Er vi nordmenn både bortskjemte og sære ?

sau se rett i kamera.jpg

Vi nordmenn har det bra. Vi skårer topp på en rekke lister i verden. Vi tjener mest, vi er verdens mest fornøyde befolkning (med oss selv?), vi lever nesten lengst, vi har det beste helsesystem og vi er verdens ledende sportsnasjon (befolkningens størrelse tatt i betraktning). Alt dette tar vi etterhvert som en selvfølge.

Så til våre utfordringer. Vi leser nå i avisene at vi nærmest har spist opp alt kjøtt fra kyr og okser. Mye av kjøttet fra kua har nok blitt solgt som oksekjøtt, det er jo ikke så stor forskjell på smaken likevel. Hva gjør vi så? Med stor sansynlighet skal vi  importere oksesteik og -biff fra Tyskland. Greit for tysk landbruk, men hva for oss ? Denne importen er ikke nettopp kortreist og dyra er hovedsakelig foret opp med karaftfor fra Brasil. Dessuten har vi høykvalitets kjøtt nok, men fra andre dyr. Kan vi endre litt på menyen?

I mars 2020 skrev jeg nettopp her på bloggen vår om reinsdyrkjøtt. Det er godt, det er sunt og det er viktig at vi tar vare på denne næringen med omlag 250 000 tamrein. Jeg har sjekket denne høstens tall som forteller oss at lagrene i de store fryseriene har mer enn rikelig til oss alle.

Men det er vårt forhold til sauekjøttet som også er vanskelig å godta. I løpet av de senere  årene spiser vi så å si bare lammekjøtt. Dvs dyr som slaktes før de er 1 år gamle. Kjøttet fra den voksne sauen (1-4 år gamle) kaller vi fårekjøtt og det blir stort hengende på fryselageret. I høst var det 20 000 skrotter eller 620 tonn.  Mesteparten blir hengende og når datostemplet viser utgått, blir det destruert! Kokker og andre som har greie på det sier at de knapt kan merke forskjell på lamme- og fårekjøtt. Og hvis det er noen forskjell, er det i favør av at fårekjøttet som kan ha et snev av viltsmak!

En aktiv landbruks- og helsepolitikk burde med informasjon få oss til å vri kjøttforbruket vårt bort fra fjøset til utebeitende sau. Hva med sauekjøtt på billigsalg om høsten?

Hvor absurd det hele er, ser vi når det nå Importeres lammekjøtt fra Island. Ifjor importerte vi kjøtt fra New Zealand før vi destruerte vårt eget fåre/sauekjøtt. Dette destruerte kjøttet er forøvrig først subsidiert ved at bondet får fast beløp for hver hver fødte sau.

For å begynne et sted, la oss spørre i butikken etter fåre/sauekjøtt til fårikålen vår. Som sagt, smaken kan bli ett hakk enda bedre enn når vi bruker lamme-kjøtt.

Hilsen Thor-Øistein som stadig undres.

Jeg lurer på så mye. Og jeg ergrer meg lite.

Vi kaller dagene våre ” i disse korona tider” og “disse usikre tider”, og det har vi vendt oss til å leve med. Er vi av de heldige med rimelig god helse, kan vi fremdeles gjøre mye hyggelig og attpåtil spennende. Det blir bøker, vi ser noen venner, barn og barnebarn, og vi  drar på tur. Selvsagt tar vi våre forholdsregler, både av hensyn til andre og oss selv. Når jeg ser på ting vi kanskje kunne ha gjort, reiser f.eks, så hadde det for det meste blitt repetisjonsøvelse av tidligere opplevelser, og er det nødvendig da?

I Norge må vi ha gjort utrolig mye riktig i forbindelse med Pandemien. Pr idag er det 13400 bekreftet smittede og 270 døde. Samtidig kan vi lese at det Spania bare i igår var 240 dødsfall. Hvorfor de store forskjellene? Spanjolene bruker også maske og har innført nødvendige isolasjonstiltak og karantene. Vi vet at faktorer som dårlige sosiale forhold, trangboddhet ol spiller inn. Men det burde ikke være så store forskjeller på levekårene i Norge og Spania. Og forskjellene rimer dårlig med observasjoner vi feks gjør i våre rusmiljøer. Få blir smittet og få dør. I noen afrikanske land hvor store deler av befolkningen lever i stor fattigdom, med alt dette medfører, ser vi også noe av det samme med lite smitte.

