelig eller gratis fotballskole, f.eks. om sommeren.

Denne utviklingen har landslagsspiller Joshua King sett seg lei på. I fjor fikk han med seg flere landslagsspillere som trenere på Joshua King Football Academy, en gratis fotballskole for barn på Romsås, hans gamle klubb. Den siste helgen i juni er det klart for en dobbelt så stor utgave av akademiet. I år er det 400 fotballglade barn som skal møtes på Rommensletta. All ære til landslagsspillerne som stiller opp for sin gamle klubb og for gratis fotballglede.

Jeg må også nevne landslagsspiller Morten Thorsby som er utrettelig i sin kamp for miljøvern, også innen toppfotballen. Det er kjempeviktig for miljøsaken at barn og unges idoler stiller opp og tar opp viktige samfunnsspørsmål.

Men nå var det prisgalloppen innen barne- og ungdomsfotballen som var saken. Vi kan håpe at all oppmerksomheten rundt dette får politikerne til å våkne og at lederne innen fotballen tar affære og ikke er med på å presse prisene oppover.

Flere klubber er bevisst ansvaret og hjelper til så langt det er mulig å la alle få bli med, selv de som ikke har foreldre med fete lommebøker. Slik hjelp må skje på en skånsom og ikke stigmatiserende måte slik vi ser endel klubber følger opp. Det er ingen enkel sak å balansere mellom frivillige og profesjonelle trenere og etter hvert som barna blir eldre blir det større krav til profesjonalitet på trenersiden. Dette vil uvegerlig presse prisene oppover.

Til slutt må jeg som fotballmormor og farmor si at det selvfølgelig er viktig at alle får bli med og at alle har det gøy. Samtidig må vi også innse at noen såkaldte talenter ønsker å satse mer for å bli enda bedre. Det må de så absolutt få lov til og det må legges til rette for dem uten at det går ut over fotball som en breddeidrett.

 

Hvorfor ble tante 106 år !

Hvorfor tanten til en av mine beste venner har blitt 106 år, kan hverken jeg eller andre gi noe konkret svar på. Men vi får se hva denne historien kan avdekke.

Hun vokste opp i Arendal under ganske vanlige forhold. Ingen spesielle utdannelse og levde sitt voksne liv som husmor med mann og 3 barn. Etter hvert engasjert i kommune politikk og var i mange år Røde Kors pasient venn. Hun har nå vært enke omlag 30 år. For 3-4 år siden brakk hun lårhalsen.Etter dette har de daglige turene blitt med rullator. På sykehuset ble de selvsagt forbauset over at damen, dengang 103 år gammel, ikke brukte medisiner mot noe som helst. Og det gjør hun ikke idag heller.

Når familien skal beskrive henne, sier de: Tante har levd et aktivt liv uten å stresse for mye. Hun har et “lyst sinn” og tar ikke sorgene på forskudd. Den lille, nette damen har hele livet spist vanlig norsk kost uten spesielle “hang ups”. Men når noen spør om hun har gjor noe spesielt, svarer hun, ETT GLASS SHERRY hver kveld !!!!  Og det har hun gjort lenge og hennes hukommelse er det ikke noe å si på.

I USA er det fra Harvard universitet nylig publisert en imponerende undersøkelse. 160 000 kvinner er fulgt i opptil 26 år. Man har ikke bare sett på risikofaktorer for aldersbestemte sykdommer og kort liv som vanlig er, men førte og fremst prøvd å kartlegge hva en optimistisk grunnholdning og livssyn kan bety. De fant klar sammenheng med et positivt livssyn og livslengde og det på tvers at rase og etniske grupper. Livsstilfaktorer ellers, bidro moderat i denne sammenheng.

Det er klart at noen har en postv livsholdning fra grunnen av. Det understrekes også at dette kan trenes oss, feks at man hver kveld prøver å trekke frem “hva som var bra “. Høres litt Polyanna ut, men hvorfor ikke?

Jeg kjenner ikke selv tante,  men den amerikanske undersøkelsen støtter godt opp under hva jeg har hørt om henne. Så får jeg i tillegg nevne det massiv kunnskap forteller  oss. Flaks og hell, inkludert gener, er nok viktigste bakgrunn for et brukbart liv i alderdommen. Så får vi prøve å spe på med litt egeninnsats.

Hilsen Thor-Øistein som “prøver” etter beste evne.

Børge og vi andre.

Her om dagen ble Børge Ousland 60 år. Han inviterte vel 50 venner til bursdags fest over 2 dager på Manshausen i Steigen . For de fleste ble det flytur til Bodø og hurtigbåt videre nordover halvannen time.

