Når er det rimelig å gi seg med konkurranseidrett.

I disse dager er det endel kjente idrettsutøvere som gir seg. Karrieren kan ha vært svært så varierende, både når det gjelder lengde og vellykkethet. Etter et langt og spennende liv med idrettsutøvere har jeg opplevd det meste og jeg skal prøve å gi til beste noen av mine erfaringer. Men jeg sier det med en gang, de fleste gir seg med konkurranseidrett heller for sent enn for tidlig. Først vil jeg imidlertid se på når det første store frafallet skjer.

I barneidretten deltar de fleste i på en eller annen måte. Allidretten er et lektilbud til alle barn fra 4-5 års alder. Dette glir gradvis, etter 2-3 år, over i mer spesifikke aktiviteter som fotball, håndball, friidrett, ski osv. Fra 7-8 års alder ser vi at noen barn synes treningen ikke er så gøy lenger, og dette blir enda tydeligere fra 10-11 års alder. De motoriske ferdighetene varierer selvsagt endel og de som ikke fikser utfordringen med å lære seg ting, gir seg lett. Noen instruktører, og foreldre for den saks skyld, bidrar også ved å ta det for alvorlig. Botemiddel? Lek og allsidighet bør få mer plass.

14-15 års alderen er den neste utfordringen. Det blir lett krav om “satsing” og trening de fleste dagene i uka. Konkurransene oppleves som mer alvorlige. At barn med klare talenter fortsetter, forstår jeg, men jeg ser også at de med lyst til å gjøre helt andre ting, synes at “nok er nok”. Hva har så disse barna igjen for 5-6 års systematisk trening ? De har blitt fysisk spreke og glade i fysisk aktivitet for fremtiden.

Etter denne avskallinger er det fremdeles igjen en spennende gjeng hardt trenende ungdommer. Mange ser i 19-20 års alderen at drømmen om å bli veldig god likevel ikke er så realistisk. Valget om videre utdannelse og arbeide gjøres på denne tiden. Helt naturlig at disse ungdommen vurderer videre planer og nedprioriterer idretten.  Eksempel fotballspiller 20 år gammel, trent hardt og målrettet fra 8 år gammel. Ser nå at tilbud om spill i de øverste divisjonene er urealistisk. Hva så? Kutter fotballen og blir glad mosjonist og student. Eller trening par ganger i uka og kamper i 5. divisjon? Alt dette er for meg helt naturlig og veldig greit.

Å være idrettsutøver på høyt norsk nivå, for  ikke å snakke om internasjonalt nivå, er ikke spøk. De fleste klarer ikke å kombinere dette med studier eller annen utdannelse. Noen greier det, og det gir en trygghet i tilværelsen som kan være positivt for idretten, for ikke snakke om “etterlivet”. Det er få i toppidretten som blir rike. De fleste klarer seg, men det er svært få som tjener som våre internasjonale stjerner, les Haaland, Ødegaard og noen få andre.

25-30 år gamle er det naturlig at utøvere på topp-nivå spør seg: Hva nå?  Det er mange naturlige spørsmål og ikke bestandig så lette svar. Kan jeg oppnå noe mer idrettslig enn det jeg allerede har gjort? Kan jeg fremdeles ha fremgang? Hva med skadene, overbelastninger jeg har? Blir de værre ? Betyr de noe for helsa videre? Hva med familielivet, ektefelle og barn osv? Hva med utdannelse og arbeide ? I gamle dager begynte noen i sportsbutikk, men for mange er ikke det noen fremtid for de neste 30 – 40 årene. Det burde være mer fokus på å legge grunnlag for utdannelse og arbeid etter idrettskarrieren er avsluttet

Det som kanskje undrer meg mest er at 30-35-40 åringen som merker slitasje og dårligere prestasjoner, ikke gir seg. I årenes løp har jeg hatt noen samtaler med ” idrettens eldre”. At de fortsatt kan få bra med sponsorpenger på “gamle prestasjoner”, får være så. Men likevel?