Jeg leste senest igår at franske forskere mente å kunne påvise forskjellige mutanter av det aktuelle virus, Sars cov 2. Man har i lengre tid forventet at dette koronaviruset kunne mutere til både snillere og sintere varianter. De aktuelle forskerne mente å kunne påvise at nettopp virus-varianten som var mindre virulent, kunne være årsak til at færre av de smittede døde i enkelte områder. Denne mulige utviklingen har vi lenge håpet på, så vi får at dette kan bli virkelighet over det hele.

Covid-19 vaksinen kommer nok til Norge over nyttår etter kjempeinnsats rundt på forskninglaboratoriene. Det tar nok såpass tid for å være trygg på sikkerhet og mulige bivirkninger. At russerne og Trump setter igang med massevaksinasjon etter å ha tatt noen snarveier, får være så sin sak.

Hva er det så som gjør hverdagen litt spennende og utfordrende? Jeg er rundt og følger med på ungdommens aktiviteter. Dvs de fleste er i barneårene. Denne uken har vi sett Iben som keeper i fotball, Jørund som hardtspillende midtbanespiller, Hedda som sprinter og hekkeløper, Kaspar som back på ishockey laget. Kaspar ble bare kjørt til banen. Av smittehensyn fikk ikke gamledoktern slippe inn, selv med maske. I unnarennet i hoppbakken er det greiere med smittereglene. Hoppingen til Jarl er strålende på plast i Midtstubakken. Jeg gleder meg til resten.

Artig å få være med på alt dette og slik håper jeg det fortsetter.

Hilsen Thor-Øistein

Skal vi fortsatt smøres med olje?

Fra verandaen vår på Sagene ser vi ut på trærne langs Akerselva i fantastiske høstfarger. Vi gleder oss over høstdager med sommertemperaturer både her hjemme og på fjellet, men med en uro over at temperaturen på jorden stiger og stiger. Og det er grunn til bekymring, nesten alle er enige i det, selv om noen ganske få, også her hjemme, påstår at global oppvarming er “fake news”, selv om det nå er vist at isen i arktis er på sitt nest laveste noen sinne.

Vi som er pensjonister i dag kan glede oss over den velstanden vi har vært vitne til og vært med på. Våre barnebarn kan akkurat i dag glede seg over det samme, men hvordan vil livene deres være når de blir voksne og må se på resultatet av vårt vettløse misbruk av jordens resursser for nye generasjoner?

“Alle” er enige om at oljebruken må reduseres, at fossil energi må fases ut til fordel for grønn energi. Men så stopper enigheten. For hvor vanskelig er det ikke å få oss som lever i dag til å innse at vi må legge om stilen? Og hvilken regjering tør å fortelle folket at det er slutt på den eventyrlige pengebruken som oljen har gitt oss muligheten til?

Det er vanskelig for en gammel kvinne som meg å forstå hvordan våre myndigheter kan snakke varmt om det grønne skiftet samtidig som de lyser ut nye oljeletefelt på norsk kontinentalsokkel. Samme myndigheter sendte ut et høringsnotat med frist 24 august om 25 konsesjonsrunde: 11 blokker i Norskehavet og hele 125 i Barentshavet. Vi kan forvente nye lisenstildelinger, dvs startskudd til boring etter mer olje, når som helst. Eksisterende oljefelt, som Johan Sverdrup, kan forsyne oss med olje i minst 20-30 år fremover, hvorfor i all verden må vi bruke massevis av resursser på å lete etter mer olje? Spesielt siden dette er statlige penger, dine og mine skattepenger, som finansierer letingen etter at oljelobbyen greidde å utmanøvrere flertallet på Stortinget til å gi oljeinvestorene en gavepakke i form av fravær av økonomisk risiko for de private investorene i oljeleting. Ansvarlige miljøforkjempere sier ikke at vi skal skru igjen oljekranene nå, de sier bare at vi må konsentrere oss om de olje- og gassfeltene som allerede er funnet og la resten bli liggende i bakken (eller på havets bunn). Men når NHO og LO går sammen og truer med massive tap av arbeidsplasser i leverandørindustrien hvis vi ikke fortsetter å bore etter olje, ja da bukker og nikker Stortinget og glemmer alle fagre ord om miljø, omstilling og det grønne skiftet.

