Vi må redde det normale

BARN OG PILLER

NÅ SKAL JEG SKRIVE OM TENDENSEN TIL Å SYKELIGGJØRE NORMALE AVVIK OG SETTE UNØDIGE DIAGNOSER. EN KONSEKVENS AV DETTE ER AT DEN FARMASØYTISKE INDUSTRI FØLGER OPP MED FORSLAG TIL MEDIKAMENTELL BEHANDLING SOM KAN VÆRE HELT UNØDVENDIG.

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Aftenposten 24. mars der Finn Skårderud intervjuer Psykiatriprofessor Allen Frances. Hovedbudskapet hans er at livet kan være og er til tider smertefullt uten at det skal behandles eller at det skal settes en psykiatrisk diagnose. Psykiatrien har i beste mening laget flere og flere diagnoser som i ytterste fall kunne føre til at små avvik fra det “normale” førte til en diagnose som måtte og skulle behandles. Han refser seg selv og sine kolleger for ikke å være varsomme nok i å diagnostisere og sette merkelapper på handlingsmønstre og små avvik. Men aller mest er han lei for hvordan psykiatrien spiller opp til legemiddelindustrien som griper fatt i diagnosene og fremsnakker medikamentell behandling.

Tre psykiatriske epidemier

Frances mener selv han har bidratt til tre epidemier i forbindelse med den nye diagnosemanualen DSM-IV som kom i 1994. Det var ADHD, autisme og en variant av bipolar lidelse- bipolar 2. Og den farmasøytiske industrien hadde botemidlene som det ble reklamert heftig for. Her i Norge har vi strenge regler for markedsføring av legemidler, men industrien har lov til å markedsføre overfor legene så lenge de holder seg innenfor regelverket, dvs ikke kommer med påstander de ikke har forskningsmessig belegg for.

Hva er ADHD og hvorfor er det blitt en epidemi, også i vårt land?

ADHD betyr Attension Deficit Disorder Hyperreactivity og er en psykiatrisk diagnose som stilles på gitte kriterier. I USA tok det helt av etter de nye diagnosekriteriene som myket opp kriteriene og gjorde det enklere å stille en ADHD diagnose. Også i Norge ble det etter 1996 en dramatisk økning i bruken av medisiner for ADHD, bare mellom 2004 og 2005 var det en 27% økning i personer som ble behandlet for ADHD. Det er store forskjeller i hvor ofte diagnosen stilles fra land til land. I USA stilles den oftere enn i Norge og i Norge stilles den oftere enn i Sverige og Danmark. Forskjellene kan ha sammenheng mef ulike krav til diagnosen. Det kan også ha sammenheng med hvordan offentligheten, du og jeg og naboen ser på såkaldt uro hos barn.

Er urolige barn unormale?

I den tiden jeg arbeidet med barn og reaksjoner på mat var det påfallende hvor mange foreldre som mente barna deres var unormalt aktive og satte det i sammenheng med maten. Det kan være mange grunner til at uro oppfattes mer “unormalt” i dag enn f.eks. i min barndom eller i barndommen til mine barn. Et moment kan være at foreldrerollen har mye større krav til perfeksjon enn tidligere. De perfekte barna vises frem via sosiale og andre medier og små avvik fra det perfekte kan lett oppfattes som unormalt. Hvis det så ikke stilles an ADHD – diagnose, ja da må det være en annen grunn til at barnet ikke er like rolig som venninnens barn på Facebook. Slik ble det ofte grepet til maten, for en diagnose var det viktig å få. Jeg har brukt mye tid og krefter på å snakke om de store variasjonene barn i mellom, variasjoner som på ingen måte trenger en diagnose.

ADHD er en psykiatrisk diagnose og skal behandles

Det kan imidlertid være en tendens til overfokusering på små tegn og overtolking av kriteriene for å stille diagnosen. På den måten blir stadig flere diagnostisert. Det er viktig som Frances gjør å rope et varsko når 10% av amerikanske gutter får diagnosen og går på sterke medisiner. Dessuten er det farlig å overvurdere medikamentell behandling og droppe den sosiale og psykoterapeutiske tilretteleggingen når diagnosen er stilt. Vi må være klar over at medikamentene som brukes er sterke hjernestimulerende midler. Og et urolig barn er ikke nødvendigvis sykt – det trenger kanskje mer fysisk tilrettelegging og mulighet til å være urolig på en konstruktiv måte. Så jeg er enig med Allen Frances, vi må redde det normale – overdiagnostisering er ikke veien å gå.

