Streik må være smertefullt

 

OSLO Oktober / November 1970 Total stans på alle Sporveienes ruter med buss, trikk og bane da trafikkbetjeningen gikk til streik, i protest mot bl.a. delte skift. 

Ingen streiker for moro skyld. Streik vil alltid gjøre vondt og ofte gjør det særlig vondt for den uskyldige tredje part. Nå har vi levd med streik i kultursektoren i fire uker. Fire uker hvor vi hadde gledet oss til igjen å kunne fylle opp teatrene, operaen og konsertlokalene og så blir den ene forestillingen etter den andre avlyst pga streik. Klart det er smertefullt. Noen sier det er umusikalsk å streike nå etter den lange covidtørken i kulturlivet. Men nettopp nå, når alle lengter etter å gå i teateret, virker streiken etter hensikten. Vi må bli rammet for å forstå.

Det er tydelig at partene står langt fra hverandre. Når jeg leser innlegg i pressen fra den ene og den andre parten virker det som om de befinner seg på hver sin klode. Men slik er det, arbeidere og arbeidsgivere oppfatter situasjonen vidt forskjellig uten at det alltid er mulig å fordele skyld eller en faktisk virkelighetsforståelse.

Når vi ser tilbake på bruken av streik som virkemiddel den gangen avstanden mellom arbeidsgiver og arbeider var milevidt forskjellig fra i dag, så er det vel ingen tvil om at streik har brakt verden fremover. Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 satte kvinnelige arbeideres lønns- og arbeidsforhold på agendaen. Den viste med all tydelighet viktigheten av fagorganisering for å oppnå bedrete forhold i arbeidslivet. Fagorganisering er ikke mindre viktig i dag og det er all grunn til å se med bekymring på at organiseringsgraden går ned, særlig i privat sektor.

De store arbeidslivskonfliktene i 1930-årene førte som kjent til “Arbeidslivets grunnlov” eller Hovedavtalen mellom Arbeidernes faglige Landsorganisasjon og Norsk Arbeidgiverforening i 1935. Det er vel dette vi kaller Den norske modellen som fortsatt er en uhyre viktig regulering i forholdet mellom arbeidsgivere- og takere. Som med alle store sosiale reformer så er den dessverre ikke hugget i stein. Trepartsamarbeidet som norsk næringsliv bygges på må vernes om og synkende fagorganisering er en fare for dette samarbeidet.

Jonas Bals, rådgiver i LO har skrevet boken “Streik” hvor han advarer mot å tro at forholdet mellom arbeid og kapital slik det er regulert i hovedavtalen alltid vil forbli slik vi som har vokst opp i etterkrigstiden har opplevd det. I Dagsavisen i dag kommenterer Jo Moen Bredeveien dagens situasjon med utgangspunkt i boken http://Den siviliserende streiken Bare en god streik eller tre kan redde oss fra en framtid som minner skremmende mye om fortiden.  Han sier det er påfallende at streik alltid er noe som “rammer”. Streik kan være irriterende, men “vi som tror på fellesskap og samhold, tjener på streik. I alle fall i det lange løp”. Ord å ta med seg når vi irriterer oss over avlyste teaterforestillinger. Nå er det bare å håpe på et konstruktivt møte mellom partene og Riksmeklingsmannen. Så må vi også håpe at det ikke legges snublesteiner i veien fra arbeidsgiveres side slik at færre organiserer seg.

Hilsen Ragnhild som håper at flere vil forstå hvor viktig fagorganisering er

Et av verdens beste helsevesen – når det virkelig gjelder.

Jeg står ved det jeg skriver i overskriften – vi har et strålende helsevesen som virkelig tar seg av deg når det er noe alvorlig. Nå skal jeg imidlertid fortelle en historie om noe som ikke er dødelig eller veldig farlig, men ille nok for den som rammes.

