Dette er ikke en politisk blogg – i alle fall ikke en partipolitisk. Men det er ikke til å unngå at alle landsmøtene, for ikke å snakke om LO-NHO oppgjøret som førte til en fire dagers streik, blir en viktig del av mediehverdagen vår. Så kan vi sitte med morgenkaffen og enten få den i halsen eller nyte den med smil om munnen.

Jamen er det mye å ergre seg over allerede selv om AP og Høyre enda ikke har hatt sine landsmøter. Lekkasjer er det nok av, og tabloidpressen kan gasse seg i millionærer i partiledelsen og manglende geografisk representasjon i et av styringspartiene. Dessuten blir det litt komisk når landbruksministeren i forkant av landbruksoppgjøret forteller oss at en måltid uten kjøtt ikke er middag og dessuten tar ernæringsekspertene feil når de sier at vi bør spise mindre rødt kjøtt. Personlig stoler jeg mer på ekspertene i de nordiske vitenskapskomiteene enn på en landbruksminister fra Senterpartiet når det gjelder ernæring, helse og bærekraft.  At de nordiske næringsanbefalingene også skal ta hensyn til klimaavtrykk synes å være uinteressant for vår landbruksminister. I dagens Klassekampen skriver Audun Lysbakken i en kommentar at han tar en vegetarmiddag til ære for Landbruksministeren – kanskje vi skal gjøre det samme?

En annen sak som opprører meg er når UDI ber om amnesti for en rekke personer som venter på å få sak om tilbakekallelse av oppholdstillatelse avgjort og den politiske ledelsen ved Justisdepartementet vender tommelen ned. Det blir enda klarere for meg at UDI jobber etter regjeringens bestemmelser og at det er ganske urettferdig å anklage UDI når vi/jeg mener de er alt for harde i klypa og bestemmer seg for å sende ellers godt integrerte personer ut av landet. Det var Høyre/FrP-regjeringen som ba UDI bruke ressurser på å gå igjennom gamle saker om oppholdstillatelse for å se om det muligens kunne ligge noen feilopplysninger der som kunne føre til tilbakekallelse. Det er den nåværende regjeringen som sier at vi skal ha en streng og rettferdig asdylpolitikk og helt glemmer at den også skal være human. Nå er UDI overarbeidet, saker fra før 2018 ligger på vent og nye saker blir ikke behandlet. Med andre ord er saksbehandlingstiden langt fra tilfredsstillende. NOAS kan fortelle at når oppholdstillatelse blir tilbakekalt er det slett ikke slik at personene det gjelder forlater landet. Mange blir igjen som papirløse og vi mister godt integrerte personer som arbeidet og betalte skatt. Men litt hjelp fra et Senterpartiledet justisdepartement er det altså ikke å få.

Det er ikke bare i det politiske liv det verserer saker som kan få morgenkaffen til å sitte fast i halsen. Idretten har som kjent høy status i det norske folk – i alle fall blant den mannlige delen – og vervet som idrettspresident er tydeligvis også ettertraktet. I juni er det nyvalg av president på Idrettstinget og valgkomiteens flertall har valgt å vrake den sittende presidenten til fordel for Zaineb al-Samarai, norsk jurist og politiker. Hun er styreleder i to styrer og styremedlem i tre, deriblant Norges Idrettsforbund og Idrettens Studieforbund. At Håndballforbundets leder velger å nedsnakke henne som en lettvekter uten ledererfaring faller på sin egen urimelighet og er høyst umusikalsk. De av oss som følger litt med i idrettens mange organer og deres krumspring husker da den sittende presidenten ble valgt for fire år siden var det nettopp med støtte fra det mektige håndballforbundet og med god hjelp fra et godt betalt kommunikasjonsbyrå. Nå er det er grasrotopprør til støtte for Zaineb, viktig med tanke på rekruttering nye og unge krefter i styrende organer. Zainebs styrke er først og fremst å legge til rette for breddeidretten her i landet ettersom toppidretten allerede klarer seg rimelig bra. Her i huset heier vi på henne.

