Jeg prøver å komme meg ut i naturen flere ganger i uken. Etter som vi blir gamle, burde det ikke  være så mange hindringer for det. Likevel, noen avtaler her og der, fører noen dager til at det blir litt kortere turer langs “elva vår”, istedenfor. Men for å gjøre det helt klart. Turene blir langsomme, ikke for lange og halvannen time er vanligvis nok. Og det er en gammel mann fornøyd med.

Det fineste er å ta en av stiene fra Låkeberget eller Hammern. Av og til ser vi dyr, men som oftest er det bare dyrespor. Vi møter ikke mange på vanlige hverdager. Noen kan det bli med eller uten hund. Hundeeier som møter hundeeier er vanligvis fredelige  og hyggelige. I hvertfall når jeg kommer med en liten dachstispe som bare er nysgjerrig. Og hva prater vi om ?  Jo, lett for å bli litt om den andres hund. Gjerne et kompliment eller to. Eller ” hvor langt har dere vært” .  Eller noen ord om vær og vind. To hunde-eiere som møtes i skogen gir ofte noen gode ” vibber” som det er verdt å ta med seg videre.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Der blir stadig vanligere å møte folk som passerer deg med et fjern blikk. Ofte med øreklokker eller små hvite propper med lyd i ørene. For meg er det naturlig å reflektere over hva de går glipp av, nemlig skogens egen ro og lyder. At musikk og podcaster utkonkurrerer dette har jeg vondt for å tro.

Å møte andre gamle, med eller uten stokk, har også sitt eget forløp. Vi sier selvsagt hei, vi kommenterer hvor bra det er å gå med støtte, hvor lett det er å snuble, men uansett hvor fint det er å være ute. Noen begynner å snakke litt om helseutfordringer når vi er gamle og humper rundt i skogen. Er det et par stubber i nærheten kan det hende vi setter oss og praten fortsetter.

Flertallet turgåere er ikke på min alder og er også uten hund. De fleste føler det ikke greit å si hei når vi går i kø på søndagstur på åpne veier i Marka. “Hei” og hilse hører stiene til eller i åpent fjellterreng hvor vi ikke møter så mange. Intuitivt venter vi nok med å si hei inntil vi har kommet noen hundre meter fra parkeringsplassen. Sier jeg hei til alle ?  Møter jeg noen som ser triste ut og ikke møter deg med blikket, nel. Jeg tenker da ofte at slik du ser ut med hengende “munnviker” har du hatt en trist morgen, kanskje kranglet med noen osv. De prøver kanskje å si, ” la meg være i fred”.

Hilsekulturen i skog og fjell stammer nok fra den gang det var naturlig å utveksle erfaring om farbarheten, vær og vind og kanskje overnattingsmulighetene . Dette kan fortsatt være nyttig når Turistforeningens turer blir lange, selv idag.

Et “hei” og lite smil, selv bare ett par km fra parkeringsplassen, kjennes vennlig og hyggelig, for en  gamling, selv ved vanlige pusleturer.

Med vennlig hilsen Thor-Øistein

Det er alltid vanskelig å forsone seg med en rettighet som blir fjernet. Derfor er det ikke uventet mye støy og bekymrete miner nå når Fritt behandlingsvalg ble avviklet etter 01.01.2023. Riktignok har alle private foretak som ga tilbud under Fritt behandlingsvalg hatt rikelig tid til å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det ble gjort helt klart da AP/SP-regjeringen tiltrådte at Fritt behandlingsvalg skulle avvikles. Det er også gitt en overgangsordning på 12 måneder, men nye pasienter kunne altså ikke komme inn under denne ordningen etter 01.01.2023.

Dette har jeg skrevet om før, men det skader ikke å gjentas. Fritt sykehusvalg består slik at det er fullt mulig for pasienter som har fått en henvisning og en rett til behandling i spesialisthelsetjenesten å selv velge hvor de skal behandles. De må imidlertid velge en offentlig helseinstitusjon eller en privat institusjon som det offentlig helseforetaket har kjøpt et visst antall tjenester fra. Fritt behandlingsvalg derimot ga pasienter rett til selv å velge mellom offentlige og private helsetjenester og det offentlige helseforetaket tok regningen.Det eneste kravet var at de private var godkjente behandlingsinstitusjoner. Denne ordningen tappet Helseforetakene for penger, penger som kunne vært brukt til å styrke den offentlige helsetjenesten

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg leste nylig i Dagens medisin en opprørt kollega som klaget over lang ventetid på operasjon for grå stær. Det gjalt hans kone og ventetiden var svært lang. Han avsluttet innlegget med fyndordene “Gjeninnfør fritt behandlingsvalg NÅ”. Jeg er enig i at det er uheldig med veldig lange ventetider, ved noen helseforetak er ventetiden på operasjon for grå stær over ett år – det er alt for lenge. Grå stær er meget vanlig hos eldre fra 60 år og oppover og kan føre til svekket syn, problemer med daglige gjøremål som for eksempel å kjøre bil. For mange kan det være invalidiserende. Men å gjeninnføre fritt behandlingsvalg med alle de økonomiske ulempene det betyr for helsevesenet vårt ville være halsløs gjerning. Når de offentlige sykehusene ikke har kapasitet og ventelistene blir for lange kunne man jo håpe at noen av de svært mange private øyeklinikkene kunne får en avtale om å operere et visst antall pasienter med grå stær.

