Bildet er ikke av min telefon, bare så det er sagt.

Som svært mange andre pensjonister er jeg eier av en smarttelefon. For å si med politikerne – den har tjent meg vel i mange år. Den kan brukes til det meste, også til å ringe med, selv om det å ringe til hverandre svært ofte er blitt erstattet med SMS eller Messenger.

Annonsørinnhold

Lei av vinteren som aldri tar slutt? Her er Nordens beste spahoteller

Telefonen min “snakker” med meg og forteller meg hva jeg skal gjøre og den anbefaler meg å oppdatere den med jevne mellomrom. Som den lydige sjel jeg er oppdaterer jeg når jeg får beskjed. Som oftest skjer ikke veldig mye nytt og jeg kan fortsette som jeg alltid har gjort.

En av de siste gangene jeg oppdaterte fikk jeg en ny “venn” eller app som jeg slett ikke hadde bedt om og som er i ferd med å ta kontroll over livet mitt. Appen heter Mosjon og den forteller meg daglig hvor flink jeg er eller hvordan jeg har mislyktes. Målet er å slutte de såkaldte Mosjonsringene som forteller meg når jeg har brukt et visst antall kilokalorier i forbindelse med fysisk aktivitet. Tidligere hadde jeg en skritteller (som jeg fortsatt har), men den lar meg være i fred og maser ikke på meg om at nå må jeg se å komme meg ut for å nå bevegelsesmålet mitt.

Det å bli heiet frem av en app gjør noe med meg – jeg forteller meg selv at dette ikke betyr noe, bare gjør som du vil du, og så tar jeg i et ekstra tak for å tilfredsstille appen og få ros i etterkant. Etter en skitur finner jeg meg selv sittende og sjekke telefonen for å se om jeg har vært flink nok, før jeg tar av meg skistøvlene. Da jeg forleden dag, rett før vi skulle legge oss, oppdaget at jeg bare hadde litt igjen for å slutte ringene, tok jeg en ekstra tur i trappen. Slik vil jeg ikke ha det, men jeg klarer ikke å la være å bry meg om hvor flink eller lite flink jeg har vært. Som en gulrot gir den meg utmerkelser i form av små virtuelle  medaljer som jeg kan kose meg med når jeg ikke synes jeg har vært flink nok.

Skal jeg fjerne appen? Jeg klarer ikke helt det heller, det er jo spennende å se om jeg klarer “målene” mine, eller målene som Mosjon har satt opp for meg. Her må jeg bare innrømme, jeg er avhengig og trenger sannsynligvis hjelp for å komme ut av avhengigheten. Neste gang jeg får lyst til å løpe opp og ned i trappen på kveldstid skal jeg i alle fall fortelle meg selv at nok er nok.

Vil jeg anbefale appen til andre? Absolutt ikke – det finnes sikkert mange bedre måter å følge med på aktivitetsnivået på. Og det er aldri morsomt å bli hekta.

Hilsen Ragnhild

Podcast var var til å begynne mest for ungdommen, trodde jeg. Men etter som tiden går, er det på veg til å bli noe for alle. Stadig i kontakt med folk, selv i “vår alder”, som har hørt på nyttige og artige podcast programmer.

Sofie Louise og Fetisha gjorde ekstremt mye av seg i den korte perioden de var under NRK paraplyen. De har mange hundre tusen følgere. Vi eldre er ikke målgruppen og jeg gidder ikke sette meg inn i hva slags budskap de har til de unge. Nok om det.

Annonsørinnhold

Test av den populære robotstøvsugeren: – Wow! Den holder hva den lover!

