Seniorer på tur

Ikke før har vi pakket ut, vasket tøy og kommet over jet-lagen etter New York- reisen så er vi på tur igjen. Denne gangen først sammen med 37 65+’ere og to trenere for en ukes intens trening i Puerto Mogan på Gran Canaria. Jeg har skrevet om disse treningsturene tidligere, men det er så oppløftende, morsomt og inspirerende at en reprise synes på sin plass. Første gang vi var med på en slik tur var våren 2014 og siden er det blitt mange flere, de fleste til Mogan og i november.

Seniorturene med trening tre ganger om dagen er populære, noe som gjenspeiles i at mange av de samme deltagerne kommer igjen og igjen, år etter år. Men hver gang kommer noen nye til og de blir ganske raskt inkludert i fellesskapet. For når vi bøyer og tøyer, puster og peser og svetter sammen så må det bli et spesielt fellesskap. Formkurven varierer og slik må det være når de yngste blant oss så vidt har passert 60 mens de eldste er godt over 80. Treningen er imidlertid lagt opp slik at alle kan få utbytte og kan ta i så mye eller lite som kroppen tåler. Våre to eminente trenere har variert bakgrunn som fysioterapeut og trenerutdanning og klarer tross den store gruppen å se hver enkelt og veilede individuelt.

  • Et av turens høydepunkter er fjelltur fra Mogan til Veneguera, en liten fjellandsby. Turen er ikke lang, men bratt opp og bratt ned, 4 km hver vei. Vel fremme i Veneguera er det lunsj under platantrærne på torget. Vi melder fra på forhånd så vi er ventet og får servert lokale spesialiteter i tillegg til leskende drikke etter en varm tur over fjellet. Omtrent halvparten går samme vei tilbake, resten tar lokalbussen tilbake til Puerto Mogan. Noen av oss hadde litt lenge å vente på buss fra Mogan til Puerto Mogan så da ble det Sangria på lokal kafe.

Med så mange gamle mennesker og ekstremt mye fysisk aktivitet må det skje små (og noen større) uhell. Dessuten er det mange spørsmål rundt fysiske problemer i eldre år, det være seg hjerte-kar eller hofter, knær, ankler mm. Heldigvis er Thor-Øistein med som stevnets lege medbringende assistent (undertegnede) som også har litt kunnskap uti medisinen. Bagasjen vår består av medikamenter, plaster og tape. Tape ble etterhvert mangelvare og måtte fylles på fra den lokale Farmacia. Det ble etterhvert såpass mange konsultasjoner at han kunne føle seg svært nyttig og rettferdiggjøre at en slik tur har med egen lege.

Årets tur ble like vellykket som de foregående. Thor-Øistein og jeg tok farvel med gamle og nye treningskompiser, leiet bil og kjørte til midten av øya for to dager i Tejeda, en av de vakreste små landsbyer på Gran Canaria. Her bodde vi hos Maria i et lite hus beliggende i en bratt bakke og smekkfullt av bilder, veggtepper og stæsj av ymse slag. Dessuten egen takterrasse.

Her var temperaturen vesentlig lavere enn ved kysten i sydvest, godt vi var utstyrt med gensere og langbukser. Det ble noen turer i omgivelsene, her er fjellene brattere og spissere enn i sør og dalene trange og dype. Vi bega oss ikke ut på alt for strabasiøse fjellturer, men nøt den lokale koloritten (og lokal mat og vin).

Nå er vi tilbake ved kysten, på Anfi del Mar hvor vi skal rekrere en uke. Heldige oss. Det blir morgenbad, frokost på balkongen og turer i fjellet. Mer om livet her senere.

Hilsen Ragnhild som pleier sine ømme muskler og prøver å praktisere spansken.

Eldre og yngre leger – hvor er dere?

Vi har nettopp vært med på Eldre legers forenings høstmøte. Hyggelig, morsomt og lærerikt – møte med gamle kolleger og mange gode foredrag. På dette møtet var to viktige legeaksjoner tilstede med stands og oppfordring til å melde seg på/inn, Legenes klimaaksjon og Norske leger mot atomvåpen. Klimaaksjonen har Thor-Øistein skrevet om, jeg vil konsentrere meg om motstanden mot atomvåpen.

