Nå er jeg ikke bare opprørt men fortvilet og rasende. Fortvilet med tanke på to små gutter på seks og ni år som gråter av redsel for å miste moren sin, Rukhsana Husseini som står i fare for å bli tvangsutsendt. Rasende fordi vi har en justisminister som gjemmer seg og nekter å svare på spørsmål. Saken er den at det arbeides (på overtid) med en ny forskrift som skal sikre at det tas hensyn til barnets beste i utvisningssaker. Justisministeren kunne instruere UDI til å utsette denne og andre utsendelsen til forskriften er vel forankret i lovverket, det gjør hun ikke. Er hun feig?

Baumanutvalget, en ekstern arbeidsgruppe ledet av lagdommer Elizabeth Baumann, har avdekket flere tilfeller der mor eller far utvises til tross for at det er betydelig i strid med barnets beste. Utvalget har derfor anbefalt at barnets beste skal tillegges betydelg stor vekt i utvisningssaker. Rapporten ble avgitt for nøyaktig to år og en måned siden og enda har ingenting skjedd fra regjeringens side. Er det en bevisst trenering?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Rukhsana oppga da hun fikk familiegjenforening for tolv år siden at hun var fra Afghanistan, og hun fastholder fortsatt at hun tilhører minoriteten Hazana og er fra Afghanistan. UDI som bruker betydelige ressurser på å grave i gamle saker i stedet for å få ned ventetiden for dem som søker om opphold, har funnet ut at Rukhsana er fra Pakistan og at hun løy da hun søkte om familiegjenforening. Det er uten tvil at hun tilhører minoriteten Hazara som er forfulgt både i Afghanistan og Pakistan. Er det nå så sikkert at UDI har rett i at hun er Pakistaner? UDI har tatt feil før, som da de sendte ut en iransk kvinne som ble møtt med arrestasjon og piskeslag da hun ankom Iran. Kan de ikke ta feil nå også, Hazaraene tilhører både Afghanistan og Pakistan. Heter det ikke i norsk rettspraksis at tvilen skal komme tiltalte til gode? Og her må det være tvil. I de kaotiske forholdene som råder i grenseområdene Afghanistan og Pakistan må det være vanskelig å fastslå “uten enhver tvil” at en Hazarakvinne er fra Pakistan og ikke fra Afghanistan.

Rukhsana sier at hvis hun blir tvangsutsendt til Pakistan kan det skje at hun ikke blir ønsket velkommen der, men utvist til Afghanistan. Kan vi i Norge ha på samvittigheten at vi har utvist en forfulgt minoritetskvinne til et regime som Afghanistan hvor vi vet m,ye om hvordan kvinnene blir behandlet.

Jeg skal ikke påstå at saksbehandlerne i UDI er ondsinnet, men det kan virke som de sitter med nesetippen så dypt begravet i lover og forskrifter (og ikke forskrifter som vi venter på) at de helt har mistet gangsynet og medmenneskeligheten. Det de nå vil gjøre er å sende ut en høygravid kvinne og la to små barn på 9 og 11 år bli igjen hos faren sin alene. Jeg ser ikke for meg den politikonstabelen som vil være uberørt av å pågripe en mor mens to små gutter klamrer seg til henne og gråter. Noen må ta ansvar.

Hilsen Ragnhild, opprørt, sint og fortvilet

Aldri har jeg følt meg så gammel som de siste dagene. Misforstå meg rett, jeg vet jeg ER gammel, men det er langt derfra til å FØLE meg gammel. Akkurat nå kjennes det som jeg sitter i hornet på veggen som syvende mor i huset, og derfra vil jeg pipe.

Jeg har som de fleste andre ikke kunnet unngå å følge med på mann/kvinne debatten som nå har rast i sosiale medier, i avisspaltene og på Fredrik Solvangs debatten. Det er kommet mange gode og vektige kommentarer i diverse medier. Simen Velle har etter et litt klønete utspill lagt seg langflat uten at det har ført til at debatten har roet seg og motdebattantene synes å ha fått med seg hva Simen har sagt. La det være sagt med en gang. Jeg, en gammel kvinne på venstresiden har stor sans for Simen Velle som synes å være en reflektert og meget talefør ung mann.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som forundrer meg og gjør at jeg nå piper fra hornet er hvor historieløse de unge debattantene syntes å være. Der jeg satt og hørte og så på Debatten fikk jeg et klart inntrykk av at debattantene så på 1980-tallet som en start på historien. Tiden før 1980 var tydeligvis forhistorisk og uten særlig interesse. La meg komme med et lite pip – årene mellom slutten av 1960-tallet og 1980 var og er uhyre viktige år nettopp for den debatten vi befinner oss i.

