Det har vært en fantastisk sommer. Ikke kan jeg huske når sist vannet var så varmt så lenge og at rosene var så vakre. Vi har gledet oss over forsommer, høysommer og nå – sensommer. De siste drøye 14 dagene har vi vært stand by på Bråtane sammen med diverse medlemmer av etterslekten, først 10 dager med Karoline og familie og de siste dagene med Gry og familie.  I tillegg til å pleie skrubbsår og andre sår samt en stor variasjon av blåmerker har jeg stort sett vegetert. Dagene har gått så alt for fort med vanlige Bråtaneaktiviteter hvor det viktigste har vært å få rolig tid med barn, svigerbarn og barnebarn. Det har vært god tid til å lese og på slutten av dette innlegget vil jeg komme tilbake til sommerens store leseopplevelse. Thor-Øistein har sørget for tradisjonell morgengymnastikk for selv om barnebarna er blitt ganske store vil de gjerne at alt skal være som før og det innbefatter morgengymnastikk på plattingen fra 9 – 1/2 10-tiden med påfølgende morgenbad og havregrøt til frokost. Middagen blir som regel sen, men det er allikevel tid til å spille Liverpool ved kortbordet jeg har arvet etter morforeldrene mine, de første eierne av Bråtane.

Vi, de to gamle, er som regel tidlig oppe og har god tid til i alle fall å skumlese avisen som vi får på nettet og merke av det som vi skal fordype oss i ved leilighet. Nyhetene får vi via dampradioen som heldigvis ikke har gått helt av moten, og Thor-Øistein har kunnet fryde seg over det lineær-TV kunne bidra med fra OL i Tokyo.

Den aller viktigste og gledeligste nyheten jeg fikk var at Mustafa Hasan vant saken sin mot UNE og derved får sin søknad om opphold behandlet på nytt. En uhyre viktig avgjørelse ikke bare for Mustafa, men for alle de ungdommene som opplever Norge som sitt hjem og likevel blir urettmessig kastet ut av landet pga “innvandringsregulerende hensyn”. Saken til Mustafa har engasjert veldig mange og ikke minst takket være innsatsen til en ung mann, 18 år gamle Bjørn Normann som har stått på, arrangert støttemarkeringer, sørget for innsamling til å drive kampanjer og gjøre det mulig å føre saken for retten. Asylbarn har nemlig ikke krav på fri rettshjelp, myndighetene våre gjør det de kan for å gjøre det vanskelig og nesten umulig for ofrene for Utlendingsmyndighetenes inhumane praksis å få sakene sine prøvet for retten. Jeg er dypt rørt og storligen imponert over Bjørn Normann, en vanlig norsk gutt som går på Hartvig Nissen videregående skole, og hvordan han har organisert og fått med seg titusener for ikke å si hundrede tusen i kampen for rettferdighet for Mustafa og flere som han. Nå er det bare å håpe at staten ved UNE holder løftet sitt og avstår fra å anke, men behandler saken til Mustafa på nytt ut fra de premissene som ble lagt i dommen fra Oslo tingrett. For at Mustafa skal få en rettferdig behandling må nemndmedlemmene som behandlet søknaden hans sist erstattes av nye medlemmer. Ut fra rettssikkerhets hensyn regner jeg med at det er selvsagt.

I forrige blogginnlegg anbefalte jeg boken Tilbake til Lemberg. Den anbefalingen står jeg ved, skal nå lese Phillippe Sands neste bok som heter The Ratline og handler om Otto von Wachter, høytstående SS-offiser og guvernør for Galicia. Men i min vegeterende tilstand på Bråtane har jeg lest Lydia Sandgrens Samlede verker og selv om jeg vanligvis synes 700 sider er i overkant mye, så var denne boken verd hver eneste side. Anbefales på det varmeste.

Hilsen Ragnhild som tror på fortsatt sommer om ikke fullt så varm som de første 3-4 ukene av juli.