Vi vet at offentlige sykehus ikke klarer å operere på langt nær så mange pr uke som de private. Årsakene er mange, blant annet de mange andre oppgaver som den offentlige helsetjenesten har. Men dessverre er også systemene og rutinene tungrodde og lite preget av viljen til å tenke nytt.

Jeg husker en gang for ganske lenge siden at det hopet seg opp med pasienter som ventet på å få operert inn en ny hofte. Et sykehus her på østlandet startet da en hoftedugnad hvor det ble operert kvelder og helger til køen var minsket til en akseptabel lengde. Kanskje vi kunne få en grå stær-dugnad? En dugnad er imidlertid ikke nok, det må nytenkning til. I stedet for at flinke kirurger og andre flykter fra de offentlige sykehusene når de kommer opp i årene og er slitne av vaktbelastning og lange dager kunne man kanskje tilby dem en tilsvarende jobb som i det private. De kunne f.eks. få operere og gjøre det de var aller best til fra 08.00 til 16.00 så fikk de yngre kreftene ta seg av vaktbelastning og mer rutinepregede oppgaver.

Det snakkes mye om at helsetjenesten må tenke nytt – sykehusene er fastlåst i gamle rigide systemer. Det å angripe en for lang helsekø på noe utradisjonell vis ville være nettopp det – nytenkning. Men å gjeninnføre en ikke helt vellykket pasientrettighet er det motsatte av nytenkning, det er konserverende.

Hilsen Ragnhild

I  de gamle produksjonslokalene til Tiedemanns Tobakksfabrikk,har Røde Kors etablert seg med et strålende tilbud til dem som har greid seg dårlig i samfunnet…  så langt.

Ole Petter Hjelle, Mads Kaggestad og jeg var invitert for å se hva som foregår i Grefsenveien 26. Hvorfor akkurat oss tre? Vi har alle arbeidet, på forskjellig vis, for å få alle i fysisk aktivitet. Vi har arbeidet ut fra det prinsippet at “noe er bedre enn ingenting.” Vi har holdt foredrag, holdt kurs og skrevet om dette. I denne sammenhengen har vi også vært sammen med Jan Briseid, som er en av lederne på Røde Kors senteret mellom Sandaker og Storo. Etter ett par timer med omvisning og informasjon,var vi fortsatt litt i tvil om hva vi kan bistå med. Men vi er selvsagt velvillige og åpne for en eller annen form for bistand.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange ansatte og frivillige fordelte seg i de romslige lokalene over 3 etasjer. På forskjellig vis skal senteret ha tilbud til straffedømte om arbeidstrening og tilbakeføring til samfunnet. Det enkleste og mest jordnære er sykkelverksted og butikken Red Bike. Opplæring her kan være en god start for å komme videre. For oss fra nabolaget er det et glimrende tilbud for repping av sykler og kjøp av gammelt og nytt, også elektriske sykler.

Huset spisested, Røverkafeen Tandem tilbyr god og rimelig mat og er åpen for absolutt alle. Tilbyr også arbeidstrening for dem som foretrekker et serviceyrke fremfor mekking.

“Røverradioen” har mange av oss støtt på om formiddagen. Opplysende, ofte morsom og sarkastisk. Hvorfor det er blitt slik, er egentlig ikke vanskelig å forstå.

Folk med spesiell kompetanse arbeider med individuell rådgivning, det være seg fremtidig arbeide og for ikke snakke om økonomi. Ikke minst viktigheten å ordne opp i tildels kaotiske pengespørsmål.             Avrusningshjelp er et kontinuerlig tilbud som dessverre alt for mange må benytte seg av.

Den siste tilveksten av tilbud er et fint trengsrom med det meste av utstyr for rehabilitering etter en tung tid, kanskje år bak murene.

Jeg håper ar vi i nabolaget fremsnakker stedet og bruker det. Og kanskje vi på en eller annen måte kan bidra.

Hilsen Thor-Øistein

Vi er midt oppe i tre alvorlige kriser, to varslede og en som vi har fått i fanget etter Putins forferdelige angrep på Ukraina. Jeg snakker naturligvis om miljø- og naturkrise og helsekrise som begge er varslede, men som vi har valgt delvis å lukke øynene for. Energikrisen har tatt oss litt på sengen, aldri hadde vi trodd vi måtte spare på strømmen selv om vi har hørt om at det burde vi i flere tiår. På toppen av dette fikk vi to Brennpunktdokumentarer om elendige forhold i eldreomsorgen så de siste ukene har vært fulle av kriser. Her vil jeg først ogfremst skrive om helse og energi.