Norges Idrettsforbund synes generelt at frafall i idretten er en utfordring. Greit nok det, men jeg mener at  helt fra barneårene og oppover at det er rimelig  og kanskje et sunnhetstegn at vi vurderer hvor mye av livet vårt vi skal bruke på konkurranseidrett.

Hilsen Thor-Øistein som i etterkant synes han brukte alt for mye tid i en 12 års periode på en sport som ga endel moro og noen NM. Men likevel ?

 

 

Tid for å ergre seg igjen – når restriksjonene lettes

Vi har egentlig hatt det ganske fint de siste 6 – 7 ukene, vi som har hverandre, bor godt og har tilgang til naturen rett utenfor. Men nå når vi ikke lenger skal leve i en boble og være godt fornøyd med myndighetenes håndtering av krisen, når aviser og nyhetsmeldinger ikke bare inneholder nye Koronatall, nå kan jeg igjen begynne å la meg opprøre opp over tingenes tilstand (ikke Korona).

Jeg har ikke tenkt å skrive om et nå berømt seminar for fiffen med alt betalt – det er det nok av andre som tar seg av. Jeg har heller ikke tenkt å beklage meg over at smitteverntiltakene er for få, for mange, for inngripende, for lettvinte, det får noen selvbestaltete eksperter få noen sårt tiltrengte minutter i offentligheten av. Jeg har tenkt å ta opp (sammen med mange mange andre) situasjonen til dem som virkelig har det forferdelig, og ikke bare i koronatider. Det dreier seg om alle med midlertidig opphold her i landet som får livene sine satt på vent, som i mangel av identifikasjonspapirer lever i limbo. Videre er det alle de enslige mindreårige i flyktningeleirene i Hellas som dør av underernæring og mangel på omsorg og som vi i rike Norge ikke ser oss i stand til å hjelpe.

Solbergregjeringen lever med et etterslep etter livet med FrP. For å holde regjeringen samlet måtte Solberg gi FrP en helt ubegripelig streng asyl- og flyktningepolitikk. Nå er FrP ute, men regjeringen er fortsatt avhengig av dem for flertall i Stortinget. Kan det være grunnen til at regjeringen står så steilt på at de ikke skal være med på “dugnaden” med å hente enslige mindreårige fra leirene i Hellas? Ti EU-land ble for noen uker siden enige om å ta i mot og fordele 1600 mindreårige asylsøkere fra leirer i Hellas. Norge er ikke ett av dem (jeg vet at vi ikke er medlem av EU, men av EØS som burde ført til at vi gjorde det samme). Luxembourg og Tyskland har tatt i mot henholdsvis 12 og 47 barn, og skal i ukene som kommer ta i mot flere, Sveits skal ta i mot 22 av de yngste barna. Detb er helt ubegripelig at regjeringen står så steilt på at vi ikke skal vise den minste flik av medmenneskelighet og gjøre det samme. (Dessverre har APs ledelse hatt samme motvilje mot å hjelpe, men er kommet på LITT bedre tanker etter et massivt grasrotopprør i partiet). Argumentene mot å hjelpe er uforståelige og smålige. “Det er så mange som trenger hjelp, vi kan ikke hjelpe alle, derfor hjelper vi heller ingen.” “Tenk om det ble kjent at Norge ikke er fullt så restriktive i sin asyl- og innvandrerpolitikk, da blir vi overrent av asylsøkere, husk 2015”. Disse og andre mer og mindre håpløse argumenter hører vi fra regjerings- (og APleder) hold. Det aller verste argumentet er at vi må vente til EU kommer med en overordnet plan for flyktningeleirene. Har ikke regjeringen (og Støre/ Gharahkhani) skjønt at det dreier seg om små barn som er i ferd med å dø, de har ikke tid til å vente på en byråkratisk plan. Det må handles NÅ.