La meg kort minne om forhistorisk tid. På 1950 og 1960 tallet hadde kvinnene riktignok stemmerett, men de var avhengig av en forsørger og derved å være (godt) gift. De som tjente penger selv måtte pent finne seg i at hennes inntekt ble lagt på toppen av mannens og derved ekstra strengt beskattet, slik at det sjelden “lønte seg” for gifte kvinner å arbeide og tjene egne penger. Kvinner som ønsket å gjøre karriere i mannsdominerte yrker som f.eks. lektor eller lege fikk beskjed om at det var umoralsk av dem å oppta en studieplass som en mann kunne fått. Mannen var forsørger må vite og trengte en utdannelse. Kvinner skulle jo alikevel bare gifte seg, få barn og slutte i arbeide. Abort var straffbart (!), å bli gravid før ekteskap betydde bare en ting, man MÅTTE gifte seg. Da jeg gikk på skolen var det guttene som regjerte i klassen selv om også den gang mange av jentene var skoleflinke.

Alt dette forandret seg med den nye kvinnebevegelsen i 1960 og -70-årene. Kvinnene marsjerte ut av kjøkkenkroken og inn i arbeidslivet. De tjente egne penger og var ikke lenger avhengig av å bli forsørget. Og dermed er vi på 1980-tallet som for mange synes å være starten på den nyere tids historie. Kvinner har erobret mange viktige posisjoner i samfunnet, posisjoner som tidligere var forbeholdt menn. De fikk større kontroll på egen fruktbarhet med mulighet for sikker prevensjon og abort der det var eneste løsning ikke lenger var ulovlig og umulig. Kvinnene har reist seg og ville ha samme muligheter som menn, vi ville være likeverdige, noe vi vel har fått til. Dette har kostet kamp, bare så det er sagt.

Har kvinnefrigjøringen gått på bekostning av menns lykke? Tja, denne revolusjonen innen kvinne/mann relasjonene har gjort at mennene har måttet gi fra seg noen privilegier, samtidig som de har fått noen nye. Det må være privilegier å leve sammen med et menneske og ikke en hushjelp, å få lov til å følge opp sine egne barn og ikke være eneansvarlig for familiens økonomi, bare for å nevne noe. Samtidig er noen av kvinnenes “privilegier” blitt hengende igjen og ført til mye urettferdighet overfor noen fedre som ved samlivsbrudd mister kontakt med barna sine.

Men hva med guttene og mennene som taper terreng, i skolen, på arbeidsplassen og i hjemmene? Her er det sammensatte problemer og ingen enkle løsninger. Jeg skal i alle fall ikke påberope meg å forklare disse uhyre komplekse samfunnsproblemene. Men som en meget gammel kvinne må det være lov å påpeke problemet med vår sexfikserte ungdomskultur hvor tilgangen på sex ser ut til å være en dominerende faktor. Dessuten, når unge menn klager over at de ikke finner en partner må det være lov å spørre om det ikke ville være bedre om unge mennesker møttes ansikt til ansikt og ikke bare via en skjerm. Hva om gutta løftet hodet fra skjermen og gikk ut for å møte jenter på felles møteplasser? Hva om de unge jentene og guttene prøvde å bli kjent med hverandre før sex ble hovedtema? I forhistorisk tid, sånn rundt 1960, møttes vi alle mulige steder, men overhode ikke via en skjerm for de (skjermene) fantes ikke.

Problemene til gutter og menn løses i alle fall ikke ved å jage kvinnene tilbake til en tilværelse som i forhistorisk (før 1970) tid. De løses ikke ved å gjøre som land vi ellers liker å sammenlikne oss med, ved å frata kvinnene fremkjempete muligheter og rettigheter, som tilgang til trygge og selvbestemte aborter. Akkurat det er i ferd med å skje i USA. Skal vi komme videre må vi samarbeide og ikke motarbeide hverandre, ikke vi i min generasjon for vi er for lengst utdaterte, men dagens unge på høyre og vemstresiden. Dette burde være et felles prosjekt uten politisk slagside.

