Bildene er fra klassefesten, 65 år siden vi forlot Valler skole. Men først litt om dagen i dag.
Så er den store dagen kommet, en festdag for demokratiet. Selv om allerede nesten halvparten av oss allerede har stemt så er det likevel denne dagen da avgjørelsen tas – hvem som skal styre landet vårt de neste fire årene.
Vi er kjempeheldige som får lov til å være med å bestemme, det er ingen selvfølge i verden i dag. Vi er også ekstremt heldige som har ansvarlige politikere i alle partiene som har en sjanse til å bli representert på Stortinget. Alle disse partiene er med på å verne om demokratiet og selv med store meningsforskjeller er alle verd å lytte til. Vi har noen småpartier som ønsker å undergrave vår samfunnsorden, de har rett til å si sin mening, men de har ingen mulighet til å bli bestemmende for hvilken retning landet vårt går i, heldigvis.
Jeg kjenner noen som klager over at det er så mange partier i Norge og at noen små partier er med på bestemme da de er representert på Stortinget. Jeg sier heldigvis, så bra at vi ikke har et tilnærmet toparti- system som i noen andre demokratiske land som USA og England. De små partiene som har en mulighet for å bli representert enten de er under eller over sperregrensen har tross alt mange velgere som fortjener å bli hørt.
Det er ikke bare valget som opptar meg for tiden. For noen dager siden feiret jeg sammen med gamle klassekamerater at det 65 år siden vi gikk ut av videregående skole eller tok artium som det het den gangen. Vi var 19 og det er ikke dårlig etter så mange år, 19 som har en felles fortid som selv om den ligger langt tilbake i tiden har vi et fellesskap. Det ble mingling og latter og løfte om å sees igjen om ett år på kafe og om fem (!) år til en samling tilsvarende den vi hadde nå.
I går gikk jeg en lang tur med svoger Per Christian. At vi to 84-åringer kommer oss opp og ned til Fagervann (det er en stigning på 272 meter) må jeg si er bra. Men belønningen er å komme frem til denne veldig vakre innsjøen på toppen av Nordmarka og se hvor mange som benytter seg av en tur dit opp, med hengekøyer, fiskeutstyr og annen oppakning for en lang dag ute i det fri. Dette er Norge på sitt beste. Som vanlig greide jeg å rote oss bort på vei ned, jeg har vært der oppe mange ganger, men nå er det noen år siden. Resultatet var at turen ble både lengre og mer krevende enn jeg hadde sett for meg, men vi kom frem og det ble bare et kvarter å vente på Maridalsbussen – den går bare hver halvtime og var stappfull. Skulle ønske Ruter hadde råd til å sette inn litt større busser til Maridalen i helgene.
Nå er det bare en ting å gjøre – å gå til mitt valglokale og stemme.
Godt valg ønsker Ragnhild