Alle er enige i at atomvåpen er den aller største trussel mot livet på jorden. Bare tanken på det som skjedde i Hiroshima og Nagasaki for 74 år siden og at de atomvåpnene som atommaktene sitter på i dag er hundrede ganger sterkere og farligere, må få det til virkelig å gå kaldt nedover ryggen på oss alle. Alle er enige i at atomvåpen ikke for noen pris må brukes, men allikevel sitter en rekke land, inkludert noen av våre nærmeste allierte i NATO, på sine atomvåpen for at de skal virke avskrekkende.  Norske myndigheter dilter etter et USA med en uforutsigbar president og nekter å underskrive FNs forbud mot atomvåpen. Med den internasjonale situasjonen vi har i dag virker dette mildt sagt uforståelig.

Norske leger mot atomvåpen ble stiftet i 1982 og er endel av den internasjonale legebevegelsen mot atomvåpen og partner i den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN). Foreningen har 844 medlemmer av de nærmere 30.000 legene i Norge, noe som selvfølgelig er alt for lite.  Stand på Kirurgisk forenings høstmøte og Eldre legers forening ga 63 nye medlemmer – også det alt for lite. Vi som leger burde mer enn noen andre se de enorme helsemessige konsekvensene en atomvåpensprengning ville forårsake, hvilke lidelser en stor befolkningsgruppe ville gjennomgå. Situasjonen i dag er farligere enn noen gang tidligere, også under den kalde krigen, med store spenninger mange steder i verden og en ustabil amerikansk president med fingeren på utløserknappen.

At Norge skylder på NATO-medlemskapet og derfor ikke vil underskrive FNs forbud mot atomvåpen er skammelig og holder ikke vann. Påstanden om at norsk ratifisering av forbudet strider mot vårt NATO-medlemskap er grundig tilbakevist av Folkerettsinstituttets rapport “The TPNW and its implications for Norway” fra 2018. http://intlaw.no/en/reports-2/nail-report-the-tpnw-and-its-implications-for-norway-2/

Vi som leger har forpliktet oss til den Hippokratiske eden som også sier: “Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noen skade”. Passivitet i viktige spørsmål kan også volde skade, jeg tolker det i alle fall dithen at vi må anstrenge oss til det ytterste for å få verden og Norge til å forstå at den eneste riktige veien å gå er å underskrive og ratifisere et forbud mot kjernevåpen. FNs forbud mot atomvåpen, vedtatt i 2017 av 122 land og til nå ratifisert av 33 land. Når 50 land har ratifisert vil kjernevåpen være forbudt etter folkeretten.

Nobelinstituttet ga i 2017 Nobels fredspris til ICAN, organisasjonen som kjemper for forbud mot kjernevåpen, en pris som alle må være enige i virkelig er en fredspris. Jeg har fortsatt et bilde på netthinnen av en Statsminister på første rad under Nobelseremonien som ikke klappet for tildelingen. Jeg og mange med meg var skuffet.

Hilsen Ragnhild som har vært medlem nesten siden starten og håper mange flere vil melde seg inn.

https://legermotatomvapen.no/

 

 

 

 

Latter, stillestående jogging !?

BMJ, en av de mest prestisjetunge medisinske tidsskriftene, publiserte allerede i 2013 en undersøkelse som hevdet at det var grunnlag for å si dette. Etterhvert er det flere artikler om latteren, det er skrevet bøker og det er “latterklubber” med egne instruktører.

Når vi ler, føles det som oftest godt. Noen ganger ler vi ondsinnet,med i etterkant, en ikke helt god smak i munnen. Men la oss se på hva slags “latter forskning” som har vært gjort. For å se på de fysiologiske effektene, er det vanligvis vært feks 100 studenter delt i 2 grupper. Den ene halvparten får se en morovideo som alle ler av. Den andre halvparten, den såkalte kontrollgruppen, setter seg ned med en vanlig underholdning film. Det blir registrert hjertefrekvens, blodtrykk og en rekke ting i blodet. Hva fant man så? I lattergruppen ble det gjort funn som vi vanligvis ser etter fysisk aktivitet i 20-30 minutter. Blodtrykket steg på en sunn måte og det ble generelt en økt blodgjennomstrømning feks i hjernen, stresshormoner (kortisol) sank, balansen blodsukker/insulin ble normalisert, betennelses dempende substanser tiltok og immunsystemet syntes å bli stimulert. I kontroll gruppen skjedde intet.

