Når vi her i landet har en tradisjon for at barn/ungdom i 15-årsalder blir konfirmert, enten det foregår kirkelig eller borgelig, er det en viktig overgangsrite. Tidligere markerte konfirmasjonen overgang fra barn til voksen, slik er det ikke lenger. Men konfirmasjonstiden er en tid for 15-åringene til å stoppe opp, tenke seg om, diskutere med voksne ledere og jevnaldrende ungdommer spørsmål som vanligvis ikke er på tapetet i ungdomskulturen. Når konfirmasjonsundervisningen åpner for slike samtaler er det klart at dette er en viktig fase i livet. Selve seremonien og festen etterpå kan vel sees som et punktum eller kanskje heller et komma for en opplevelse som er godt å ha med seg videre i livet.

Thor-Øistein har skrevet om begravelse på landet så nå vil jeg skrive litt om konfirmasjon i Hardanger. Vi har et barnebarn som ble konfirmert i Øystese kirke i Hardanger en solskinnslørdag helt nylig. Vi som kom fra Oslo måtte over på vinterdekk over Hardangervidda, men Norheimsund og Øystese viste seg fra sine vakreste sider. Alt er tidlig i år så noe av fruktblomstringen nærmet seg slutten, men epleblomstene var i gang i hvitt og rosa.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Selve seremonien var litt annerledes enn vi er vant til. For det første ble ritualene fremført på det aller vakreste nynorsk og hardingmål, bortsett fra noen tilfeller. I Øystese bor det flere familier fra Kongo, og en gutt opprinnelig fra Kongo ble konfirmert sammen med vår Kaisa. Til ære for ham og hans familie ble noen av salmene sunget delvis på Swahili, og presten lyste velsignelsen over ham på Swahili, en fin gest synes nå jeg.

I Hardanger er bunaden nærmest obligatorisk til konfirmasjon, i alle fall for piker. Alle  får bunad til konfirmasjonen, og hvis det er vanskelig er det mulig å leie eller låne. Men bunad skal det være. Her var det var 16 konfirmanter- 10 jenter og 6 gutter. Alle jentene hadde Hardangerbunad med tilhørende sølv, belte, sko osv. Siden alle har bunad brukes heller ikke kapper i forbindelse med konfirmasjonen som er vanlig ellers i landet.

Konfirmasjon – en familiefest

Det er en hyggelig tradisjon at familiene på begge sider inviteres og kommer. Det vil si besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner, samt faddere. I store familier kan det fort bli mange gjester. Vi som tildels tilhører de moderne familiekonstellasjonene stilte da med tre sett besteforeldre. Til sammen var vi 28 med stort og smått og mange hadde reist langt – fra Oslo og omegn, Trysil og Karmøy. Selve festen ble holdt på den videregående skolen hvor Gry (konfirmantens mamma og min datter) arbeider som lærer. Verten visste hva han gjorde da han ønsket velkommen med praktiske opplysninger og foreslo at de yngste forsynte seg av tapasen først. De yngste fetterne og kusinene begynte fort å kjede seg, heldigvis var det en messanin over festlokalet med allehånde muligheter for leker og annet tidsfordriv.

Konfirmasjon tre dager til ende

Ettersom gjestene hadde reist langt og måtte komme dagen før selve seremonien syntes vertskapet det var rimelig å invitere til både en liten samling kvelden før og etter selve festen. Ettersom mormor kom allerede torsdag for å være til litt hjelp (hun strøk tre hardangerbunadskjorter) ble det fort mange dager. Søndagen kjørte vi hjem over fjellet og fikk både sol, kuling og snøføyke. Godt med vinterdekk. Familie er viktig å ta vare på og en slik feiring av en 15 åring er en viktig hendelse hun helt sikkert vil bære med seg videre.

Hilsen Ragnhild som ser viktigheten av tradisjoner, og nå ble det i en kirke.