Vi fikk hyggelige presanger til jul fra barn og barnebarn. Men noe helt spesielt var det med skoskeia (skohorn) fra familien i Nordheimsund. Den er laget av landets eldste mann, 109 år gammel. Av statistikken kan vi lese at folk i Vestland fylke har lengst forventet levetid her i landet. Men at man er istand til å produsere kunsthåndverk i sitt 110 år er mer enn oppsiktsvekkende.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vidar Eide er født 3. juli 1914 i Tørvikbygd, Kvam kommune i Hardanger. Han bor fremdeles i det samme huset som han er født i på gården hvor han har hatt sitt virke  på hele livet. Det har vært smådrift med noen melkekyr, gress- og kornproduksjon. Han har vært flink med nevene og har i årenes løp produsert mer enn 20 trebåter. Mest oppsiktsvekkende to båter etter at  han ble 100 år. Litt småtteri har han også likt å drive med, bl.annet har han laget  mer enn 1000 skoskeier. Litt har han solgt men mest har nok blitt til gaver. Han er fortsatt i det lille verkstedet han lagde som 18 åring der han bruker en liten sirkelsag han selv har konstruert. I intervju med NRK og lokalavisa, tilstår han et det har kostet han et par fingre, “men det har det vært verdt”.

Han bor i huset sammen med datter-dattera og hennes familie. Han greier mye selv, men matstellet står nok familen for det meste for. Han går med 2 krykker og når føret tillater det, kjører ha en liten elektrisk scooter rundt på tunet.

Hva er mer enn rimelig enn at journalisten etter hvert spør om hva som er hemmeligheten for å kunne bli så gammel. Svaret ble “Eg har teke tida til hjelp”. Denne tida har han mer eller mindre  ubevisst brukt bra. Den fysiske aktiviteten har han greid å opprettholde. Han har endog skaffet seg et trø/trå- apparat som han bruker når han setter seg ned for å se på TV. Han har mange bøker i biblioteket sitt og har alltid likt å lese. Og ellers da? “Ingen har vel drukke så mykje mjølk som meg”, sier han, Og ikke har han drukket kaffe heller. For ballansens skyld så må nok gammeldoktern legge til at andre historier kan fortelle om hundreåringen som både har røkt og drukket brennevin hele livet. Det må nok ha noe med genetikken å gjøre også!!! Eide kan fortelle at det i hans familie ha vært flere som har passert 100 år.

Denne historien om Vidar Eide som 109 år gammel forteller om livet sitt, får meg til å tenke på Okinawa, øya i Japan med verdens eldste befolkning.Dette har selvsagt trigget forskere og deres konklusjon er omtrent som følger: De gamle er aktive i samfunnet  til siste slutt og de er fysisk aktive på alle måter. De har nær kontakt med de yngre generasjoner og har oppgaver hele livet. De spiser mye  grønnsaker, også soya. De spiser totalt lite fett og lite kalorier. Overvekt er sjelden.

Hva forteller dette oss ?.Jo, et langt liv har både med arv og miljø å gjøre. Så får vi legge til flaks og hell. Denne siste faktoren vektlegges nå mer og mer.

Men 109 åringen fra Hardanger er på alle måter et eventyr. En aktiv gammel mann som fremdeles har det bra både med hode og bein.

Hilsen Thor-Øistein som ser på dette som en inspirasjon.

‘

Rolig julaften morgen og formiddag. Lang morgenseanse med aviser og julebakst. Adventspusselet er blitt fullført. De siste julekortene pr telefon ferdig snakket. Julekaktusen som er arvet etter mor er nesten utsprunget. Og hvis dere lurer på hva som skjuler seg under sen gule plastbøtten på verandaen så er det restene av juleskinken.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går var den tradisjonelle Lille julaften med barn, svigerbarn og barnebarn, de av dem som er i Osloområdet i julen. Tradisjonen tro ble det servert sild, rakfisk og mer “barnevennlig” laks som røkt og gravet, og ikke å forglemme den enda mer tradisjonelle juleskinken. Juleskinken fortjener egen omtale, en oppskrift fra min svenske mormor, modifisert etter litt moderne muligheter. Den har ligget i sukker-saltet lake i 2 uker , kokt og griljert akkurat slik mormor og mor gjorde det. Lurer på om noen av mine plukker opp hansken etter meg. Ellers var det stor og god stemning, mye latter og morsomme påfunn, quiz og selvhjelpskurs. Sist gang ble første vers av Terje Vigen deklamert, denne gangen vers nr 2. Vi kommer neppe gjennom hele i vår levetid.

Nå sitter vi her og er bare fyllt av takknemlighet. Takknemlige for barna våre, dine, mine og vårt som ser ut til å strikose seg sammen, store barnebarn som gleder seg over å være sammen. Vi tenker nå på alle dem som ikke er så heldige som vi er, som har mistet noen nå oppunder jul, enten på naturlig måte eller voldelig. Jeg tenker på min gode venninne som tilbringer julen på sykehus med brukket ankel. Tankene våre går også utenom andedammen, til det som skjer i Ukraina og på Gaza. Det er så grusomt at det er ikke til å holde ut. Er det lov å privatisere, å feire jul med våre kjære og ha det så morsomt og hyggelig, trygt og godt? Jeg har ikke noe godt svar på dette, men velger å holde meg til det nære og ha en fin julefeiring med dem jeg er glad i.