Så er det de som har fått midlertidig opphold i Norge, men ikke kan leve vanlige liv fordi de mangler ID-papirer. De har lovlig opphold, men er papirløse. Uten ID-papirer lever de utenfor samfunnet. De fleste av dem har fått opphold pga sterke menneskelige hensyn, men oppholdet er gjort midlertidig og derved blir de nektet ID. En familiefar forteller til Dagsavisen at han har fått jobbtilbud, men kan ikke ansettes fordi han ikke har bankkonto. http://Søkeresultater Nettresultater De får være her – men ikke fullt ut – Reportasjen – Dagsavisenwww.dagsavisen.no › reportasjer › de-far-vere-her-men…

Skattedirektøren sa tidligere i år at alle som har lovlig opphold i Norge, selv om det er midlertidig, bør få ID-kort. Så hvorfor gjør myndighetene det så vanskelig? Man skulle tro at det er om å gjøre å vise hvor vanskelig det er å leve og bo i Norge at så få som mulig ønsker å komme hit. Dette er skammelig og opprørende.

Hilsen en igjen opprørt Ragnhild

Mye å glede seg over – for oss

Hytteforbudet er opphevet og vi har foretatt en for oss nødvendig fritidsreise til Kragerøfjorden. Ettersom vi nå sitter på en øy uten innendørskontakt med andre synes vi dette er “innafor”. Dessuten er det greit for de egentlige eierne av stedet, mine fire barn, at vaktmesterparet foretar en liten dugnad for å gjøre endel klart for sommeren. Jeg er ikke så veldig god på rengjøring, men det aller nødvendigste skal jeg nok klare og utendørs er det også mer enn nok å ta seg til.

Men før vi kom så langt som til ferieparadiset Bråtane hadde vi noen nye og spennende turopplevelser i Maridalen. Våren kom som et skudd for vel en uke siden med solrike og varme dager som innbød til turer på jorder og langs vann, i vårt tilfelle Maridalsvannet. Kirkeruinene i Maridalen er kjent for de fleste, men at kirken var oppkalt etter den hellige Margaretha som led martyrdøden fordi hun nektet å gifte seg med den romerske landshøvdingen Olybrius,  visste jeg ikke. Hun ble henrettet i år 307 etter Kristus, men årsaken lyder kanskje grufullt kjent også i dag? Margaretha er den ugifte stands martyr, men ble de gifte kvinners skytshelgen da hun i fengselet ba for de gifte kvinnene som på ingen måte hadde det greit – kanskje på grunn av dominerende og voldelige ektemenn?

Beverens verk og Maridalen kirke (ikke ruinene)

Stien langs Maridalsvannet er delvis spennende og lite befolket, delvis blir den avbrudt av at vi må gå på veien. Vi går noen ganger fra Hammeren over jordene ved Kirkebygårdene, forbi Maridalen kirke (ikke ruinene), over veien og videre langs vannet mot Kjelsås. Eller vi går forbi Hønsefoten parkering over jordene mot Skar. Selv i disse dagene med fulle parkeringsplasser møter vi ingen andre mennesker på turen. Her er det våtmarksområder med spor etter bever og et tranepar spankulerende på jordet. Og mens vi vet at stien opp til Fagervann er full av folk går vi her alene.

Men tilbake til Bråtane. Her er det full blomstring. Trær som vanligvis ikke viser tegn til blader før langt ute i mai er nå i fullt flor. Det eldgamle morelltreet utenfor sovehuset vårt – et 300 år gammelt bryggerhus- har allerede store knopper. Litt foruroligene er det at eika som står ved siden av asken nesten har blader mens asken ikke har antydning. Eik før ask osv…. Badetrappen er satt ut og årets første dypp er unnagjort (8 grader og kaldt på føttene). Forpakter /vaktmesterparet har nå gjort det aller mest nødvendige av rengjøring. Kjøkkenet, doen og eget sovehus er grundig rengjort. Resten får være til eierne som sliter med hjemmekontor og hjemmeskole, dukker opp. Resten av tiden blir det utearbeid, rydding i bed, blomsterkrukker skal gjøres i stand og gresset, dvs fjorårsgresset skal slås  Og vi elsker det.

Hilsen Ragnhild som alltid blir euforisk av å komme hit ned.