Hilsen Ragnhild som beveger seg litt utenfor egen komfortsone.

 

Hvis ikke Mattilsynet tar ansvar hvem skal da gjøre det?

Hva har vi et mattilsyn til?

Jeg har tidligere skrevet om L-serin Hukommelse og markedsføring og får solid støtte av professorene Finn Wisløff og Knut Engedal i Aftenposten 10.3   http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/1k16QK/Markedsforingen-av-L-SERIN-Hukommelse-er-uetisk–Wisloff-og-Engedal. 

Professorene etterlyser god dokumentasjon på at produktet holder det det lover, nemlig å forebygge demens og mener Mattilsynet svikter sin oppgave når det bare uttaler seg om at produktet er trygt og ikke undersøker om det finnes dokumentasjon for den påståtte virkningen. I et tilsvar som for meg virker som et “God dag mann, økseskaft”- fra Mattilsynet 14.3   https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/6nm5gW/Kort-sagt_-torsdag-14-mars

blir det skrevet at joda, Mattilsynet skal følge med på om produsenter og markedsførere av bl.a. kosttilskudd kommer med helsepåstander som det ikke er forskningsmessig dekning for. Det er produsentenes eget ansvar å følge loven, Mattilsynet fører tilsyn og skal påse at loven følges. Hvorfor de ikke har ført tilsyn med og forbudt de udokumenterte påstandene som Pharma Norge kommer med når det gjelder L-Serin er ubegripelig.

På Mattilsynets hjemmeside ligger en veileder

Veilederen beskriver akkurat det som professorene Wisløff og Engerdal etterlyser: Det er bare påstander som er tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert som kan godkjennes. I avisene blir vi daglig møtt av annonser for ulike former for kosttilskudd som skal hjelpe oss med alt fra å få bedre blodsirkulasjon, bedre sexlyst og unngå natt-tissing til, som for L-Serin, å få bedre hukommelse. Det meste underbygget av enkeltpasienters gode opplevelser og noen artikler i populærvitenskapelige medier. Hvorfor følger ikke Mattilsynet sitt eget regelverk og forbyr mye av denne reklamen med tvilsomme helsepåstander? Når vi vet hva en helsides annonse (med farger) i en dagsavis koster, er det tydelig at disse produktene selger som varmt hvetebrød, er det noe vi gjerne vil tro på så er det at vi på en enkel måte kan slutte å tisse om natten og få bedre hukommelse,

Hvem skal ta ansvar?

Noen må ta ansvar for å rydde opp i dette kaoset av udokumenterte påstander. Produsentene skjuler seg bak formuleringer som kanskje gjør at de ikke kan tas juridisk. Etisk er det klart at veldig mange påstander kommer inn under villedende markedsføring selv om jussen kanskje ikke holder. Noen må ta ansvar på vegne av alle som blir lurt. Det er tydelig at Mattilsynet ikke vil eller kan, hvem da? Er det mulig å spille ballen over til Helsetilsynet eller?

Hilsen Ragnhild som er oppgitt over all uetisk markedsføring av kosttilskudd

Må vi bruke av”Oljefondet” for at kloden vår skal overleve?

Nå skal jeg skrive litt om Skoleelevenes Klimaaksjon, om hvordan noen politikere bagatelliserer denne og om hvor alvorlig selve saken egentlig er. NRK inviterte noen ungdommer til en samtale med stortingspolitiker Jon Helgheim i Politisk kvarter. Han syntes at ungdommens aksjon var på grensen til klimahysteri.

På Stortinget diskuterte de stadig klima, og at den siste varme og tørre sommeren, mente han var innenfor naturlige variasjoner. Han mente at det var fint at ungdommen engasjerer seg, men en demonstrasjon foran Stortinget burde være helt unødvendig, han gjentok enda engang at dette var hysteri.

Uhederlig omgang med fakta av en stortingsmann er ugreit, for å si det mildt. Det virket som han ikke hadde fått med seg selv de korteste sammendrag fra FNs klimapanel. Flott at de snakker på Stortinget, men gjør de noe som egentlig monner? Vi bør ha i tankene at vi PR innbyggere er blant verden heftigste forurensere.

