Valgkamp og om å leve i et ekkokammer

Valgkampen er i gang og jeg blir nærmest svimeslått av meningsmålinger, debatter, valgflesk og fagre og mindre fagre løfter. Det er et par ting som virkelig betyr noe for meg og gjør at jeg kommer til å stemme som jeg skal gjøre på valgdagen. Det smerter meg og jeg tenker tilbake på noe en god venninne av meg sa før forrige Stortingsvalg: Det er i vanskelige tider man skal stå last og brast med sine venner – selv om vi kanskje er uenige på en del punkter. Da er det de sakene som virkelig betyr noe som kommer inn og gjør at jeg svikter en gammel venn.

En av de sakene som vetyr noe for meg er at vi MÅ slutte å lete etter mere olje – foreløbig har vi så det holder i flere ti-år. I mitt ekkokammer er de fleste enige om det. Men så har vi vært på besøk hos noen veldig gode venner i tre dager, gått fine turer, spist og drukket godt og pratet om løst og fast. Naturligvis kommer også saker fra valgkampen opp og diskusjonene blir både høylytte og med temperatur. Her befinner jeg meg godt utenfor mitt ekkokammer og blir foret med argumenter som jeg liker dårlig. (I parentes bemerket, det fikk meg ikke til å skifte standpunkt, men har gjort meg litt mer tankefull.) Et argument jeg må tenke over er bekymringene for arbeidsplassene. Da slår det meg at den bekymringen er veldig oljesmurt mens bekymringen for arbeidsplassene på lærerhøyskoler og sykepleierhøyskoler i distriktene ikke er fullt så langt fremme i diskusjonen. Og det har fått meg til å tenke på Nesna.

Lørdagens Klassekampen bringer en syv helsides artikkel om nedleggelsen av lærerhøyskolen i Nesna. Nesna Offentlige Lærerskole ble opprettet i 1918 og reorganisert som Høgskolen i Nesna i 1994. I 2016 ble Høgskolen i Nesna fusjonert med det som dengang het Universitetet i Nordland som nå er Nord universitet. Man kan mene mye om denne utviklingen som først gjorde alle lærerskoler og utdanningssteder for fysioterapeuter og sykepleiere til høyskoler. Så etter at utviklingen gikk mot at en høyskole måtte da bli til et universitet, ble disse typiske profesjonsstudiene gjort om til universitetsstudier med strenge krav til bl.a. forskningsaktivitet. Nord universitet er et produkt av en fusjon mellom et lite universitet som tilfredsstilte kravene til universitetsstatus med relativt knapp margin, og to høyskoler uten egne doktorgradsutdanninger og relativt uutviklet forskningskultur. Som en følge av dette, har det nye universitet blitt satt under innledende tilsyn av NOKUT (Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen). I denne settingen passet Høgskolen i Nesna dårlig inn. Det er for lite forskning og det skrives ikke nok vitenskapelige artikler som Nord universitet er avhengig av for å beholde sin status som universitet. Da var det nærliggende å legge ned Høgskolen i Nesna (og sykepleierutdanningen i Sandnessjøen) og flytte studenter og lærere til Bodø og Mo i Rana.

Det er da lov å bekymre seg for to ting, arbeidsplassene i Nesna og hvordan få ferdig utdannede lærere til Nesna. Mye forskning tyder på at studenter som flytter ut for å studere gjerne blir værende på studiestedet når de senere skal ut i arbeidslivet. En måte å opprettholde bosetting i distriktene er da å sørge for utdanningstilbud i distriktene. Jeg har hørt alle de flinke og akademiske argumentene for å sentralisere utdanning, for at profesjonsutdanningen må være forskningsbasert og tilhøre et universitet. Selvfølgelig må vi ha forskning både på lærerutdanning og sykepleierutdanningen. Men alle flinke lærere og sykepleiere er ikke forskere og behøver ikke skrive vitenskapelige artikler for å kunne undervise i skolen. Ei heller må de som utdanner lærerne, altså høyskolelektorene, nødvendigvis ha vært innom forskning.

