Det velkjente munnhellet “Den som ikke er radikal i sin ungdom har intet hjerte, den som ikke er konservativ som voksen har ingen hjerne” er ofte tilskrevet Winston Churchill uten at det er sikkert at det kommer fra ham. Uansett, det var lett å bli minnet på sitatet da jeg hørte på Politisk kvarter i morges. Det var en debatt mellom ungdomspolitiker og nylig innstilt som KrFU leder Ingrid Olina Hovland og tidligere KrF-leder Valgjerd Svarstad Haugland.
Jeg har hørt og sett Hovland i debatter tidligere og for det meste går det ut på at likestillingen er gått for langt. Så også i denne debatten hvor hun altså møtte partiveteran Svarstad Haugland. Hovland fremsnakker familienes totale frihet til å velge selv, i denne sammenhengen velge fritt hvordan foreldrepermisjonen skal brukes. Hovland forfekter, i likhet med KrF-ledelsen forøvrig at kvoter for mor og far er gammeldags og tar ikke hensyn til familienes behov. Hun hopper suverent bukk over all forskning som viser at hvis fedrekvoten fjernes vil bare et lite fåtall fedre ta permisjon og vi er tilbake til tiden da fedrene var perifere figurer i små barns liv. Svarstad Haugland som også er tidligere likestillingsminister var dypt uenig med Hovland. Hun fremhevet at foreldrepermisjon med kvote for fedrene handler vel så mye om fedrenes rettigheter som om likestilling for kvinner.
Nå er KrF et parti som så vidt karret seg over sperregrensen, sikkert ved hjelp av kristenkonservative velgere på SørVestlandet, ikke noe stort problem for likestillingen. De aller fleste toneangivende innen politikk og samfunnsliv er glade for det likestillingsarbeidet som er kjempet frem og som tok fart fra 1970-tallet og fremover. Det er likevel bekymringsfullt at et ansvarlig parti har programfestet tiltak som vil sette likestillingen og mange menns rettigheter flere tiår tilbake.
Det er sikkert endel unge menn som ønsker seg tilbake til tiden som KrF glorifiserer, da mor var hjemme og passet hus og barn. Den gang mor måtte be pent om å få noen kroner til nye strømper og skilsmisse selv i voldelige ekteskap var umulig for kvinner som da ville bli stående helt på bar bakke. Unge menn som følger Andrew Tate og Jordan Peterson på sosiale medier og frykter den såkalte kvinnedominansen. Forhåpentligvis og sannsynligvis blir de samme unge mennene voksne og klarer å se verden mer mangefasettert.
Svarstad Haugland ble i politisk kvarter konfrontert med at hun på landsmøtet til KrF hadde advart mot at de skulle bli et tradwife-parti og at det kanskje var nedlatende. Valgjerd Svarstad Haugland står for det hun sa og henviste til hvordan KrF nå og tidligere har kjempet innbitt mot småbarnsmødres inntog i arbeidslivet. Det har ikke vært fullt så tydelig de senere årene, men nå med KrF-leder Ulsteins frieri til de konservative kristne med KrFU diltende etter er det blitt helt tydelig hva KrF ønsker, en tilbake-til-kjøkkenbenken for unge mødre slik at mennene kan dyrke karrieren og komme seg lengre frem. At små barn har behov for begge foreldrene og for at far skal bli en tilstedeværende figur i små barns liv må far få mulighet til å ta ansvar allerede i spedbarnsperioden. Dette er aspekter som er fremmed og truende for KrF og også for deres ungdomsparti.
Tilbake til sitatet som muligens stammer fra Churchill, jeg mistenker ikke Ingrid Olina Hovland for å mangle hjerte, men hjerte for sine medsøstre og unge fedre ser ut til å delvis mangle. Med fare for å virke nedlatende så håper jeg at hun lytter litt til den tidligere KrF-lederen og likestillingsministeren som hadde og har et varmt hjerte for både kvinner og menn. Dessuten bør den unge lederkandidaten ikke være så historieløs som hun virker i debatter om likestilling.
Hilsen Ragnhild som er opprørt og lei meg over historieløsheten til endel unge.
Vi har unnagjort en lang og hektisk valgkamp med påfølgende valg. Alle medier har vært fulle av valgstoff/flesk og vi, i alle fall vi gamle, har fulgt spent med fra sidelinjen. De unge som har fulgt med via diverse sosiale medier har tydeligvis fått med seg et helt annet bilde enn det vi som sverger til de gammeldagse, redaktørstyrte avisene og NRK har forstått av det som har foregått. Men nå er valget overstått og det ble som forventet meget jevnt med sperregrensen som en betydelig faktor for å vippe i den ene eller andre retningen.