Så til en tur i marka som satte det hele i perspektiv. Jeg har for en tid siden også skrevet om min venn polfareren Børge, som fra tid til annen inviterer meg på tur i marka. Han skal snart besøke isbreer på Baffin øya, nord for fastlands Canada. Dette blir bare noen uker. Sen sommer blir det en tur igjen til Nordpolen med 130 kg kjelke. Vår første time på turen ble han litt andpusten med vel 20 kg sekk og 2 bil hjul på slep. Dessuten går han fortere enn meg. Åttiåringer har nok med sin egen kroppsvekt i bakkene. Hjemover gikk det utfor og da begynte den egentlige den alvorlige samtalen.

Forandringene i Arktis sier oss hvor forferdelig raskt klimaendringene skjer. For 15 år siden kom ekspedisjonen til omlag 80 breddegrader før de nådde den såkalte iskanten. Nå vi de kunne seile til 85 grader. Isen videre til Nordpolen har blitt 30 prosent tynnere. Temperaturen i polhavet har steget med flere grader. De store breene på feks Grønnland smelter. På Svalbard skjer endringene rasker enn vi kunne forestille oss for bare 10 år siden. Isfjorden er ikke islagt lenger, permafrosten smelter og mye av nedbøren kommer nå om vinteren som regn. Hva betyr så alt dette? De som kan dette, er klare på at et varmere Arktis er en av grunnene til de ustabile, store klimaendringene. Vannstanden i havet vil stige og permafrosten som smelter vil avgi store mengder metan og CO2 som vil forsterke den daglige forurensningen av atmosfæren vi ellers presterer.

Kan så denne “onde sirkel” påvirkes? Vi håper at alle ting monner. Vi kildesorterer, vi reiser mindre,(?), vi kjører EL biler osv. Men vi vet at CO2 utslipp fra oljefeltene, fra havnene våre, fra skipstrafikken og fra forbrenningsanleggene, utgjør mer enn 30-40 prosent av våre totale utslipp. Å elektrifisere dette vil koste masse penger. Vi må tåle å se vind-generatorer/”møller” til lands og til havs. Vi må alle ta vår del av dette. Vi snakker også om det store pensjonsfondet/oljefondet. Det er ment for fremtidens generasjoner. Gjør vi ikke drastiske tiltak idag, kanskje vi ikke har noen klode og etterkommere som kan bruke disse pengene. Vi gamle bør se det i øynene, la oss stemme inn et Storting som vil ta de store tak, ikke bare snakke.

Hilsen Thor-Øistein som roper hipp hurra for de ung som har strømt ut i gatene idag.

Den norske idrettsmodellen er bra;;; for de fleste.

Mye av “den norske idrettsmodellen” er basert breddeidrett som grunnfjell. En nylig undersøkelse viste at omlag 90 prosent av ungdommen kunne fortelle at de kortere eller lengre hadde vært med i organisert idrett. Fra 14-15 års alderen starter en naturlig avskalling. Etter flere fine fine år, har mange lyst til å gjøre andre ting. Andre fortsetter og noen ender opp som toppidrettsutøvere. Og det skal jeg se litt nærmere på.

Jeg har nettopp vært på VM i Seefeldt og opplevd norsk skiidrett på det beste.

Etter flere 10- år med idretten, var det enda en gang flott å oppleve Norge på det beste. Langrenn, hopp og kombinert har store tekniske team og støtteapparat som fungerer strålende. Hva ender det ut med? Mange av utøverne presterer opp til beste og noen ganger er det bra nok til heder og medaljer. For meg er det mer enn klart at støtten apparatet rundt og tryggheten de andre utøverne gir, er en suksess-faktor. Jeg skal ikke legge sjul på at det var kombinert gutta jeg opplevde nærmest.De har levd opp til ideene i vår modell med lojalitet og samhandling. Ifjor vedtok de en økonomisk delingsmodell som gir utøverne økonomisk trygghet.

En annerledes opplevelse i Oslo Tingrett.