Hilsen Ragnhild

Mandag 16.april skjedde det. Etter en fantastisk, men kald påske fikk vi en kald og våt uke, en uke vi nesten ikke trodde på at det skulle kunne bli vår igjen. Men så var våren der. Solen skinte, gradestokken arbeidet seg oppover og svarttrosten sang av full hals. Samme dag kom alle bussrutene vi bruker med nye elektriske busser og som toppen på det hele får jeg rabatt på alle bussreisene mine, mer rabatt jo mer jeg reiser. Jamen er jeg/vi heldige som bor i Oslo. Disse tre dagene er det blitt varmere og varmere, vinterklærne legges bort og sommerklær kommer frem. Akerselva går som rene Niagara, så snøsmeltingen er nok i full gang. I løpet av disse dagene er det blitt grønt på busker og trær og det som var skittengrå gressmatter begynner også å grønnes med små tuer av scilla og gullstjerner. Verandakassene har fått nytt liv med stemor og påskeliljer og stuen vår ser ut som et drivhus med tomatplanter og basilikum i mengder. Ja nå er våren her, for vi er optimister, når våren først viser seg håper og tror vi den er kommet for å bli.

Men ikke alle kan glede seg i det fine vårværet. I dag leser jeg i Klassekampen om Rukshana som bor en halvtimes vei utenfor Oslo med mann og to barn. Begge tilhører den afghanske minoriteten hazara. Mannen kom til Norge, søkte og fikk asyl i 2003 og Rukshana fikk innvilget søknad om familiegjenforening i 2012. Siden har hun lært seg norsk, er i fast jobb og engasjerer seg i nærmiljøet, skole og barnas fritidsaktiviteter. I påsken fikk Rukshana et brev fra UDI med beskjed om at oppholdstillatelsen var trukket tilbake og hun måtte forlate landet innen 24.april. Begrunnelsen er at UDI har mistanke om at hun egentlig er pakistaner og ikke afghaner.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Rukshana er født i Afghanistan, men familien dro over grensen til Pakistan pga forfølgelse da hun var 3-4 år. Minoriteten hun tilhører er forfulgt og utsettes for overgrep både i Afghanistan og Pakistan. Når Rukshana sier hun ikke har pakistansk pass sier UDI at det kan hun skaffe seg. Hvorfor skal hun det da hun hadde et Afghnsk pass?

Slik jobber UDI. Man kan få mistanke om at deres viktigste oppgave er å gå alle gamle søknader og innvilgete oppholdstillatelser etter i sømmene for om mulig å oppspore feil og mulighet for å sende noen ut av landet. Det snakkes om lang saksbehandlingstid for søknader om familiegjenforening og oppholdstillatelser, ikke så rart når så mye ressurser brukes på å mistenkeliggjøre dem som allerede er her.

Rukshana kunne da hun søkte om familiegjenforening legge frem afghansk pass og fødselsattest. UDI tror at papirene er falske. Det er altså slik at når UDI har mistanke kan det bli fatalt for slike som Rukshana, Rukshana sier noe annet, men blir ikke trodd. UDI skal vi imidlertid tro på, når de har en mistanke.

Det dreier seg her om en afghansk kvinne som har bodd i Norge i ti år, snakker norsk og er i fullt arbeid. Hun har mann og barn som er norske statsborgere og er godt integrert i det norske samfunnet. Og hun skal altså kastes ut pga av en mistanke, jeg gremmes og skammer meg over hvordan vi som samfunn behandler andre mennesker.

Påskehøytidens religiøse innhold er det kanskje ikke så mange som tar inn over seg. Det at vi har en gudstro, at vi tror på noe som er større enn oss selv, har blitt en slags privatisering av religiøsitet, som noen av oss erkjenner kan være der. Paven sier selvsagt mye riktig i sin nyttårstale, men han er og blir håpløst gammeldags, særlig i synet på prevensjon og abort. Vi kan jo også tvile på hvor det bærer hen med at den ortodokse kirkens overhode i Russland velsigner en angreps-krig og at israelske jøder stormer den aller helligste moskeen i Jerusalem.

Vi har hatt rolige og fine dager på Norefjell. I mer enn 50 år har vi vært der og aldri har vi opplevd maken. Masse snø, kaldt om nettene, milde dager i solskinnet og strålende skiføre. For noen av oss,( les TØ) har turenes lengde vært beskjedene, men har gitt flotte opplevelser. Lange hyggelige måltider med familien som ellers travle hverdager ikke gir tid til, gjør godt. De som ikke er rundt oss,  holder vi kontakt med på SMS, Mail eller telefonen. Selvsagt kan det siste overdrives, men jeg tror bestefar har funnet en rimelig balanse. Det er kanskje en form for kontroll, men for meg har det vært spennende å følge barnebarn som bader i havet på Jomfruland, er på randone-ski i Troms, er på treningsleir på Mallorca, eller er i en ganske vanlig alpinbakke, eller rett og slett har det fint med venner.