Såkalte observasjonsstudier er den andre måten som kan gi oss kunnskap. En gruppe ler mye, dvs de har en naturlig lav terskel for  å le. I kontroll gruppen er det motsatt, lite latter. Ut i fra hva jeg allerede har skrevet, er det ingen overraskelse at “lattergruppen” har det best. Det er lite angst og depresjon og mindre med såkalte livstilsykdommer, og de lever lengre. Men hva kommer først, “høna eller egget”? Er deltakerne i “lattergruppen” i utgangspunktet sunnere, eller er det latteren i seg selv som er helse bringende? Uansett, alt tyder på at et ett liv med mye latter er bra for det meste.

Jeg tror at blide smilende mennesker stort sett ser lyst på livet og for den saks skyld også har en god latter på lur. På våre skogsturer kommenterer vi ofte på hvordan vi får kontakt med møtende. De aller fleste vi møter sier hei og smiler og kanskje det blir en liten, hyggelig samtale også. Særlig blir det slik hvis de har med seg en hund. Bare det å gå i skogen inviterer jo til at man ihvertfall for en stund har det bra med både kropp og sjel. Jeg må bare tilstå det med en gang: en tur på fortauet til Storsenteret gir meg ikke den sanne opplevelsen. I Japan og særlig i Tokio området er det flere milioner som har organisert seg i “skogsbading” eller Shinrin Yoku bevegelsen. Det blir nødvendigvis ikke så lange turene men det blir mye å sitte ned for å nyte naturen. Japansk forskning viser klare helsegevinster ved å være i skogen. Så da gjelder det vel for oss også?

Hilsen Thor-Øistein som skrev mer om skogsbading for ett års tid side.

Om byorginaler og entusiaster

Nylig dumpet en bok ned i postkassen vår – en relativt stor og tykk bok med tittelen Byoriginaler. Det hyggelige følgebrevet fra forfatteren gjorde meg nyskjerrig så jeg satte meg godt til rette i sofakroken og begynte å lese. Dette er en bok som handler om de anonyme kjendisene, om kvinner og menn som har muntret og forarget Osloborgere pga sin eksentriske oppførsel, annerledes klesdrakt eller spesielle form for humor og underholdning.

Noen av personene som boken handler om husker jeg selv godt, enten fordi jeg har truffet dem på gatene i Oslo eller fordi de var endel av historiefortellingene i min oppvekst. Jeg ante f.eks. ikke hvem Køla-Pålsen var, men vitsene og historiene om Køla-Pålsen fortalte vi hverandre og lo godt av da jeg var barn. Nå vet jeg at Køla-Pålsen var grosserer (i kull) og en av Christianias rikeste menn best kjent for sin grovkornete humor og saftige replikk. Boken gjengir noen av historiene om og av ham som florerte i min oppvekst på 50-tallet.

Selvfølgelig husker jeg Advokat Hermansen som kunne dukke opp i det ene kostymet merkeligere enn det andre midt i Oslo sentrum, men kanskje spesielt på Bøler hvor han var bosatt. Han har en mangslungen og spennende historie utførlig beskrevet i boken. En fjern slektning av advokat Hermansen var Appelsin-Herman som startet som fattiggutt med talent for løping og forretninger og endte som mangemillionær i St.Petersburg. Ikke visste jeg at det var hans formue som søsteren Martina arvet som sørget for at Martina Hansens hospital i Bærum ble bygget og driftet via en stiftelse. Foran sykehuset står en byste av Martina Hansen og inne i resepsjonsområdet en byste av broren Herman.