Jeg er heldig som kjenner noen som brenner for å få folk til  å komme seg ut av stolen. Kollega Ole Petter Hjelle har arbeidet som hjerneforsker, men ble etterhvert fastlege og allmennpraktiker. For et par år siden stengte han kontordøra og startet sammen med flere andre selskapet Naardic. Dette selskapet har et treningskonsept for interaktiv trening på TV for hjemmebruk. Mads Kaggestad, tidligere proffsyklist og kommentator i TV2 har også arbeidet med å trene “folk flest” i grupper. Dette var en fin  ballast å ha med seg da de startet Podcasten “Hjernesterk”

Konseptet for “Hjernesterk” er å presentere programmer som inspirerer folk til et aktiv liv, uansett hvor de er i livsfasen. Det har blitt om trening i graviditeten  til aktivitet for gamlinger og mye annet. Det har klart slått godt an. I forrige måned var det omlag 25 000 unike brukere og 80 000 avspillinger. Ole Petter og Mads inviterte meg til et program hvor vi skulle ta opp endel aspekter ved seniorlivet. Vi har jo den utfordringen at ca to tredjedeler av oss beveger oss for lite. De siste årene har jeg etter beste evne prøvd å fortelle om hvor lite det egentlig skal til for å få glede av å bevege seg litt ekstra. Vi vet idag at 15-20 minutter spasertur daglig, husarbeid, gå litt trapper osv, er gunstig for helsa. Dessuten kjennes det godt i etterkant. Dette og mye mer, snakket vi om.

Moderne Media stiller til disposisjon møterom og opptaksutstyr og der satt vi i profesjonelle omgivelser. Jeg tror det ble brukbart og programmet vårt blir lagt ut om noen dager. Det blir artig med tilbakemeldinger.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er glad for utfordringer.

Nå begynner det virkelig å ligne noe som ligner på vår  Så lenge det er nordavind er det smellvarmt på vår sydvendte veranda, men ganske kjølig når vi kommer ordentlig ut i gaten. Men bare det at solen varmer er deilig.

Sist helg hadde vi planlagt tur til Nordheimsund for å besøke Gry og Bjarte. Slik gikk det ikke, fredagen opprant med snødrev og full stans på Bergensbanen, i alle fall etter Ål. Etter diverse forsøk på å tro at vi kunne komme av gårde senere fredag eller lørdag morgen,  måtte vi innse at vi ikke kom til Vestlandet denne helgen, togene gikk ikke igjennom før søndag morgen og besøket må utsettes. Så ble det rolig hjemmehelg med kino (Ta’r) og familiemiddag for noen av oss østlandsboere. Og dagen derpå skinte solen igjen, både østpå og vestpå.

Annonsørinnhold

Utstyret du trenger for å lage sunnere mat

Vi har hatt noen kino/teateropplevelser som vi kommer til å huske lenge. For vel en uke siden var vi på Vega scene og så den israelske dokumentaren “Two kids a day”. Det var en hjerteskjærende opplevelse å se dokumentert hvordan israelsk politi og rettsvesen behandler barn, og ikke minst hvordan advokater og dommere rettferdiggjør sin opptreden. Barn, for det meste gutter mellom 13-18 år, blir fengslet, slått og mishandlet og blir sittende i fengsel fra to til fire år for å ha kastet stein. Noen av dem hadde ikke en gang kastet, men var på feil sted til feil tid. Det er ikke vanskelig å forstå den frustrasjonen palestinske barn i de okkuperte områdene kjenner på og hvor maktesløse de er i møte med overmakten i form av et uforståelig rettsvesen. Filmskaperne åpnet med å si lakonisk at de israelske myndighetene nok angrer på at det ble gitt støtte til filmen, den tegner ikke akkurat et godt bilde av okkupasjonsmakten.

Den andre opplevelsen var på Torshovteateret hvor Øystein Røger fremførte en monolog basert på Primo Levis bok fra 1947, “Hvis dette er et menneske”. Primo Levi var en italiensk jøde som ble arrestert og sendt til Auswitch i 1943 og kom tilbake til Italia høsten 1945 etter at russerne befridde leiren. Boken som er et gripende vitnesbyrd skrev han fordi han måtte fortelle verden hva som virkelig skjedde under nazistenes styre. Det må ha vært smertefullt å gjennoppleve alle grusomhetene, men det er uhyre viktig at de som opplevde krenkelsene og lidelsene kunne fortelle. Dette er selvfølgelig fortsatt viktig i dag når revisjonistiske krefter prøver å fornekte holocaust.