Hva er det med unge mødre på Nesodden ?

Nesodden har Steiner skole og mange mødre som er skeptiske til vaksinasjon av barna. Sansynligheten er ganske stor for at mange av de unge mødrene også betviler rådene fra våre helseautoriteter om at det nå er trygt å sende barna i barnehager og til små-skolen. Dette er selvsagt ikke bare et Nesodden fenomen. Over 20 000 foreldre har støttet denne tvilen/skepsis til å la barna komme tilbake til en vanlig hverdag. Vel å merke er det med barnehager og på skoler hvor mange smitteforebyggende tiltak er foretatt. Barna skal være i mindre grupper. Det skal legges til rette for god håndhygiene og barna skal ved  den minste mistanke om infeksjon holdes hjemme. Skole og barnehage er en rett barna har for en god utvikling i oppveksten. Å ta denne retten fra barna, skal det svært gode grunner til å gjennomføre.

Vi skal også være klar over at hensikten med å stenge barnehager og skoler primært var for å unngå smittespredning. Vi var allerede da klar over at barn kunne bli smittet uten å bli syke. Men det ser også ut til at mulig smittede småbarn ikke smitter videre.

Kontrafaktisk historie skriving er en spennende øvelse.Se feks “A plott against America” som omhandler USA fra 1941 med flygerlegenden Charles Lindberg som president istedenfor Roosefelt. Det er en skremmende historie. Men nå til noe jeg vil kalle “Kontrafaktisk fakta-tolkning”. I  Norge er vi heldige med stor medisinsk fagekspertise på Folkehelse Instituttet og Helsedirektoratet. De konkluderer med at Covid-19 sykdommen i svært liten grad rammer barn. Hvis det skjer er det vanligvis mildt og på under promille nivå. Når denne kunnskapen trekkes i tvil er det rimelig å spørre om hva skeptikere vet som forskere mener å kunne dokumentere. Egentlig er det naturlig å spørre om informasjonen har vært god nok. Jeg begynner faktisk å lure. Alle foreldre vil barnas beste, men noe må ha gått galt, når vi om noen dager vil se at tusenvis av barna holdes hjemme av redsel for at de skal bli alvorlig syke.

 

Time Magazine  skriver idag at “The Center of Disease Control and Prevention” bekrefter tidligere funn fra Kina, at pasienter under 18 år  klart blir mindre syke enn voksne. Hvorfor det aktuelle Korona virus i mindregrad affiserer barn er fortsatt noe usikkert, men de studiene som foreligger viser at det ihvertfall er slik.

Senest idag leste jeg oppslag fra nettkampanjen,  ” Vi vil ikke at helsemyndighetene skal bruke barna våre som prøvekaniner!”  Jeg håper virkelig for barnas skyld at noen roer seg etterhvert.

Hilsen Thor-Øistein som var barnelege i gamledager.

Mye å glede seg over – men også noe for å ergre seg

Det er nå fem uker siden det meste ble stengt og vi ble oppfordret til å holde oss hjemme. På våre daglige turer er det ikke vanskelig å finne stier hvor vi er nærmest alene selv om hele Oslo synes å være på tur. Her langs Maridalsvannet.

Tiden har gått fort, vi har fått daglige doser med all informasjon vi måtte ønske og det er blitt mye tid til å filosofere over en annerledes hverdag. Påsken kom og gikk – ikke så veldig forskjellig fra dagene før og etter. Om noen dager begynner en gradvis oppmyking av restriksjonene, noe de aller fleste gleder seg til