For meg er det helt uforståelig at et selskap som Equinor som har tapt milliarder på miljøfiendtlig oljeleting på den andre siden av jordkloden skal få lov å være med og sette agendaen for norsk oljepolitikk. Men det kan jo skrives bøker om alt jeg ikke forstår.

Hilsen Ragnhild, oppgitt og litt opprørt (som alltid)

Solidaritet med opprørske kvinner

Forrige uke var travel – først avslutning av sommeren på Bråtane med stenging – noe jeg ikke skal skrive om her. Så en flott femtiårsfeiring av Nyfeministene med et seminar til å bli klok av samtidig med et herlig gjensyn med gamle (og noen unge) feminister. Heller ikke det skal jeg skrive om selv om jeg vil ta utgangspunkt i seminarets siste taler, Sofia Srour, 26 år gammel norsk-libanesisk samfunnsdebattant og en av de skamløse jentene. Hun holdt et strålende innlegg om hvordan livet som muslimsk innvandrerkvinne arter seg, om sosial kontroll og hvordan hennes og hennes medsøstres kamp på mange måter likner kampen Nyfeministene kjempet tidlig på 1970-tallet. De må også kjempe mot og passe seg for rett å slett å bli drept ettersom en æreskultur på ingen måte vil godkjenne det livet disse kvinnene lever og ønsker å leve. Vold mot kvinner både i og utenfor hjemmet er imidlertid ikke bare et innvandrerkvinneproblem, det er et stort problem for alle kvinner, et problem som er blitt synliggjort nettopp på grunn av kvinnekampen. Og her er ett av poengene, vi må støtte hverandre i kampen, vi fra fødselen av norske kvinner som har kommet lenger i  likestilling enn Sofia og hennes medsøstre, må rope høyt for å støtte dem. Vi kan ikke kjempe deres kamp, det må de selv gjøre, men vår tydelige støtte må de få.

http://Somaliske kvinner er et viktig integrerende ledd i Norge. Derfor må de representeres i moskeens styre. Kvinner rundt bordet, nå! KRONIKKUbah Aden, bystyrepolitiker for Oslo Ap

Mai-Bente Bonnevie og jeg hadde et innlegg i Aftenposten fredag 11.9 som en feministisk lojalitetserklæring til de somaliske kvinnene i Tawfiiq-moskeen som kjemper for likebehandling. Innlegget måtte riktignok bli barbert ned til det halve, men hovedbudskapet fikk nå bestå. Jeg tillater meg allikevel å sette inn det opprinnelige innlegget her, hvis noen gidder å lese det.

“Feministisk støtte til somaliske kvinner i Tawfiiqmoskeen i Oslo

I disse dager er det 50 år siden Nyfeministene startet sin kamp for likestilling, en kamp som var en videreføring av Kvinnebevegelsens kamp for stemmerett, for valgbarhet og en selvfølgelig plass i styrende organer i Norge. Allerede i 1975 dannet norske feminister Kvinnepolitisk Aksjon med krav om 50% kvinner i Storting, fylkes- og kommunestyrer samt andre offentlige etater. Dessuten to krav til: kvinners rett til utdanning og økonomisk selvstendighet. Vi er på god vei til at disse kravene er innfridd.

Kampen for antipatriarkaIske demokratiske strukturer i samfunnet, likeverd og likestilling for kvinner og menn har fått oss dit vi er kommet i dag. Mange av de sakene vi kjempet for er en selvfølgelig del av hverdagen i Norge.