Hilsen Ragnhild som husker 1950 og -60 årene veldig godt.

Det er mange år siden jeg ble oppmerksom på Grace Bullen. Allerede som 12-14 åring gjorde hun seg bemerket som en lovende bryter i Fredrikstad. Nå har jeg nettopp hørt deler av ett times intervju i NRK. Hun var gjest i Vegard Larsens «Drivkraft», og det gjorde meg nysgjerrig på å lære mer om denne unge fremgangsrike damen.
Familien med små barn fryktet fra krigen i Sør-Sudan til Eritrea hvor Grace ble født i 1997. Etter 4 år kom familien til Fredrikstad. Barna kom tidlig med i det driftige brytemiljøet  i Atlas og der startet en karriere som forløpig har resultert i flere Europa-mesterskap og medaljer i VM. Og nå er hun kvalifisert til OL i Paris 2024.
En ting er å lykkes i idretten men kanskje enda mer interessant er å se hvordan hun har kommet dit.
Hun forteller litt om dette i «Drivkaft».

Foreldrene stilte krav. Skulle hun gjøre ting, skulle det være bra. Barnebrytingen ble ledet av erfarne folk. Det var tydelig at hun satte pris på å lære, men likevel ble det tid til mye lek og moro, på og utenfor brytematta. Skolearbeidet ble fulgt opp og hun fullroser Wang idrettsgymnas som greier å legge til rette for den vanskelige kombinasjonen det er med full idretts-satsing og vanlig skolearbeid. Familien har øyensynlig vært fornøyd.
Noen «og-tyve» år var hun på bra internasjonalt nivå. Men hun så at det måtte enda bedre trenings tilbud til, enn det som var i Norge. Det gjaldt både trener-kompetanse og sparrings-partnere. Tilfeldigheter førte til at hun ble med en bryter-kollega fra Georgia dit på en ukes besøk. Det ble begynnelsen på ett foreløpig 2 års opphold, og det fortsetter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Georgia med 3 millioner menneske verdsetter kampsporter, inkludert bryting høyt. 27 år gammel ser hun at dette er det som skal til for å realisere drømmen om å bli «Verdens beste».Hun investerer nå i mange timers trening daglig. Hun sparrer bare med menn og det blir selvsagt endel nødvendig juling.

Når hun snakker om idretten sin, vektlegger hun stadig gleden over «å mestre». Hun smiler når hun snakker om gleden over et «skikkelig løft og kast»av motstander i matta. Før hun møter opp i kamp, noe av det samme. Hun pleier å si til seg selv «dette kan jeg, dette mestrer jeg». Hun bruker lite energi på på hvordan motstander bryter, hun er uansett forberedt.

Det er sjelden jeg hører en utøver i den grad reflektert over alt som har vært og er rundt henne for at hun skal lykkes. Foreldrene på Lisleby har all grunn til å være stolte.

Hilsen Thor-Øistein som tenker med glede tilbake på å være støttemannskap for Jon Rønningen i Seoul og Barcelona.

Det er tydeligvis en trend blant unge og middelaldrende, som regel velstående kvinner å bruke livet sitt til å kjempe mot alderdommen. De siste jeg leste om var “the biohacking girls” – to kvinner i femtiårene som via en podkast driver nokså ekstrem helseopplysning. Hvis dette skal være godt helsefremmende arbeid så er de to ikke helt klar over hvordan livet ser ut til de fleste kvinner mellom 30 og 80 år her i landet. Det skal jeg komme tilbake til. Men først litt folkeopplysning om Biohacking.

