I dag hadde jeg tenkt å skrive om en lang og fin søndagstur i Maridalsalpene. Men det føles helt feil å sitte her i min trygge stue og skrive koseblogg når medmennesker behandles urimelig og direkte uansvarlig av norske myndigheter. Derfor skriver jeg heller om to (av mange) saker som har opptatt meg i den siste tiden.

Først historien om en mor som etter å ha blitt fratatt barnet sitt har kjempet i åtte lange år.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dømte 10 september Norge for menneskerettsbrudd i en av mange saker om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. Dommen ble fattet i Storkammeret som er ankeinstans slik at en avgjørelse her er endelig, som en avgjørelse i norsk Høyesterett. Jeg kan ikke se at norske myndigheter eller barnevernet har kommet med en beklagelse for dette bruddet på menneskerettene, men dommen må selvfølgelig først studeres nøye.  Det står nå barnevernsaker i kø for å bli behandlet i EMD, noe som må være veldig vanskelig for norsk barnevern å håndtere. Det barnevernet kanskje mest kan kritiseres for er at det fattes hastevedtak som veldig lett blir vedvarende. Barnevernet er til nettopp for å verne om barn og i noen tilfeller er det sikkert riktig å fjerne barn fra en dysfunksjonell familie.

Men det er all grunn til å understreke at barnevernets viktigste oppgave er å veilede foreldre slik at barn om mulig kan bli værende i sin biologiske familie eller tilbakeføres etter et akuttvedtak. På den annen side har barnevernet også vært kritisert for å være for lite oppmerksomme og latt barn bli boende for lenge med manglende omsorg. Det er krevende og vanskelige avgjørelser som skal tas, avgjørelser som må være grundige og faglig begrunnet. Hvordan denne aktuelle saken blir håndtert vil bety mye for barnevernets omdømme. Staten er dømt til å betale erstatning, dommen betyr ikke at adopsjonen blir opphevet. Det er å håpe at moren blir behandlet på en god og omsorgsfull måte – hun har stått i en umenneskelig krevende situasjon over lang tid.

Om det ikke dreier seg om internasjonal lov så dreier det seg i hvert fall om oppfordringer fra FN om å ikke deportere asylsøkere til land hvor vi vet  forfølgelse og tortur venter  kritikere av regimet. Her har UDI/UNE  gjentatte ganger fattet utvisningsvedtak hvor de påstår det er trygt å returnere til f.eks. Iran. Siste grelle eksempel er pizzabakeren Sorab Abolfathi som etter 18 – atten år i Norge hvor han har lært norsk, tatt utdanning, arbeidet og betalt skatt ble deportert til Iran som han flyktet fra for 18 år siden. At Iran skulle være et trygt land for kritikere av regimet er uforståelig for de fleste bortsett fra kanskje UNE og Landinfo. Selvfølgelig hadde han knapt landet før han ble pågrepet og torturert på det grusomste. Nå lever han i skjul, hans eneste håp er å bli hentet tilbake til Norge. Hva gjør så utlendingsmyndighetene? De ser på saken og det kan nok ta tid. Og vår innvandringspraksis skal være human og rettferdig! Forstå det den som kan.

Hilsen en opprørt Ragnhild som undres om vi virkelig er blitt oss selv nok

“Skog er betraktet som en uvurderlig ressurs for å bremse den tiltagende overoppheting av  kloden, ved å lagre CO2”. Dette har jeg kunnet lese i The Guardian Weekly fra 29. august i år. Det blir også referert til en nylig publisert studie som kunne vise til at planting av 1 trillion  ( i engelsktalende land er 1 trillion, 10 i tolvte) trær i verden, ville kunne fjerne 2/3 deler av alle utslipp. De konkluderer med at det sansynligvis er den billigste måten å takle klimakrisen på, ved at trærne lagrer karbon.

Samtidig har verdenssamfunnet kjempeutfordringer ved at regnskog brenner, både i Sør-Amerika og I Asia. Tildels skyldes det branner som bare oppstår og tildels skyldes det brenning av skog for å få mark til dyrking, feks av soya. Vi importerer omlag 1 million tonn soya til Norge som kraftfor, hvorav omlag 80 prosent går til fiskeoppdrett. Har vi et indirekte ansvar? Norge betaler store summer til Regnskogfondet for å bevare skog, uten at dette ser ut til å fungere. Ett eller annet må likevel glippe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

The Guardian tar også opp utfordringen med skadedyr som langsomt dreper  trærne. I USA er det nå registrert omlag 450 nye skadeinsekteter (pests). De har et potensiale til ødelegge opptil 40 prosent av skogens biomasse. Forskerne mener at denne invasjonen av skadedyr skyldes globalisering av handel og ved utstrakt reising. Hva er så botemiddelet? Utover det å plante ny skog, har ikke jeg sett noe umiddelbar løsning nevnt.