I innvandrermiljøene er likestilling på ingen måte en selvfølge. Vi feminister er opprørte over den behandlingen somaliske kvinner med tilhørighet i Tawfiiqmoskeen blir utsatt for av moskeens mannlige lederskap. Moskeen styres av en mannsdominert klan som praktiserer en arkaisk patriarkalsk ukultur som ikke hører hjemme i et demokratisk Norge i dag. Kvinnene i moskeen blir brukt som hushjelper til rengjøring, matlaging og barnepass uten å være representert i styret eller bli hørt. Når høyt kvalifiserte kvinner henvender seg til ledelsen med ønske om medbestemmelsesrett blir de bagatellisert og tilsidesatt uten å bli vist respekt. Da kvinnene stilte et mistillitsforslag endte det med at de ble utestengt fra generalforsamlingen 8.august.

Ubah Aden etterlyser i sin kronikk i Klassekampen 26.8 om konflikten, støtte og bistand fra en norsk institusjon til en ny valgprosess for Tawfiiqmoskeens styre. slik kan moskeen komme i drift igjen med et nytt styre med kvinner valgt ut fra kvalifikasjoner. Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet er en norsk institusjon som arbeider for de samme verdiene som feministene samt fredsarbeid. Denne institusjonen som internasjonalt representerer Women International League for Peace burde kunne være en god støttespiller for de somaliske kvinnene i deres kamp.

Denne teksten er en feministisk solidaritetserklæring, en støtte til våre somaliske medsøstre. Vi kan ikke kjempe deres kamp, men vi kan bidra med våre erfaringer og vår støtte i deres kamp for selvfølgelige menneskerettigheter, for likeverd og medbestemmelsesrett.”

Vi feminister har i løpet av disse 50 årene måttet tåle mye nedvurdering og nedlatende kommentarer, særlig fra bedrevitende menn. Noen av kommentarene har gått på hvor egoistiske vi norske kvinner er som maser om likestilling – se hvor fælt de har det andre steder i verden. Det er helt riktig at kvinner har det forferdelig andre steder i verden, men for å bidra til deres kamp måtte vi først konsentrere oss om vår egen. Det er som på flyet når oxygenmaskene skal tas i bruk – ta først på din egen maske før du hjelper andre.

Hilsen Ragnhild som fortsatt gleder seg over en vellykket 50-årsmarkering.

Ultralydkontroll – helse eller uhelse?

Det er mye penger i helse selv hos oss som har et aldeles utmerket offentlig helsevesen. De som kan annonsere på førstesiden av Aftenposten er ikke i mangel av likvide midler.

Den annonsen som slo i mot meg på førstesiden da jeg tok inn Aftenposten lørdag morgen kunne fortelle meg at en ny klinikk gir 20% rabatt på Helsekontroll med ultralyd. Her var det ingen ventetid og heller ikke nødvendig med henvisning. Tilfeldig? Neppe. For hvis henvisning hadde vært nødvendig og fastlegene måtte inn i bildet ville dette tilbudet avgått ved døden nærmest umiddelbart. Et slikt tilbud er absolutt ikke forenlig med god helseskikk og slett ikke legeforeningens opplysningskampanje “Gjør gode valg”. Her vil jeg skrive litt om hvorfor det er slik.

Det er naturligvis ikke noe galt i å ta hensyn til helsen sin, være oppmerksom på mulige symptomer på sykdom og oppsøke lege når man tror man kan være syk. Det finnes også programmer for forebygging av sykdom som innvolverer spesifikke tester av ellers friske mennesker. Eksempler på slike er mammografi for å påvise brystkreft i tidlig stadium, coloskopi for å oppdage tykktarmkreft og celleprøver av livmorhalsen for å nevne noen. Dette er undersøkelser som er godt dokumenterte som nyttige for å forebygge sykdom (selv om mammografi er gjenstand for ulike oppfatninger om nytten, her strides de lærde). Det som blir helt feil når det stadig dukker opp private sentre som spiller på vår frykt for sykdom og ønske om å kunne være 100% sikre på at vi er friske, er ikke målrettede undersøkelser av friske mennesker.

Ultralydundersøkelser er et viktig verktøy ved undersøkelser av en rekke organer og lidelser. Men når ultralyd tas i bruk for å lete planløst etter tegn på sykdom hos friske mennesker kan det virke helt mot sin hensikt. Det vil alltid kunne finnes små eller større avvik fra det “normale” som ikke nødvendigvis er tegn på sykdom. Ved å bruke ultralyd uten å lete målrettet i forbindelse med symptomer vil slike funn kunne føre til en rekke uhensiktsmessige videre undersøkelser som i sin tur kan være direkte helseskadelige. Menneskekroppen er ikke en maskin som kommer ut fra et samlebånd hvor alle deler er nøyaktig like.

