Ett vond minne, men også glede.


Jeg håper virkelig dette bildet yter denne fantastiske stenen rettferdighet. Jeg er i tvil om det er en gammel sten, kanskje gravd opp, eller en kopi. Men så til historien jeg vil fortelle.

Sammen med en god venn går jeg ofte tur rundt Semsvannet i Asker. Noen ganger med avstikkere opp i Marka, når generell form og beina tillater det. Denne gangen en kortere tur, inkludert en runde på Asker kirkegård. Jeg fikk øye på denne fantastiske stenen og gikk bort får å ta den i nærmere øyesyn. Navnet til Pål Arne og påminnelsen om hans korte liv har senere vært vanskelig å få ut av tankene.

Det Norske Skigymnas startet i slutten av 1980 årene på Griniveien i Bærum. De første årene var jeg også med på elevopptak. Det var allerede fra første stund fler som søkte enn det vi kunne ta inn på skolen. Det ble det første møte med 15-16 åringen Pål Arne. Han var allerede da en kraftig og atletisk bygget ung mann. Han var en alvorlig kar som ikke sa så mye. Han ble tatt inn på skolen som langrennsløper og hadde allerede utmerket seg som en av de aller beste.Vi fikk en brukbar kontakt, men av og til ble han litt borte for meg.

Jeg har aldri truffet en idrettsutøver med slike fysiske forutsetninger. Han var generelt sterk, uttalt spenst, stor hurtighet, han hadde en glimrende utholdenhet, og tilegnet seg tekniske ferdigheter i det meste han prøvde seg på. Han hadde f.eks en medfødt “kastarm”, som bare noen få har. 80-90 meter kast med snøball er temmelig ekstremt,,men det greide han.

Han var en rastløs sjel som ville prøve det meste. Som ung svært god langrennsløper, etterhvert prøvde han seg i alpinbakken, på tennisbanen, på sykkel, men først og fremst som spydkaster. Det ble noen NM titler og imponerende 4 plass i VM og også 1 kongepokal. Til slutt ble det boksing. Han hadde en slagstyrke som hans trener beskrev som “helt ekstrem”,

Etter hvert som årene gikk ble det temmelig klart at livet ikke var lett. Han “sporet av” og ble fra tid til annen borte. Noen ganger ringte han bare for å få en prat, andre ganger sto han  bare utenfor døra. Mange brydde seg om han, men noen ganger var jeg i tvil om han selv forsto det. Nå skal ikke jeg bryte taushetsplikten og forteller detalj om hva vi pratet om. Men det ble om det meste, “her i livet”. Han kunne også gjerne spørre meg, “hvordan har du da, Endsjø?”

Ett par måneder før han døde kom han uanmeldt for å ta en prat, og det tok vi oss tid til. Da han skulle gå, ga han meg en stor gråpapir  pakke. Økonomien skulle ikke på noen måte tilsi at det var et stort pledd vevd i silke. “Godt å ha når du hviler deg på sofaen”.

Etter en jobb-tur til Moss noen uker senere, kolliderte han med en trailer og det hele var slutt.

Hilsen Thor-Øistein

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg