Nok av saker å hisse seg opp over.

Helt siden jeg var utvekslingsstudent i USA har jeg nærmest elsket dette enorme og spesielle landet. Skjønt land – her snakker vi om 50 delstater med stor grad av selvstyre bundet sammen i en forbundsrepublikk med en president som har mer makt enn noen norsk politiker eller konge kunne drømme om. Nå har dette landet en president som det er sagt mye om og det skal ikke gjentas her. Men jeg har lyst igjen til å si noe om hva som skjer når nå 28 av 50 delstater har stemt frem nye lover som delvis gjør det umulig for kvinner, i alle fall ubemidlede kvinner å få abort på lovlig vis. Sist ute var Alabama med en lov som forbyr abort i alle tilfeller der det ikke står om morens liv.

Hva er det som gjør amerikanerne så erkekonservative?

En stor andel av det amerikanske folket er dypt religiøse. Religionen har en helt annen plass i livet til den jevne amerikaner enn vi er vant til. Man blir ikke spurt om man går i kirken, men om hvilken kirke man tilhører. Grunnloven garanterer religionsfrihet, 70 % er kristne, flest protestanter, men også et økende antall katolikker, de resterende 30% er jøder, muslimer, hinduer og noen andre. Når det kommer til abortspørsmålet er det de hvite middelaldrende mennene, flest protestanter, som bestemmer, i alle fall i de 28 delstatene som har innført strenge antiabortlover. Hovedargumentet er livets ukrenkelighet fra unnfangelsen og at barn, også det ufødte, er Guds gave. Guvernøren i Alabama, forøvrig en kvinne, republikaner og hvit, sa det så treffende da hun undertegnet loven: every life is precious and every life is a sacred gift from God. Bortsett fra henne ble loven vedtatt med stemmene til 25 hvite middelaldrende menn. Det er mye som tyder på at den inngrodde abortmotstanden er delvis religiøst betinget. I tillegg skal vi ikke se bort fra at abortmotstanderne som i hovedsak er menn har et sterkt behov for å kontrollere kvinners seksualitet.

Hvorfor skal jeg hisse meg opp over dette som skjer i USA?

USA er ikke alene. Det går en bølge av ytre høyre ideologi også over Europa. Endel av denne ideologien er nettopp å kontrollere kvinner, helst få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken. Vi har et parti i Norge som har på programmet å fjerne loven om selvbestemt abort, eller i alle fall og sterkt begrense mulighetene. Dette vil forhåpentligvis aldri skje, men vi så jo hvor lett det er for de konservative partiene å bruke abortloven i et politisk spill. Selv her i det sosialdemokratiske Norge kan vi ikke føle oss trygge på at tilkjempete rettigheter blir del av diskusjonen i regjeringsforhandlinger. I USA er det ikke bare retten til abort som undergraves. Alle republikanske presidenter etter Reagan har innført den såkaldte Gag rule som betyr at all økonomisk bistand til organisasjoner som veileder i prevensjon og abort på verdensbasis stoppes. Alle demokratiske presidenter har tilbakekaldt denne regelen, men det var det første Trump gjorde som president, å innføre Gag rule på nytt.

Det er all mulig grunn til å være på vakt

Når hardt tilkjempete rettigheter kan fjernes med et pennestøk gjelder det å fortsette kampen for kvinners rettigheter. Når hvite menn synes synd på seg selv og føler seg diskriminert kan de bare løfte blikket å se hvordan kvinner rundt om i verden har det, hvordan de utsettes for vold, seksuell vold og andre grusomheter og tvinges til å bære frem voldtektsmennenes barn. Hvordan religiøse ledere (les f.eks. paven) nekter å godkjenne prevensjon og abort mens de samme lederne aldri hverken må bære frem, oppdra eller forsørge barn. Kampen for kvinners rettigheter på verdensbasis har bare såvidt begynt.

Hilsen en opprørt Ragnhild

 

 

 

Bestefar og 13 åringen på London tur!