Jada, jeg vet at søkningen til lærerskolen på Nesna har gått gradvis nedover og det derfor er færre studenter der. Men det er da ikke rart så lenge det er godt kjent at institusjonen er nedlagt og skal avvikles i løpet av dette skoleåret. Jeg ville da heller ikke søkt meg til et utdøende studiested hvis jeg ville bli lærer! Hvis vi ønsker at det skal bo mennesker i hele Norge (og her er jeg helt på linje med et politisk parti jeg vanligvis ikke er på linje med) må vi sørge for at det er tilbud til befolkningen. Et viktig tilbud er skole – fra 1. klasse til ut videregående skole. For å ha lærere til barna må det tilbys lærerutdanning ettersom vi vet at flytter ungdommen ut for å studere så blir de gjerne ute. Nesna utdanner ikke lektorer, men de kunne godt utdanne barne- og ungdomsskolelærere. Da måtte Høgskolen i Nesna bestå eller bli reetablert nå etter nedleggelsen. Et høyskoletilbud trenger en campus (som det så fint heter) og slik campus finnes på Nesna. Der finnes også dedikerte lærerskolelærere. Her er en utvikling som trenger å snus.

Hilsen Ragnhild som ikke synes en befolkning på 5 millioner trenger 10 universiteter, heller flere utdanningsinstitusjoner utenfor universitet.

Er toppidrett sunt ?

I 1988 stilte min Ragnhild nettopp dette spørsmålet i sin prøveforelesning da hun tok doktorgrad i immunologi. Hun konkluderte med at toppidrett, særlig når det dreier seg om kondisjonskrevende øvelser har svært lite med god helse å gjøre. Det hun hadde forsket på var spesielt immunsystemet vårt. Hard, lengevarende  trening og konkurranser uten tilstrekkelig restitusjon kunne føre til et dårlig fungerende immunapparat som igjen kunne få konsekvenser for sykdomsutviklingen.

Noen år før dette både sa og skrev Grete W. og jeg det samme. Norges idrettsforbund syntes vi burde tone dette noe ned. Etterhvert ble det akseptert ” at det nok var slik”. Senere har det vært lagt betraktelig vekt på “god og riktig treningshygiene”, med alt det måtte innebære.

Under OL har vi sett mye flott idrett. Spørsmålet om sunnhet og konsekvenser for helsa på sikt har igjen dukket opp. Sunnhet har noe med hva som skjer med helsa på kort og lengere sikt å gjøre. God helse  har mye med arv og miljø å gjøre for ikke snakke om flaks og tilfeldigheter. Men også hva vi utsetter kroppen for. God helse har med vår livskvalitet å gjøre, om tidspunkt når sykdommer opptrer og livslengde.

I Norge er det mange som driver med langrenn på et høyt nivå med store treningsmengder. Et høyt treningtrykk fører til et forstørret hjerte. Med årene blir hjertemuskulaturen til fibrøst arrvev. Som en gammel skistjerne sa til meg, “jeg kjenner knapt til noen av de gamle gutta som ikke har hjerteflimmer”. Og det kan få alvorlige konsekvenser.

Hvor vil jeg så med å ta opp dette? Jeg vil at den unge utøver på vei “oppover” og støttemenneskene rundt han/henne skal være klar over faremomentene med bare å lesse på treningsmengder. Det er godt å vite  at oppfølging med god restitusjon, hvile og pauser, faktisk er vesentlig for å nå toppen. At mange barn og ungdommer drømmer om å bli idretts-stjerner, får vi leve med. De fleste gir seg etterhvert, etter en morsom og artig periode med trening. Grunnen som angis er at de rett og slett har lyst til å gjøre andre ting i også.

Hva med den mentale helsa? Under OL ha det dukket opp enkelthistorier om utøvere som sliter psykisk. Sansynligheten er stor  for at dette bare er toppen av isfjellet. Jeg husker godt at Tor-Ole  Rimejorde som i sin startet opp Olympiatoppen, vektla en totalutvikling for en toppidrettsutøver.En utøver med innsikt, allsidighet og som la et grunnlag for et “liv videre”, var hans mål. Heldigvis greier noen å gjennomføre et slikt løp.