Torshovteateret var fullpakket og det var dørgende stille mens Øystein Røger fremførte monologen i et scenerom som bare besto av en treplatting, to fallemmer, en vannkran og et tent stearinlys. Vi leste boken for mange år siden, men det er passasjer som sitter i hukommelsen og Røgers fremføring var en gripende opplevelse. Noen anmeldere klaget på scenografien, men alt i alt synes alle at dette var en strålende fremføring og absolutt severdig.

Ord blir fattige.

Hilsen Ragnhild

Den første skituren husker jeg selvsagt ikke. Men jeg har et bilde fra vinteren før jeg fylte 3 år, som viser en liten pjokk med ski på beina som holder far i hånden. Det var starten på et langt liv med mange skiturer. Noen stor skiløper har jeg ikke vært, men jeg kan kanskje kalle meg en brukbar turløper.

Etter å ha blitt 80 år, har det blitt nye utfordringer. Ballansen og “ork” har gradvis blitt dårligere. Det skal ikke være rare utforkjøringer til før skiene stokker seg og jeg går på trynet. Det har gått bra, men frykten for benbrudd er en realitet. Ifjor var jeg innstilt på at 2022 var min siste skisesong, slik mange venner også har valgt å gjøre..Jeg har prediket viktigheten av å fortsette så lenge som overhodet mulig med det som er viktig for deg. Og det har skigåing i skog og mark vært for meg.

Annonsørinnhold

Utstyret du trenger for å lage sunnere mat

Men så lå løsningen rett foran meg. Hele høsten har vi gått turer på beina med hunden Pia fra parkeringsplassen Hønefoten i Maridalen. Det var ikke mye snø til å begynne med, men Skiforeningens løypemaskin har selv på 10-15 cm snø 2-3 ganger i uka preparert en 3 km en løype  på jordene inn til Skar så etterhvert ble det skiturer. En liten bakke fra parkeringsplassen, ellers flatt og fint. Dette er ideelt for en gamling, tur-retur Skar, 5-6 km., fortsatt  istand til lett diagonalgang og noen dobbelttak. Men det skal ikke mye til, før pusten gir beskjed  om at det ikke er noe poeng med å kjekke seg. Det blir som oftest en times tur som ganske sikkert er bra for helsa. Det viktigste er dog at det føles så bra.

Til alle mine venner som har latt skiene stå i vinter. Bli med en tur i Maridalen !  Det er bare å ringe, så skal jeg lede an. Løypene er så faste og fine, at hvis vi snubler overende, så greier vi faktisk komme opp på beine igjen ved egen hjelp. For ordens skyld, min Ragnhild er sprekere og yngre, og greier det meste, også i løypa.

OK, vi tar ett par år til, i hvertfall.

Hilsen Thor-Øistein

Det er mye penger i helse, det har flere og flere “helsegrundere” funnet ut av. At det lønner seg å satse på det private helsemarkedet er det liten tvil om når vi ser alle de store annonsene for private tilbud. Som vi også vet kommer ikke alle disse helsekronene det offentlige helsevesenet til gode, tvert i mot må det offentlige spare mens det private markedet kan samle opp alle de pasientene som er blitt “spart” bort. Men vent litt, ikke alle pasientene, det dreier seg om de pasientene som har råd til å betale eller har en helseforsikring. Etterhvert er det så mange at det er klart at privat helse er en lønnsom gesjeft.

Hvordan kan de private tilbyderne lokke til seg kunder? Ved å tilby tjenester som er etterspurt, hvor det offentlige opererer med lange køer og hvor de private kan gi god diagnostikk/behandling. Eller ved å tilby undersøkelser som ikke er prioritert av det offentlige som helseundersøkelser av ellers friske personer. Det virker forlokkende når det reklameres med helkroppsultralyd som skal kunne avdekke både skjulte sykdommer og risikofaktorer for sykdom.