Nå skal jeg skrive om 3 fine dager l London med barnebarnet Kaspar. Vi gikk og vi gikk, den beste måten å bli kjent i en stor by. Omtrent 20 000 skritt om dagen kjentes godt i føttene. Han fikk ansvar for forflytninger med undergrunnsbanen og bruken av Google MAP fikset han også.

Hva gjorde turen vellykket?

Kaspar sa:  “egentlig er vi ganske like, morfar. Vi synes det er moro med sport og historie og vi prater mye”. For å ta det siste med en gang. Jeg prøvde å være lydhør. Han har mye kunnskap som det var viktig å formidle og innimellom fylte jeg på med det jeg kunne noe om. Han er en fredelig og rolig gutt, men i god tid ble det klart at Imperial War Museum måtte bli høydepunktet. Vi kjøpte guide bok og han  ledet meg rundt. Første og andre Verdenskrig ble presentert på en spennende måte og han visste mye om hvordan forskjellige våpen fikk innflytelse på krigenes forløp. Uansett spennende våpen, slaget ved Somme i 1916  var nok noe av det mest forferdelige menneskeheten har prestert. Det varte i nesten 5 måneder, totalt døde omlag 1 million mann.

HMS Belfast, en engelsk krysser som ble bygget fra 1936 (også mitt år), ligger nå som et museum på Themsen. Skipet gjorde en stor innsats under siste krig. I 1945 overtok Norge 3 skip fra England i samme klasse. Jeg tjenestegjorde i all beskjedenhet 2 måneder på det ene, KNM Trondheim. Slik jeg husker det etter 62 år, var mye likt på de 2 skipene. Jeg tror det gjorde litt inntrykk å fortelle at vel 100 mann sov i hver banjer i hengekøyer, 52 cm mellom hver!

Britisk museum krever gode bein og friskt hode. 3 timer med visuell verdenshistorie. Kaspar syntes det var imponerende hva engelskmennene har rappet med seg fra resten av verden. Dog kanskje greit at noen tar vare på det når vi ser hva som gjøres av hærverk rundt omkring.

På våre vandringer så vi det meste av hva man bør se på en Londontur. Fish and chips på full bar med FA cupen (Manchester city vant 6-0) på stor skjerm gjorde nok like stort inntrykk som Buckingham Palace!

Dette ble noe av det mest meningsfylte bestefar på “noen og åtti” kunne foreta seg. 3 dager med mye prating, lite skjermbruk og gode opplevelser, var fint å få med seg videre. Jeg håper, sansynligvis for oss begge.

Ps. Treningsrommet på hotellet ble besøkt 3 ganger, av meg mest som “bivåner”

Hilsen en takknemlig Thor-Øistein

Sagene-Torshov – en bydel med mange muligheter

 

På tur i Bjølsenparken og Hjemmets kolonihager

Som hundeeier blir det mange turer i nærområdene våre. Sammen med Thor-Øistein blir det som oftest skogsturer i Maridalen – alene utforsker jeg heller parkene rett rundt hjørnet fra der vi bor. For noen dager siden gikk jeg gjennom Hjemmets kolonihager, grunnlagt på initiativ av ukebladet Hjemmets direktør i 1912. Området er en liten idyll med velstelte hager og små hytter som ligner dukkehus. I dag kan Oslobeboere stille seg på venteliste for å få tilgang til en av Oslos ni kolonihager og det er ikke nødvendigvis trangboddhet som fører til ønske om en hage, men heller muligheten for en hytte i nesten gåavstand fra hjemmet. Da kolonihagene ble startet på begynnelsen av 1900-tallet var det først og fremst for å gi barnerike småkårsfolk mulighet til å få en hageflekk hvor de kunne dyrke grønnsaker og frukt. I Hjemmets kolonihager som i starten var en del av Bjølsenparken og nå ligger tett inntil parken, ligger også Portveien 2 som noen fortsatt husker fra Barne-TV 1985-1987.

