Jeg har bodd på Sagene i snart 16 år med bydel St.Hanshaugen som nærmeste nabo. Likevel må jeg med skam bekjenne at jeg aldri har vært oppe på selve St.Hanshaugen, bare i nedre del av den. Så i dag bestemte jeg meg for at dagens tur skulle gå til St.Hanshaugen, og det gjorde den. Etter noen veldig varme dager er det igjen blitt kjøligere, +9 grader sa mitt termometer i tillegg til nordavind. Så en tur ble det, men godt påkledd. På toppen av haugen ligger Tårnhuset som i dag er utilgjengelig og inngjerdet. Tårnhuset eies, som St.Hanshaugen park av Oslo kommune og driftes av Bymiljøetaten. Da jeg kikket gjennom gjerdet som omringer området rundt tårnhuset kunne jeg ikke se det vannspeilet som skal ligge der. Tårnhuset var opprinnelig oppsynsbolig og madkinhus for pumpene til byens vannreservoar. Da vannreservoaret gikk ut av bruk på 1960 tallet ble det anlagt et vannspeil i parken foran Tårnhuset. Det skal foreligge planer for rehabilitering av Tårnhuset og området rundt inkludert vannspeilet, den som lever får se – fortsatt er det bare sterkt inngjerdet.

På turen gjennom og rundt parken fikk jeg stifte bekjentskap med Peder Chr Asbjørnsen – en statue reist av skoleungdom til hans minne og den vakre kjempen, en blodlønn som nå er inne i en avviklingsfase ettersom den er blitt veldig gammel (250 år?) og er angrepet av sopp som svekker treet. Men slik jeg forsto det kan treet leve enda en stund, (kanskje lenger enn jeg?) hvis det blir passet godt på av Bymiljøetaten.

På en slik tur i en av byens mange parker er det naturlig å tenke på hva som skjer rundt oss og klimaforandringene. I går og i dag har forsøket på et bredt klimaforlik på Stortinget og dets endelikt vært tema i Nyhetssendinger og dagens aviser. Grunnen til at alle partiene bortsett fra Høyre (og FrP som ikke ville være med i utgangspunktet) trakk seg fra at forlik er helt åpenbar. Regjeringen vil ikke ta større del av klimakuttene innenlands, men åpner for mer kjøp av kvoter. I mitt hode dreier det seg mye om olje (eller tar jeg feil?). Arbeiderpartiet er helt bundet opp i olje og i stedet for å fase ut legges det opp til stadig mer leting og boring (drill baby, drill). Jeg skal ikke filosofere mer rundt dette, men anser det som et faktum at stadig mer olje med unnskyldningen at Europa trenger vår “rene” olje og gass er en av hovedgrunnene til at klimakuttene ikke tas innenlands. Vår “rene” olje brennes andre steder og der kommer også utslippene. Det ser ut til å bli et klimaforlik mellom AP og Høyre, men på ingen måte noe bredt forlik, et skikkelig mageplask for regjeringen.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Hilsen Ragnhild som heier på MDGs Une Bastholm – med klokkeklar beskjed til regjeringen

Jeg har vært på vårmøtet til Eldre legers forening i Bergen. Foreningen for leger 65+ er fortsatt livskraftig med gode og spennende møter over flere dager to ganger i året og kveldsmøter i Legenes hus i Oslo vår og høst. Det faglige innholdet er variert og gir oss innblikk i nyere forskning og utvikling innen medisinen, en utvikling som går lynraskt og må være vanskelig å henge med på også for dem som fortsatt er yrkesaktive. Møtet i Bergen var en suksess med en passe blanding av faglig påfyll og kulturelle innslag.

På vårmøtet er det også årsmøte med de vanlige postene årsmelding, regnskap og budsjett. Denne gangen var det også et forslag fra styret om en navneendring for foreningen fra Eldre legers forening til Seniorlegeforeningen. Forslaget var forberedt med en spørreundersøkelse blant medlemmene, vi fikk egentlig aldri vite hvilke svar spørreundersøkelsen ga. Styret hadde en tydelig forventning om at forslaget skulle gli glatt igjennom med applaus og uten diskusjon. Der hadde de foregnet seg. Det kom innsigelser fra salen – et så viktig spørsmål måtte kunne debatteres. Det ble ingen debatt, men tydelige innlegg mot forslaget som ikke fikk det nødvendige 2/3 flertall ved avstemningen og et skuffet styre måtte erkjenne nederlag.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Hva var argumentene for en navneendring? Det viktigste argumentet fra styrets side var at yngre kolleger, dvs kolleger mellom 65 og 80 år slik jeg ser det, synes det er så belastende å kalle seg eldre at de vil ikke være med i foreningen, men hvis de kunne kalle seg seniorer ville det være mye bedre. Dette synes jeg og flere med meg er med respekt å melde bullshit. For det første har foreningen ikke fått færre medlemmer ved naturlig avgang (som er nokså vanlig i vår alder) for medlemstallet har økt betraktelig de siste par årene, fra 5-600 til 1100 i april i år. Foreningen lever altså godt med sitt godt innarbeidete navn. Men det verste er, synes jeg og mine meningsfeller, at en oppegående forening som Eldre legers forening skal bidra til alderismen som vi har nok av i samfunnet og vise at det å kalle seg eldre er belastende og må for all del skjules. Det kan godt tenkes at noen 65-70åringer ikke synes de er gamle nok til å være med i vår forening, så dem om det. Personlig synes jeg ordet senior er blitt helt innholdsløst når 29 åringer kalles seniorrådgiver i en herværende bank. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med at styrets forslag falt og at vi fortsetter som stolte eldre. Styret var tydelig meget forbauset over utfallet, jeg tror de hadde forventet en seier på walk over uten debatt.