Som svar på de to krisene har vi fått to kommisjonsrapporter, fra Energikommisjonen og fra Helsepersonellkommisjonen, og mange lange eldreomsorgsløfter fra poitikerne. Energikommisjonen kommer med mange spennende og gode forslag som det naturligvis blir bråk om. Men bråk må en slik kommisjon tåle. Det de fleste er enige i er at vi må spare energi både i storsamfunnet og i det små – i hjemmene. Ikke vet jeg hvor mye det hjelper å slukke lyset når vi går ut av et rom, men det har kanskje en viss oppdragende effekt. Det som helt sikkert hjelper er å bruke mindre varmt vann, dvs dusje kortere, fylle opp oppvaskmaskinen og vaskemaskinen før de kjøres og rett og slett ikke sløse med vannet. Vi som er født før og under annen verdenskrig (jeg har sluttet å si krigen med stor K for da lurer de yngre på hvilken krig jeg mener) vokste opp med et helt annet energiforbruk enn det vi har i dag. Eksempelvis tok de fleste husholdninger i Norge all klesvask for hånd. Nå har vi energikrevende maskiner til vask og oppvask og vi ville nødig være dem foruten. Men det krever energi, mye energi og etterhvert må vi lære oss å bruke dem mer energivennlig. Kanskje må vi finne oss i å ikke måtte ta på nyvasket tøy hver dag.  Fortidens kompliserte klesvask tillot ikke daglige skift av alt og gjorde det nødvendig å bruke noen klær flere ganger før vask. Tips til energisparing – ikke vask treningstøyet alene i maskinen så snart det er brukt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Helsepersonellkommisjonen har levert viktige, gode og utradisjonelle forslag. Bunnlinjen er at vi kan ikke fortsette slik vi gjør, vi må tenke nytt. Bare det virker nærmest utenkelig for et tungrodd og konservativt system som Helsenorge er blitt. Og selv om lederne for de forskjellige helseprofesjonene bedyrer at de ikke ønsker profesjonskamp skal det vel godt gjøres at det ikke blir nettopp det.

Forslaget om å oppgradere Helsefagarbeiderne kommer på høy tid. Det å la en stor gruppe vi så til de grader trenger mangle skikkelig videreutdanning og kompetanseløft og ha nådd karrieretoppen etter få år, er en skam og dårlig utnyttelse av viktig arbeidskraft. Enda verre er det at en stor andel helsefagarbeidere går på latterlig lave stillingsbrøker, 20% er ikke uvanlig. I mange sammenhenger, i hjemmetjenesten, på helsehus og sykehjem burde helsefagarbeiderne ha mye større plass, fortrinnsvis i hele stillinger. Sykepleierne må få tid og rom til å bruke sin kompetanse riktig mens mye av det praktiske arbeidet kan overlates til helsefagarbeiderne. Heldigvis pågår det prosjekter som drar denne utviklingen i riktig retning.

Min egen yrkesgruppe må selvfølgelig også tenke nytt. Kampanjen Gjør kloke valg er et skritt i riktig retning. Det gjelder å ikke drive “for sikkerhets skyld”-diagnostikk og behandling. Det er mye å spare på  ikke å ta unødige blodprøver og heller ikke ta blodprøver av ellers friske personer for ofte. Det grelleste eksempel her er vel genprøver som gjentas – genene våre stammer fra lenge før steinalderen og forandrer seg ikke i vår levetid.

Helseministeren har fått mye pepper for uttalelsen om at vi må ta ansvar for og planlegge egen alderdom. Her synes nå jeg hun er tatt opp i verste mening. Det er klart at vi som kan må tenke på hvordan det er å bli gammel i nåværende bolig, de som ikke kan planlegge seg ut av en vanskelig bosituasjon må få hjelp. Dette sa hun, men det druknet i ordene “ta ansvar for” og “planlegge”. Og å gi nåværende helseminister skylden for en varslet krise i eldreomsorgen er å rette baker for smed. Dessuten må vi ikke glemme at selv om mye er galt og mye må rettes opp innen eldreomsorgen så er det faktisk mange friske, oppegående eldre. Når jeg hører om så og så mange over 80 år og hvilken belastning det er for samfunnet så får jeg lyst til å rope ut om alle våre 80- og til og med 90-årige venner som lever gode liv. Det å være gammel i seg selv behøver ikke føre til at vi trenger så mye bistand. Men å være gammel og syk, kanskje å bli syk tidlig i alderdommen krever mye hjelp som samfunnet må ha muskler til å bidra med. Ja, vi som er gamle og friske er kjempeheldige og priviligerte, men vi er også en del av eldrestatistikken.

Hilsen Ragnhild som går i sitt 82ende år.