18-mai tur på Torshov og i Torshovparken

Boligmangelen i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet var skrikende og rammet først og fremst arbeiderklassen. Direktør Johan Throne Holst på Freia var en av de få som så verdien av at arbeiderne bodde skikkelig og bygget ut på Frydenberg for sine arbeidere allerede i 1912. I 1916 – etter initiativ fra Arbeiderpartiet og Venstre, kjøpte kommunen løkkene og jordene på Torshov. Området ble planlagt av kjente arkitekter som arkitekt Harald Hals og bygget ut fra 1917 til de første kunne flytte inn i 1919. Kun gifte og forlovede par som var boligsøkende kunne få leilighet og de måtte kunne dokumentere inntekt for å betale husleien. Men det var arbeidere som skulle få leilighet og de mest trengende (såkaldt verdige trengende) ble prioritert. Men ett av Torshovkvartalene ble hetende Italia fordi ansatte ved den italienske ambassaden hadde behov for bolig og fikk toppleiligheten ut mot Oksefontenen. Noe tilsvarende fikk den franske ambassaden på nordsiden av Hegermannsgate og kvartalet ble derfor hetende Frankrike.

Torshovparken ligger bare en 5-10 minutters gange fra oss og er et trivelig grøntområde med store og gamle trær, hyggelige gangveier og en stor statue over Fernanda Nissen, en av arbeiderkvinnenes store pionerer. Statuen har en fremtredende plass mellom fire flotte og nå blomstrende kastanjetrær.

Fernanda Nissen tilhørte fra starten av de borgelige kvinnesakskvinnene. Hun begynte en lærerutdannelse (som et tidlig ekteskap satte en stopper for) og var aktiv i Kvinnesaksforeningen fra den ble stiftet i 1884. Hun engasjerte seg i Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania 1889, noe som førte til at hun ble radikal og aktiv i Arbeiderpartgiet. Hun var en viktig forkjemper for kvinnelig stemmerett og engasjerte seg sterkt i saker rundt barnehjem, aldershjem, bedre kår for jordmødre og menneskelige boforhold også for arbeiderklassen. Oslo kommunale husmorskole, opprettet av Fernanda Nissen i 1916 fikk senere navnet Fernanda Nissens videregående skoleArbeiderkvinnebevegelsen ønsket å legge til rette for at familiene skulle få sunn og nærende mat tilberedt under hygieniske forhold.. I 1991 opphørte skolen og tilbudene, Helse og Sosialfag, ble flyttet til Bjerke.

Samtidig med sitt sosialpolitiske engasjement for kvinner og vanskeligstilte var hun kulturskribent og litteraturkritiker. Fernanda Nissens minne blir hedret hver 17.mai med kransepåleggelse i Torshovparken. Hun to gater oppkalt etter seg og en grunnskole som ligger på Storo i bydel Sagene.

Oslo øst for Akerselven

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor lite de som bor vest i byen kjenner til østsiden, bortsett fra de trendy stedene på Grunerløkka. Mitt inntrykk er at de fleste vestkantbeboere ikke klarer å ta seg frem lenger østover enn til Ullevål sykehus. Vandringer langs Akerselva kan være med på å bøte på dette misforholdet, men fortsatt er store deler av Oslo øst terra incognita. En vandring i parkene eller i de mange kolonihagene her øst, eller også en tur på Rodeløkka med sin typiske små- og trehusbebyggelse kan anbefales.

Hilsen Ragnhild som er blitt mer og mer glad i området vi bor i.

Konfirmasjon i Hardanger

Når vi her i landet har en tradisjon for at barn/ungdom i 15-årsalder blir konfirmert, enten det foregår kirkelig eller borgelig, er det en viktig overgangsrite. Tidligere markerte konfirmasjonen overgang fra barn til voksen, slik er det ikke lenger. Men konfirmasjonstiden er en tid for 15-åringene til å stoppe opp, tenke seg om, diskutere med voksne ledere og jevnaldrende ungdommer spørsmål som vanligvis ikke er på tapetet i ungdomskulturen. Når konfirmasjonsundervisningen åpner for slike samtaler er det klart at dette er en viktig fase i livet. Selve seremonien og festen etterpå kan vel sees som et punktum eller kanskje heller et komma for en opplevelse som er godt å ha med seg videre i livet.