Etter noen innholdsrike og spennende dager i Bergen, også med tid til å besøke Rasmus Meyers samlinger som er noe av det mest imponerende som finnes innen private kunstsamlinger, dro jeg videre til Norheimsund for å besøke datter Gry. Det ble noen veldig fine dager der hvor Hardanger viste seg fra sin aller beste side med strålende sol og fruktblomstringen på topp. Bildet over denne teksten viser nesten fullmåne over Folgefonna på kvelden etter utemiddag til klokken 21. Ikke dårlig i begynnelsen-midten av mai.

Avslutningsvis må jeg si noen godord om Haukeliekspressen, buss fra Norheimsund til Oslo med innlagte pauser og behagelig sitteplass. Hvorfor stresse med fly når tog og buss er så mye mindre stressende og mer behagelig? Jeg tok tog til Bergen og må si at det er behagelig på alle måter, men jeg savner den gamle restaurantvognen. Hvorfor ikke ta opp konkurransen med flyene med en behagelig reise sammen med mulighet for god mat og drikke? Kafeteriane på togene er langt fra noen højdare.

Hilsen Ragnhild som nå ikke skal ut og reise på en lang lang stund

Noen utsnitt fra 1.mai-feiring på Lilleborg

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

April kom og gikk fortere enn vanlig med hele påsken midt i og mot slutten av måneden. Med påfølgende utenlandstur var det ikke mye igjen av april måned, og nå er allerede mai her. Starten på mai med varme dager og blomstring som vi vanligvis forbinder med 17. mai og juni.

1. mai – arbeidernes kampdag og offisiell flaggdag. Likevel er det ikke mange private flagg å se der jeg bor, og slett ikke der venninnen min bor, på Frogner. Hvorfor er det slik? Det kan se ut som det går sport i å ikke flagge på 1. mai og derved vise at man ikke er en del av arbeiderbevegelsen. Da jeg vokste opp i Bærum var det om å gjøre å arbeide i hagen på 1.mai, man gikk ikke i tog og var med på feiringen av denne dagen som tross alt er en viktig dag både internasjonalt og i Norge. En dag for feiring av velferdsstaten vår og en kampdag for de mange i verden som ikke har vår velferd, kjempet frem av nettopp arbeiderbevegelsen.

I Dagsavisen 2. mai leste jeg en kommentar av en næringslivsleder hvis far var glassblåser på Hadeland Glassverk. Pappaen pleide å si at han ville fyre opp motorsaga si hver gang han så en naken flaggstang på 1.mai. Han sa også, og dette er et sitat jeg har tenkt mye på: “Du trenger vel ikke være arbeider sjøl for å støtte småfolks krav om litt mer anstendighet”. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Selv har jeg en ekstra grunn til å flagge og feire på 1.mai. Dette var Thor-Øisteins fødselsdag og i år som i fjor ble dagen feiret med stor familiesamling. I fjor satt bursdagsbarnet storfornøyd i stuen midt mellom barn, bonusbarn, barnebarn og oldebarn. I år er han ikke lenger blant oss og på en slik dag føles savnet ekstra stort. Men storfamilien stilte opp til en kjempehyggelig 1.maifeiring, vi var 24 med stort og smått. Thor-Øistein hadde elsket dette og for meg var det en veldig fin og riktig måte å markere en viktig dag på. Hvis helsa holder blir det flere feiringer på denne internasjonale kampdagen og vår private bursdag.