En venninne ringte meg en morgen vi egentlig skulle møtes og sa hun satt på sengekanten uten å kunne sette bena under seg. Det vil si hun kunne ikke stå eller gå, langt mindre komme seg på toalettet. Kneet var låst. Jeg dro ned til henne og ganske riktig, kneet var låst. Med forsiktig lirking fikk hun rettet det så mye ut at hun kunne ligge og der lå hun med smertestillende og håpet låsningen kunne gå tilbake i løpet av et døgn. Vi gamle doktorene var enige om diagnosen, akutt låsning, og besøkte henne tre ganger i løpet av det neste døgnet uten at vi kunne se at låsningen gikk tilbake.

Etter et døgn ble vi enige om at noen med mer kunnskap om mulighetene til å hjelpe henne (les ortoped), burde se på henne. Det skulle vise seg å være en kronglete vei.

Telefon nr en til det lokale sykehuset resulterte i at en veldig hyggelig “portvokter” sannsynligvis sykepleier, lovet at vakthavende ortoped skulle ringe oss så snart hen var ferdig med å operere. Etter noen timer ringte en veldig hyggelig ortoped som forsto problemstillingen og sa seg villig til å se på henne i løpet av et par timer. Ettersom hun ikke kunne gå og hennes 90-år gamle mann ikke kunne bære henne ned to trapper og ut i en bil, var hun avhengig av transport. Det kunne ikke den hyggelige ortopeden eller poliklinikken ordne, det måtte gå via akuttmottaket. Telefon nr tre til akuttmottaket. Der påtraff vi en ikke fullt så hyggelig portvokter som syntes at alt dette burde fastlegen ordne og ikke vi. At vi hadde vært på tre sykebesøk og kjente situasjonen godt var mindre viktig. Til slutt ga hun seg motstrebende, men kunne slett ikke ordne med transport, det tilhørte en sentral.

Telefon nummer fire til denne sentralen hvor vi igjen traff en hyggelig kvinne som gjerne skulle hjelpe. Hun forsto godt at en 77-åring i 2.etasje uten heis trengte hjelp til å komme i en bil til sykehuset. Vi forklarte at om to timer kunne ortopeden se på henne og ble lovet at en bil kom så fort det lot seg gjøre. Min venninne satt klar på sengekanten og etter to og en halv time kom transporten og tre timer senere ble hun kjørt til akuttmottaket der ingen ventet henne og ingen visste noe.

Den hyggelige ortopeden så hun aldri noe til. Hun ble absolutt tilsett med venflon og prøver uten stor interesse for kneet hennes. En hyggelig ung turnuskandidat lirket på kneet og var så absolutt enig med oss i at kneet var låst, uten at det hjalp. Det korte og det lange ble at hun fikk beskjed om å reise hjem og komme til kontroll om to måneder. Og dett var dett.

Hun ble kjørt hjem og plassert på dørterskelen av sjåføren som dessverre ikke forsto et ord av hva hun sa. Heldigvis har hun en sterk 90-åring i huset som klarte å hjelpe henne i seng. Hun hadde fått med seg krykker som hun skulle prøve å bruke for å komme på toalettet – ikke greit når man aldri har gått med krykker før.

Jeg har jo hørt historier om demente gamle kvinner som blir kjørt hjem om natten til en tom leilighet i pysjamas og tøfler fordi sykehuset trenger sengen hennes. Nå er min venninne ikke dement, bare 77 år og er så heldig at hun har en oppegående mann, som tross alt er nesten 90. Så sånn sett er ikke historien hennes fullt så hårreisende. Men den sier noe om utarming av den offentlige helsetjenesten og fragmenteringen av tilbudene slik at den høyre hånden ikke vet hva den venstre gjør. Det verste er kanskje mangelen på informasjon – er det noen som tenker noe om hvordan hun skal klare seg?