Dette var bare en smakebit på de 25 spennende historiene om mennesker som  gikk sine egne veier, kledde seg som de ville og oppførte seg litt utenfor A4-rammen. Den som skrev boken om byorginalene som kom ut i 2008 med en ny og revidert utgave nå i 2019 er Even Saugstad som jeg vil betegne som en typisk entusiast. I tillegg til denne boken har han skrevet bøkene “Sarabråten – godset i skogen”, “Østmarka fra A til Å” og “Mystikk og overtro i Oslomarka” i tillegg til en håndfull andre, alle utgitt på hans eget forlag Frie Fuglers Forlag. Han er uttdannet typograf, men lever nå av forlags- og forfattervirksomheten samt å holde foredrag. Foredrag basert på Byorginalene er meget etterspurt og jeg vil holde øyne og ører åpne for å få med meg et slikt.

Vi skal være glade så lenge vi har mennesker som våger seg ut av komfortsonen for slik å berike våre liv. Vi skal også hylle entusiastene som er med på å åpne øynene våre for andre kvaliteter. Jeg håper riktig mange vil kjøpe og lese Byoriginaler – det er den vel verd.

Hilsen Ragnhild som også husker Ole Kopreitan med barnevognen og Nei til atomvåpen. Skremmende aktuelt også i dag.

Legenes Klimaksjon- 1000 med pr idag?

Vi er omlag 24000 leger i Norge idag. I løpet av kort tid har vi greid å samle nesten 1000 kolleger i en aksjon som fokuserer på vår tids største utfordring, de truende globale klimaendringene. Legene vet neppe mer enn andre yrkesgrupper om hva som skjer, men vi vet nok. Helseutfordringene for store folkegrupper i Afrika og Asia er enorme, og størst i fattigste områdene.

Min venn Børge Ousland har nå i snart 2 måneder vært på vei over isødet fra Alaska, over Nordpolen mot Svalbard. Og hva ser han og følgesvennen Mike Horn? Isen er betraktelig tynnere og åpne vann-råker dominerer mer og mer. Og så? Nedsmeltingen av Nordområdene er en av de vesentligste årsakene til de menneskeskape klimaendringene. CO2 og andre klimagasser bare øker og øker.

De aller fleste (tror og håper jeg) gjør en innsats i det daglige. Vi kildesortere søppel, vi tror på elektrifisering av transport, vi vil spise mindre kjøtt, vi vil reise mindre med fly osv, osv. Jeg skal ikke ramse opp mer av dagliglivets viktige innsatser. Jeg vil heller se på hva som vil koste samfunnet og oss selv betraktelig mer.

Noen eksempler: I Oslo har vi ett forbrenningsanlegg som daglig spyr ut CO2 tilsvarende 10 tusenvis av biler. Et prosjekt for karbonfangst som var godt igang, stopper opp fordi staten ikke lenger vil bidra. Hvor mange slike anlegg har vi rundt i landet? Hva med videre elektrifisering av oljefeltene og av havnene for store cruise-skip, av store jernbanestrekninger som er diesel-basert ?

Så til det største og viktigste av alt i den store globale sammenheng. Uten å stoppe den enorme befolkningsveksten i Afrika blir en oppbremsing av jordens energiforbruk mer enn vanskelig. Forsking og erfaring fra enkelte Afrikanske land har vist at det eneste som duger er å legge forholdene til rette for jenters/kvinners utdannelse. Dette skaper arbeidsplasser og arbeid og antall barn som fødes blir kraftig redusert. Å legge til rette for slike endringer vil koste og det greier neppe fattige land alene.

Oljefondet, pensjonsfondet som skal være til for fremtidige generasjoner, må kunne brukes. Gjør vi ikke de rette grep nå, vil det kanskje ikke være noen ” fremtidige generasjoner”.

Legenes  klimaaksjon vil nok bli så stor at politikerne vil høre på oss. Det er planlagt et møte hos Elvestuen. Stopping av videre oljeboring må skje!!!, men som sagt, tiltak som vil gå utover vår personlige økonomi, for ikke snakke om oljefondet, bør få førsteprioritet.

Kolleger som vil bli med i Aksjonen, gå inn på nettet: legenesklimaaksjon.no og signer oppropet.