Hilsen Ragnhild

Baskerland med Bilbao og San Sebastian har lenge stått på min bucketlist og nå ble turen realisert sammen med en god venninne. Bildet er fra Guggenheimmuseet i Bilbao – slik man skulle ønske seg skulpturer på åpne plasser, også i Oslo

Vi startet turen vår med buss fra flyplassen i Bilbao til San Sebastian, en kystby ved Biscayebukten med i underkant av 190.000 innbyggere. Byen kan skilte med mye vind, en vakker gamleby og spesielt god mat. Vi trosset vinden og utforsket gamlebyen etter en meget smakfull litt sen lunsj. Etter en liten hvil, vi var tross alt på Gardermoen klokken 6 om morgenen, lette vi etter og fant en anbefalt bar for Pinxtos. Pinxtos inntas tradisjonelt av baskerene stående ved et høyt bord utenfor kafeen/restauranten sammen med et glass vin. Vi foretrakk å spise Pinxtos sittende inne, også med et glass vin. Pinxtos er baskernes variant av fingermat, forseggjorte små munnfuller eller litt mer enn det med en pinne stukket igjennom.

Etter natten på et trivelig lite hotell hvor jeg elsket resepsjonisten som besvarte mitt stotrende spansk på spansk, tok vi buss tilbake til Bilbao hvor vi tilbrakte to netter midt i sentrum og i gåavstand til Guggenheimmuseet. Museet er en opplevelse, ikke bare på grunn av den blomstrende katten på utsiden, men for en fantastisk og spennende arkitektur. Selv arkitekturopprørerne kan ikke ha noe å si på det. Det er jo også verdensberømt og har en stor del av æren for turisttilstrømmingen til Bilbao. Det var strålende vær og etterhvert godt og varmt den dagen vi var på museet. Vi var der da det åpnet og slapp milevis av køståing. Etter godt og vel halvannentimes vandring rundt om på museet var det både nødvendig og passende med pinxtos og kald hvitvin i solsteken.

Også i Bilbaos gamleby med trange gater og smug og kafeer på hvert gatehjørne var det et yrende folkeliv og veldig annerledes enn det vi er vant med. Det er selvfølgelig også noe av gleden ved å reise, å oppleve helt annerledes liv i gatene, kanskje det vi kaller sydlandsk?

Vi kom hjem lørdag etter en tilnærmet uproblematisk reise, bare en halv time forsinket fly og selvfølgelig lang kø i innsjekkingen. Tog til Skøyen gikk bokstavelig talt på skinner, men jeg hadde forregnet meg med tanke på 20-bussen, det satte Sentrumsløpet en stopper for. Resultatet ble en fin tur gjennom Frognerparken i solskinnet. Som alltid deilig å komme hjem etter å ha vært på tur.

En lang, fredelig og oppbyggelig søndag etter mye reising og inntrykk. Mandag hadde jeg billetter til Prima Facie på Amfiscenen. Et fyrverkeri av en forestilling, kanskje noe av det beste jeg har sett på en scene. En time og førti minutter monolog som går rett inn i dagens diskusjon om samtykkelov. For er det en samtykkelov vi trenger? Er det den som vil stoppe menn fra å voldta og kvinner fra å bli ofre? Er det ikke det juridiske systemet som må forandres, hvordan bevis skal vektes og hvordan selvfølgelig alle har rett på forsvar? Avhengig av hvor god forsvarsadvokaten er til å vri og vrenge på utsagn og bevis (for hvor ofte finnes bevis i en overgrepssak?) er avgjørende for utfallet av skyldspørsmål og hvor troverdig en person er. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt, ja, men hva gjør det med den som ikke blir trodd til tross for at hen forteller sannheten? Dette er så vanskelige spørsmål at foreløpig har rettsystemet ingen god løsning, selv ikke med en ny samtykkelov som er på trappene. Og Maria Kristine Hildonen var rett og slett strålende.

Jeg har bare en oppfordring – løp og få billett til Prima Facie, dessverre er det meste utsolgt, men det er alltid muligheter for avbestilte eller “no show” billetter.

Hilsen Ragnhild som lader opp til 1.mai

Bildet er fra Konstrundan på Østerlen i Skåne

Jeg tilhører dem som er godt kjent med påskens budskap, men bruker påskedagene til å reise bort – til fjell og sjø alt ettersom. I år med sen påske og i tillegg en spesielt tidlig vår var Norefjellpåske med skiturer ikke særlig aktuelt. Likevel ble det noen dager på Norefjell for å være med på å opprettholde en hyggelig tradisjon – “Palmefredagmiddag” med venner og hyttenaboer; en tradisjon som startet da vi eldre kunne ta fri fredag før palmesøndag og ha hyttenabomiddag før ungdommene våre inntok hyttene. I år ble det to dager på Norefjell, alene på Endsjøhytta og hjemreise lørdag før palmesøndag etter en meget livlig og hyggelig palmefredagmiddag.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Palmesøndag reiste Karoline, Christian og jeg til Bråtane for å begynne vårdugnaden med gressklipping, klipping av busker og fjerning av småkratt, raking og annet som hører med når sesongen starter. Solbærbuskene fikk en skikkelig omgang og så er det bare å håpe på god bærhøst. Herlig vær og både fint og vemodig å se igjen Bråtane. Nettene var kjølige, men ikke på langt nær så kalde som i fjor da Thor-Øistein og jeg gikk til sengs i fullt ullutstyr.