Annonsørinnhold

Lei av vinteren som aldri tar slutt? Her er Nordens beste spahoteller

Det er lenge siden det ble anbefalt å unngå ikke målrettede helseundersøkelser, tiden for såkalt “kjøttkontroll” i bedriftshelsetjenesten er forbi. Men i ny innpakning dukker kjøttkontrollen opp igjen i ikke målrettede helsesjekk for den som har råd og kanskje bærer på bittelitt helseangst. En helkropps ultralydundersøkelse kan riktignok avdekke sykdomsrisiko som for eksempel påleiringer i halsårene. Ulempene er imidlertid at så mye kan avdekkes som sannsynligvis aldri vil føre til sykdom, men som fører til unødige etterundersøkelser og engstelse.

Austad diagnostikk som er en av tilbyderne innen ultralyd er sikkert et seriøst foretak med dyktige leger og annet helsepersonell som forklarer og tolker undersøkelsen. Problemet er at uten henvisning undermineres portvokterrollen til fastlegen og personer som slett ikke trenger eller burde få en slik undersøkelse blir tatt inn uten noe form for filter. Det er fortsatt slik at med få unntak er helseundersøkelser av friske personer ikke god medisin i dag.

Vi er ikke bare på full fart inn i et todelt helsevesen, vi er der allerede. Nå er det om å gjøre å redde restene av et godt offentlig tilbud til alle og unngå skadevirkningene av ikke anbefalt medisinsk praksis.

Hilsen Ragnhild på kjepphesten sin

Alle vi som var en del av 70-tallsfeministene husker bladet Sirene. Mange andre fra den tiden husker det også, noen med avsky, men de fleste med beundring og glede. Glede over at det ble satt ord på tanker og følelser som mange unge og eldre kvinner slet med og trodde de var alene om.

Annonsørinnhold

Påskegg 2023: Sikre deg årets favoritter nå

Boken om Sirene er endelig kommet. Gøril Strømholm har arbeidet med boken i 10 år og for noen dager siden ble den lansert i Pressens hus til stinn brakke. Salen var fyllt med gamle Nyfeminister og Kvinnefrontere, de aller fleste med bakgrunn i feminismen fra 1970-tallet. Av den daværende redaksjonen på seks var to til stede og satt på scenen under lanseringen, Gøril Strømholm og Astrid Brekken. Ida Lou Larsen (daglig leder fra 1974) var også med. Kari Rolfsen som døde for to år siden, ble representert ved et barnebarn, og Sissel Biong fikk velfortjente ros for sitt arbeid med lay out. Bjørg Vik og Bitten Modal er ikke lenger i blant oss.

Sirene var et blad for kvinner og menn (men lest av flest kvinner) og ville være og var et alternativ til de tradisjonelle kvinnebladene hvor “kosestoff” som ukebladredaksjonene (med flest menn) mente at kvinner var interessert i. Sirene ble et alternativ som torde å sette fingeren på kvinnepolitiske spørsmål som abortkamp, lønnsulikehet og kvinners seksualitet. Bladet var en kjempesuksess fra starten av, de første tre numrene ble revet bort og hadde et opplag hver på 35.000. Det vakte sensasjonell oppmerksomhet hos lesere, mediene og politikere i Norge. For noen menn var bladet så skremmende at konene deres måtte kjøpe eller abonnere på det i all hemmelighet og få det levert med posten i en anonym konvolutt.

Har Sirene betydd noe for den kvinnefrigjøringen som har funnet sted og som våre døtre og barnebarn nyter godt av i dag? Jeg mener ja. Sirene påpekte kvinnepolitiske saker som ellers lett gikk under radaren. Det ble snakket høyt om seksualitet og abort, noe som var nokså uhørt på 70-tallet, men er selvsagt i dag. Kvinnenes innmarsj i arbeidslivet har hatt stor betydning for vår velferd og det å ta opp forskjellsbehandling og trakassering på arbeidsplassen og dårligere lønnsforhold ble da satt på dagsordenen.