Dette begrepet kommer fra, ja riktig gjettet, USA og en grunder i Silicon Valley. Dave Asprey gikk som 20+ åring på Wharton buisness school og ble både rik og fet. Rik på en rekke økonomisk lønnsomme tiltak og oppdagelser som hvordan bli slank med et kosthold basert på fett og lite karbohydrater (hørt om det før?) Nå er han bare rik, ikke fet. Hans store ernæringsgjennombrudd er bullet proof dietten og spesielt bullet proof kaffe som er en kaffe tilsatt fett i form av smør og kokosfett. Selve dieten ligner til forveksling den trenden vi hadde her til lands for noen år siden, den såkalte low carb eller et kosthold med lite karbohydrater.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men hva har nå dette med biohacking å gjøre? Dave Asprey tituleres som biohackingens far. Han promoverer et kosthold som har tror på, selger bullettproof kaffe i bøtter og spann og preker sunne vaner med god søvn og lite stress.  Biohacking er da rett og slett en gjør-det-selv biologi. Akkurat som noen hacker smarttelefonen din kan du hacke biologien din ved å lytte til Dave Asprey og hans disipler som våre hjemlige biohacking girls. Du skal leve slik og derved manipulere ditt DNA gjennom å optimalisere forbedring i cellene, intet mindre. Dessuten er det viktig å følge nøye med på hva som skjer i kroppen med jevnlige blodprøver (stakkars fastlegene om vi alle skulle begynne med dette) og selvfølgelig bruke det som finnes av teknologiske hjelpemidler for å følge med på matinntak, søvn, når du skal ha sex og når du må hvile. Dette høres jo strålende ut, ikke sant? Mindre strålende er det å skulle gjøre det alle medisinere mener er direkte feil og skadelig, nemlig å ta jevnlige ikke målrettede blodprøver av friske mennesker. Sannsynligheten for å få ett eller flere prøvesvar litt utenom det “normale” er stor. Slike svar må følges opp og som regel har de ingen betydning. Det eneste som kan være fornuftig å måle hos ellers friske er Vitamin D og jern, og slike målinger skal ikke tas oftere enn hvert 3 år hvis de er normale.

Legeforeningen har en kampanje gående som heter “Gjør kloke valg”. Det er ikke klokt å overdiagnostisere og bruke ellers knappe helseressurser på å ta jevnlige blodprøver av middelaldrende biohackere.

Tilbake til våre biohackere i femtiårene som fikk førstesiden i Dagsavisen i går samt et lengre intervju inne i avisen. Det høres jo fint ut at de er opptatt av maten vi spiser, psyken, søvn, sex og stressmestring. Men det er ikke nok å være opptatt av det, alt må nemlig måles med regelmessige blodprøver, avførings- og urinprøver og bruk av instrumenter som sporer og måler hva som skjer gjennom søvn og fysisk aktivitet. For meg høres dette nærmest ut som en heltidsjobb.

Vi får også gode råd av disse damene ved siden av kosthold og søvntips. Begynn enkelt sier de, ta for eksempel vitaminmangel (som om vitaminmangel er hyppig hos middelaldrende norske kvinner), ta en tur til fastlegen og få tatt en blodprøve “av alt” så du vet hvor du er og hva som kan forbedres. Videre anbefaler de å dempe morgenstresset:”Sett deg ved bordet og planlegg dagen, skriv dagbok og tenn stearinlys. Deretter kan du legge inn 10 minutter yoga. En fin start på dagen”. Jeg ser for meg flertallet av norske kvinner, middelaldrende og eldre som starter arbeidsdagen på den måten.  Men selvfølgelig, er man høypriviligert som jeg antar disse kvinnene er så kan det kanskje høres fint ut.

Personlig vil jeg på det sterkeste advare mot denne selvsentrerte og på mange måter skadelige trenden. Vi skal absolutt spise sunt, bevege oss mye mer og sørge for nok søvn. Men dette kan vi gjøre uten jevnlige målinger og duppeditter som forteller oss om hvordan vi sover eller stresser. Vi skal ikke være mennesker som bruker all vår til på selvrealisering og egen helse. Til det har livet så mye mye mer å by på.

Hilsen en virkelig oppbrakt Ragnhild

For gammelfeministen som sto på barrikadene for selvbestemt abort i 70-årene er det nærmest utrolig at vi ikke er kommet lenger. De to siste gangene abortloven ble brukt i det politiske spillet var i 2014 og 2018 da Erna Solberg fristet KrF med en innstramning i abortloven i bytte med politisk innflytelse. Dette skapte berettiget raseri og store demonstrasjoner. I 2014 sto slaget om reservasjonsretten, dvs om fastlegene skulle ha rett til å reservere seg mot å henvise abortsøkende kvinner til å få utført abort. Dette forslaget ble droppet etter alle protestene og Erna Solberg kunne sukke på TV og undre seg over hva vi bråkte for. Dette er ti årene siden og verden og helsevesenet er gått videre. Nå foretas de aller fleste tidligabortene (før 12 svangerskapsuke) medikamentelt og dette er de aller aller fleste aborter som foretas. Selvbestemmelse før 12 uke er vel etablert og liten uenighet om. Selv om KrF gjerne skulle skrotet hele selvbestemmelsen innser de at her står de ganske alene og vil aldri få en slik innstramning igjennom.