Tirsdag ettermiddag var vi hjemme igjen for mellomlanding før avreise Malmø onsdag morgen. Puh. Noen veldig fine dager i Skåne med vandring i parkene og gamlebyen og tur til Østerlen og den årlige “konstrundan” hvor kunstnere av ulike slag i Østerlen holder atelierene sine åpne for publikum. Mye fint og morsomt å se, vi falt pladask for skulpturen i bronse med inskriften “Make humans great again”.

Hjemme igjen søndag kveld og nå noen rolige dager før turen går til San Sebastian og Bilbao med venninne Kirsti. Gleder meg, Bilbao har lenge stått på min Bucket list.

Som vanlig har jeg fått lest det meste av avisene både de før og Aftenposten i selve påskedagene. Ettersom jeg ergrer meg stort over hver gang Tone Wilhelmsen Trøen besøker Dax 18 og klager over ventelistene på sykehusene hadde jeg stor glede av et debattinnlegg i Aftenposten 18.4 hvor professor og klinikkleder ved Ortopedisk klinikk, Oslo universitetssykehus går skarpt i rette med hvordan statistikken over ventelistene forvrenges og brukes i det politiske spillet. http://Hva venter pasienter i Norge egentlig på? Wender Figved Wender Figved Klinikkleder og professor, Ortopedisk klinikk, Oslo universitetssykehus

Han forklarer hvordan statistikken over ventetid kan brukes på forskjellige måter. Blant de 233.000 som angivelig står i kø for utredning og behandling finner vi dem som har time i morgen, de som har time om to uker og de som av forskjellige grunner har time om tre-fire måneder. Gjennomsnitt for ventetid ved sykehus trekkes opp av pasienter som godt kan vente og de som selv har valgt å vente. Jeg var selv en del av denne statistikken da jeg fikk operert tærne mine for to år siden og ba pent om å få slippe å bli operert 30.mai da jeg da visste at hele sommeren da ville gå med til å sitte med benet opp i sofaen. I stedet ble jeg operert 30. august. Perfekt.

Det hører med til ventelistehistorien at øyeblikkelig og halvøyeblikkelig hjelp ikke teller med i ventetiden. Her er det så godt som ingen ventetid, pasientene blir innkallt i løpet av meget kort tid, dager eller en uke, men det teller altså ikke med i ventetidstatistikken. Så husk dette neste gang TWT bruker Dax 18 til å beklage seg over manglende styring av helsekøene fra regjeringens side.

Dette ble en post om en travel, men meget hyggelig og annerledes påske. Heldigvis fikk jeg også anledning til en liten utblåsning godt hjulpet av Aftenpostens debattsider.

Hilsen Ragnhild som neste gang skal fortelle fra Bilbao!

Det har vært en opphetet debatt rundt fri fødsel – dvs fødsel hjemme uten helsepersonell tilstede. Kaveh Rashidi skrev en kronikk i VG hvor han foreslo å straffeforfølge dem som velger å føde hjemme, vel å merke uten jordmor, og møtte deretter i Dax18 til debatt med en representant for FriFødsel gruppen. Når denne påstår at hun føler seg voldtatt av jordmor under fødsel, ja da må man trygt kunne si at debatten er blitt opphetet.

Det har vært skrevet mye om både farene og mulige fordeler ved å føde hjemme. Når Rashidi går skarpt i rette med Fri Fødsel så er det fordi det er snakk om å føde hjemme uten kvalifisert helsepersonell til stede. Hjemmefødsel med jordmor er en ganske annen sak der jordmor er kvalifisert til å vurdere situasjoner som kan oppstå og vil advare mot hjemmefødsel der det kan være risiko for komplikasjoner. Selv i forløpet av en helt normal fødsel kan det oppstå situasjoner hvor det er nødvendig med inngrep, en jordmor kan se og forstå om en slik situasjon er i ferd med å utvikle seg og sørge for rask overføring til sykehus eller helseinstitusjon.