Jeg skal passe meg vel for noen forhåndsprosedyre, men noen refleksjoner er det allerede lov å gjøre. En av verdens aller beste slalåm/storslalåm utøvere går til sak mot Skiforbundet fordi de har nektet han å fronte Red Bull på hjelmen. Det kreves kr. 15 millioner i erstatning. Så langt vel og bra. Med god grunn roser han far og familie for strålende støtte og hjelp underveis. Men så kommer det, han har nå i flere år reist verden rundt med et stort støtteapparat, ett sted mellom 5-10 personer. Dette er et mannskap som også tar vare de andre utøverne og de er ikke veldig mye dårligere enn han. I retten idag sier han at hjelpen, støtten og bidraget fra forbundets folk har vært minimal. Han sier ikke noe om de andre gutta som ofte er skikkelig kompiser og gode venner som støtter i tykt og tynt. Hvordan tolker de hans signaler? Har jeg opplevd noe liknende tidligere? Ja, heldigvis sjelden, men uansett resultater, de har ikke blitt folkehelter.

Hva så?

Retten vil si noe om det økonomiske oppgjøret, men ikke hvordan komme videre. Han er en strålende alpinist som kanskje greier seg alene uten forstyrrende elementer. Vi får bare fastslå at vi er laget forskjellig og må leve med. For å komme helskinnet unna den sportslige konflikt er det sansynligvis lettest om et helt eget apparat bygges rundt han. Men synd er det at den fine dynamikken vi vanligvis ser mellom norske utøvere kan utebli.

Hilsen Thor-Øistein som synes at 6 dager i Tingretten ikke viser Norge på det beste.

 

 

Skolestreik for klimaet

 

Nå skjer det over hele Europa og verden forøvrig – skoleelever streiker for å kreve politisk handling mot klimaendringene som truer klodens eksistens. Neste fredag streiker norske skoleelever landet rundt for det samme og elever i videregående skole risikerer udokumentert fravær, noe som støttes av kunnskaps og integreringsministeren. Den svenske 15-åringen Greta Thunberg startet et verdensomspennende engasjement som vi rett og slett må lytte til.

Tut og kjør i Oljenorge

Tross advarsler og tydelige tegn på at utslippene fra vår oljevirksomhet bare øker, fortsetter regjeringen å støtte opp om leting etter flere oljefelt, også i sårbare områder. Selv Aftenposten som vanligvis er nokså edruelig støtter på lederplass mer oljeutvinning og viser til uttalelser fra en professor som har sitt professorat betalt av Equinor! Snakk om samrøre. At Direktøren i Norsk olje og gass, Schiøtt-Pedersen taler varmt om olje er jobben hans, men det er ikke nødvendig å vifte med fanen “vi har verdens reneste olje” ettersom alle vet at olje er olje og hovedårsaken til våre katastrofalt høye utslipp.

Vi må feie for egen dør

Det betyr at vi alle må ta vårt ansvar, reise mindre med fly og spise mindre kjøtt. Det må svi på pungen og reisefoten å være med på å redusere utslippene. Myndighetene våre hjelper oss ikke til å ta de riktige valgene med store utbygginger av flyplasser og billige flybilletter. Kjøttkonsumet er alt for høyt, rimelige kjøttpriser og høye priser på fisk, frukt og grønt er ikke med på å snu trenden. Det som vil snu trenden er meget kostbare investeringer som bl.a. elektrifisering av havnene våre, ferger og oljefeltene. Karbonfangst fra de store forbrenningsanleggene må til og det koster. Og så må vi slutte å lete etter mer olje – det er nok å ta av i eksisterende felt.

“Kulturpersonligheter” og akademikere støtter skolestreiken

Et debattinnlegg i Aftenposten i dag undertegnet av en rekke akademikere og kulturpersonligheter gir uforbeholden støtte til ungdommene som streiker for klimaet. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Mg4pMM/25-kulturpersonligheter-og-akademikere-Vi-stotter-skolestreiken. De får refs av Næringsministeren for å være udemokratiske. Hallo, er det udemokratisk å kritisere regjeringen for manglende hanlekraft og uvilje til å gjøre noe aktivt for en levedyktig jordklode?

Jeg heier på skolebarna (i motsetning til Sanner og Røe Isachsen)

Neste fredag blir det en storstilt skolestreik i hele Norge. Her i Oslo blir det demonstrasjoner og appeller foran Stortinget klokkn 12, men streiken vil foregå hele dagen. Et barnebarn (12 år) vil ha med mormor på demonstrasjon foran Stortinget og det er noe jeg med glede blir med på. Det er barnebarna våre som skal arve den kloden vi er i ferd med å ødelegge, derfor er det dem vi må lytte til.