Nå, 2. påskedag, sitter vi hjemme i sofakroken, vi leser og skriver litt. Litt krim og litt annet. I tillegg har det selvsagt blitt litt spenningsserier på TV. “Hendelser ved vann”, basert på Kjerstin Ekmanns roman, med bla Rolf Lassgård var praktfull. “Shetland”, strømmet fra NrK-TV, lå ikke langt etter. Den hadde passelige doser av hva klimakriminaltet kan ende opp med. Og en kjærlighetshistorie som ender godt.

Så til slutt, litt om egen dumskap. Skiløypa krysset en holkete strødd vei og da tar man av seg skiene. Men ikke jeg denne gangen. Skiene opp i lufta, jeg på ryggen med ett par ribbeinsbrudd. Det gjør vondt og det tar tid før bein gror. Skisesongen er over og det er greit nå.

Hilsen en takknemlig Thor-Øistein

Vi er midt i den stille uken og her hjemme på Lilleborg er det VELDIG stille. Vi startet påsken torsdag før palmehelgen og i følge en av våre døtre kan vi sette palme foran og da er det påske. Altså palmetorsdag.

Vi har en hyggelig tradisjon med noen Norefjellvenner palmefredag. Så derfor kjørte vi opp til Norefjell torsdagen for å få med oss en fin skitur fredag før middag hos hyttenaboer og venner ikke så langt unna. Bortsett fra koronaårene har vi de siste i alle fall ti årene møttes til middag palmefredag, en middag som går på omgang blant oss og alltid er veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Denne førpåsken har vært helt fantastisk – sol fra skyfri himmel hver dag og så kjølig både om natten og tidlig på dagen at føret er typisk blå-swix, selv om vel de færreste bruker så gammeldags skismøring lenger. Vi har imidlertid fortsatt den type skismøring på hytta og med kyndig bruk av personlig smører Thor-Øistein ble det perfekt for føret. Vi har hatt kjempefine skiturer og Thor-Øistein har gått lenger enn han trodde han ville klare. I fjor trodde han han måtte sette bort skiene for godt, i år har han hatt ski på beina 40 ganger. Vi har til og med klart å krabbe oss opp de 2-300 høydemetrene opp på fjellet.

Etter tre dager på skikkelige skiturer, dvs fredag, lørdag og palmesøndag, syntes Thor-Øistein det var tid for en hvile- og restitusjonsdag for ham. Da jeg kom tilbake etter min skitur gikk han ut for å gå en liten tur rundt myrene. Det skulle han ikke gjort. På vei tilbake skulle han krysse en isete vei og selv med stor forsiktighet forsvant skiene under ham og der lå han på ryggen. Mobiltelefon og jeg var på hytta, men han klarte nå å komme seg opp og tilbaketil oss. Det gjorde vondt og diagnosen var klar: Ribbeinsbrudd og sår på albuen. Som doktorer flest hadde vi lite remedier for sårstell på hytta, men vi fant da litt og fikk plastret som best mulig. Dette var dagen vi hadde planlagt å kjøre hjem så vi dra av gårde i kveldingen.

Som alle som har brukket ribbein vet så gjør det bare litt vondt de aller første dagene. Men dag tre kommer smellen og det gjorde det her også. Dagen etter vi kom hjem tok han seg like godt en skitur på Mylla (med en stav), men så kom smertene. Heldigvis har vi fortsatt et lite lager med smertestillende så vi klarer oss forhåpentligvis over påsken.

For å si med Pollyanna – det er så mye å være glade for. Selv om Thor-Øistein har mye vondt og trenger endel hjelp så vet vi at dette er noe som går over. Det kan dessverre ta litt tid, men det kunne gått så mye mye værre. Lårhalsbrudd for eksempel med alt det medfører. Vi kan trøste oss med at beinsubstansen hans er god og sannsynligvis klarer seg bar noen år til. Et slikt fall er nemlig ikke å spøke med og vi forteller hverandre hele tiden at vi må ikke falle. Og så faller vi likevel.

Riktig god påske til alle enten dere er hjemme eller bortreist – og husk på å holde dere på beina.

Hilsen Ragnhild