I 2018 ble abortloven igjen gjenstand for politisk frieri. KrF var i forhandling med Erna Solberg om regjeringsdeltakelse og hadde som krav å endre eller helst skrote paragraf 2c i Abortloven. 2 c omhandler mulighet for abort etter uke 12 hvis det er påvist skade på fosteret. Solberg åpnet for forhandlinger om abortloven, noe Kjell Ingolf Robstad som ledet høyre fløy i KrF tok som en mulighet for å gjøre tilgangen til abort vanskeligere. Det hele endte med at KrF gikk inn i regjering på borgerlig side og som takk for hjelpen fikk de en liten seier ved at selvbestemt tvillingabort ble avviklet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå har det dukket opp nye muligheter for å bruke abortloven politisk. NOUen Abort i Norge – ny lov og bedre tjenester som ble overlevert rett før jul anbefaler en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker.  Slikt blir det bråk av, og skaper politisk hodepine for nåværende regjering. Leder i KrF, Olaug Bollestad har allerede flagget at hun ønsker Erna Solberg som statsminister etter valget i 2025. Diskusjoner om innstramning eller utvidelse av abortloven er en vinnersak for KrF og egnet til mobilisering. Greier KrF å komme seg over sperregrensen vil det ha stor betydning for de borgerlige.

Så nå venter vi i spenning på hva regjeringen vil gjøre. Vil de som AP ønsker gå inn for en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker slik Utvalget anbefaler og argumenterer godt for eller vil de legge saken i skuffen for å unngå friksjoner med regjeringspartner SP (som ikke ønsker en utvidelse av selvbestemmelsesretten) og ikke gi KrF en gladsak å mobilisere på før valget. Dette skriver Helge Simonnes om i Dagsavisenhttp://Abort en joker igjen? Abortsaken kan nok en gang bli en vinnersak for Kristelig Folkeparti.

Uansett hva som skjer, som vanlig er det abortsøkende kvinner som er de tapende. Det er deres liv og fremtid som ligger i potten når politikerne vurderer hva som gagner dem, politikerne, mest.

Hilsen en oppgitt Ragnhild

Svaret er ja og det skal jeg nå begrunne. Helsedirektoratet klassifiserer oss som gamle fra 75 års alder. Flere undersøkelser viser at underernæring er et vanlig problem særlig fra fylte 80 år. Tall fra innleggelser på sykehus og aldershjem viser tydelig at vi gamle spiser for lite og for dårlig. Det samme er tilfelle når vi bor hjemme. For lite og for dårlig betyr rett og slett for lite proteiner og totalt for lite kalorier. Tradisjonelt har de viktigste proteinkildene vært kjøtt, fisk, melk, melkeprodukter og egg.

De nordiske ernæringsrådene kom nå høsten 2023 og vil bli fulgt opp av norske råd til våren. Hva de vil gå ut på, er allerede presentert i mediene og det er ingen bombe. Vi bør spise mer fisk, grønt og mindre rødt kjøtt. Ernæringsekspertene har  faktisk tallgitt antall gram kjøtt pr uke til 350 gram eller 50 gram pr dag. Dette såkalt optimale kosthold er på bakgrunn av masse forskning internasjonalt. I store befolknings- undersøkelser viser dette lavere forekomst av livsstilssykdommer som diabetes, kreft, hjerte- karsykdommer osv., og levetiden øker.