Hilsen Ragnhild som vet at jeg må fly mindre og fortsette å spise mest fisk

 

Når vi boksere møtes.

Se nøye på bildet.

Ren tilfeldighet førte til et kort møte med vår verdensmester i profesjonell boksing, Cecilia Brækhus. Hun er en flott atlet og bærer på ingen måte preg av mange tøffe boksekamper. Hun vinner de aller fleste kampene, men jeg har jo sett at hun fra tid til annen også må ta imot slag mot hodet som ryster henne skikkelig. Det er mye dokumentasjon på at særlig den profesjonelle del av boksing i høyeste grad er en risikosport. Amatørboksingen har strengere dommere og mye av trening og kamper skjer med hodebeskyttere. .Cassius Clay, som etter hvert ble Muhamed Ali ble tidlig hjerneskadet og utviklet Parkinsons sykdom mens han fremdeles var i 30 årene. Cecilia har øyensynlig kommet helskinnet fra alvorlige skader sålangt, men for å være ærlig synes jeg hun burde gi seg mens “leken er god”. Vi snakket litt om gammel gubbes boksetrening også, selvsagt nullkontakt boksing. Jeg fremsnakker kanskje dette i overkant ofte, men det er rett og slett fordi jeg synes det er moro og at det sansynligvis også er bra for meg.

Nå skal jeg fortelle litt om Parkinsons sykdom og boksing.

Parkinson er en sykdom som rammer hjernen. Den debuterer gjerne i 50-70 års alderen og rammer ca 1% av oss i denne alderen. De vanligste symptomene er skjelving, stivhet og langsomme bevegelser og etterhvert ustø gange. I 2006 fikk amerikaneren Scott C. Newman parkinson. Etter hvert startet han med boksetrening, av en eller grunn, og erfarte at dette var bra for han. Han fikk andre med seg og lagde et eget program som han kalte “Rock Steady Boxing”. Dette praktiseres rundt omkring i verden, og ble i 2014 også etablert i Oslo. Dette er i samarbeide med Norges Bokseforbund som selvsagt kan informere nærmere om “når og hvor” for de interesserte. Boksingen er selvsagt med null kontakt. Det er skyggeboksing, mot punching ball eller mot håndputer som partneren holder. Det er begynnende forskning på denne aktiviteten som forteller om symptom-reduksjon, utøveren blir sterkere og føler at dagene blir bedre. Om sykdomens forløp ellers, er vel usikkert. Damen til venstre på bildet fortalte om nettopp Parkinson boksingen hun hadde begynt med og gleden ved det. (jeg fortalt at jeg ville skrive om dette).

Så litt om egen boksetrening.

 

Da jeg for 3 år siden startet å bokse med “profesjonelle” Anne på Mykje Meir i Asker var det mest av nysjerrighet. Jeg følte meg frisk og rask og det ønsket jeg å bygge videre på. Treningen er effektiv intervaltrening, den setter krav til balanse, koordinasjon og styrke. Men jeg må drive endel trening i tillegg for å ha full glede av den ukentlige boksingen ! At boksingen i tillegg stiller krav til meg kognitivt, er også et faktum. For å følge opp kravene til bevegelses-mønstre må jeg konsentrere meg så det knaker. Og jeg fortsetter ut fra det prinsippet at “du skal aldri slutte så lenge det er moro”.

Hilsen Thor-Øistein som synes at Cecilia Brækhus er ei flott dame, og enda en gang: jeg håper hun slutter mens leken er god.

Tanker etter en rekordstor feiring av Kvinnedagen

 

8 mars ble feiret over hele landet og med rekordstor deltakelse. I Oslo var det 14000 som møtte opp på Youngstorget for å gå i tog. Parolene dreide seg på ingen måte bare om abortloven, selv om hovedparolen var “Forsvar selvbestemt abort. Fjern nemndene.” Etter at invitten til KrF fra Statsministeren gikk på å revurdere abortloven, ble det naturlig nok bekymring ettersom det så ut til å være så enkelt for regjeringssjefen å sette abortloven i spill. Og selv om KrFs ønske om å revurdere (eller aller helst fjerne) loven om selvbestemt abort endte med et mageplask er det nok mange som spør seg om hva som kan skje ved neste korsvei. Dessuten, det å gi KrF mulighet til å stoppe videre utvikling innen bioteknologi og også blokkere mulighetene til å utnytte bioteknologiske fremskritt som NIPT-testen viser hvor lite kvinners reproduktive rettigheter betyr for denne regjeringen.