Nå viser det seg at noen faktisk har tenkt uten at min venninne fikk vite det – før ut på morgenen i dag da det kom det en telefon fra sykehuset med beskjed om å møte opp til MR om to dager. Har den hyggelige ortopeden rett og slett hørt på hva hans to gamle kolleger kunne fortelle og skjønt at noe måtte gjøres for å stille en sikker diagnose og komme frem til et mulig inngrep? Hadde bare vært hyggelig om han hadde hatt tid til å hilse på pasienten og fortelle henne hva han tenkte – det ville nok gjort henne mindre utrygg. Da ville hun bedre kunne slå seg til ro med å være immobil noen dager. Hun kunne kanskje også vært spart for 7 timer på akuttmottaket uten at noen visste hva hun gjorde der.

Hva vil jeg si med denne historien? Et låst kne er ikke livstruende, men det er ikke vanskelig å forestille seg hvor problematisk det er å ikke kunne sette bena under seg og ikke kunne gå. Hva hvis hun hadde vært alene? Da hun ble sendt hjem fra akuttmottaket ved 23-tiden om kvelden var det ingen som spurte henne hva slags hjelp hun hadde hjemme. Akutten er rigget for alvorlige hendelser og da fungerer alt som det skal. Når noe ikke er så alvorlig blir det lett til at dagligdagse problemer, som for eksempel ikke å klare å komme seg på toalettet, lett blir oversett. Svaret på dette er ikke mer privatisering, men opprusting av vårt ellers så utmerkede helsevesen.

Hilsen Ragnhild som kan skrive under på at det å bli gammel ikke er en frøkensport

Ett vond minne, men også glede.


Jeg håper virkelig dette bildet yter denne fantastiske stenen rettferdighet. Jeg er i tvil om det er en gammel sten, kanskje gravd opp, eller en kopi. Men så til historien jeg vil fortelle.

Sammen med en god venn går jeg ofte tur rundt Semsvannet i Asker. Noen ganger med avstikkere opp i Marka, når generell form og beina tillater det. Denne gangen en kortere tur, inkludert en runde på Asker kirkegård. Jeg fikk øye på denne fantastiske stenen og gikk bort får å ta den i nærmere øyesyn. Navnet til Pål Arne og påminnelsen om hans korte liv har senere vært vanskelig å få ut av tankene.

Det Norske Skigymnas startet i slutten av 1980 årene på Griniveien i Bærum. De første årene var jeg også med på elevopptak. Det var allerede fra første stund fler som søkte enn det vi kunne ta inn på skolen. Det ble det første møte med 15-16 åringen Pål Arne. Han var allerede da en kraftig og atletisk bygget ung mann. Han var en alvorlig kar som ikke sa så mye. Han ble tatt inn på skolen som langrennsløper og hadde allerede utmerket seg som en av de aller beste.Vi fikk en brukbar kontakt, men av og til ble han litt borte for meg.

Jeg har aldri truffet en idrettsutøver med slike fysiske forutsetninger. Han var generelt sterk, uttalt spenst, stor hurtighet, han hadde en glimrende utholdenhet, og tilegnet seg tekniske ferdigheter i det meste han prøvde seg på. Han hadde f.eks en medfødt “kastarm”, som bare noen få har. 80-90 meter kast med snøball er temmelig ekstremt,,men det greide han.

Han var en rastløs sjel som ville prøve det meste. Som ung svært god langrennsløper, etterhvert prøvde han seg i alpinbakken, på tennisbanen, på sykkel, men først og fremst som spydkaster. Det ble noen NM titler og imponerende 4 plass i VM og også 1 kongepokal. Til slutt ble det boksing. Han hadde en slagstyrke som hans trener beskrev som “helt ekstrem”,

Etter hvert som årene gikk ble det temmelig klart at livet ikke var lett. Han “sporet av” og ble fra tid til annen borte. Noen ganger ringte han bare for å få en prat, andre ganger sto han  bare utenfor døra. Mange brydde seg om han, men noen ganger var jeg i tvil om han selv forsto det. Nå skal ikke jeg bryte taushetsplikten og forteller detalj om hva vi pratet om. Men det ble om det meste, “her i livet”. Han kunne også gjerne spørre meg, “hvordan har du da, Endsjø?”