Men tilbake til 80 år og eldre. Har vi først blitt så gamle og er rimelig friske, er det mye som tyder på at den livsstil og de matvaner vi har hatt sålangt er tilfredsstillende for resten av livet. Kostholdsrådene til gamle som etterhvert spiser for lite, bør være annerledes enn de gitt til resten av befolkningen. 80-85 åringene bør få anbefalinger om velsmakende, næringsrik kost som holder oss oppegående så lenge som mulig. Kjøtt har i varierende grad vært endel av livet vårt, så la det forbli slik.
Ernæringsrådet understreker at kjøtt inneholder endel næringsstoffer som er bra for oss. Det betyr noe for hvordan vi har det,og hva vi har krefter til i det daglige. Ultraprosessert mat som feks pølser med lang holdbarhet er nok den stygge ulven med inflammatoriske (betennelses) fremmende egenskaper. Men ett par wienerpølser i ny og ne er neppe noe problem for gamlingen. Lammekjøtt i gryte er nok dog det beste for både kropp og sjel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Velbekomme,  hilsen Thor-Øistein

Ps. Ernæringsrådene til oss gamle, eldre enn 80 år, må være annerledes enn til befolkningen ellers, som tildels spiser for mye og tildels usundt.

Vi var veldig opptatt av, og med rette, rasediskrimineringen i Sør-Afrika og apartheidlovene mellom 1948 og 1994. Verdenssamfunnet vedtok boikott og straffetiltak mot makthaverne i Sør-Afrika som til slutt endte med at de diskriminerende lovene ble slettet og den svarte befolkningen fikk fulle borgerrettigheter. I dag kjemper vi mot en annen form for apartheid uten at verden går til straffetiltak og boikott. Jeg snakker om kjønnsapartheid.

I dagens Aftenpost leser vi en artikkel skrevet av nobelprisvinner Narges Mohammadi, en artikkel som sannsynligvis er smuglet ut fra fengselet i Iran hvor hun sitter innesperret fordi hun har begått den forbrytelsen å være en kvinne som aktivt kjemper for likestilling. http://Det som skjer i Iran, må kalles kjønnsapartheid Narges Mohammadi Vinner av Nobels fredspris 2023Det hun og andre kvinner i Iran opplever er å være offer for kjønnsapartheid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mohammadi skriver at det skjer ufattelige forbrytelser mot kvinner i Iran og Afghanistan. Kvinner blir begrenset og hindret i å leve frie liv. De hindres i alt fra hvordan kle seg. hvordan ferdes i det offentlige rom, retten til utdanning og arbeid og retten til å bestemme over egen kropp. Hun etterlyser at kjønnsapartheid får status som forbrytelse mot menneskeheten. Det internasjonale samfunnet må gå sammen om å fordømme og kriminalisere kjønnsapartheid akkuret som det gjorde under overfor Sør-Afrika. Det kommer positive signaler fra FN og UN Womens administrerende direktør om å få i stand en prosess fot å nedfelle kjønnsapartheid i internasjonal strafferett.

Her hjemme har mediene og særlig Aftenposten denne høsten og vinteren hadde et sterkt fokus på æresrelatert vold og drap. I tillegg sender NRK i disse dager en serie om æresvold og tvangsekteskap. Dette er veldig bra, men så lenge ikke de skyldige blir anmeldt, eller anmeldelsene blir trukket tilbake, og denne typen kriminalitet sjelden kommer til domstolene og så godt som aldri fører til domfellelse, kommer vi ikke videre. Politiet gjør så godt de kan med de resurssene de har til dette arbeidet.

Her må vi som samfunn være mye mer på. Vi må tørre å snakke om og sette ord på hva som skjer. Vi må ikke være så livende redde for å bli stemplet for rasister at vi ikke tør å sette ord på i hvilke miljøer ære er en så viktig del av kulturen at drap kan bli resultatet. Vi skylder de unge jentene og også noen gutter som utsettes for vold, drap og tvangsgifte at vi tar problemene rundt på det dypeste alvor. Denne formen for ære og æreskultur er en forferdelig ukultur, ikke bare i vårt land, men i alle de landene hvor det praktiseres. Nå må kjønnsapartheid virkelig komme på dagsorden og føre til samme type sanksjoner og kriminalisering som apartheidregimet i Sør-Afrika i sin tid ble. Dette er feminisme på alvor

Hilsen Ragnhild

Overskriften kjenner dere kanskje igjen fra Nordahl Griegs store dikt “Til ungdommen”. Hvorfar skal det være så mye vanskeligere å snakke om fred og fredsarbeid enn om krig? Selv om vi alle selvfølgelig ønsker oss fred er det krig og krigens helter som gjelder. Dette og mange andre spørsmål tar Linn Stahlsberg opp i sin nye bok som heter nettopp “Krig er forakt for liv”.