8 mars er en festdag for alle kvinner

Vi må ikke i abort-raseri glemme andre viktige paroler i årets 8 mars tog, f.eks. “Minoritetskvinner:Se oss! Hør oss! Gi oss arbeid”. Eller: “Arbeid til alle, sekstimers dag nå” og “Vi krever hele faste stillinger”. Men hovedgrunnen til det store engasjementet i år var raseri rettet mot at Statsministeren så tydelig ikke har noen som helst forståelse for at kvinner føler seg overkjørt i spørsmål om noen av deres viktigste livsvalg som knytter seg til svangerskap og kvinners selvbestemmelse.

8-mars feiring i Slottsparken

Hver 8 mars arrangerer Oslo Kvinnesakforening bekransning av statuen av Camilla Collett som ledsages av en tale for dagen. I år var taleren Oslos biskop Kari Veiteberg som holdt en flammende, velformulert og inspirerende tale. Det er aldri veldig mange tilstede i Slottsparken og gjerne de samme fra år til år, men for meg er dette en verdig og god feiring av dagen.

Ettersom vi blir eldre og ikke alle er like gode til å gå i tog, kan vi gjøre som jeg og noen gamle Kvinnesaksforeningsvenninner gjorde – gå på Lorry for et lite glass og noe å spise. Jeg fikk med meg toget også, for da jeg skulle hjem via Youngstorget var toget så langt fra ferdig og torget var fortsatt stappfullt.

Selv om noen politikere later som kvinnedagen ikke har betydning for politikken med uttrykk som “skjønner ikke hva de bråker for” så er jeg overbevist om at når vi er mange og står sammen vil og kan vi gjøre en forskjell.

Hilsen Ragnhild som tror på kvinnesaken

Det skal lite til for å bli sprek—-også i eldre år.

Hva vil det sin være sprek.

De fleste av oss har en slags fornemmelse av hva det vil si. Noe objektivt er det knapt, men heller en følelse av “å være pigg, sunn, aktiv, vital, i god form, lettbent, klar til dyst” og kanskje endel annet. En sprek 20- åring er selvsagt noe helt annet enn en sprek 80-åring, og slik skal det være. Jeg skal snart holde et foredrag nettopp med denne tittelen i et seniorforum. De som kommer på møtet, er 2 grupper. De som ønsker å få en bekreftelse at de lever sunt med rikelig fysisk aktivitet og forhåpentligvis noen av de som synes at som pensjonst fortjener man et rolig i liv i godstolen uten for mye mas. 70 prosent av oss lever ikke opp til de offisielle rådene om minst 150 minutter med noe fysisk aktivitet i uka. De fleste vet nok at en passiv livsstil burde endres, så hva iall verden kan jeg bidra med for å overbevise sofaslitere om dette ?

Hva skal dokumenteres ?

Jeg har forlengst erfart at lovnad om et litt lengre liv, ikke fenger tilstrekkelig. Dette til tross for at såkalte observasjonsstudier viser at fysisk aktive mennesker  senere får de aldersrelaterte sykdommer og lever i snitt 5-7 år lengre enn de som sitter fast i sofaen. Mange usikre ting ved fremtiden gjør at vi er mer fokusert rundt “her og nå” og de neste dager og uker. Derfor skal vi se nærmere på hvor lite det egentlig skal til for å føle og kjenne seg bedre. Hva er det som blir annerledes med kroppen vår når vi eldes? Særlig fra 70 års alder merker vi muskekelkraft, balanse, bevegelighet, koordinasjon og kondisjon endrer seg. Vi rett og slett orker mindre.

Hvor lite skal til?