Ett par måneder før han døde kom han uanmeldt for å ta en prat, og det tok vi oss tid til. Da han skulle gå, ga han meg en stor gråpapir  pakke. Økonomien skulle ikke på noen måte tilsi at det var et stort pledd vevd i silke. “Godt å ha når du hviler deg på sofaen”.

Etter en jobb-tur til Moss noen uker senere, kolliderte han med en trailer og det hele var slutt.

Hilsen Thor-Øistein

 

 

Valget er over – og så da?

Nå har vi levet med valg og valgsendinger, antagelser, prognoser og meningsmålinger i drøye 6 uker. Endelig er det hele over, folket har talt og det gikk vel omtrent som forventet. Men hva nå? Spenningen er ikke utløst før vi vet hva slags regjering vi får og hvem som skal bestyre de ulike departementene. En meget klok venninne av meg sa at vi som har valget mellom Erna og Jonas er særs priviligerte og sett i et større perspektiv har hun selvfølgelig rett. Likevel har det en betydning hvem som styrer landet de neste fire årene og ikke minst hvem som skal sitte i regjering.

Personlig har jeg tre punkter på min ønskeliste som er helt avhengig av hvem som skal sitte i regjering. Det er i prioritert rekkefølge: Klima, flyktninger/innvandring og Ullevål sykehus. Alle er selvfølgelig enige om at klima står høyt på dagsordenen, men for noen skal det helst ikke koste noe, med andre ord – vi skal fortsette og lete og pumpe opp olje. Forstå det den som kan.

Når det gjelder flyktninger kan jeg jo håpe at selv de mest innbitte motstandere av en mer liberal innvandringspolitikk ser at krisen i Afghanistan nødvendigvis må føre til at flere innvilges asyl og opphold. At vi må bruke mye penger på integrering og virkelig gjøre en innsats for dem som kommer. Floskelen “hjelpe dem der de er” er og blir bare en floskel når vi ser hvordan nabolandene allerede er fullstappet med fortvilete flyktninger.

Det er jo også en mulighet for at dommen i Mustafa Hasansaken vil føre til at UNEs forvaltning av innvandringspolitikken må endres og gjøres tydeliger uten at en saksbehandler skal sitte med makten. Det er til ettertanke at Mustafa og broren hadde forskjellige saksbehandlere og at sakene deres fikk helt forskjellig utfall av den grunn.

Så er det Ullevål sykehus som de aller fleste med medisinsk kompetanse mener har livets rett, i motsetning til styret i Helse sørøst og noen administratorer som ikke har sett en pasient på minst 20 år. Det har vært skrevet mye godt og vettugt om Ullevålsaken de siste årene. Spikeren i kisten til Helse sørøst og regjeringen som nå går av kom i Aftenposten i går. http://Katastrofeberedskapen svekkes for halve Norges befolkning Nils Oddvar Skaga Overlege, Avdeling for anestesiologi, OUS Torsten Eken Overlege og professor, Avdeling for anestesiologi, OUS Oda K. Sandli Lege i spesialisering, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Erik Høiskar Overlege, Avdeling for anestesiologi Vara foretakstillitsvalgt, DNLF, OUS  Innlegget er signert tre overleger i anestesiologi og en kirurg som er oppriktig bekymret for katastrofeberedskapen som svekkes betydelig om Ullevål legges ned og et godt samkjørt og samlet fagmiljø splittes. Det er nemlig ikke plass til alle fagmiljøene som inngår i katastrofeberedskapen på Gaustad. Håndteringen av kriser og katastrofer som terroren 22.juli, gassforgiftninger etter grottefesten i fjor og skredet på Gjerdrum i år viser hvor raskt og godt teamene på Ullevål samhandler i slike akutte situasjoner. Samtidig er de avhengig av daglig å ha nok pasienter til mengdetrening. Hverdagsmedisinen gir trening til å takle katastrofen når den kommer. Hvis Ullevål legges ned tross alle saklige og faglige protester vil det være en katastrofe for beredskapen ved akutte situasjoner. Nå er det bare å håpe at regjeringsskiftet vil bety at nedleggelsessaken legges død og Ullevål utredes videre.