Den store underholdningsidretten er for mange de TV- overførte fotball-kampene fra Premier League i England. Vi bør kanskje ha i tankene at undersøkelser av spillere på høyeste nivå i England har vist at omlag 50 prosent etter endt karriere har permanente skader som vil prege livet deres videre. Det er også vist at hodeskader i toppfotballen med stor sansynlighet er grunnen til økt hyppighet av demens/Alzheimer i den samme gruppen.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt synes at det er viktigere enn noen sinne å ta vare på ambisiøse idrettsungdom.

 

 

 

En sommer er over – nesten

Det har vært en fantastisk sommer. Ikke kan jeg huske når sist vannet var så varmt så lenge og at rosene var så vakre. Vi har gledet oss over forsommer, høysommer og nå – sensommer. De siste drøye 14 dagene har vi vært stand by på Bråtane sammen med diverse medlemmer av etterslekten, først 10 dager med Karoline og familie og de siste dagene med Gry og familie.  I tillegg til å pleie skrubbsår og andre sår samt en stor variasjon av blåmerker har jeg stort sett vegetert. Dagene har gått så alt for fort med vanlige Bråtaneaktiviteter hvor det viktigste har vært å få rolig tid med barn, svigerbarn og barnebarn. Det har vært god tid til å lese og på slutten av dette innlegget vil jeg komme tilbake til sommerens store leseopplevelse. Thor-Øistein har sørget for tradisjonell morgengymnastikk for selv om barnebarna er blitt ganske store vil de gjerne at alt skal være som før og det innbefatter morgengymnastikk på plattingen fra 9 – 1/2 10-tiden med påfølgende morgenbad og havregrøt til frokost. Middagen blir som regel sen, men det er allikevel tid til å spille Liverpool ved kortbordet jeg har arvet etter morforeldrene mine, de første eierne av Bråtane.

Vi, de to gamle, er som regel tidlig oppe og har god tid til i alle fall å skumlese avisen som vi får på nettet og merke av det som vi skal fordype oss i ved leilighet. Nyhetene får vi via dampradioen som heldigvis ikke har gått helt av moten, og Thor-Øistein har kunnet fryde seg over det lineær-TV kunne bidra med fra OL i Tokyo.

Den aller viktigste og gledeligste nyheten jeg fikk var at Mustafa Hasan vant saken sin mot UNE og derved får sin søknad om opphold behandlet på nytt. En uhyre viktig avgjørelse ikke bare for Mustafa, men for alle de ungdommene som opplever Norge som sitt hjem og likevel blir urettmessig kastet ut av landet pga “innvandringsregulerende hensyn”. Saken til Mustafa har engasjert veldig mange og ikke minst takket være innsatsen til en ung mann, 18 år gamle Bjørn Normann som har stått på, arrangert støttemarkeringer, sørget for innsamling til å drive kampanjer og gjøre det mulig å føre saken for retten. Asylbarn har nemlig ikke krav på fri rettshjelp, myndighetene våre gjør det de kan for å gjøre det vanskelig og nesten umulig for ofrene for Utlendingsmyndighetenes inhumane praksis å få sakene sine prøvet for retten. Jeg er dypt rørt og storligen imponert over Bjørn Normann, en vanlig norsk gutt som går på Hartvig Nissen videregående skole, og hvordan han har organisert og fått med seg titusener for ikke å si hundrede tusen i kampen for rettferdighet for Mustafa og flere som han. Nå er det bare å håpe at staten ved UNE holder løftet sitt og avstår fra å anke, men behandler saken til Mustafa på nytt ut fra de premissene som ble lagt i dommen fra Oslo tingrett. For at Mustafa skal få en rettferdig behandling må nemndmedlemmene som behandlet søknaden hans sist erstattes av nye medlemmer. Ut fra rettssikkerhets hensyn regner jeg med at det er selvsagt.

 

I forrige blogginnlegg anbefalte jeg boken Tilbake til Lemberg. Den anbefalingen står jeg ved, skal nå lese Phillippe Sands neste bok som heter The Ratline og handler om Otto von Wachter, høytstående SS-offiser og guvernør for Galicia. Men i min vegeterende tilstand på Bråtane har jeg lest Lydia Sandgrens Samlede verker og selv om jeg vanligvis synes 700 sider er i overkant mye, så var denne boken verd hver eneste side. Anbefales på det varmeste.

Hilsen Ragnhild som tror på fortsatt sommer om ikke fullt så varm som de første 3-4 ukene av juli.