Hva kan vi glede oss over i en vanskelig tid med en dyster fremtid for mange av oss? Permitteringer er vi blitt godt kjent med og konkurser kommer uvegerlig til å komme, ingen grunn til å glede seg. Samtidig ser det ut til at viruset har greid noe politikerne ikke har fått til, nemlig å bremse forurensingene. Biltrafikken er halvert rundt de store byene, noe vi ønsket å få til ved hjelp av høye bomavgifter. Nå har viruset greid det! Vi har lenge visst at vi måtte bli nødt til å bremse oljeavhengigheten vår, viruset har tvunget oss til å tenke nytt og bli mindre avhengig av olje. noe annet viruset har viruset tvunget oss til er å planlegge en sommer i nærområdet, dvs Norgesferie. I stedet for at en høy andel nordmenn setter seg på fly for å feriere i Italia, Frankrike, Spania eller Hellas må de samme nordmennene legge igjen feriepengene sine her i Norge. Reiselivsnæringen går glipp av alle japanerne og tyskerne som vanligvis kommer hit på sommeren, men de får i stedet gleden av opplevelseshungrige landsmenn.

En annen ting vi kan glede oss over er at vi nå kanskje vil lære oss viktigheten av å produsere mer mat selv i stedet for bare å importere. Kanskje vi kan slutte med å sende fisken vår til Kina for å bli bearbeiudet eller importere lammekjøtt fra New Zealand mens norsk lam hoper seg opp i fryselagrene. Kanskje også BAMA kan begynne å tenke nytt og stoppe importen av franske poteter mens norske poteter råtner fordi de har feil form eller størrelse? I går så jeg til min glede Amadinepoteter på tilbud i den lokale butikken, sikkert fordi det ikke selges nok av dem. Vi nordmenn er lettlærte og skjønner det BAMA ikke har skjønt, norske poteter smaker akkurat like godt eller kanskje bedre enn de franske.

Til slutt litt å ergre seg over (i tillegg til BAMA). Når helsemyndighetene tilrår en forsiktig åpning av samfunnet, barnehager og skoler, kommer bekymringene fra engstelige småbarnsmødre som ikke stoler på helsemyndighetene. Vi må respektere at noen er mer engstelige enn andre, men hvem skal vi stole på om ikke nettopp de som har fagkunnskap både når det gjelder smittevern og spredning av virus. Barneombudet har vært krystallklar i sitt budskap til engstelige foreldre og hvis noen har barnets beste som sin aller viktigste agenda så er det barneombudet. Det er sørgelig at en liten gruppe foreldre skal få skremme opp andre med sin ubegrunnede frykt. Inga Beyer Engh (barneombud) og Margrethe Greve-Isdahl (overlege Folkehelseinstituttet) har vært forbilledlig klare i sitt budskap til foreldre: Barnehagen og skolen er livsviktige arenaer for alle barn, ikke bare sårbare grupper, og slik det nå planlegges en gradvis og forsiktig åpning er det trygt å sende barna dit. Håper bare budskapet når frem, dessverre er det slik at krisemaksimering får stor plass i mediene.

Til aller sist: Jeg er veldig skuffet over AP som ikke vil være med på å redde enslige mindreårige som befinner seg i Moria. At Høyre og FrP er i mot er ikke annet å vente, men AP… Jeg heier på Ropstad som tør å stikke hodet frem og på underskriverne av oppropet.

Hilsen Ragnhild som er imponert over helsemyndighetenes håndtering av krisen vi står i, ikke like imponert over politikerne.

Mens vi venter,,,,, tredje del.

Jeg sier det med en gang, vi har noen strålende helseledere som med stor og overbevisende kunnskap veileder politikerne våre. Vi føler at vi får de trygge rådene i den daglige veiledningen om hvordan vi skal ta vare på oss selv og de rundt oss. Men som i kommunikasjon ellers, avsender og mottaker kan harmonere ulikt.

Ragnhild 78 og TØ snart 84 er i risikogruppe for å bli alvorlig syke av det aktuelle Korona-virus. Sansynligheten for å bli smittet øker med antall kontakter med andre. Vi går i dagligvarebutikken når det er lite folk der og kollektive transportmidler unngår vi, hvis mulig. Vi går daglige turer i Maridalen på stier hvor vi knapt møter noen. Hvis så skjer, holder vi god avstand. Så til det som gjør hverdagene fine. Når vi går ut, treffer vi som oftest kjente som også synes det er hyggelig med prat. Enten vi står, går eller setter oss ned med god avstand, kan jeg ikke forstå at vi utstetter oss for noen smittefare. Idag setter vi oss i bilen og kjører til et sted hvor vi sammen med barnebarn skal lete etter orienteringsposter i skogen. Vi gleder oss. Uten slik kontakt ville jeg bli rimelig tungsindig. Mao, vi mener at det vi gjør er “innafor” rådene som gis.