Hilsen Ragnhild som krysser fingrene for en god prossess videre

Et spennende valg – reultatet får vi natt til tirsdag.

Hva er det med dette valget? Tror aldri før jeg har sett så lange køer for å forhåndstemme. Da jeg passerte Sandaker senter i går, fredag, etter å ha gått tur med Pia i Torshovparken, snodde køen seg rundt hjørnet og oppover sidegaten for å komme til Deichman hvor det er forhåndsstemming. Vanligvis på fredager er det kø til Polet, men ikke denne fredagen. Nå spør alle om vi har stemt – det er nesten blitt en plikt å forhåndstemme. Beskjemmet må vi innrømme at nei, vi har ikke stemt, valgdagen er først på mandag.

Hva har nå dette valget i hovedsak dreiet seg om? Slett ikke som vanlig helse, skole og innvandring. Nå er det miljø som gjelder, særlig etter FNs klimarapport. Sylvi Listhaug scorer stort på å snakke opp olje og oljearbeidere i stedet for innvandring, og de fleste triller femmere og seksere på terningen for henne. Det skal hun ha, hun er farlig god og vet hvem hun snakker til. Underlig nok scorer KrF på at lederen deres har bodd på gutterommet i Arendal med kone og to barn, i alle fall på papiret.

En ting er sikkert, dette blir veldig spennende. Thor-Øistein og jeg tar på oss finstasen og går til Nordpolen skole mandag. Det skal være litt stas å stemme. Vi er heldige som får lov å være med på å bestemme hvordan landet vårt skal styres og så får vi bare håpe at de vi velger viser seg tilliten verdig og ikke prøver å tuske til seg fordeler de ikke skulle hatt.

En av sakene som sto høyt på dagsordenen inntil klima og miljø overtok, var styring av helsevesenet. De aller fleste er enige om at vi har et veldig godt offentlig helevesen som det er viktig å ta vare på. Uenighetene oppstår når høyresiden vil gi private tilbydere større plass ved at pasientene selv kan velge behandlingssted, offentlig som privat. Pasientens helsetjeneste kalles det og det høres jo veldig fint ut. Problemet er bare at ved å gi private sykehus større muligheter kan mye av pengestrømmen til helsevesenet kanaliseres bort fra det offentlige over i det private. Når en pasient velger et privat sykehus er det vedkommendes lokale offentlige sykehus som får regningen. Hovedhensikten med reformen er å redusere køene. Nå viser det seg at så ikke har skjedd, men foreløbig er det heller ikke så mange som benytter seg av denne muligheten til å velge. Det ser også ut til at de som benytter seg av reformen er de ressurssterke som vet å navigere i offentlige systemer. Kritikerne av Pasientens Helsetjeneste frykter en gradvis utarming av de offentlige sykehusene som får økonomien ødelagt ved utgifter til privat behandling. Vi har fortsatt en sterk offentlig helsetjeneste og jeg er ikke i tvil om de gode hensiktene bak reformen. Det ligger rett og slett en ideologisk forskjell her, troen på at privatisering og markedskreftene vil styre helsetjenesten i riktig retning. Jeg og mange med meg tviler på om det vil bli tilfelle, at privatisering ikke nødvendigvis fører til en bedre tjeneste. Nå vil det vise seg om dette er en utvikling det er mulig å snu – neste stortingsperiode vil nok gi oss svaret.

Hilsen Ragnhild – klar for å stemme på valgdagen.

Ingen frøkensport…

Overskriften i dag er den samme som tittelen på en bok mor skrev da hun var 92 år gammel. Boken handler om det å bli gammel og hvilken krevende jobb det er, hver dag, hele tiden. Nå er jeg ikke 92 år – enda, men har akkurat fyllt 80 og kan underskrive på at det å bli gammel ikke er en frøkensport, men hardt arbeid. Uansett hvor frisk og sprek man føler seg så har alderen sin pris, en pris vi naturligvis gjerne betaler. Selv regner jeg meg for frisk og sprek for alderen, men jeg må jo innrømme for meg selv at jeg ikke lenger er i 70-årene. Turene våre er blitt kortere, bakkene er blitt brattere, pusten går tyngre og balansen er vesentlig dårligere. På den annen side, vi kan fortsatt gå på tur, vi peser oss oppover de bratteste bakkene og holder hverandre i hendene for ikke å falle. Poenget her er at jeg må innse at jeg er 80 og oppføre meg deretter uten å slutte med alle de aktivitetene jeg har satt sånn pris på. Jeg vil fortsette å gå turer selv om de er blitt kortere, jeg vil sykle rundt i Oslo, men være enda mye mer forsiktig for å unngå alle de farlige fellene som fortauskanter og trikkeskinner.

Men tilbake til det å bli 80 – det er en milepæl som traff meg med full styrke da dagen var der. Autorisasjonen min forsvant over natten, jeg er fortsatt lege, men bare i navnet ikke i gavnet. Ikke misforstå meg, jeg er helt enig i at det er en øvre aldersgrense for å praktisere som lege, men det var vanskelig å forholde meg til at dette nå også gjelder meg. Samtidig med at legelisensen min ble borte mistet jeg sertifikatet mitt. Dette er ingen ulykke, jeg har fått legeattest på at jeg kan kjøre bil i tre år til og venter nå på timen jeg måtte bestille trafikkstasjonen for å få de nødvendige stempler, bilder osv for nytt sertifikat. For meg å være uten førerkort i noen uker er ingen ulykke.

Heldigvis betyr ikke 80-tallet at jeg ikke kan fortsette med å irritere meg, bli både sint og frustrert og fremfor alt, å fortsette med å bruke bloggen til å avreagere. Det er nok å ergre seg over (og litt å glede seg over også). I disse dagene er det to ting som fyller mediene, valget om 12 dager og Sars-Cov-2 smitte som for noen fører til Covid-19 sykdom. Valget blir spennende og det er selvfølgelig knyttet stor spenning til hva slags konstellasjon en rød-grønn seier vil kunne føre til. I dag melder avisene at alle partiene, bortsett fra de som kategoriseres som “andre” er over sperregrensen, noe som tenner håp hos de blå. Det var et sjakktrekk av regjeringen å endelig komme frem til at de skattemessige særfordelene til oljeindustrien må skrotes, nå som klima og miljø er blitt valgets hovedtema.

Den andre medie-jippoen er koronasmitten som naturlig nok øker blant de unge etter at skoler og universiteter er åpnet på grønt nivå. Aviser, TV og radio bruker smitten for det den er verd med mest mulig skremselspropaganda og ved å trekke frem tvilerne til regjeringens politikk på området. I dagens Aftenpost skriver tre barneleger en meget god analyse av situasjonen og advarer sterkt mot de skremmebildene som mediene produserer.http://Hvor redde skal foreldre være for «long covid»?  Artikkelforfatterne HenrikVogt, Ketil Størdal og Pål Suren viser også til det som forskningen tyder på, nemlig at skremsel og frykt fører til uhelse og hvordan det å skremme foreldre med ettervirkninger av Covid-19 sykdom hos barn kan føre til sykdom hos barn. Opplysning er bra, men den skal ha et mål og kunne føre til tiltak. Det er ingen godkjent vaksine for barn under 12 år så det er liten hensikt i å skremme med ettervirkninger av korona hos barn. Tiltaket måtte i så fall være å stenge dem inne – og for hvor lenge?

Men tross både koronasmitte og valgflesk – det har vært noen herlige ettersommerdager og jeg skal nok venne meg til å være 80.

Hilsen Ragnhild