Her er vi selvfølgelig langt fra i mål. Dagens unge kvinner sliter med kroppspress og dårlig selvbilde. Spiseforstyrrelser, voldtekt og trakassering er dessverre daglig fremme i mediene. Før 70-tallet ble det helst ikke snakket om.

I morgen er det 8.mars, en dag vi må fortsette å markere i en verden hvor kvinners rettigheter er under sterkt press. Tilbakeslagene er mange, også i vesten. Det er bare å nevne USA hvor sterkt konservative krefter kjemper og får gehør for fjerning av kvinners rettigheter som retten til selvbestemt abort og prevensjonsveiledning. Vi har sett store fremskritt siden 50 og 60-tallet, kvinner har en helt annen plass og ansvar i samfunnet, en plass som for 60 år siden var utenkelig. Men vi må ikke tro at det ikke også her finnes krefter som motarbeider rettigheter vi tar som selvfølger, vi må forsvare rettighetene og pliktene våre hver eneste dag.

Boken om Sirene er viktig i det den skildrer en tid og en samfunnsomveltning av stor betydning for dagens kvinner og menn. Den er lettlest og tilgjengelig med korte kapitler og mye bildestoff. Boken finnes i bokhandlene og fortjener å bli lest.

Riktig god 8.mars til kvinner og menn – alle tjener på å leve i et likestilt samfunn.

Ragnhild

I min tidsregning er mars måned vintervåren. Solen er kommet høyere på himmelen, det er lyst når vi våkner om morgenen og den mørke kvelden starter litt senere. Fortsatt er det snø og skiføre, selv her i Oslogryta, og det er mange år siden sist. På Norefjell er det så mye snø at vi knapt kan se ut av vinduene på hytta som en gang var vår.

Men selv med lyse utsikter for vår og sommer er mediene fulle av kriser. Krigen i Ukraina varer og varer og hver dag drepes unge menn på begge sider i en helt meningsløs krig som Russland tross alt har hovedansvar for.

Annonsørinnhold

Utstyret du trenger for å lage sunnere mat

Her hjemme gjør mediene sitt beste for å skremme oss, ikke med krig, men med et elendig helsetilbud. Mediene skal selvfølgelig kommentere det som skjer og gjøre oss oppdaterte, men er det nødvendig å krisemaksimere hele tiden? Vi blir fortalt at med nedleggelse av ABC-klinikken på Ullevål er tilbudet til fødende Oslokvinner vesentlig redusert. Det er nå kommet så langt at unge kvinner tror de vil få et elendig fødselstilbud og tar kontakt for å finne ut hva de kan gjøre. Skremselspropagandaen er nå kommet så langt at to erfarne jordmødre ved den “vanlige” fødeavdelingen på Ullevål så seg nødsaget til å gå ut i Aftenposten og fortelle at tilbudet ikke er blitt dårligere, at det er helt trygt å føde på vår aller største fødeavdeling, Ullevål. http://Jordmødrene beroliger engstelige gravide. Nå får de gode skussmål av nybakt mamma, Emilie Stordalen. Bråket rundt ABC-klinikken har gjort kvinner mer urolige for å føde på Ullevål. Ingen grunn til bekymring, melder to erfarne jordmødre – og Emilie Stordalen som nylig fødte en sønn der.Skremselspropaganda gagner ingen og krisemaksimeringen blir selvforsterkende og fører til slutt til at sannheten forsvinner i propagandaen. Det er selvfølgelig trist at ABC-klinikken må nedlegges, men i en tid med knappe ressurser, spesielt mangel på jordmødre, ble det nødvendig. Dessuten går fødselstallene ned. Nå gjør den “vanlige” fødeavdelingen på Ullkevål sitt beste for å gi et tilnærmet likt tilbud som ABC kunne gi. Da er det siste de trenger at jordmødrene forsvinner derfra for å være med på private tilbud.