Andre vi kjenner tar den strenge tolkningen av rådene som gis. De et knapt utenfor leiligheten, de får mat på døra og ser få eller ikke noen andre. Jeg skal passe meg vel  for å si noe utover ” vi er forskjellige og får gjøre så godt vi kan”. At noen føler seg isolerte og tungsindige i disse dager er mer enn rimelig. Når vi også får høre at dette kan ta lang tid før vi kan nærme oss normalisering av sosiale aktiviteter, blir det ikke bedre.

De fleste som leser dette, har fått med seg at mitt mantra er ” frisk luft og bevegelse er bra for det meste her i livet”. Jeg leste en fagartikkel her om dagen som omhandlet dette i en periode med mye infeksjonsmitte. Forfatteren konkluderer med noe vi egentlig har visst lenge. Moderat fysisk aktivitet 3-4 ganger i uka, 45 minutter og med en intensitet som gjør deg litt svett på ryggen, styrker infeksjonsforsvaret. Dvs immunsystemet fungerer optimalt. Forfatteren mente også å dokumentere at fysisk aktivitet tidsmessig helt opp til du blir syk, øker sjansene for ett lettere sykdomsforløp. Ikke alle har like lett for å komme ut. En god ide er å finne fram den gamle ergometersykkelen. Sett den evt på verandaen og avslutt med litt styrketrening. Det burde holde. Jeg vil samtidig ikke unnlate å fortelle at svære fysiske belastninge kan føre til at du lettere får infeksjon og at du blir dårligere. “For mye eller for lite bederver det meste”, ser ut til å gjelde her også.

Tanken på hvordan dette ender, putter jeg under teppet. En dag av gangen, så er det noe å glede seg over. Det som kommer, kommer likevel, uten mine bekymringer.

Hilsen Thor-Øistein som med god avstand til barnebarn har gledet seg over dagens turorientering.

Den stille uken

Vi er nå over med den stille uken som kanskje har vært stillere enn vi er vant til. Vanligvis har vi vært noen dager på fjellet i begynnelsen av påsken for så å møte våren på Bråtane i Kragerøfjorden i selve påskedagene.  Slik ble det ikke i år av vel forståelige grunner. På den annen side, vi har hatt noen fine dager med turer, bøker og TV-serier. Vi har møtt barn og barnebarn utendørs med de foreskrevne metrene avstand og vi har oppdaget mulighetene som FaceTime gir oss for kontakt. Vi har feiret 50-årsdager med sang og kake ute og med avstand. Skjærtorsdag tok vi en dagstur til Bråtane for å se om vinteren hadde stelt godt med stedet og for at Thor-Øistein kunne ta en titt på golfbanen. En hyggelig avveksling og vi gleder oss til å kunne komme tilbake etter den 20.april.

Dagene går i den samme litt langsomme rytmen, og merkelig nok, det kjennes godt. Livet utenfor ser også ut til å gå litt langsommere, mange foreldre ute med småbarn i finværet og hengekøyer ser ut til å være den siste store hypen. Jeg merker meg enda flere pappaer med små barn på tur, kanskje fordi mammaene jobber i helsevesenet – et av landets største kvinnearbeidsplasser hvor det ikke er rom for permitteringer og oppsigelser. Pappaer på tur er flinke til å finne på og gjøre turene til gode opplevelser. Og vi finner nye stier og områder som viser oss både beverspor og traner.