Legeforeningens kampanje “Gjør kloke valg” var nettopp laget for å forhindre unødige undersøkelser som i beste fall ikke gir noen gevinst, i værste fall er direkte skadelige. Når noen kolleger ønsker å slå (økonomisk) mynt på vår alles engstelse for sykdom, så gjør de oss en gedigen bjørnetjeneste. Så mitt råd er: La deg ikke lure av annonser som viser vakre friske mennesker som angivelig lar seg undersøke med ultralyd uten å ha symptom på sykdom, lytt heller til kroppens egne signaler – det er det aller tryggeste.

Hilsen Ragnhild som opprøres av hvordan medisinsk kunnskap misbrukes.

Sportsvasking

I dag var det igjen demonstrasjon foran den SaudiArabiske ambassaden. Vi var flere enn det ser ut til på bildet, men avstand og smittervern ble praktisert. Som alle tidligere fredager ropte vi “Free Raif Badawi” og “Free all prisoners of concience. Dette har vi holdt på med i regi av Amnesty i 5 år. Selv om Saudierne lukker ørene er de ikke immune overfor internasjonal fordømmelse. De gjør alt de kan for bedre sitt omdømme  for å få vesten til å tro at de er en fredselskende likestillingsnasjon som følger menneskerettene. Her kommer hvitvaskingen inn.

I dag var de appell ved Håvar Melnæs, redaktør i Norges eneste seriøse fotballmagasin, Josimar. Han kunne fortelle hvordan stater vi nødig vil sammenlikne oss med, bruker sport og idrett for å sminke sitt omdømme, bl.a. Saudi Arabia. Det er mange eksempler på sportsvasking som det kalles – nemlig hvitvasking av menneskefiendtlige regimer ved hjelp av store sportsarrangementer.

Her er eksemplene mange. Det mest nærliggende akkurat nå er fotball-VM i Qatar. Alle vet at Qatar bruker slavearbeidere som lever og arbeider under de mest forferdelige forhold til å bygge stadier og andre faciliteter til VM i 2022. Og nesten ingen sier noe. Norges fotballforbund sitter helt stille i båten og kommer til å sende utøvere til et arrangement som burde vært boikottet.

Det var nære på at SaudiArabias kronprins fikk kjøpt den engelske premier league klubben Newcastle United gjennom sitt Public Investment Fund. Store internasjonale protester fra menneskerettsgrupperinger førte til at kronprinsen trakk budet sitt til stor skuffelse for Newcastle fans som så for seg mange friske penger til klubben. De mange og uhyrlige menneskerettighetsbruddene i SaudiArabia kunne ikke trumfe utsiktene til mer penger til fotballen.

Andre nærliggende eksempler er Kina som soler seg i glansen fra sommerOL i 2008, et OL som førte til at en million kinesere ble tvangsflyttet fra sine hjem for å gi plass til lekene. Ingen nasjoners idrettsforbund lot til å la seg skremme bort fra å delta eller tok dette opp med kineserne. Og nå, når vi vet hvordan Kina behandler sine minoriteter som Uigurene, er Kina tildelt vinterOL i 2022. Dit reiser norke utøvere uten å tenke på at de er med på en gedigen sportsvasking.

At internasjonal og nasjonal idrett er med på denne groteske sminkingen av regimers omdømme er helt enkelt ufattelig. De gjemmer seg bak at idretten er samlende og bra for integreringen, hvilket er riktig. Men disse store idrettsarrangementene som OL og VM i land som undertrykker befolkningen er hverken samlende eller bra for integreringen. Det er rett og slett skammelig at Norges fotballforbund ikke setter foten ned og nekter å være med på et VM som bygger på slavearbeid. Likeledes kunne Norges olympiske komite være i front for å peke på hva Kina gjør med sin befolkning for å kunne sole seg i glansen fra et OL. Men der er de ikke,

Hilsen Ragnhild som lar seg opprøre over unfallenheten i idretten.