I dag leste jeg et stort intervju med Linn Stahlsberg i Klassekampen hvor disse temaene blir tatt opp. Linn er en modig kvinne, hun står opp og frem som pasifist i en tid hvor krig dessverre fremstår som en nødvendighet. I en tid hvor NATO fremstår som et FN og i alle fall mye viktigere enn FN, hvor generalene er nærmest daglige besøkende i Dax18 og Dagsrevyen. Hun etterlyser fredsaktivistene som er de virkelig modige. I Russland og Israel risikerer man fengsel ved å kritisere krigføringen. Hvor det er dødsstraff for ikke å ville la seg være kanonføde i en kamp de ikke forstår hvorfor de må delta i. En av de mange scenene fra antikrigsfilmen “Intet nytt fra vestfronten” som gjorde sterkt inntrykk på meg var unggutten som ble skutt av sine egne for ikke å ville fortsette å kjempe klokken 21.50 den 22.11.1918. Krigshandlingene skulle som kjent opphøre klokken 22.00.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som sagt, Linn Stahlsberg er modig. Det er forferdelig vanskelig å være prinsippfast pasifist og samtidig se på Putins krigsmaskin rulle over Ukraina og hvis de seirer kanskje vil fortsette å rulle videre vestover. Men noen må tørre å si fra, fortrinnsvis noen som blir hørt i Kreml. For ikke å snakke om det som skjer i Gaza. Noen, og helst USA må tørre å si fra at dette går ikke lengert. Nå må krigsherrene komme seg til forhandlingsbordet.

Boken hennes er ment å gi ungdommen i dag informasjon om hva pasifisme er, at det å være pasifist og ikke ville bære våpen faktisk er lovlig i vårt land, heldigvis. Jeg synes det er strålende at Linn er tydelig og kompromissløs når det gjelder fredsarbeid. Likevel har jeg litt problemer nå. Skal ikke Ukraina forsvare seg mot angrep og må ikke vi i vesten støtte og hjelpe dem, også med våpen? Her klarer ikke jeg å være pasifist. Den vestlige verden står i samme skvis som venstresiden i Norge før annen verdenskrig. Da trodde man også på fred og ingen våpen, slagordet var “det brukne gevær”. Og så ble Norge okkupert. Da var det ingen som ikke syntes det var helt nødvendig og riktig å forsvare oss.

Krigen i Gaza derimot er ingen forsvarskrig. Krigen er en brutal hevnaksjon som alle gode krefter må stå samlet for å få slutt på. Her må fredsaktivistene virkelig bli lyttet til, men det ser foreløbig riktig dårlig ut. Fredsforkjemperne må se en rolle i å finne frem til strategier som får partene til forhandlingsbordet

Jeg heier på Linn og håper hun fortsetter sin modige kamp. Men jeg klarer ikke følge henne helt frem slik verden ser ut akkurat nå.

Hilsen Ragnhild

At VG gir meg økt innsikt i fysiologi og medisin, skjer ikke så ofte. Forleden skjedde det. Oppslag på forsiden gjorde meg nyskjerrig. Kollegene Svend Davanger, Geir Selbæk og psykologen Simone Grassine har vært premissleverandører og henviser til aktuell forskning.
Gjennom generasjoner har vi erfart at turer i skog og mark, og for den saks skyld havet, har vært bra for oss. Men hva er det egentlig som skjer med oss?
Begrepet, « frittflytende oppmerksom», i noe varierende form, er noe av nøkkelen til å forstå hva som skjer med oss. Vi skal ikke gå mange skritt innover i skogen før vi merker at det meste blir annerledes. Vi ser hvor vi plasserer føttene i skogbunnen, vi ser på busker, kratt og trær og vi hører skogens ro. Skogen har en egen lyd, selv uten vind i trærne og fuglekvitter. Den frittflytende oppmerksomheten, mener forskere var en egenskap som gjorde at vi overlevde for 100 000 år siden med truende villdyr på savannen i Afrika.
Forskning fra USA har vist ar vår hjerne skjerpes etter skogstur. En hukommelses test som gikk på å erindre tallrekker, viste klar forbedring. Det samme viste såkalt kreativitets-tester. Et forsøk utført i Australia viste at skjermbilde av grønn natur med blomster, bare 40 sekunder, også kunne gi noe av det samme. Er det tankene rundt tidlige naturopplevelser som dukker opp?

