Bildene er fra klassefesten, 65 år siden vi forlot Valler skole. Men først litt om dagen i dag.
Så er den store dagen kommet, en festdag for demokratiet. Selv om allerede nesten halvparten av oss allerede har stemt så er det likevel denne dagen da avgjørelsen tas – hvem som skal styre landet vårt de neste fire årene.
Vi er kjempeheldige som får lov til å være med å bestemme, det er ingen selvfølge i verden i dag. Vi er også ekstremt heldige som har ansvarlige politikere i alle partiene som har en sjanse til å bli representert på Stortinget. Alle disse partiene er med på å verne om demokratiet og selv med store meningsforskjeller er alle verd å lytte til. Vi har noen småpartier som ønsker å undergrave vår samfunnsorden, de har rett til å si sin mening, men de har ingen mulighet til å bli bestemmende for hvilken retning landet vårt går i, heldigvis.
Jeg kjenner noen som klager over at det er så mange partier i Norge og at noen små partier er med på bestemme da de er representert på Stortinget. Jeg sier heldigvis, så bra at vi ikke har et tilnærmet toparti- system som i noen andre demokratiske land som USA og England. De små partiene som har en mulighet for å bli representert enten de er under eller over sperregrensen har tross alt mange velgere som fortjener å bli hørt.
Det er ikke bare valget som opptar meg for tiden. For noen dager siden feiret jeg sammen med gamle klassekamerater at det 65 år siden vi gikk ut av videregående skole eller tok artium som det het den gangen. Vi var 19 og det er ikke dårlig etter så mange år, 19 som har en felles fortid som selv om den ligger langt tilbake i tiden har vi et fellesskap. Det ble mingling og latter og løfte om å sees igjen om ett år på kafe og om fem (!) år til en samling tilsvarende den vi hadde nå.
I går gikk jeg en lang tur med svoger Per Christian. At vi to 84-åringer kommer oss opp og ned til Fagervann (det er en stigning på 272 meter) må jeg si er bra. Men belønningen er å komme frem til denne veldig vakre innsjøen på toppen av Nordmarka og se hvor mange som benytter seg av en tur dit opp, med hengekøyer, fiskeutstyr og annen oppakning for en lang dag ute i det fri. Dette er Norge på sitt beste. Som vanlig greide jeg å rote oss bort på vei ned, jeg har vært der oppe mange ganger, men nå er det noen år siden. Resultatet var at turen ble både lengre og mer krevende enn jeg hadde sett for meg, men vi kom frem og det ble bare et kvarter å vente på Maridalsbussen – den går bare hver halvtime og var stappfull. Skulle ønske Ruter hadde råd til å sette inn litt større busser til Maridalen i helgene.
Nå er det bare en ting å gjøre – å gå til mitt valglokale og stemme.
Vi er blitt fortalt det om og om igjen hvor vanskelig det er å være unge gutter og hvordan kvinnene overtar fra barnehage til universitet. Da kommer også det betimelige spørsmålet “Er likestillingen gått for langt”. Vi som tilhører syttitallsfeministene er vel stort sett fornøyd med hvordan utviklingen har gått i likestillingens navn uten at vi kan skrive under på at likestillingen er gått for langt. To interessante saker i Dax18 denne uken illustrerer noe av virkeligheten.
En ny rapport fra Retriever som er et uavhengig medieovervåkings- og analysebyrå, viser en annen virkelighetsforståelse enn den gjengse oppfatningen. Den avdekker hvordan godt voksne hvite menn med nordiske navn dominerer både som kilder og journalister i norske medier. Seks av ti kilder i norske nyhetsartikler er menn som uttaler seg i posisjon som ledere eller beslutningstakere. Kvinner opptrer sjeldnere og da som privatpersoner eller med utgangspunkt i et omsorgsyrke. Rapporten viser også at det er flest menn blant journalister og kommentatorer, men interessant nok øker forskjellene jo eldre aldersgrupper som er undersøkt. Når journalistene er i 20-årene er kvinner i flertall, ubalansen er størst i 50- og 60årene hvor rundt syv av ti journalister er menn. Tre av fire kommentarer er skrevet av menn, men i aldersgruppen 30-39 år er det like mange kvinner som menn. Dette forteller oss noe om at det kan synes som verden tross alt går fremover og at de yngre kvinnene er i ferd med å tette igjen gapet mellom kvinner og menn i mediene.
Det som kanskje forblir et større problem er mangelen på mangfold når det gjelder etnisitet. Rapporten viser at ni av ti som kommer til orde i norske medier har nordiske navn. Personer med utenlandsklingende navn er sjeldne, både som kilder og journalister.
Det er interessant at jo større mangfold det er blant journalistene jo større mangforld blir det blant kildene. Mediene har derfor et stort ansvar når det gjelder å rekruttere et større mangfold av journalister, både når det gjelder alder, kjønn og etnisitet. Skal mediene speile samfunnet vårt må flere enn godt voksne, hvite menn komme til orde. De yngre kvinnene ser ut til å være på vei, men fortsatt er det altså eldre menn som dominerer nyhetsbildet. Når det gjelder større etnisk mangfold har norske medier en lang vei å gå.
En annen debatt som tok opp spørsmålet om likestillingen er gått for langt var i Dax18 mellom KrFUs generalsekretær Ingrid Oline Hovland og nestleder i Grønn ungdom Frøya Skjold Skjursæther. Det ble en debatt fra KrFUs side som fikk meg til å føle meg hensatt tilbake til 1970- og 80tallet. Hovland trakk frem som de grelleste eksemplene på for langt kommet likestilling er tredeling av foreldrepermisjonen og krav om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer. Argumentene hennes minnet om en tilbake til kjøkkenbenkentenkning og et ønske fra gutter og menn om å få tilbake femtitallshusmoren. Når vi vet at unge gutter spesielt ser på likestilling mellom kvinner og menn som en trussel er vel dette KrFs svar til denne gruppen. De vil åpenbart kjempe for mindre kjønnslikevekt og tro at det skal holde dem over sperregrensen. Som Frøy Skjursæther meget godt hevdet er ikke likestillingspolitikk et kakediagram hvor det å gi rettigheter til den ene gruppen må gå på bekostning av den andre. Ja, mange unge gutter har utfordringer, men de løses ikke ved at kvinnene skal komme seg raskest mulig tilbake til hjemmet og overta hele fødselspermisjonen. Debatten endte ut i en liten pussighet. Hovland angrep kjønnspoeng i høyere utdanning, men ville ikke fjerne kjønnspoeng for gutter til psykologistudiet. Dette er en helt annen diskusjon, men Hovland viste tydelig inkonsekvens i sin tenkning.
Det som er virkelig bekymringsfullt er at diskusjonene rundt likestilling har ført til at en høyere andel unge gutter tror på at likestilling mellom kjønnene er en stor ulempe for dem. Det vi har prøvet å formidle siden 70-tallet er at et mer likestilt samfunn fører til bedre liv for både kvinner og menn. Så er det bare å håpe at KrFs budskap ikke blir retningsgivende enten det går sånn eller slik på mandag.