Det har vært advart mot å kriminalisere hjemme-alene-fødsel og i dag i et debattinnlegg i Aftenposten skriver Rashidi at han har skiftet mening, ikke om at alene-hjemme-fødsel er farlig, men om at den bør kriminaliseres. http://Debatten om «frifødsel» har sporet av Kaveh Rashidi Lege og forfatter

Han er fortsatt tydelig på at Frifødsel sprer et farlig budskap og bør stoppes, om enn med andre midler enn et lovforbud. Han sier at “I motsetning til andre antivitenskapelige livsstilstrender kan frifødsel få dødelige konsekvenser” og “Et barns rett til liv må alltid veie tyngre enn en voksens rett til å føde på egne premisser”.

Rashidi og flere andre, blant annet jordmødre, peker på at trenden med å velge å føde uten jordmor eller lege speiler flere problemer i vårt samfunn. Fødselsomsorgen er blitt nedbygget, bl.a. ved at ABC-klinikken på Ullevål ble nedlagt. Liggetiden etter fødsel er stadig blitt kortet ned, noen kvinner føler de ikke har fått den omsorgen og roen de trenger rundt en fødsel. Samtidig er det et problem vi ser stadig mer av der subjektive følelser følelser trumfer objektiv kunnskap. Når kvinner i en sårbar situasjon som graviditet og fødsel er heller vil lytte til venner på Facebook, Instagram eller YouTube enn stole på forskere og fagfolk, har vi et stort problem. Da må grupper som FriFødsel ta et stort ansvar for det den sprer av potensielt dødelig desinformasjon.

Kanskje går det an å finne mellomløsninger som kan være til hjelp for de relativt ganske få som føler seg utrygge med tanke på fødsel i en sykehussetting. Det finnes Hjemmejordmortjenester, men disse er private og relativt kostbare. Hvis vi hadde mange nok jordmødre ville det være fint å kunne bygge ut en hjemmejordmortjeneste i offentlig regi. Muligens kunne dette lokke flere jordmødre tilbake til faget, kanskje med en todelt arbeidsplass, en fødeavdelig og hjemmejordmortjeneste. Vi vet at vi mangler sykepleiere og jordmødre og at flere dessverre rømmer fra et yrke med stor vaktbelastning og stressende hverdager. Det å få noen eller flere av disse tilbake til yrket ville være et viktig bidrag til vår ellers flotte offentlige helsetjeneste.

Hilsen Ragnhild med tre ikke helt normale fødsler på sykehus

Denne bloggen skal handle om å gjøre kloke valg, ikke overdiagnostisere og overbehandle. Men først noen korte setninger om det som skjer i verden

Min svenske mormor hadde mange gode utsagn som er blitt faste deler av min families repertoar av aforismer. Det vi bruker oftest er “alla sett er bra, utom det tråkiga” med trykk på a-en. Det som for tiden passer aller best er “dumhet koplat med initiativ…” som hun mente kunne føre til store problemer, som det nå har gjort. Alle skjønner seg på økonomi, noe jeg ikke gjør, er enige om at formelen som ble brukt for å forklare de nye tollsatsene er fullstendig håpløst, men minner absolutt om ovenstående mormoraforisme. Men nok om det som skjer “over there”, nå gjelder det å støtte Europa, kjøpe europeiske varer og unngå dem fra USA. Hva med å gå over til Solidox for Colgatebrukere?

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa🌸 Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Helsevesenet vårt er skviset og sliter tungt med bemanningsproblemer og lekkasje til et stadig mer selvbevisst privat helsetjeneste. Daglig møter jeg den kjekke unge legen som forteller meg på bussen at på Dr. Dropin får jeg førsteklasses helsehjelp på dagen og får møte de aller beste spesialister uten henvisning. Slik forvitrer vår offentlige helsetjeneste ved hjelp av fengende annonser og lovnader om den raske hjelpen som ingen fastlege skal behøve å bry seg om, det er du selv som bestemmer hva du trenger av helsehjelp. La meg komme med en oppklaring, fastlegens funksjon som portvokter inn til sykehusene og spesialisthelsetjenesten er ikke til for å frata oss som brukere av helsetjenesten vår medbestemmelse. Den er der for at spesialisthelsetjenesten skal bli brukt på mest mulig effektiv måte og at utredning og behandling skal skje etter LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå). Det er ikke jeg som pasient som vet best når jeg trenger en undersøkelse, det er det fastlegen min som kjenner meg best som vet. Da jeg spurte fastlegen min om jeg trengte medisiner for et litt forhøyet kolesterol fortalte han meg at det trengte jeg ikke, men jeg måtte nok gå i meg selv og tenke på hvor mye smør og fløte jeg bruker i matlagingen. Hadde jeg gått til Dr. Dropin hadde jeg sannsynligvis blitt undersøkt av en kardiolog og hadde ganske sikkert fått skrevet ut Statiner. Slik undermineres den gode og effektive helsetjenesten. Jeg blir skremt og lei meg hver gang helsepolitiske representanter for høyresiden til stadighet fremmer bruk av private helsetjenester og kommer med skremselspropaganda når det gjelder den offentlige helsetjenesten. Sannheten er at vi har en av verdens aller beste helsetjenester, men skal det fortsette slik må fagfolkene og ikke pasientene selv bestemme hvordan den skal brukes