I idretten er restitusjon viktig. I det vanlige liv er 7-8 timers søvn tilstrekkelig til opplading av hode og kropp. Men det er også vist at  en slags “tenne-på” prosess når vi våkner, er nødvendig for at kroppen kommer igang. Samtidig som kaffekokeren settes på, er det rom for 5-10 morgengym. Kfr morgemngymnastikkens far Peder Morset sm traller og sang i NRK. En slik morgenaktivitet bør bestå av aktivisering av kroppens store muskelgrupper, lår, rumpe, mage/rygg og overkropp. For å gjøre det enkelt, knebøyninger, armbøyninger i en eller annen form, mage, ryggøvelser på gulvet osv. Uansett hvor puslete formen er, det er mulig å komme igang. Det er vist at en slik kort seanse øker blodsirkulasjonen i hjernen med 10-15 prosent, insulin og blodsukker harmoniseres, betennelses-dempende substanser starter opp i kroppen og normalisering av fettstoffskiftet begynner. Men kanskje det viktigste av alt. Vi føler oss bedre istand til å starte dagen. Husarbeidet, handletur med bæreposene er også aktivitet som teller. Det å gå en tur, kort eller lang, alene, eller kanskje helst sammen med noen, er en undervurdert aktivitet. Det er bra for det meste.

Bistand for å komme igang?

Noen trenger en dytt. Kanskje en venn kan demonstrere hvordan gjøre øvelser ? Seniorsenteret kan bidra. Jeg kjenner mange 70-80 åringer som synes det er kjempefint å gå på treningspartier eller turer utendørs. Hva gjør jeg selv? 10 minutter styrketrening, tildels med strikker om morgenen. Kona og jeg går tur med hunden, med og uten ski på beina og for all del, vi sitter ikke for lenge av gangen i ro.

Hilsen Thor-Øistein som enda en gang er litt misjonerende, og som fortsatt bokser med venninnen Anne.

Oppkjøring til 8.mars

 

Om noen få dager er det 8.mars og det er spådd rekordoppslutning, akkurat som i 2014 da reservasjonsretten var det store temaet. Den gang som nå har Erna Solberg og hennes regjering klart å erte på seg kvinnebevegelsen ved sitt forsøk på å tekkes KrF. I 2014 var jeg ikke i tvil om at det var viktig å kjempe mot en uthuling av selvbestemt abort ved å gi leger reservasjonsrett, dvs rett til å nekte å hjelpe kvinner med å søke om abort. Denne gangen er jeg litt i tvil om raseriet vi føler har fått riktig utløp.

Ja jeg er rasende, men ikke for nemndbehandling av fostereduksjon.

Jeg er rasende på Erna Solberg som ga Ropstad og KrF et løfte om at man “skulle se på abortloven og lovens §2c.” Jeg er rasende fordi hun syntes at kvinners selvbestemmelse var så lite verd at den kunne brukes i et politisk spill. Hun visste sannsynligvis innerst inne at hun og Ropstad aldri ville få gjennomslag for å fjerne 2c, men det sa hun naturligvis ikke høyt så viktig var det å få KrF med på laget. Det hele endte med et mageplask, men også med KrF i regjering. Den såkaldte seieren de (KrF) fikk var at fostereduksjon, dvs fjerning av et eller flere fostere ved flerlingsvangerskap, skulle måtte nemndbehandles. For å få til dette må noe av ordlyden i abortloven fra 1978 omformuleres. Jeg er også rasende for at som et plaster på abortsåret til Ropstad fikk KrF vetorett i bioteknologispørsmål. MAKAN.

Å fjerne et foster ved flerlingsvangerskap er en meget komplisert medisinsk prosedyre.

Det er bare et senter i Norge som har kunnskap og teknisk mulighet til å fjerne ett (eller flere) foster og la det andre leve videre. De legene som kan dette og foretar inngrepet (38 inngrep fra 2016 til nå) har lenge bedt om nemndbehandling ved spørsmål om tvillingabort, ikke for å moralisere eller fordømme, men for å gi god og riktig informasjon om inngrepet, bl.a. om risiko. Kvinner som ønsker å fjerne ett eller flere fostre ved flerlingsvangerskap har helt sikkert gode grunner til det og de bør selvfølgelig få innvilget sitt ønske hvis det er medisinsk forsvarlig. Men de skal vite hva de gjør og det er det slett ikke alle fastleger som er kompetente til å forklare dem, derfor nemndbehandling.

Hva har regjeringen oppnådd med å tukle med abortloven?

Regjeringen har lykkes i å gjøre tusenvis av kvinner, inkludert meg, rasende. De har til og med oppnådd at tidligere gode høyrekvinner ikke lenger orker å forsvare denne regjeringen. KrF har oppnådd en lovendring som til dags dato har hatt betydning for et meget lite fåtall av kvinner, de fleste av dem med meget gode grunner for å få fjernet et alvorlig sykt foster og beholde det friske.