Ellers var Thor-Øistein og jeg på et spennende møte i Hovedrommet på Kulturhuset i Youngs gate i Oslo. Møtet var arrangert av Klassekampen og var en samtale mellom Helseministeren og tre leger med overskriften HELSE FOR FALL? Det var stinn brakke og stor stemning med representanter for et bredt utvalg av disipliner innen helsefag og helsebrukere, noe som viste seg under den påfølgende spørsmålsrunden.

Legene var Christian Grimsgaard, tillitsvalgt i Norsk overlegeforening, Kristin Utne, Helsepesonellkommisjonen og leder i YLF, og Daniel Sørli, Daglig leder Dr.Dropin. Som representant for det private helsevesenet var Sørli i sterkt mindretall og ble av det veloppdragne panelet behandlet litt med silkehansker. Diskusjonen var ellers opplysende og dannet (ingen snakket i munnen på hverandre og diskusjonen foregikk stort sett med innestemme). Salen brukte imidlertid tidvis utestemme og buet og klappet slik at ordstyrer Anna Krokene måtte hysje og true med at tiden ville bli for knapp.

Utne kunne utdype noen av konklusjonene fra Helsepersonellkommisjonen som i alle fall var øyeåpnere for meg. Eksempelvis er kommisjonen beskylt for å stoppe veksten innen spesialisthelsetjenesten, noe den ikke gjør i følge Utne. Det vil bli vekst, men ikke fullt så sterk som den har vært grunnet knapphet på den viktigste ressursen, fagfolkene. Alle må arbeide mer effektivt og smartere, ikke nødvendigvis løpe fortere. Ellers ble viktigheten av gode arbeidsmiljø, videreutdanning og kompetanseheving, medbestemmelse og riktig oppgavedeling presisert av alle, inkludert ministeren. For å få til mer effektiv bruk av medisinsk personell er mer plass helt nødvendig. Sykehusene bygges for små og det var ministeren enig i. Da Ullevålstriden ble forsøkt tatt opp var ministeren mindre villig til å gå inn på de premissene. Tiden hennes var omme. Vi gikk derfra med følelsen av å ha vært med på noe som hevet vår kunnskap på området ørlite grann.

Hilsen Ragnhild som liker vinteren men gleder seg til våren

Jeg prøver å komme meg ut i naturen flere ganger i uken. Etter som vi blir gamle, burde det ikke  være så mange hindringer for det. Likevel, noen avtaler her og der, fører noen dager til at det blir litt kortere turer langs “elva vår”, istedenfor. Men for å gjøre det helt klart. Turene blir langsomme, ikke for lange og halvannen time er vanligvis nok. Og det er en gammel mann fornøyd med.

Det fineste er å ta en av stiene fra Låkeberget eller Hammern. Av og til ser vi dyr, men som oftest er det bare dyrespor. Vi møter ikke mange på vanlige hverdager. Noen kan det bli med eller uten hund. Hundeeier som møter hundeeier er vanligvis fredelige  og hyggelige. I hvertfall når jeg kommer med en liten dachstispe som bare er nysgjerrig. Og hva prater vi om ?  Jo, lett for å bli litt om den andres hund. Gjerne et kompliment eller to. Eller ” hvor langt har dere vært” .  Eller noen ord om vær og vind. To hunde-eiere som møtes i skogen gir ofte noen gode ” vibber” som det er verdt å ta med seg videre.

Annonsørinnhold

Knalltilbud: Nå kupper du populære HOKA på salg

Der blir stadig vanligere å møte folk som passerer deg med et fjern blikk. Ofte med øreklokker eller små hvite propper med lyd i ørene. For meg er det naturlig å reflektere over hva de går glipp av, nemlig skogens egen ro og lyder. At musikk og podcaster utkonkurrerer dette har jeg vondt for å tro.