Mine mange år som lege har lært meg at forebygging er bedre enn behandling. Det er selvfølgelig riktig, men alt med måte. En ny artikkel i tidsskriftet Overlegen forteller at vi er i ferd med å oversvømme helsevesenet av forebyggende tiltak og fler og mer utvidede retningslinjer. Forfatteren Ståle Onsgård Sagabråten nevner som eksempel nye retningslinjer fra den europeiske hjertelegeforeningen ESC for undersøkelse og behandling av blodtrykk. Hvis de nye retningslinjene skulle bli fulgt måtte alle mennesker over 40 år få målt blodtrykket sitt årlig og alle med et grenseblodtrykk måtte få behandling og følges opp. Det ville i praksis si nærmere 1,5 millioner mennesker over 40 år som skulle følges opp eller behandles for høyt blodtrykk, noe som ville sprenge kapasiteten ved fastlegekontorene og kanskje komme i veien for undersøkelse og behandling av syke mennesker. Disse retningslinjene er inngripende og blir kanskje /forhåpentlig ikke innført i Norge. Hos oss er det mer fokus på en bred risikokartlegging og livsstilsintervensjoner som bør forsøkes først.

Før vi snakker og tenker forebygging må vi vite hva vi forebygger og hvilken effekt forebyggingen vil ha. Uansett hvor flinke vi er til å sette inn forebyggende tiltak mot individer med høy risiko for sykdom så vil det fortsette å komme flere hendelser fra lavrisikogruppen fordi den er så mye større skriver Sagabråten. Skal vi sette inn forebyggende tiltask for hele befolkningen vil det i praksis bety at vi ender der at ingen er friske, en frisk person er bare en som ikke er godt nok undersøkt.

Hilsen Ragnhild

Jeg må se på Dax 18 og få med meg hva som skjer rundt meg og da tenker jeg først og fremst på den store verden. I tillegg har jeg tre aviser, på nett i uken, på papir fredag-lørdag. Så jeg blir relativt godt oppdatert på det som skjer, selv om visse rettssaker opptar vel mye spalteplass. Jeg ser lidelsene i Ukraina og Gaza, jeg følger med på omveltningene i USA og alt det følger med seg av problemer innenriks og utenriks og jeg gremmer meg over alt presidenten er i ferd med å trekke USA ut av. Jeg som en gang elsket Amerika får meg ikke lenger til å si Amerika – for Amerika er så mye mer enn USA. Nå må det hete USA når vi mener USA.

Men så til å kunne more seg. For en uke siden var søster Bente og jeg på jazzkonsert i Konserthuset. For oss og alle de andre gråhårete som fyllte opp Glasshuset til siste plass var det en lise å høre alle de gode gamle låtene fra vår ungdom. Bandet Løs snipp med brødrene Philip og Bjørn Kruse og Jannike Kruse som vokalist fikk det til å rykke i dansefoten og smilende ansikter helt uten Botox var det hele veien rundt. Jeg tror nok mange av låtene ville være ganske ukjente for våre barnebarn, men for oss… Det var som å være tilbake på  skoledans eller soiree som vi kalte det den gangen i nittenfemtiårene. At det i vår ungdomsfokuserte tid fortsatt er rom for noe som først og fremst gleder oss gamle er godt å få oppleve.

Ellers har jeg som så mange andre fått med meg både Adolescence og Requiem for Selina. Begge burde være et must for alle, men kanskje særlig for unge mennesker. Adolescence viser et skremmebilde av mannosfæren og guttekulturen på nett mens Requiem for Selina viser oss hvordan utseendefokuset og nettmobbing er ødeleggende for unge jenter. Begge seriene fokuserer mye på mobbing og selv om det har vært snakket og skrevet om mobbing på nett i årtier, ser det ikke ut til at det har vært mulig å gripe tak i problemene, hverken i hjemmene eller på skolene. Det kan virke som om det som foregår mellom unge på nettet er en lukket verden som de voksne ikke har adgang til eller egentlig skjønner hva som foregår.

Etter alt det mørke har det vært en glede å følge Team Pølsa fra starten og frem til avslutningen i Verdensmesterskapløypa på Granåsen. Fellesskapsfølelsen, gleden og mestringen til de seks unge menneskene var utrolig rørende og veldig tankevekkende. Jeg tror noen hver av oss har lært noe av denne gjengen. Hvordan behandler vi som samfunn dem som er noe annerledes enn flertallet og hvilke muligheter får de til å utvikle seg?  Det snakkes så mye om å bli den beste versjonen av seg selv. Det må ikke bare gjelde kjekkassene som pumper jern og forer seg med proteiner og kreatin, det må gjelde alle.