Shinrin Yoku, japansk skogsbading, bedrives av 100 000ener, særlig fra Tokio området, (Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere). For de fleste går det ut på, en rolig kort tur langs en sti i skogen, så rolig sitte ned for å la tankene vandre ett par timer. Og hva har japanske forskere funnet? Jo, både den fysiske og mentale helse, forbedres. Tester har også vist positive endringer med vårt immun-apparat. Det siste tilskrives dampen av kvaeliknende substanser fra trærne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For de fleste av oss blir nok skogsturene så mangt. Hvis vi ikke har musikk eller podcast plugger i ørene, så opplever vi nok nettopp skogens ro og vakkerhet. I motbakkene «går vi litt på» og hjerte og lunger utfordres litt. Luften er klar og ren og det er lite generell luftforurensning! En rekke studier viser at dette samlet er bra for vår helse, det forlenger levetiden og det kan endog være demensprofylakse. Hvilke enkeltfaktorer som betyr mest er vel egentlig ikke så farlig.

Fint å finne ting som dokumenterer at du har hatt rett i dine antagelser.

Hilsen Thor-Øistein.

I Debatten på NRK forleden snakket man om trening og fysisk aktivitet i folkehelse sammenheng. Professor og kollega Eivind Wang fortalte om 4×4 (mao intervalltrening) og antydet at dette burde være grunnlaget for at de 80% av oss som sitter stille, bør komme igang. Han avfeide temmelig bryskt podcast og nettbasert trening som useriøst. I mer enn 15 år har 4×4 trening blitt dokumenter som effektiv trening i alt fra toppidrett til rekonvalesens etter hjerte-infarkt. Men det er samtidig blitt dokumentert at å gå 20 minutter daglig pluss noe styrke-øvelelser gir stor helsegevinst for de fleste. Intervalltrening for 60 år gamle sofaslitere er utopi.
Professoren avfeide styrketrening med å si «at vi blir sterkere i musklene, og det er det». Vel, det i seg selv er bra for oss og hva vi greier å gjøre. Men flere studier viser at systematisk styrketrening, forlenger livet, forebygger mange livsstilssykdommer.

Hva annet lærte denne debatten oss? Jo, at vi ikke er kommet lenger enn at en professor i medisin (mann) arrogant kan avfeie en personlig trener og coach (ung kvinne) med at det hun driver med er useriøst og totalt uvirksomt. Budskapet til Catrine Collins var ganske enkelt at fysisk aktivitet er viktig for helsen vår og at det enkleste ofte er det beste. I en travel (kvinne)hverdag kan øvelser under veiledning fra personlig trener online være akkurat det lille som får henne opp av sofaen mellom barnepass og full jobb. Eller fra vårt ståsted som pensjonister kanskje det lille som gjør at vi tar noen øvelser i stedet for å våge oss ut i sprengkulde og glatte veier. Det jeg prøver å si er at man må leve ganske isolert i sin professorboble for å tro at veien til folkehelse via fysisk aktivitet bare går ved 4×4 trening minimum to timer i uka. Her er rett og slett det beste blitt det godes fiende, jeg synker heller ned i sofaen med en god bok før jeg kaster meg ut i intervalltrening a la 4×4.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Professoren sa at all trening må være vitenskapelig basert og at 4×4 er dokumentert i flere publikasjoner å øke den fysiske formen, studier som han til dels selv har vært med på. Han hoppet glatt over de studiene som viser at litt er bedre enn ingenting og at vi opprettholde form og helse bare ved å bevege oss regelmessig, gjerne med å ta i litt ekstra på tur i motbakker. Catrine Collins bekreftet også at hun baserer seg på veletablert og akseptert kunnskap når hun gir treningsråd. Forøvrig greidde hun å beholde roen og fatningen selv etter professorens til dels ufine angrep.

Dette innlegget er skrevet av Thor-Øistein og Ragnhild sammen etter at vi ble rimelig oppbrakt over vår kollegas behandling av sine meddebattanter, i særdeleshet hun som bedriver treningsveiledning online.