Nå puster vi ut og blir tvunget til å vende blikket bort fra vår enn så lenge fredelige andedam til alle uhyrlighetene i den store verden. Men ikke før vi har pustet ut og tror vi lever trygt her oppe i nord opplever vi det rasistisk motiverte drapet på Tamima Juhar på Kampen i Oslo. Etter bare noen uker kommer nyheten om drapet på Charlie Kirk i Utah, USA, et drap som har rystet en hel verden. Dagen etter at nyheten nådde oss spurte jeg meg selv og mange av mine jevnaldrende om de/vi visste hvem Kirk var og det visste ingen av oss inntil dette skjedde. Deretter spurte jeg mine barnebarn, den yngste 17 år, om de kjente til Charlie Kirk og det gjorde de, alle sammen. Dette viser meg den skremmende kjennsgjerningen at vi i min generasjon, og til dels generasjonen etter lever i en helt annen virkelighetsverden enn barnebarna våre.
Begge disse helt forskjellige drapene på forskjellige steder på jordkloden ble møtt på helt ulikt vis. Begge ble fordømt på det sterkeste, alle vet at vold avler vold og at politisk motivert vold er helt uakseptabelt. Men mens Tamima ble hedret med gule roser og en repektfull folkemasse som sørget møtes drapet på Kirk med rop om mer våpen og dødsstraff. Dette sier kanskje noe om vår for det meste fredelige fortid mens USA har en fortid fra de første Conquistadorende kom til landet på 14-1500 tallet og frem til i dag med skoleskytinger og rasistisk motivert vold, en hverdag preget av vold. Vold mellom folkegrupper og vold fra myndighetenes side, en våpenlobby som ser det å eie ett eller flere våpen som en viktig menneskerett – en rett til å beskytte seg selv. Ikke rart at et opprørende drap møtes med ønske om mer vold og dødsstraff. Så går retten til å beskytte seg selv over absolutt alle vedtatte grenser som Israels krigføring i Gaza med uforbeholden støtte fra USA.
Mens verden er full av krig, vold og drap har mediene her hjemme fått noe annet å henge fingrene i – nemlig kongehus, rebelske prinsesser og Trump som mottas med all mulig pomp og prakt i Londen. Jeg ser for meg hvordan det engelske kongehuset med sin “stiff upper lip” holder seg for nesen og tar i mot USAs president for andre gang. Vårt kongehus har mer enn nok å slite med når nå prinsessen for n’te gang bryter avtalen med far Kongen og slipper Netflixdokumentaren om seg selv og ektemannen. Ledende kongehuseksperter og kommentatorer tar til orde for at Kongen bør frata henne prinsessetittelen. Denne såpeoperaen får gå sin gang, fortsettelse følger sikkert. Dette er i alle fall ikke voldelig.
Bildene er fra klassefesten, 65 år siden vi forlot Valler skole. Men først litt om dagen i dag.
Så er den store dagen kommet, en festdag for demokratiet. Selv om allerede nesten halvparten av oss allerede har stemt så er det likevel denne dagen da avgjørelsen tas – hvem som skal styre landet vårt de neste fire årene.
Vi er kjempeheldige som får lov til å være med å bestemme, det er ingen selvfølge i verden i dag. Vi er også ekstremt heldige som har ansvarlige politikere i alle partiene som har en sjanse til å bli representert på Stortinget. Alle disse partiene er med på å verne om demokratiet og selv med store meningsforskjeller er alle verd å lytte til. Vi har noen småpartier som ønsker å undergrave vår samfunnsorden, de har rett til å si sin mening, men de har ingen mulighet til å bli bestemmende for hvilken retning landet vårt går i, heldigvis.
Jeg kjenner noen som klager over at det er så mange partier i Norge og at noen små partier er med på bestemme da de er representert på Stortinget. Jeg sier heldigvis, så bra at vi ikke har et tilnærmet toparti- system som i noen andre demokratiske land som USA og England. De små partiene som har en mulighet for å bli representert enten de er under eller over sperregrensen har tross alt mange velgere som fortjener å bli hørt.
Det er ikke bare valget som opptar meg for tiden. For noen dager siden feiret jeg sammen med gamle klassekamerater at det 65 år siden vi gikk ut av videregående skole eller tok artium som det het den gangen. Vi var 19 og det er ikke dårlig etter så mange år, 19 som har en felles fortid som selv om den ligger langt tilbake i tiden har vi et fellesskap. Det ble mingling og latter og løfte om å sees igjen om ett år på kafe og om fem (!) år til en samling tilsvarende den vi hadde nå.
I går gikk jeg en lang tur med svoger Per Christian. At vi to 84-åringer kommer oss opp og ned til Fagervann (det er en stigning på 272 meter) må jeg si er bra. Men belønningen er å komme frem til denne veldig vakre innsjøen på toppen av Nordmarka og se hvor mange som benytter seg av en tur dit opp, med hengekøyer, fiskeutstyr og annen oppakning for en lang dag ute i det fri. Dette er Norge på sitt beste. Som vanlig greide jeg å rote oss bort på vei ned, jeg har vært der oppe mange ganger, men nå er det noen år siden. Resultatet var at turen ble både lengre og mer krevende enn jeg hadde sett for meg, men vi kom frem og det ble bare et kvarter å vente på Maridalsbussen – den går bare hver halvtime og var stappfull. Skulle ønske Ruter hadde råd til å sette inn litt større busser til Maridalen i helgene.