Å møte andre gamle, med eller uten stokk, har også sitt eget forløp. Vi sier selvsagt hei, vi kommenterer hvor bra det er å gå med støtte, hvor lett det er å snuble, men uansett hvor fint det er å være ute. Noen begynner å snakke litt om helseutfordringer når vi er gamle og humper rundt i skogen. Er det et par stubber i nærheten kan det hende vi setter oss og praten fortsetter.

Flertallet turgåere er ikke på min alder og er også uten hund. De fleste føler det ikke greit å si hei når vi går i kø på søndagstur på åpne veier i Marka. “Hei” og hilse hører stiene til eller i åpent fjellterreng hvor vi ikke møter så mange. Intuitivt venter vi nok med å si hei inntil vi har kommet noen hundre meter fra parkeringsplassen. Sier jeg hei til alle ?  Møter jeg noen som ser triste ut og ikke møter deg med blikket, nel. Jeg tenker da ofte at slik du ser ut med hengende “munnviker” har du hatt en trist morgen, kanskje kranglet med noen osv. De prøver kanskje å si, ” la meg være i fred”.

Hilsekulturen i skog og fjell stammer nok fra den gang det var naturlig å utveksle erfaring om farbarheten, vær og vind og kanskje overnattingsmulighetene . Dette kan fortsatt være nyttig når Turistforeningens turer blir lange, selv idag.

Et “hei” og lite smil, selv bare ett par km fra parkeringsplassen, kjennes vennlig og hyggelig, for en  gamling, selv ved vanlige pusleturer.

Med vennlig hilsen Thor-Øistein

Det er alltid vanskelig å forsone seg med en rettighet som blir fjernet. Derfor er det ikke uventet mye støy og bekymrete miner nå når Fritt behandlingsvalg ble avviklet etter 01.01.2023. Riktignok har alle private foretak som ga tilbud under Fritt behandlingsvalg hatt rikelig tid til å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det ble gjort helt klart da AP/SP-regjeringen tiltrådte at Fritt behandlingsvalg skulle avvikles. Det er også gitt en overgangsordning på 12 måneder, men nye pasienter kunne altså ikke komme inn under denne ordningen etter 01.01.2023.

Dette har jeg skrevet om før, men det skader ikke å gjentas. Fritt sykehusvalg består slik at det er fullt mulig for pasienter som har fått en henvisning og en rett til behandling i spesialisthelsetjenesten å selv velge hvor de skal behandles. De må imidlertid velge en offentlig helseinstitusjon eller en privat institusjon som det offentlig helseforetaket har kjøpt et visst antall tjenester fra. Fritt behandlingsvalg derimot ga pasienter rett til selv å velge mellom offentlige og private helsetjenester og det offentlige helseforetaket tok regningen.Det eneste kravet var at de private var godkjente behandlingsinstitusjoner. Denne ordningen tappet Helseforetakene for penger, penger som kunne vært brukt til å styrke den offentlige helsetjenesten

Annonsørinnhold

Påskegg 2023: Sikre deg årets favoritter nå

Jeg leste nylig i Dagens medisin en opprørt kollega som klaget over lang ventetid på operasjon for grå stær. Det gjalt hans kone og ventetiden var svært lang. Han avsluttet innlegget med fyndordene “Gjeninnfør fritt behandlingsvalg NÅ”. Jeg er enig i at det er uheldig med veldig lange ventetider, ved noen helseforetak er ventetiden på operasjon for grå stær over ett år – det er alt for lenge. Grå stær er meget vanlig hos eldre fra 60 år og oppover og kan føre til svekket syn, problemer med daglige gjøremål som for eksempel å kjøre bil. For mange kan det være invalidiserende. Men å gjeninnføre fritt behandlingsvalg med alle de økonomiske ulempene det betyr for helsevesenet vårt ville være halsløs gjerning. Når de offentlige sykehusene ikke har kapasitet og ventelistene blir for lange kunne man jo håpe at noen av de svært mange private øyeklinikkene kunne får en avtale om å operere et visst antall pasienter med grå stær.