Thor-Øistein har skrevet om begravelse på landet så nå vil jeg skrive litt om konfirmasjon i Hardanger. Vi har et barnebarn som ble konfirmert i Øystese kirke i Hardanger en solskinnslørdag helt nylig. Vi som kom fra Oslo måtte over på vinterdekk over Hardangervidda, men Norheimsund og Øystese viste seg fra sine vakreste sider. Alt er tidlig i år så noe av fruktblomstringen nærmet seg slutten, men epleblomstene var i gang i hvitt og rosa.

Selve seremonien var litt annerledes enn vi er vant til. For det første ble ritualene fremført på det aller vakreste nynorsk og hardingmål, bortsett fra noen tilfeller. I Øystese bor det flere familier fra Kongo, og en gutt opprinnelig fra Kongo ble konfirmert sammen med vår Kaisa. Til ære for ham og hans familie ble noen av salmene sunget delvis på Swahili, og presten lyste velsignelsen over ham på Swahili, en fin gest synes nå jeg.

I Hardanger er bunaden nærmest obligatorisk til konfirmasjon, i alle fall for piker. Alle  får bunad til konfirmasjonen, og hvis det er vanskelig er det mulig å leie eller låne. Men bunad skal det være. Her var det var 16 konfirmanter- 10 jenter og 6 gutter. Alle jentene hadde Hardangerbunad med tilhørende sølv, belte, sko osv. Siden alle har bunad brukes heller ikke kapper i forbindelse med konfirmasjonen som er vanlig ellers i landet.

Konfirmasjon – en familiefest

Det er en hyggelig tradisjon at familiene på begge sider inviteres og kommer. Det vil si besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner, samt faddere. I store familier kan det fort bli mange gjester. Vi som tildels tilhører de moderne familiekonstellasjonene stilte da med tre sett besteforeldre. Til sammen var vi 28 med stort og smått og mange hadde reist langt – fra Oslo og omegn, Trysil og Karmøy. Selve festen ble holdt på den videregående skolen hvor Gry (konfirmantens mamma og min datter) arbeider som lærer. Verten visste hva han gjorde da han ønsket velkommen med praktiske opplysninger og foreslo at de yngste forsynte seg av tapasen først. De yngste fetterne og kusinene begynte fort å kjede seg, heldigvis var det en messanin over festlokalet med allehånde muligheter for leker og annet tidsfordriv.

Konfirmasjon tre dager til ende

Ettersom gjestene hadde reist langt og måtte komme dagen før selve seremonien syntes vertskapet det var rimelig å invitere til både en liten samling kvelden før og etter selve festen. Ettersom mormor kom allerede torsdag for å være til litt hjelp (hun strøk tre hardangerbunadskjorter) ble det fort mange dager. Søndagen kjørte vi hjem over fjellet og fikk både sol, kuling og snøføyke. Godt med vinterdekk. Familie er viktig å ta vare på og en slik feiring av en 15 åring er en viktig hendelse hun helt sikkert vil bære med seg videre.

Hilsen Ragnhild som ser viktigheten av tradisjoner, og nå ble det i en kirke.

 

Begravelse på landet.

Bisettelser og begravelser er etterhvert en vanlig del av livet vårt. Når vi selv er rundt 80 år gamle og mange venner og familie også er der i livet, blir dette en like naturlig del av hverdagen som dåp av oldebarna.

Forrige uke var jeg i begravelsen til Marit Amalie som var gift med fetteren min, John Thorvald. Hun ble nesten 88 år, etter et strevsomt og godt liv som bondekone. Nordby kirke i Ås, en gammel trekirke, var fylt til randen av familie, venner og sambygdinger. Av naturlige grunner, kjente jeg til ganske mange.  Noen kjente den avdøde og familien ganske godt. Ellers var det klart at den gamle tradisjonen fremdeles levde med at familie viste familie den siste ære. Dette ble også vist ved at gårdene i bygda flagget på halv stang. Sognepresten forrettet, barna holdt minne tale før vi alle samlet oss ved familiegravstedet. “Av jord har du kommet og til jord skal du bli” og så ble kisten senket.