Hilsen Thor-Øistein som ikke gir seg.

 

 

Hvor mye ønsker vi å vite om genene våre?

Etter at hele det menneskelige genomet ble kartlagt på starten av 2000 tallet har interessen for å få kunnskap om våre genetiske egenskaper nådd stadig nye høyder. Firmaet Myheritage tilbyr gentesting for å finne ut slektskap og hvor vi egentlig kommer fra og brukes av menge nordmenn. Det er ikke dette jeg vil skrive om. Jeg vil skrive om gentesting som søker å forutsi helseplager og sykdommer.

Kartleggingen av menneskets arvestoff åpnet for nye muligheter å skreddersy nye medisiner og behandle sykdommer som tidligere hadde vært umulig å bekjempe. Mulighetene syntes uten ende og optimismen var stor. Det dukker opp stadig nye firmaer som kan teste genene våre bare ved å få tilsendt en spyttprøve.

Loven skiller mellom tre ulike grupper til testing
a) diagnostiske tester som er for å teste pasienter
b) tester av friske mennesker for å forutsi risiko for å utvikle sykdom eller helseplager
c) genetiske undersøkelser for kjønnsbestemmelse

Diagnostiske tester benyttes for å stille en sykdomsdiagnose eller for å vurdere om en sykdom skyldes en genfeil og om risikoen for å videreføre en sykdom til neste generasjon. Dette er tester som hører hjemme i helsevesenet og brukes bare der.

Annerledes blir det med tester i gruppe b), dvs tester som kan brukes til å forutsi risiko for en bestemt sykdom eller tilstand. Her dreier det seg om testing av friske personer og slik testing er strengt lovregulert i Norge. Det er stor forskjell på om en syk person blir testet for å kunne få en diagnose og om en helt frisk person ønsker å teste seg for å få vite noe om fremtidig risiko for sykdom hos seg selv eller hos fremtidige barn. De sykdommene man ønsker å teste friske personer for, må godkjennes for dette. Institusjonene som skal utføre gentestingen, må også godkjennes. Gentesting for å påvise gener eller genfeil som kan ha betydning for fremtidig sykdom skal alltid følges opp med genetisk veiledning. Det betyr at personen som er blitt testet blir forklart hvilken betydning resultatet av testen har. Det blir noe helt annet enn å få et testresultat med opplysning om en prosentvis risiko for en sykdom.

Vi har et Bioteknologiråd og en Bioteknologilovgivning som regulerer bruken av gentesting i Norge. Det er riktig og viktig og tar vare på etiske og medisinske dilemmaer som kan oppstå. Problemet er imidlertid at det er en rekke land som ikke har slik lovgivning og hvor kommersielle krefter råder villt. For det har vist seg å være god butikk å teste genene våre. Vi mennesker er av natur nyskjerrige og vil gjerne vite mest mulig om oss selv og helsen vår selv om det vi får vite ofte hverken er til nytte eller glede.Og det er dessverre ingen lover som kan forhindre oss i å sende spyttprøver til kommersielle foretak i utlandet for så å få tilbake et testresultat som de fleste av oss ikke er i stand til å tolke.

I Dagsnytt i morges hørte jeg om en ung kvinne som hadde fått et gentestsvar som fortalte henne at hun hadde en 60-80% sjanse for å få Alzheimers sykdom. Jeg tviler på at det er en helsemessig gevinst i å vite. For det første er det slett ikke sikkert at hun noen gang får Alzheimer og for det andre skal hun da de nest 50-60 årene leve i utrygghet ved tanken på den sykdommen hun kanskje kan få. En helt annen sak er det om det i en familie er en opphopning av f.eks. Alzheimers sykdom og en ung person i familien oppsøker helsevesenet for å få undersøkt sin risiko. Hun vil da få kvalifisert veiledning og forklaring for hva testen kan si og hva den ikke kan si. Slik skal og bør det gjøres – ikke via egentesting i utlandet.

Selv er jeg helt sikker på at jeg ikke ønsker å vite hva genene mine kan fortelle meg, men det er min helt personlige mening.

Hilsen Ragnhild som ikke er testet og ikke skal testes.