Jeg vil med dette lille, julete innlegget ønske alle våre lesere en riktig god jul og takke for at dere er der, følger oss og kommer med kloke og gode kommentarer. GOD JUL.

Hilsen Ragnhild

Så er alle de tradisjonelle juleforberedelsene i gang. Juleskinken ligger i lake og skal kokes den 21.desember og bokgavene til barn og barnebarn lille julaften er innpakket. Mandag blir det baking med et utvalg døtre og barnebarn og så blir det å lage sild. Kjersti og jeg har laget pølser og om jeg skal si det selv, de ble “best ever”.

Nå er det tredje søndag i advent og de to gamle koser seg i fred og ro etter en veldig hyggelig førjulsmiddag med Petter, tre barnebarn og to meget aktive oldebarn på snart 5 og 3 år. Lille julaften skal bli som den pleier, men vi forbereder i rolige former. Syv uker i sofaen med benet opp har lært meg noe om hvor deilig det er å ta det helt med ro, så får tingene gå som de går.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvorfor holder vi på og styrer med disse juleforberedelsene? For min del har det med å opprettholde tradisjoner å gjøre. Akkurat slik holdt mor på i sin tid, bare mye mer enn det jeg gjør. Vi bakte berlinerkranser og hjortetakk i alle år, nå baker Kjersti, Karoline og jeg med et utvalg barnebarn berlinerkranser og julebiskotti. Etter bakingen er det rakfisk, tradisjonen tro.

Avisene er fulle av annonser for julegaver. De lokker med priskutt og forteller oss alt vi burde kjøpe, hva som er den perfekte julegaven til ham, henne, tanter og onkler, barn og barnebarn. Kjøpepresset før jul er enormt – og får alle som ikke vil kjøpe og kjøpe til å føle seg mislykket. Vi leser at nordmenn bruker store summer på kalendergaver, altså allerede før julefreden senker seg er det brukt masse penger på disse kalendrene. Jeg må innrømme at jeg har fått en julekalender av Kjersti.  24 små konvolutter med brikker som skal bli til et ferdig puslespill 24  desember. Jeg koser meg med dagens brikker som den ivrige pusler jeg er.

Men tilbake til kjøpepresset. Undersøkelser viser at vi stort sett ikke er så opptatt av gaver. Det folk flest forbinder med julen og gleder seg til er å spise god mat og være sammen med familie og venner. Jeg leste en artikkel for sirka en uke siden, en skribent som har sett seg lei på gavepresset. Hun ville hverken gi eller få gaver i år og det fortalte hun familien gjennom innlegget i avisen. Det er en hyggelig tradisjon å utveksle gaver med sine nære og kjære, men det må ikke resultere i kjøpepress og stress. Stort sett tror jeg de fleste holder gavepresset på et rimelig nivå. Selv om forretningsstanden håper på stor omsetning i forbindelse med julen bør de forstå og innrette seg etter at pengene ikke sitter like løst som før etter prisøkninger og renteheving. Alle de glorete annonsene for alt vi burde kjøpe koster jo også. Lurer på om de lønner seg.

Det er enda en uke igjen til julaften så jeg venter med å ønske dere alle god jul.

Hilsen Ragnhild

I dag, 10 desember deles Nobelprisene ut. De aller fleste i Stockholm med megen pomp og prakt, men vi har altså fått æren og gleden av å dele ut fredsprisen etter Alfred Nobels ønske. Det skjer i Oslo Rådhus i en stor og vakker sal, fullt på høyde med det Sverige har å by på.

I år gikke fredsprisen til Narges Mohammadi, iransk kvinneaktivist som alle vet sitter i iransk fengsel med en dom på veldig mange år og 154 piskeslag. Ingen kan overleve 154 piskeslag. Narges Mohammadis barn, tvillingene Kiana og Ali, tok i mot prisen på morens vegne og leste talen Narges hadde fått smuglet ut av fengselet. Det var en uvanlig sterk tale hvor den fengslede fredsprisvinneren feller en hard dom over det styrende religiøse regimet som hun sier har liten respekt og støtte i folket. Hun ber også verden reagere og gi sin støtte til dem som prøver å endre Iran. Menneskerettighetene i Iran er under mangesidig press fra undertrykkende krefter. Hun oppfordrer vesten til ikke å forsinke demokrati og menneskerettighetermed strategier som bidrar til å videreføre Irans styresett.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I kveld fikk vi vanlige mennesker anledning til å hylle fredsprisvinneren. Møte på Jernbanetorget med sterke appeller og kunstneriske bidrag. Deretter fakkeltog opp Karl Johans gate til Eidsvolls plass foran Grand hotell. Det var betagende å være del av en menneskemasse på ca1500 som gikk med fakler for å hylle en modig kvinne, men også for å protestere mot et inhumant, gammeldags prestestyre som undertrykker alle borgere og særlig kvinner som ikke har noen rettigheter under en slik islamistisk styreform.

På slaget 19.00 kom Narges to barn og ektemannen ut på balkongen og tok i mot hyllesten. Det var en opplevelse for oss som sto der og ropte Kvinner, liv, frihet. Hvilken opplevelse det må ha vært for to 17-åringer som ikke har sett moren sin på 8 år kan vi bare tenke oss. Narge Mohammadis bilde var projisert på veggen på Grand – bare utrolig vakkert.

Og i Stockholm får Jon Fosse sin Nobelpris. Dette er en stor dag.

Hilsen Ragnhild som måtte dele opplevelsen av å være med på feiringen av Narges Mohammadi.