Når vi nå holder oss for det meste hjemme bortsett fra de daglige turene i nærområdet så merker jeg hvor hektisk og travelt livet mitt vanligvis er, også som pensjonist. Kalenderen er full av avtaler og det er ofte vanskelig å finne en ledig plass. Nå er kalenderen tom – dvs det er den ikke, men jeg vet at de avtalene som står der ikke blir noe av. Så nå lurer jeg på hvordan det skal bli når livet langsomt nærmer seg det normale, for det vil det gjøre selv om det tar tid. Kommer jeg til å savne det å ikke ha noen avtaler? Kanskje jeg vil savne tid til ro, stillhet og en kalender full av blanke dager. Jeg gleder meg til å være sammen med venner, sitte rundt et bord og prate om alt annet enn smitterisiko. Nå savner jeg å kunne gi barna og barnebarna en god klem og å kunne invitere til søndagsmiddag. Men vi er flinke til å tilpasse oss. Barn og barnebarn treffes utendørs på betryggende avstand. Vi snakker sammen og snap chatter. Jeg gleder meg til å kunne gå på kino og teater igjen. Selv om hjemmekinoen gir oss gode opplevelser er det en annen følelse å oppleve kino og teater sammen med mange andre, det er noe magisk med en full teatersal eller kino. Men jeg tror jeg har lært noe om stillhet og ro som jeg håper å ta med meg etter koronaen.

Hilsen Ragnhild som er mer ettertenksom enn tidligere

 

Om å “styrke immunforsvaret” og hvorfor det kanskje ikke er så lurt.

Virus – venn eller fiende.

Nå er vi der igjen, i en tid med et verdensomspennende virus som har snudd opp ned på hverdagen for oss alle – og gitt mat til alternativbransjen som skor seg på kriser. Alle ønsker å gjøre alt for å holde seg og sine nærmeste friske og dermed smeller denne bransjen til med artikler, annonser og flyere som lover oss et “styrket immunsystem” hvis vi bare følger deres råd, eller aller helst kjøper deres diverse luriumprodukter.

Trenger vi et styrket immunsystem og hvordan kan immunsystemet styrkes?

Det vi trenger er et stabilt og godt immunforsvar og det opprettholder vi ved en rimelig sunn livsførsel med variert kosthold, ikke røyking, moderat alkoholforbruk, nok søvn og rimelige doser mosjon og frisk luft. Dette minner mistenkelig om vanlige helseråd, og det er det det er. En vanlig god helse er det vi trenger for et stabilt immunforsvar. Hvis det i det hele tatt er mulig å styrke immunforsvaret (utenom vaksinering) kan det derimot gjøre vondt verre i en epidemi som denne. Et immunforsvar som overreagerer kan føre til autoimmune “feilreaksjoner” som igjen kan gi større lungekomplikasjon i forbindelse med en Covid-19-infeksjon.

Den eneste (og beste) måten å få et immunsystem som kan hjelpe oss i dagens situasjon er en vaksine. Enten en aktiv vaksine som søker å hjelpe kroppen til selv å danne antistoffer mot viruset eller en passiv immunisering som vil si å tilføre kroppen ferdige antistoffer i form av blodserum fra pasienter som er blitt friske av akkurat denne virusinfeksjonen. Pr i dag finnes ikke en vaksine mot Koronavirus, men det forskes og arbeides på spreng for å få frem en vaksine. En aktiv vaksine vil neppe finnes før det er gått minst ett år. Muligheten for passiv immunisering kan komme mye raskere, og er allerede på trappene.Tilførte antistoffer har en begrenset levetid, men kan være livreddende for veldig syke pasienter ved å få dem over en kneik før kroppens eget forsvarsverk overtar og pasienten blir frisk.

Hvorfor skal ikke alle vitamin- og kosttilskuddprodusentene der ute bare få holde på med sitt?