Aviser og TV har vært veldig opptatt av kosmetiske behandlinger og kosmetisk kirurgi de siste ukene, med rette. Nå sist i Debatten hvor programlederen var ganske snill mot de plastiske kirurgene og behandlerne. Det ble sagt mye, både for og i mot kosmetisk kirurgi. Overlegen fra Akademiklinikken virret seg inn i noen ganske komiske forsøk på å forklare hvorfor de reklamerte med operasjon av “asiatiske øyelokk” og hvorfor dette overhode ikke var rasistisk. Henne om det. Det viktigste som ble sagt kom fra medisinstudenten som har skrevet om diagnostiske katrgorier i kosmetisk medisin. Hun spurte hva medisinen egentlig er til for, å behandle sykdom eller å utsette mennesker for helt unødvendige behandlinger med tanke på å forandre et normalt utseende. Dessverre grep ikke programlederen tak i dette og tiden var også langt fremskredet. Men dette må vi spørre oss mer om. Hva skal vi som leger bruke utdannelsen vår til?

Hilsen Ragnhild

Denne og tilsvarende plakater møter jeg på mine vandringer rundt i bydelen vår.  Her er det små barn, 8-9åringer som frykter den dagen skolen deres blir borte. Foreldre slår også ring om skolene og denne gangen dreier det seg om skoler i Oslo øst. Tilfeldig? Ja kanskje, men slik jeg ser det er det muligens akkurat skolene i disse områdene som ikke burde legges ned.

Jeg kjenner alle argumentene og de er solide nok. Det fødes færre barn og behovet for barneskoler blir dermed mindre. I Oslo blir det ikke snakk om uoverkommelig lang reisevei for de barna som rammes. Lærerne kan helt sikkert få seg andre jobber, det er jo mangel på lærere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

MEN, ved å legge ned en skole raseres et helt miljø, et godt skolemiljø slik som på Nordpolen skole i bydel Sagene der jeg bor. Bydelen har et stort antall familier med lav inntekt samtidig som det også bor mange ressurssterke familier her. Et godt forebyggende tiltak mot senere utenforskap er et godt nærmiljø og en inkluderende skole som nettopp Nordpolen er.

http://Redd skoledød kan gi mer teori Liza Reisel er redd for raserte lokalmiljø og mindre plass til praktisk undervisning når Utdannings­etaten vil legge ned skoler i Oslo.

Forsker og forelder Liza Reisel har barn på Nordpolen skole og kjenner miljøet godt. I lørdagens Klassekampen advarer hun sterkt mot nedleggelse som hun er redd kan bli dyr ved at fellesskapene rundt skolen brytes opp. Dette kan igjen gi risiko for frafall, skolevegring og økt ungdomskriminalitet. Hun peker på at når barn fra skoler som legges ned skal presses inn i andre skoler vil det skape plassproblemer som igjen kan føre til mindre mulighet for og plass til undervisning i praktiske fag. Hun mener kommunen burde bruke muligheten som midlertidig oppstår med litt færre barn og mer areal pr elev tilå drive mer praktisk undervisning. På Nordpolen har de allerede spesialiserte klasserom for sløyd, kunst og håndverk, bibliotek, skolekjøkken og et torg.

Det er alltid en sorg for de berørte når skoler legges ned. Noen vil kanskje si at Oslo er tett befolket og har mange skoler. På den annen side er det i de store byene problemer med lavinntekt, trangboddhet og utenforskap er størst. Her har barne- og ungdomsskolene en viktig utjevnende funksjon hvor skolene huser alle typer elever og derved hjelper til følelse av samhold på tvers av bakgrunn. Særlig på østkantskolene er det en miks av elever fra all samfunnslag. Denne modellen er det verd å verne om.

Det er mange måter å bruke prognoser på og selv om det var en helt annen situasjon så husker jeg godt tiden da jeg skulle starte på studiet i medisin. Jeg fikk høre at det var ganske bortkastet (ikke bare fordi jeg var jente, men også derfor) fordi det i løpet av få år ville være en overproduksjon av leger. Vi så hvordan det gikk.

Det er å håpe at Utdanningsetaten tar til vettet og ikke foreslår nedleggelse av barne-og ungdomsskoler i levekårsutsatte områder. Byrådet i Oslo kan heller ikke være bekjent av å legge ned fem østkantskoler.