Nå er det bare en ting å gjøre – å gå til mitt valglokale og stemme.
Vi er blitt fortalt det om og om igjen hvor vanskelig det er å være unge gutter og hvordan kvinnene overtar fra barnehage til universitet. Da kommer også det betimelige spørsmålet “Er likestillingen gått for langt”. Vi som tilhører syttitallsfeministene er vel stort sett fornøyd med hvordan utviklingen har gått i likestillingens navn uten at vi kan skrive under på at likestillingen er gått for langt. To interessante saker i Dax18 denne uken illustrerer noe av virkeligheten.
En ny rapport fra Retriever som er et uavhengig medieovervåkings- og analysebyrå, viser en annen virkelighetsforståelse enn den gjengse oppfatningen. Den avdekker hvordan godt voksne hvite menn med nordiske navn dominerer både som kilder og journalister i norske medier. Seks av ti kilder i norske nyhetsartikler er menn som uttaler seg i posisjon som ledere eller beslutningstakere. Kvinner opptrer sjeldnere og da som privatpersoner eller med utgangspunkt i et omsorgsyrke. Rapporten viser også at det er flest menn blant journalister og kommentatorer, men interessant nok øker forskjellene jo eldre aldersgrupper som er undersøkt. Når journalistene er i 20-årene er kvinner i flertall, ubalansen er størst i 50- og 60årene hvor rundt syv av ti journalister er menn. Tre av fire kommentarer er skrevet av menn, men i aldersgruppen 30-39 år er det like mange kvinner som menn. Dette forteller oss noe om at det kan synes som verden tross alt går fremover og at de yngre kvinnene er i ferd med å tette igjen gapet mellom kvinner og menn i mediene.
Det som kanskje forblir et større problem er mangelen på mangfold når det gjelder etnisitet. Rapporten viser at ni av ti som kommer til orde i norske medier har nordiske navn. Personer med utenlandsklingende navn er sjeldne, både som kilder og journalister.
Det er interessant at jo større mangfold det er blant journalistene jo større mangforld blir det blant kildene. Mediene har derfor et stort ansvar når det gjelder å rekruttere et større mangfold av journalister, både når det gjelder alder, kjønn og etnisitet. Skal mediene speile samfunnet vårt må flere enn godt voksne, hvite menn komme til orde. De yngre kvinnene ser ut til å være på vei, men fortsatt er det altså eldre menn som dominerer nyhetsbildet. Når det gjelder større etnisk mangfold har norske medier en lang vei å gå.
En annen debatt som tok opp spørsmålet om likestillingen er gått for langt var i Dax18 mellom KrFUs generalsekretær Ingrid Oline Hovland og nestleder i Grønn ungdom Frøya Skjold Skjursæther. Det ble en debatt fra KrFUs side som fikk meg til å føle meg hensatt tilbake til 1970- og 80tallet. Hovland trakk frem som de grelleste eksemplene på for langt kommet likestilling er tredeling av foreldrepermisjonen og krav om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer. Argumentene hennes minnet om en tilbake til kjøkkenbenkentenkning og et ønske fra gutter og menn om å få tilbake femtitallshusmoren. Når vi vet at unge gutter spesielt ser på likestilling mellom kvinner og menn som en trussel er vel dette KrFs svar til denne gruppen. De vil åpenbart kjempe for mindre kjønnslikevekt og tro at det skal holde dem over sperregrensen. Som Frøy Skjursæther meget godt hevdet er ikke likestillingspolitikk et kakediagram hvor det å gi rettigheter til den ene gruppen må gå på bekostning av den andre. Ja, mange unge gutter har utfordringer, men de løses ikke ved at kvinnene skal komme seg raskest mulig tilbake til hjemmet og overta hele fødselspermisjonen. Debatten endte ut i en liten pussighet. Hovland angrep kjønnspoeng i høyere utdanning, men ville ikke fjerne kjønnspoeng for gutter til psykologistudiet. Dette er en helt annen diskusjon, men Hovland viste tydelig inkonsekvens i sin tenkning.
Det som er virkelig bekymringsfullt er at diskusjonene rundt likestilling har ført til at en høyere andel unge gutter tror på at likestilling mellom kjønnene er en stor ulempe for dem. Det vi har prøvet å formidle siden 70-tallet er at et mer likestilt samfunn fører til bedre liv for både kvinner og menn. Så er det bare å håpe at KrFs budskap ikke blir retningsgivende enten det går sånn eller slik på mandag.