Først litt om Børge, selv om de fleste vel kjenner til noen av hans bragder. Etter en aktiv oppvekst på Nesodden, ble militærtjenesten til utdannelse som marinejeger i Sjøforsvaret. Utdannelse som dykker og jobb som Nordsjødykker fulgte. Her var det utfordringen på grensen av hva et menneske kan tåle, hvilket mange heller ikke gjorde. Så startet livet i is og kulde. Grønlandstur med to kompiser var starten på 30 år i Arktis og Antarktis med omveier om Himalaia og Patagonia. Det hele toppet seg da han sammen med Mike Horn, for ett par år siden, krysset Arktis fra kyst til kyst på 95 døgn uten tilleggsforsyninger  Om alt dette har det blitt til mange bøker, masse heder og selvsagt foredrag rundt i verden. Hans bragder beskrives av dem som har greie på det, som unike.

Han måtte selvsagt holde tale til/for oss på Manshausen. Han understreket at dette ikke var primært for ham selv, men for alle de inviterte som på forskjellig vis hadde bidratt til hans prestasjoner. Når jeg tenker på hans måte å beskrive det han har gjort i bøker og i foredrag, forbauser dette meg egentlig ikke. Ordet “jeg”, er han varsom i bruken av. Han snakker heller om “vi” og samspillet med naturen. Detaljene i alt han gjør, i forberedelser og gjennomføring er nok en nøkkel til at han kommer frem. Nå sist ble den siste medbragte matbiten svelget ned ved målpassering.

Bildet viser Ibrahim, forretningsmann fra Dubai, Thorleif Thorleifsson, som sammen med Børge seilte Nord-ost og Nord-vestpassasjen med Børge, og undertegnede.

Av gjestene kjente jeg nok 10 fra før. Men etter nesten 3 døgn sammen skjedde noe. De fleste hadde spennende bakgrunn og historie å fortelle, så det ble lite “small talk”, når alt kom til alt. Ett par eksempler. Forretningsmannen fra Dubai som Børge ble kjent med på Nordpolen, fortalte spennende om livet der nede. Etter hvert ble det en samtale ut av det, men vi avholdt oss  fra endel spørsmål om Oljestatenes forhold til “dette og hint”.

Vi blir best kjent når vi gjør ting sammen som tur i fjellet, båtfiske, padling, seiltur med katamaranen, badstue med stamp på brygga osv. For ikke snakke om praten i spiserommet, når som helst rundt bordet med mat eller bare kaffe koppen.

Jeg traff igjen Erling Kagge. Vi hadde ikke pratet sammen på mange år. Endel år tilbake i tid, gikk han til Nordpolen med Børge. Nå ble det mest prat om boka han har skrevet om “Å gå”. Jeg ser stadig i den. Les den! I fullt alvor: Å gå er en viktig og undervurdert aktivitet.

Så kan vi til slutt se på hva jeg har prøvd å gjøre for og med Børge? Etter mange år med erfaring med utholdenhets utøvere, har jeg prøvd å være en samtalepartner for ham. Veldig spennende for meg og forhåpentligvis litt nyttig for han. Nå går vi noen turer i skogen og han spør ofte, hvordan har du det ?

Hilsen en takknemlig TØ som har vært på en flott tur til Manshausen.

Ps. Dere finner mer om stedet på Google.

Sivil ulydighet og et Storting med lukkede øyne

Nå sitter jeg på Bråtane, i kveldssol og med et helt orkester av fuglekvitter rundt meg. Gresset er grønt etter et etterlengtet regnvær, syrinene blomstrer og liljekonvallen er akkurat sprunget ut. Akkurat slik har jeg sittet i alle år og nytt våren og sommeren som er i anmarsj. Enda er det over fire uker til St.Hans og virkelig sommer. Slik skulle jeg ønske at mine etterkommere skulle kunne sitte, med fuglesang og humlesurr i forsommersolen. Men som vi alle vet, det er slett ikke sikkert at det vil bli mulig fremover. Uansett hvordan vi snur og vender på det, klimaet er i endring og ikke akkurat til det bedre. “Alle” ansvartlige myndigheter er enige i at slik er det. Vi må gjøre noe drastisk for at vi ikke skal gå en sikker klimakatastrofe i møte – og så gjør de ingenting, eller i hvert fall alt for lite.