Den første begravelsen opplevde jeg 10 år gammel. En speider-venn døde i en bilulykke. Når en gutt dør fullstendig utenfor rekkefølge og kronologisk orden, er det tragisk. Når Marit nå gikk ut av tiden etter et langt og godt liv, så mintes alle henne med mye glede. Ikke minst kom dette godt frem da vi etterpå satte oss ned for en kopp kaffe, litt mat og en god prat. Slike stunder blir oss ekstra verdifulle ved at vi møter familie og gamle kjente vi i første omgang knapt kjenner igjen.

Det ble mange gode minneord og en slags fellesnevner ble på mange måter “samhold og tilhørighet”. Hun bidro til dette på alle måter til denne tryggheten. En kvinne-prest hadde i en periode bodd i nærheten av gården og hun og Marit ble nære venner og Marit beholdt sin tro. Presten som nå er preses for de norske biskoper sa noen gode ord om vennskapet.

Bisettelse uten de kirkelige ritualer blir vanligere. Jeg må bare tilstå at den tradisjonstro begravelsen til Marit, var en fin og verdig avslutning på et godt liv.

Hilsen Thor-Øistein som kom hjem etter en beriket dag

Golf – med dugnad – en perfekt aktivitet for oss seniorer

Dugnad på golfbanen

Jeg vil skrive litt om det norskeste av alle begreper – dugnad – og hva det betyr for samhold og opprettholdelse av en liten golfklubb. Men først litt om golf og oss seniorer.

Jeg er en elendig golfspiller, men for 25 år siden skjønte jeg at hvis jeg ville se noe til han jeg bor sammen med var golf en nødvendighet. Thor -Øistein har vært ivrig på en rekke idretter, men nå, som 83 åring, er det turgåing, boksing (!) og golf som står igjen. Og selv om jeg som sagt er en dårlig golfspiller har jeg stor glede av å gå sammen med Thor-Øistein og eventuelt gode venner og prøve å treffe den lille harde ballen. Nå innser jeg at golf er et perfekt spill for oss eldre. Selv med nye hofter, knær og andre reservedeler er det fullt mulig å gå en runde eller to på golfbanen. Og den som ikke tror golfspill er mosjon må tro om igjen. En 18- hulls runde tar mellom 4 og 5 timer, og 4-5 timer ute hvor vi går mesteparten av tiden er meget god mosjon.

Golf – en folkesport?

I Sverige har golf alltid vært en folkesport, mens vi her i Norge har rynket på nesen og snakket om rikmannsaktivitet. For ca 30 år siden begynte det å ta av her hjemme, “alle” skulle spille golf. Det ble bygget baner over alt og et mantra var at hvis det skulle bli nødvendig var det ingen sak å grave opp golfbanene og sette poteter. Klart at det ble en overetablering og de tidligere svært kostbare aksjene i en golfklubb blir nå nærmest kastet etter den som vil være med å betale årsavgift.

Samhold og arbeidsglede i en liten klubb

Lørdag var den årlige dugnaden i Gumøy golf, en liten golfklubb som ligger på øya vår, i gåavstand fra  Bråtane. 35 kvinner og menn dukket opp med river, hekkesakser, arbeidshansker og pågangsmot. Banen ble frisert og stelt og ser nå enda finere ut, en liten perle i et ferieparadis. Etter 3 timers hardt arbeid med mye smil og latter ble det servert pølser, vin, øl og mineralvann i klubbhuset. Det å gjøre en jobb sammen er viktig for samholdet, vi blir bedre kjent, praten går og alle føler et eierskap til klubben. Gjennomsnittsalderen er godt over ung voksen, Thor-Øistein og jeg er nok med på å dra den oppover. Men dette er en aktivitet og en klubb som gir oss mye glede selv om sesongen er relativt kort. Jeg kan hygge meg med mitt dårlige spill og Thor- Øistein kan konkurrere med seg selv (og også med noen andre).