Vi vet at offentlige sykehus ikke klarer å operere på langt nær så mange pr uke som de private. Årsakene er mange, blant annet de mange andre oppgaver som den offentlige helsetjenesten har. Men dessverre er også systemene og rutinene tungrodde og lite preget av viljen til å tenke nytt.

Jeg husker en gang for ganske lenge siden at det hopet seg opp med pasienter som ventet på å få operert inn en ny hofte. Et sykehus her på østlandet startet da en hoftedugnad hvor det ble operert kvelder og helger til køen var minsket til en akseptabel lengde. Kanskje vi kunne få en grå stær-dugnad? En dugnad er imidlertid ikke nok, det må nytenkning til. I stedet for at flinke kirurger og andre flykter fra de offentlige sykehusene når de kommer opp i årene og er slitne av vaktbelastning og lange dager kunne man kanskje tilby dem en tilsvarende jobb som i det private. De kunne f.eks. få operere og gjøre det de var aller best til fra 08.00 til 16.00 så fikk de yngre kreftene ta seg av vaktbelastning og mer rutinepregede oppgaver.

Det snakkes mye om at helsetjenesten må tenke nytt – sykehusene er fastlåst i gamle rigide systemer. Det å angripe en for lang helsekø på noe utradisjonell vis ville være nettopp det – nytenkning. Men å gjeninnføre en ikke helt vellykket pasientrettighet er det motsatte av nytenkning, det er konserverende.

Hilsen Ragnhild

I  de gamle produksjonslokalene til Tiedemanns Tobakksfabrikk,har Røde Kors etablert seg med et strålende tilbud til dem som har greid seg dårlig i samfunnet…  så langt.

Ole Petter Hjelle, Mads Kaggestad og jeg var invitert for å se hva som foregår i Grefsenveien 26. Hvorfor akkurat oss tre? Vi har alle arbeidet, på forskjellig vis, for å få alle i fysisk aktivitet. Vi har arbeidet ut fra det prinsippet at “noe er bedre enn ingenting.” Vi har holdt foredrag, holdt kurs og skrevet om dette. I denne sammenhengen har vi også vært sammen med Jan Briseid, som er en av lederne på Røde Kors senteret mellom Sandaker og Storo. Etter ett par timer med omvisning og informasjon,var vi fortsatt litt i tvil om hva vi kan bistå med. Men vi er selvsagt velvillige og åpne for en eller annen form for bistand.

Annonsørinnhold

Utstyret du trenger for å lage sunnere mat

Mange ansatte og frivillige fordelte seg i de romslige lokalene over 3 etasjer. På forskjellig vis skal senteret ha tilbud til straffedømte om arbeidstrening og tilbakeføring til samfunnet. Det enkleste og mest jordnære er sykkelverksted og butikken Red Bike. Opplæring her kan være en god start for å komme videre. For oss fra nabolaget er det et glimrende tilbud for repping av sykler og kjøp av gammelt og nytt, også elektriske sykler.

Huset spisested, Røverkafeen Tandem tilbyr god og rimelig mat og er åpen for absolutt alle. Tilbyr også arbeidstrening for dem som foretrekker et serviceyrke fremfor mekking.

“Røverradioen” har mange av oss støtt på om formiddagen. Opplysende, ofte morsom og sarkastisk. Hvorfor det er blitt slik, er egentlig ikke vanskelig å forstå.

Folk med spesiell kompetanse arbeider med individuell rådgivning, det være seg fremtidig arbeide og for ikke snakke om økonomi. Ikke minst viktigheten å ordne opp i tildels kaotiske pengespørsmål.             Avrusningshjelp er et kontinuerlig tilbud som dessverre alt for mange må benytte seg av.

Den siste tilveksten av tilbud er et fint trengsrom med det meste av utstyr for rehabilitering etter en tung tid, kanskje år bak murene.

Jeg håper ar vi i nabolaget fremsnakker stedet og bruker det. Og kanskje vi på en eller annen måte kan bidra.

Hilsen Thor-Øistein