Her kommer den sivile ulydigheten inn. Unge mennesker er utålmodige, de vil at vi som er gamle skal ta inn over oss at det er ikke vi som skal leve med de irreversible forandringene som koker kloden. 18 mai tok en gruppe fra Extinction Rebellion seg inn i Stortingssalen og limte seg fast på galleriet med superlim. Nærmest umulig å få løs. Og alle våre alvorlige folkevalgte ristet på sine grå hoder og med Stortingspresidenten i spissen kalte ungdommen for pøbler. Ja de gikk til og med så langt at de anmeldte klimarebellene. Det denne gruppen gjorde var å appellere til de representantene som tror at det å pumpe opp enda mer olje er svaret Norge skal gi for å stanse utslippene. Kjære Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, vi har en beskjed til dere, ropte de unge “pøblene”. De har forstått at de nevnte partiene ikke har tatt inn over seg det som bl.a. FN-sjefen har skjønt. Nemlig at mer oljeleting  ikke er svaret på krisen vi står overfor. Snarere tvert i mot. Men for de nevnte partiene er rikdommen oljen gir oss viktigere enn klimaet. Når FNs generalsekretær trygler vår regjering om å stoppe letingen etter mer olje, snur Jonas og co det døve øret til. Vi skal utvikle, heter det, og i mellomtiden tjene oss enda rikere. Vi er ikke uenige i at vi trenger fossil energi i en periode, men vi har mer enn nok i det som allerede er funnet så vi trenger ikke lete etter mer. Men vår nåværende regjering som vil “utvikle” vil også lete og fremdeles gi leterne store økonomiske incentiver. Det er fortsatt ingen skam å snu, men det ser ikke ut som det er et alternativ. Vi trenger Extinction Rebellion som en motvekt mot den alt for sterke oljelobbyen. Og den lobbyen lytter regjeringen til i stedet til FN og ungdommen.

Klimarebellene burde fått en medalje for modig oppførsel, i stredet blir de altså politianmeldt. En av mine favorittjournalister i Dagsavisen, Lars West Johnsen skrev en tekst 21.mai og kalte reaksjonen på aksjonen Sivil udugelighet. http://Sivil udugelighet Klimarebellene Extinction Rebellion limte seg fast på Stortinget. Ville FN-sjefen kalt dem pøbler? Akkurat det synes jeg er en treffende beskrivelse av våre styrende politikere. Godt vi fortsatt har noen som tør å være sivilt ulydige for å prøve å få opp øynene på alle oss som fortsatt kan kose oss i forsommer-Norge inntil krisen innhenter oss.

Hilsen Ragnhild som heier på de ulydige.

Sensur – fortsatt mulig, også i land vi liker å sammenlikne oss med.

Jeg trodde at bokbål og sensur av medier og bøker var noe som tilhørte fortiden og ekstremt autoritære stater. Så feil kan jeg ta. Bokbål forekommer også i vårt land, her dreier det seg først og fremst om Koranen, men like ille for det. Vi brenner altså skrifter vi er uenige i, akkurat som vi, i hvert fall noen av oss, prøver å stoppe kritiske stemmer f.eks. innen akademia. Det å brenne skrifter vi er uenige i eller prøve å stoppe motstemmer kan ikke regnes som ytringsfrihet, det er sensur. Forskjellen mellom det som skjer her og i mer autoritære stater er at det er fullt lovlig å debattere hva som skjer offentlig uten represalier. Eller? Er det slik at varslere trygt kan varsle uten at det går ut over karrieren? Jeg er ikke lenger så sikker.

Vi har også noe som heter selvsensur, kanskje nesten like farlig. Det er en vei mot ensretting når oppegående personer innen mediene eller offentligheten ikke vil påpeke urimeligheter eller feil i redsel for å støte noen eller for å bli straffet. Ikke med fengsel eller tortur som i Russland, men med utestengelse og karrierestopp.

Men det som kanskje opprører meg mest akkurat nå er hvordan foreldre i USA, vår nærmeste allierte, sensurerer barns lesestoff. En del foreldre i dette til dels strengt pietistiske landet mener barna deres tar skade av å lese om holocaust, rasisme eller homofili og sørger for at slike bøker utestenges fra skole- bibliotekene og pensum i skolene. Endel delstater sørger altså i lovs form for at barn ikke har slike bøker lett tilgjengelig.

