Vi er midt oppe i tre alvorlige kriser, to varslede og en som vi har fått i fanget etter Putins forferdelige angrep på Ukraina. Jeg snakker naturligvis om miljø- og naturkrise og helsekrise som begge er varslede, men som vi har valgt delvis å lukke øynene for. Energikrisen har tatt oss litt på sengen, aldri hadde vi trodd vi måtte spare på strømmen selv om vi har hørt om at det burde vi i flere tiår. På toppen av dette fikk vi to Brennpunktdokumentarer om elendige forhold i eldreomsorgen så de siste ukene har vært fulle av kriser. Her vil jeg først ogfremst skrive om helse og energi.
Som svar på de to krisene har vi fått to kommisjonsrapporter, fra Energikommisjonen og fra Helsepersonellkommisjonen, og mange lange eldreomsorgsløfter fra poitikerne. Energikommisjonen kommer med mange spennende og gode forslag som det naturligvis blir bråk om. Men bråk må en slik kommisjon tåle. Det de fleste er enige i er at vi må spare energi både i storsamfunnet og i det små – i hjemmene. Ikke vet jeg hvor mye det hjelper å slukke lyset når vi går ut av et rom, men det har kanskje en viss oppdragende effekt. Det som helt sikkert hjelper er å bruke mindre varmt vann, dvs dusje kortere, fylle opp oppvaskmaskinen og vaskemaskinen før de kjøres og rett og slett ikke sløse med vannet. Vi som er født før og under annen verdenskrig (jeg har sluttet å si krigen med stor K for da lurer de yngre på hvilken krig jeg mener) vokste opp med et helt annet energiforbruk enn det vi har i dag. Eksempelvis tok de fleste husholdninger i Norge all klesvask for hånd. Nå har vi energikrevende maskiner til vask og oppvask og vi ville nødig være dem foruten. Men det krever energi, mye energi og etterhvert må vi lære oss å bruke dem mer energivennlig. Kanskje må vi finne oss i å ikke måtte ta på nyvasket tøy hver dag. Fortidens kompliserte klesvask tillot ikke daglige skift av alt og gjorde det nødvendig å bruke noen klær flere ganger før vask. Tips til energisparing – ikke vask treningstøyet alene i maskinen så snart det er brukt.
Helsepersonellkommisjonen har levert viktige, gode og utradisjonelle forslag. Bunnlinjen er at vi kan ikke fortsette slik vi gjør, vi må tenke nytt. Bare det virker nærmest utenkelig for et tungrodd og konservativt system som Helsenorge er blitt. Og selv om lederne for de forskjellige helseprofesjonene bedyrer at de ikke ønsker profesjonskamp skal det vel godt gjøres at det ikke blir nettopp det.
Forslaget om å oppgradere Helsefagarbeiderne kommer på høy tid. Det å la en stor gruppe vi så til de grader trenger mangle skikkelig videreutdanning og kompetanseløft og ha nådd karrieretoppen etter få år, er en skam og dårlig utnyttelse av viktig arbeidskraft. Enda verre er det at en stor andel helsefagarbeidere går på latterlig lave stillingsbrøker, 20% er ikke uvanlig. I mange sammenhenger, i hjemmetjenesten, på helsehus og sykehjem burde helsefagarbeiderne ha mye større plass, fortrinnsvis i hele stillinger. Sykepleierne må få tid og rom til å bruke sin kompetanse riktig mens mye av det praktiske arbeidet kan overlates til helsefagarbeiderne. Heldigvis pågår det prosjekter som drar denne utviklingen i riktig retning.
Min egen yrkesgruppe må selvfølgelig også tenke nytt. Kampanjen Gjør kloke valg er et skritt i riktig retning. Det gjelder å ikke drive “for sikkerhets skyld”-diagnostikk og behandling. Det er mye å spare på ikke å ta unødige blodprøver og heller ikke ta blodprøver av ellers friske personer for ofte. Det grelleste eksempel her er vel genprøver som gjentas – genene våre stammer fra lenge før steinalderen og forandrer seg ikke i vår levetid.
Helseministeren har fått mye pepper for uttalelsen om at vi må ta ansvar for og planlegge egen alderdom. Her synes nå jeg hun er tatt opp i verste mening. Det er klart at vi som kan må tenke på hvordan det er å bli gammel i nåværende bolig, de som ikke kan planlegge seg ut av en vanskelig bosituasjon må få hjelp. Dette sa hun, men det druknet i ordene “ta ansvar for” og “planlegge”. Og å gi nåværende helseminister skylden for en varslet krise i eldreomsorgen er å rette baker for smed. Dessuten må vi ikke glemme at selv om mye er galt og mye må rettes opp innen eldreomsorgen så er det faktisk mange friske, oppegående eldre. Når jeg hører om så og så mange over 80 år og hvilken belastning det er for samfunnet så får jeg lyst til å rope ut om alle våre 80- og til og med 90-årige venner som lever gode liv. Det å være gammel i seg selv behøver ikke føre til at vi trenger så mye bistand. Men å være gammel og syk, kanskje å bli syk tidlig i alderdommen krever mye hjelp som samfunnet må ha muskler til å bidra med. Ja, vi som er gamle og friske er kjempeheldige og priviligerte, men vi er også en del av eldrestatistikken.
Hilsen Ragnhild som går i sitt 82ende år.