Hilsen Ragnhild

Helt siden Åsa Linderborg la ut sitt innlegg om at hun ikke kunne vise seg på TV fordi hun begynte å få rynker (hun var den gang 53 år) har jeg ergret meg over 40-50 åringene som sutrer over at utseende forandrer seg. Dette gjentar seg stadig, sist i Klassekampen lørdag og problematisert i Aftenposten mandag (det kommer jeg tilbake til). Åsa Linderborg fikk den gang (i 2021) mye kred for å si offentlig det veldig mange kvinner tenker. For det er særlig kvinner som bekymrer seg for det synlige forfallet. Tanken er at aldringen er skambelagt og derfor skal den skjules, ved for eksempel ikke å eksponere seg på TV – heller fortsette å være klok kvinne i radio.

I Bokmagasinet til Klassekampen lørdag skriver Silje Bekeng-Flemmen et innsiktsfullt essay om kvinner og aldring, om kjendiser i Hollywood og her hjemme og litterære storheter som setter temaet på dagsordenen. Samtidig innrømmer hun selv sin dyptfølte redsel for å forandre utseende, for å se gammel ut i motsetning til mannen sin som flirer av det KI-genererte fremtidsutseende sitt som han finner via en app på telefonen. Bekeng.Flemmen selv “rystes i sine grunnvoller” når hun ser sitt eget gamle jeg, også KI-generert. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal kvinner som Linderborg og Bekeng-Flemmen, kvinner jeg beundrer for deres fremstillingsevne, gjemme seg bort når ansiktene deres begynner å vise tegn på et levd liv? Jeg er selv ikke bedre enn at jeg i mange år har grøsset når jeg ser meg i speilet.

Jeg er redd alt fokuset på ungdom og skjønnhet med aldring som et skremmende fremtidsscenario blir selvforsterkende og vi ser jo også hvordan det har ført til en eksplosjon i fremvekst av kosmetisk kirurgi og estetisk medisin. Kosmetisk kirurgi er en vekstbransje i det private helsevesenet og i tillegg dukker det stadig opp klinikker som tilbyr estetisk medisin av utøvere med diverse bakgrunner, men med leger som foregangsfigurer. Kosmetisk medisin har ikke noen formell diagnosemanual som andre medisinske fag har. Utøvere av kosmetisk medisin benytter seg av diagnoser som sier mye om hva disse legene mener om kroppen vår, for det dreier seg mye om kvinnekroppen. Førsteamanuensis Henrik Vogt og medisinstudent Ingebjørg Rikhardsen har kartlagt og funnet 135 kosmetiske diagnostiske kategorier. Undersøkelsen deres er publisert i Medisinsk selskaps tidsskrift Michael og refereres i Aftenposten 12. mars. Artikkelen er skremmende lesning. Helt normalt utseende gjøres til medisinske problem som kan og bør rettes på. Et eksempel er “asiatiske øyelokk” som skal kunne behandles for “å gi et mer åpent blikk” i følge Akademiklinikken. Flere andre eksempler på diagnoser er knyttet til aldring, som for eksempel hamsterkinn, firkantet ansikt og grevinneheng for bare å nevne noen. Ikke rart at kvinner i 40-50 årene som ser starten på en aldersrelatert utvikling ikke tør vise seg frem offentlig når alder blir en diagnose. Vogt og Rikhardsen spør om det er greit at medisinsk personell (les leger) har laget et uformelt diagnosesystem som dømmer et normalt utseende som så stygt at det nødbendiggjør å gripe inn kirurgisk. De problematiserer også at Norge utdanner leger som bruker utdannelsen sin til å bedrive en form for medisin som ikke er medisinsk begrunnet, men baserer seg på et forkvaklet syn på (kvinne)kroppen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er merkelig stille fra Legeforeningen i denne saken som de absolutt burde engasjere seg i, nå vi er i en tid med mangel på helsepersonell. Dessverre er det bare en spesialforening som har tatt stilling og fraråder sine medlemmer kosmetisk virksomhet, Norsk forening for allmennmedisin. At Legeforeningen som overordnet organisasjon ikke tar stilling til om dette er god medisin er sørgelig og skammelig.

For å ikke gå inn i en dyp depresjon pga mitt 83-årige utseende som dessverre innbefatter en rekke av de nevnte diagnosene, kan jeg velge å se litt humoristisk på hva kolleger innen kosmetisk medisin tilbyr sine aldrende og andre klienter å få rettet på. Slapp eller flat rumpe kan tilbys rumpeløft og kosmetisk sjenerende kjønnslepper er altså absolutt noe man bør få fikset på, likeledes hengende bryster. For det er en ting som er sikkert, med alderen vil alt sige nedover. Da får jeg heller si som mor pleide å si: Jeg er glad forfallet begynner nedenfra. Hun hadde problemer med å gå, men innholdet i hodet var det ingenting i veien med.

Hilsen Ragnhild diagnostisert som aldrende eller kanskje til og med gammel.