Det er behov for gode forklaringer på hva fosterreduksjon er

I Klassekampen lørdag 2.mars har gynekolog Bergljot Holm Årstad skrevet en kronikk til å bli klok av om fosterreduksjon. Den bør leses av alle som ønsker å mene noe om den såkaldte tvillingaborten og alle som tror at det er viktig å slåss mot akkurat nemndbehanling her. Skulle vi først mene noe om nemndbehandling av abortsøkende så ville det være mye bedre og viktigere å få fjernet nemndene mellom uke 12 og uke 18 av svangerskapet, dvs å utvide adgangen til selvbestemt abort til uke 18. Det er 40 år siden abortloven kom og satte uke 12 som en grense, mye for å ikke hisse opp enda flere motstandere av selvbestemt abort, Husk at abortloven ble vedtatt med kun 1 stemmes overvekt og det var Presidentens dobbeltstemme!

Ja jeg skal feire 8.mars

Men jeg kommer ikke til å gå under hovedparolen – heldigvis er det nok av viktigere saker enn fosterreduksjon å gripe fatt i.

Hilsen Ragnhild som feirer 8.mars hvert år.

 

Bestefar, kombinert og VM i Seefeld.

Det er kombinert som er den egentlige skiidretten.

4-5 dager i Seefeldt ble et møte med gamledager. Det har blitt mange store mesterskap fra 1970-årene med mange opplevelser. De siste årene har det blitt færre reiser ut i verden og naturlig er det. Som en gammel pensjonist blir jeg ikke så ofte spurt om å bistå lenger. Men de gangene det skjer,  er det mer enn hyggelig. Følelsen av å være nyttig er god.  Kombinert-sporten har jeg hatt stor respekt for. Skirenn i gamle dager var kombinert hopp og langrenn. Skulle du delta i Holmenkollen, så var det begge øvelsene det gjalt helt til 1925. Hadde du ikke gått langrenn, så ble det ingen deltagelse i hoppbakken. Thorleif Haug var det store ikon i mellomkrigstiden. Jeg ble senere godt kjent med Bjarte Engen Vik i min støtteapparatperiode i Skiforbundet. Glimrende hopper og langrennsløper med mange mesterskap. Dessuten svært hyggelig på alle måter. Idag er de beste kombinertgutta så gode at de uten problemer kan konkurrere med de beste spesialhopperne og langrennsløperne. Imponerende hvordan de greier å kombinere styrke, spenst, hurtighet og utholdenhet. Når det hele slutter med langrenn etter Gunder-metoden, kan det ikke gjøres mer spennende. At VGs Leif Welhaven (ellers veldig fornuftig) angivelig vil nedlegge kombinert, er et merkelig innfall, som jeg håper ingen tar alvorlig. Dessuten er kombinert populært i mellomeuropa og det er skisporten helt avhengig av i fremtiden.

Kan en resirkulert gamling være til nytte?

De siste årene har jeg vært heldig og har vært nær kombinert løpere igjen, men uten noen formell tilknytning til Skiforbundet. Noe kunnskap har jeg sansynligvis samlet opp i årenes løp og når dette føles nyttig for unge utøvere, gir det en god følelse. Dette førte til 4-5 dager i VM i Seefeld. Ting hadde endret seg voldsomt og jeg kjente knapt igjen noe som helst fra mesterskapet i 1984. Den nervøse spenningen som preger utøverne var som i gamle dager. Uansett hvor godt forberedte og gode de er, er det ingen lett match å sitte på bommen i hoppbakken og vente på klarsingnalet for å sette utfor. Når min unge venn lyktes, ga det gamlingen en følelse av å få være med igjen i manesjen.

Og ellers da?

I Seefeldt var det mange tusen nordmenn som hadde det moro. Noen begynte nok festlighetene litt tidlig på dagen, men jeg var imponert over at de fleste gjennomførte dagene med en rimelig stil. Det liknet på ingen måte publikum sist året i Kollen da mye gikk ut av kontroll.

Hilsen Thor-Øistein som nå er hjemme og koser seg. Les forøvrig hva Ragnhild har skrevet om disse dagene,,,, fra en litt annen vinkel.