 

Hilsen Ragnhild som endelig har forlatt ambisjonene om å bli en bedre golfspiller.

 

Skal vi forby det vi ikke liker?

 

I dag skal jeg skrive om et fenomen som treffer svært ulike personer som de to jeg bruker som eksempler her, nemlig Steve Bannon og Camille Paglia.

No platforming

Dette betyr å ikke la personer med såkalte uakseptable meninger komme til orde i offentligheten. Fenomenet stammer fra universitetsmiljøer i USA hvor liberale studenter ikke ønsker at forelesere med standpunkter de misliker komme til orde. Spørsmålet er bl.a. Hvem skal bestemme hva som er uakseptabelt når det kommer til meninger? Her i Norge har diskusjonen gått høyt i mediene, bl.a. I Morgenbladet og i Klassekampen. Det hele toppet seg nokså nylig i forbindelse med at Steve Bannon, Trumps tidligere rådgiver og ideolog er invitert til et stort arrangement, Nordiske mediedager Bergen i mai. Bannon står for mye av det vi ikke liker, er en uttalt høyrepopulist og antifeminist, men skal vi derfor nekte ham en norsk talerstol? Er vi ikke trygge nok i vår kultur til å kunne stå i mot hans ekstreme meninger?

På amerikanske universiteter er denne diskusjonen trukket svært langt

Amerikanske studenter tar til orde for å utelukke ikke politisk korrekthet. Jeg får en underlig følelse av at amerikanske studenter er svake og lett krenkbare. De ønsker beskyttelse fra ord og meninger som kan utløse leie følelser hos krenkede individer, f.eks. kvinner som har vært utsatt for vold. Det er all mulig grunn til å ta hensyn til personer som har hatt vonde opplevelser, men må de beskyttes fra all tekst og tale som på noen måte kan minne om alt som er vondt og leit? Beskyttelse får de ved såkalte “trigger warnings”, en advarsel om at nå kommer en tekst som kanskje kan virke krenkende eller kan vekke vonde minner.

Hvorfor ble jeg opptatt av dette?

For noen dager siden hørte jeg et program på radio om Camille Paglia. Jeg har lest om henne tidligere og sett/ hørt henne på YouTube. Men dette programmet skjerpet interessen for Camille Paglia og hennes tanker og meninger. Hun er akademiker, feminist, lesbisk og kaller seg selv også transperson. Som professor ved University of the arts i Philadelphia er hun kontroversiell, mye pga sitt syn på feminisme. Hun tar sterkt til orde for at kvinner er sterke og må kunne ta vare på seg selv. De er ikke ofre og må selv ta ansvar for sine handlinger. Som hun sier: Hvis en studine er på fest og blir invitert til å bli med en medstudent hjem, ja så må hun ta ansvar for det valget om hun sier ja, som kan innebære at medstudenten forventer at hun går med på å ha sex med ham. Hun kan ikke et halvt år etterpå anklage ham for voldtekt når hun selv valgte som hun gjorde. Dette er selvfølgelig sterke meninger som mislikes av mange. Hun ber rett og slett de unge jentene ta tak i eget liv og gjøre valg som de selv kan stå for, ikke skylde på mannen hvis livet ikke blir så lykkelig som de tenkte.

Dette er kortversjonen om Camille Paglia, men hun er vel verd å høre på. En spennende kvinne og en virkelig feminist. Nå stormer det rundt henne fordi studentene vil ha henne fjernet. Hun er på ingen måte politisk korrekt, men meningene hennes er ikke så outrerte at de ikke burde kunne tåles i en akademisk institusjon. Men så krenkbare er amerikanske studiner – håper vi tåler mer her hjemme.

Hilsen Ragnhild som er blitt Pagliafan.