All informasjon som deles med oss alle i denne tiden må være faktabaserte og holde vitenskapelige mål. Der vi ikke vet, må vi tørre å si at vi ikke vet. I så måte har helsemyndighetene våre vært eksemplariske. De deler kunnskap som er veldokumentert og nyere kunnskap som ikke er godt nok dokumentert innrømmer de at her vet vi ikke. I motsetning til alle besserwisserne der ute som bruker ikke faktabasert kunnskap og udokumenterte påstander til å spre frykt og samtidig reklamere for egne tanker, tro og produkter. Når kolleger får plass i mediene til å markedsføre ingefær og hvitløk for å stoppe viruset eller egne produkter er dette ikke greit. Det er ikke noe galt med ingefær og hvitløk, men at det kan stoppe et virus som dette er aldri dokumentert. Det er selvfølgelig lov til å ha motforestillinger til det som deles av kunnskap, men motforestillingene må basere seg på god dokumentasjon og ikke synsing i alternativpressen.

Vær på vakt når du deler noe på sosiale medier

Koronaviruset sprer seg med stor hastighet, det gjør også falske nyheter og feilaktig informasjon som deles på sosiale medier. Nylig ble det lagt ut en ganske spekulativ artikkel som var fyllt med usannheter og ikke dokumenterbare påstander på Facebook. Det hadde kanskje ikke vært så farlig om ikke en såkaldt “kjendis” med veldig mange følgere delte innlegget som deretter gikk nærmest viralt. Hun som delte føler seg i sin fulle rett til å tenke annerledes, uten tanke for hvilken skade et slikt innlegg kan gjøre. Så vi må tenke oss om to og tre ganger før vi deler, er innlegget kvalitetssikret og er informasjonen faktabasert.

Til slutt – alle dere som gjerne vil vite mer om immunsystemet vårt – les noe som er riktig, godt skrevet og popularisert i den forstand at det er forståelig uten immunologisk basiskunnskap. Jeg vil anbefale boken til Anne Spurkland: “IMMUN”. Og jeg er ikke betalt av forlaget for denne anbefalingen.

Hilsen Ragnhild som nesten er mer redd for all den feilaktige informasjonen som spres enn for Koronaviruset.

Guilty pleasures – i en annerledes tid

Selv om det meste er satt på vent – vi har enda ikke begynt å kjede oss og vi har heller ikke hatt behov for noe nytt tidsfordriv. Dagene går i en nokså rolig og litt søvnig rutine. Vi våkner, litt senere enn vanlig (sommertiden gjør nok det), leser mange aviser til morgenkaffen, tur, formiddagste med bøker og liknende inntil middagstid. Litt TV, strømmetjenester og slikt blir det på kvelden. Foreløbig veldig lite nyttige gjøremål som jeg hører det snakkes om, som å rydde i klesskapet, pusse vinduer eller støvsuge bokhyllene.

Men så var det de litt mer guilty pleasures, en av mine er Word Feud. En skikkelig tidstyv som jeg ikke riktig klarer å slutte med. Det ergrer meg at jeg bruker tid på det i stedet for å lese, gjøre spansklekse eller rydde i kjøkkenskapene, men jeg klarer ikke stå i mot. Karakterstyrke – det er det jeg trenger.

Noen guilty pleasures har jeg fra moren min. Hennes var 1) kabal og 2) puslespill. En tredje kunne være å løse kryssord, men det er regnet som litt mer godkjent fordi det skjerper hjernen. Akkurat som mor legger jeg kabal, men fortrinnsvis på ferie .Av og til lar jeg meg lure til å legge kabal på nettbrettet, et ypperlig tidsfordriv på reise, men litt skamfullt hjemme i sofakroken. Når det gjelder puslespill så har jeg gode barndomsminner fra juleferier hvor et bridgebord ble satt opp i stuen og 1000 brikker lagt utover. Mor kunne sitte i timevis og pusle, vi andre bidro innimellom med en brikke her eller der. Av og til ble vi barna så ivrige at vi satte oss ned og puslet vi også. Søster Bente og datter Kjersti har videreført gleden ved puslespill som de kan bruke dager og uker på.

Jeg vet i alle fall en ting. Hvis jeg skulle bli isolert og ikke kunne gå ut ville jeg ønske meg et puslespill med 1000 brikker og bridgebord i stuen.

Hilsen Ragnhild som trenger litt mer karakterstyrke til nyttige gjøremål.