Under 2.verdenskrig da Nasjonal Samling styrte i Norge ble samtlige ikke nazifiserte radiosendinger forbudt og bøker ble kraftig sensurert. Vår foreldregenerasjon husket det som en kraftig begrensning av ytringsfriheten og som ble opphevet da freden kom. Nå er vi opptatt av ytringsfrihet og ser med uhygge på de begrensninger som finner sted i nabolandet Russland, i de arabiske statene og dessverre også til dels i USA. Akkurat nå se vi med gru hvordan frie medier i Russland er forbudt og hvordan et totalitært regime stopper mulighetene til fri meningsytring. Det verste er hvordan ensretting av informasjon til befolkningen får den jevne mann og kvinne til å tro på det som serveres i statlige mediekanaler.

Det sitter en mann fengslet under de strengeste sikkerhetstiltak i London og frykter utlevering til USA hvor han risikerer livsvarig fengsel. Mannen heter Julian Assanges og hans forbrytelse er å lekke dokumenter til pressen, dokumenter som USA er flau over og helst ikke ville ha offentliggjort da de blant annet dokumenterer overgrep begått av amerikansk militært personell Under dekke av at dokumentene truet landets sikkerhet vil nå USA fengsle og ødelegge en mann for å ha brukt ytringsfriheten sin. Ytringsfrihetsorganisasjoner og prominente enkeltmennesker som hegner om vår rett til å ytre oss ber innstendig politikerne om å engasjere seg i Assanges sak. Dessverre sitter våre politikere helt stille i båten og prøver å skyve hele Assangessaken under teppet, sannsynligvis for ikke å irritere USA. Så USA kan trygt ture frem og innskrenke ytringsfriheten til dem som våger å tale i mot den gjengse oppfatning i Pentagon og frata skolebarn retten til å lese om holocaust og rasisme.

Hilsen Ragnhild som tror at ytringsfrihet er en fundamental menneskerett.

 

Fortsatt tid for repetisjon – men nå gjelder det vår-sommersesongen

Jeg kan ikke la være å skrive om våren på Bråtane. Vi har vært her to ganger etter påske, sist for å feire 1.mai og 86-års bursdag. Det ble en storartet feiring med utelunsj i solskinn, morelltrær som sto på spranget til å blomstre og alle bjerkene i forskjellige nyanser av grønt. Like herlig som alltid.

Denne gangen kom vi ned fredag formiddag i sol og om ikke sommervarme så noe som likner. Nå blomstrer morelltrærne, de er utgamle, men blomstrer altså fortsatt, Alle bjerkene er sprunget ut og ser ut til å klare seg bra tross tørken. 86-åringen satte straks i gang med gressklipperen, men ellers tar vi det ganske med ro, årene krever sitt av langsomhet og mye hvile.

Særlig morgenstunden med kaffekoppen foran huset setter jeg stor pris på, det å sitte i ro og høre på fuglesangen. Men det er nå blitt slik at for å ha glede av sangen til småfuglene må jeg ha på  høreapparatet, det er bare svarttrosten som synger så høyt og klart at jeg hører den uten høreapparat. Gresshoppene har jeg ikke hørt på årevis – det er et savn, men med høreapparat hører jeg i alle fall alle smæfuglene. Ja ja, godt vi har hjelpemidler til rådighet når vi blir gamle.

Her lar vi tiden gå rolig uten stress og mas. På morgenkvisten i dag fikk jeg en aha-opplevelse av sosiologen Hartmut Rosas beskrivelse av vår tid da jeg leste Morgenbladet. Rosa har vært gjesteforeleser ved Universitetet i Oslo og hadde i den anledning en samtale med Aurora Jacobsen Evenshaug og Odin Lysaker, gjengitt i siste nummer av Morgenbladet. Rosa mener akselerasjon er det sentrale kjennetegn ved det moderne samfunn. Alt foregår i stadig raskere tempo; tidsklemme, multitasking og en hverdag styrt av frister. Paradokset er at jo raskere vi lever våre liv, desto mindre tid opplever vi at vi har, sier Rosa. Det motsatte av fremmedgjøring er resonans. Som vi husker (kanskje) fra fysikken er resonans når et vibrerende objekt får et annet objekt til å vibrere, men da i sin egen frekvens. Slik er, eller bør være vårt forhold til verden og andre mennesker. Resonans handler om aktive møter mennesker i mellom, at vi vibrerer og får andre til å vibrere, men i sin egen frekvens. Det må vel være målet for relasjoner oss mennesker imellom.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde kjennskap til Hartmut Rosa fra før, men artikkelen i Morgenbladet traff meg og ga meg enda mer lyst til å sitte i ro og høre på fuglesangen. Samtidig vil jeg vibrere i takt (men i forskjellig frekvens) med min kjære som synes det fortsatt er litt for kaldt til å nyte fuglesangen utendørs på morgenkvisten.

Hilsen Ragnhild i vårstemning

 

Mye går på repeat – tid for repetisjonsøvelser.

Gamle saker og medieoppslag dukker opp på ny og på ny. Jeg synes også at noen av disse gamle sakene er verd å komme tilbake til. Hver vår prøver alternativ medisinerne seg på å diskreditere behandlingen av pollenallergikerne og hevde at f.eks. homeopati er minst like bra om ikke bedre. Det skal jeg imidlertid ikke skrive om her. Ei heller skal jeg gjenta alt som tidligere er sagt til støtte for en tredeling av foreldrepermisjonen. Heldigvis er det andre som tar seg av den saken. Denne gangen vil jeg ta opp to gamle saker som har fått fornyet interesse, nemlig hva skal vi gjøre med russefeiringen og hvem sendte den famøse slibrige tekstmeldingen til en kjent kvinnelig politiker.

For å ta det siste først. Når en gjeng voksne politikere politikere er på hyttetur, drikker seg sanseløst beruset for så i fylla å sende en meget slibrig tekstmelding, er det etter mine begreper ikke guttestreker, men ganske alvorlig. Enda alvorligere blir det når samme “guttegjeng” fortsetter å bedyre at ingen visste hvem som gjorde det og at de ikke husker noe som helst av det hele. Og her kommer det virkelig alvorlige, en av deltakerne på denne “gutteturen” er utnevnt til minister, en post som krever stor integritet og plettfri vandel. Da kan man/jeg undres over at en slik sak er forenlig med en av de mest ansvarsfulle posisjonene i kongeriket mens en kjærlighetshistorei mellom en femtiåring og en attenåring for snart tyve år siden ikke er det. Nå skal ikke jeg prøve å forsvare et forhold mellom en maktperson og en meget ung kvinne, men den unge kvinnen hadde i det minste en egenvilje og var delaktig i forholdet selv om hun kanskje følte seg presset. Den kvinnelige politikeren som mottok en tekstmelding av en slik karakter som den som flere ganger er blitt beskrevet var i høyeste grad ikke medvirkende, hun var bare offer for en ganske ufyselig melding. Det forundrer meg også at deltakeren i “gutteturen” sitter tryggere enn en av Arbeiderpartiets mest fremtredende politikere. Historien med tekstmeldingen er seks år gammel, men den popper opp igjen “som en luftballong under vann” som Helle Stensbak meget treffende beskriver det i en kommentar i Aftenposten i dag. Et åpent gnagsår for Senterpartiet? Saken gjør ikke tiltroen til Vedum og hans mannskap større.

Like sikkert som mai nærmer seg så kommer diskusjonene om russetiden. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, så er det noen grunn til å tro at det skjer noe etter dette årets avisskriverier heller enn tidligere år? Tidligere har diskusjonene gjerne dreiet seg om selve feiringen, om fyll og bråk, om kjøpepress og økonomisk ruin, og om russetiden som ødelegger for eksamen. I år er diskusjonen en annen og på mange måter enda alvorligere, det dreier seg om regelrett mobbing og utestengning, om unge mennesker som får de siste tre årene av skoletiden ødelagt i redsel for ikke å være kul nok til å få være med på den forjettede russetiden. Eller de som har vært kule nok, men så blir så lite kule at de stemmes ut av kameratgjengen. Hvordan føles det for en 18-19åring, at de som var vennene dine stemmer deg ut av gjengen, det er ikke plass til deg i herberget? Selv om dette kanskje først og fremst er byfenomener, kanskje særlig Oslo vest/Bærum, så ser det ut til å bre om seg. Og nå er dette altså kommet dithen at selv politikerne involverer seg og undrer på hva som kan gjøres. Både Dax18, Dagsrevyen og Debatten har vært på banen så interessen og bestyrtelsen er større enn tidligere år. Hva er så mulig å gjøre? Her må de unge selv involveres og mye tidligere enn i tredje klasse på videregående. Problemet starter jo allerede i starten på videregående når “de kule” velger seg ut hvem som er innafor og hvem ikke. Personlig tror jeg bussene er et kjempeproblem, men ikke lett å forby. Vi som har barnebarn i russealder håper og tror at de er ikke sånn, de stemmer ikke ut vennene sine, men sikre kan vi ikke være. For det er så viktig å være innafor, da kan selv all verdens gode hensikter forsvinne i kampen for ikke å bli stemt ut.

Hilsen Ragnhild som gråter for ungdommen, men ikke for gutta på tur.