Hva med skogplanting i Norge ? Stort sett har det blitt planting etter hugst  eller på grund som ikke egner seg som jordbruksområde. Vel 90 prosent av det som plantes er gran. Fra 2003 til 2016 har antall plantede trær øket fra 23 til 40 millioner. Alt tyder på at vi burde plante mye mer. Skogeierne fikk inntil 2003 økonomisk tilskudd for planting. Hvorfor dette insentivet opphørte, har ikke jeg sett begrunnet. Er tiden moden for en revurdering? På våre stadige vandringer i Marka ser vi lite til rydding etter hugst og nesten ingen skogsplanting.

Det tar selvsagt mange år fra liten skogsplante til stort tre som binder karbon så det monner. Men det er nødvendig med både kort- og lang-siktige strategier.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser optimistisk på det meste

I går kveld var det den årlige vandringen langs Akerselva i lyset fra tusener av fakler. Og titusener var med på turen, med barn og med hunder, alene eller flere sammen. Vi startet fra Lilleborg litt etter klokken 8 om kvelden sammen med barnebarn Kaisa,15 år. Da var det allerede en jevn strøm av mennesker på vei nedover langs elven. Det var fakler, musikkorps og opptredener på elvebredden og delvis i elven. Torshov janitsjar spilte litt ovenfor HønseLovisas hus som for anledningen var utstyrt med eget jazzorkester. Arbeidermuseet i Sagveien var åpen for publikum, likeledes kafeer langs ruten som f.eks. Månefisken. Som bakgrunn for alt dette må jeg tenke på Akerselvens historie.

Da vi flyttet til Sagene-Torshov bydel ved Akerselven for 10 år siden visste vi alt for lite om historien til elven og den industrien som var helt avhengig av energi fra de mange fossefallene fra Nydalen og nedover til Nedre Foss. Akerselven var i min oppvekst en grå og stinkende elv uten annet liv enn at den ga kraft til industrien som vokste frem her fra ca 1840 og som ble langsomt nedgradert eller nedlagt fra 1970-årene. Selv bor vi i et industrieventyr, på det som er igjen av Lilleborg såpefabrikk. Hadde det ikke vært for daværende Miljøvernminister Sissel Rønbecks initiativ i 1986  for bevaring av områdets miljø- og kulturhistoriske verdi og for etablering av Akerselva miljøpark ville elvelangs i fakkelys neppe vært mulig. Dessuten ville nok elven ikke vært renset slik at det i dag er muligheter både for å fiske laks og bade i elven. På varme sommerdager kan jeg sykle opp til Nydalen hvor det er flotte bademuligheter. Når noen prøver seg på utbygging langs elven som kan virke ødeleggende for miljøparken, kommer Miljøforeningen Akerselvas venner på banen og viser til de handlingsplanene som har sørget for bevaring av kulturminnene langs elven.

Lilleborg er et godt eksempel for bevaring av gamle industribygg hvor fabrikkbygningene er restaurert og gjort om til boliger eller f.eks. kafe/restaurant. Samtidig er det bygget nytt med pietet og tanke for å ikke bryte med den gamle bebyggelsen. Vi stortrives på Lilleborg med hyggelige naboer og vakre omgivelser. Elven har vi like ved oss, vi ser ned den fra vår verandra og hører så vidt suset fra Bjølsenfossen. Ettersom min oldefar, Gustav Marthinsen, grunnla Bjølsen valsemølle, føler jeg at jeg virkelig hører hjemme her.

Hilsen Ragnhild som er blitt skikkelig urban og stolt medlem av Akerselvas venner.

Inntil for 5-6 år siden var Bjørn Einar Romøren  en av våre beste skihoppere. Han satte bl.a verdensrekord i Planica med et hopp på 239 meter. Sommeren 2019 oppdaget han kul som viste seg å være en sjelden krefttype, et Ewing sarkom. Bare 5-10 unge mennesker rammes  av dette i året i Norge. Han kom raskt inn i et godt behandlingsforløp, men livet ble fullstendig snudd på hodet for pappaen til 2 barn under 2 år. Men mer om dette senere.

23. september arrangerte “Aktiv mot kreft”  et seminar på Radiumhospitalet, “Hvor viktig er trening for kreftpasienter”?, som hadde samlet et nesten fullt auditorium. Forskere fra USA, England og Norge gav oss en fin oppdatering. Jeg skal prøve å gi til beste noen av de viktigste poengene.

1. Kan fysisk aktivitet forebygge kreft ? Dette har mange sett på og det er fortsatt mange uklare faktorer. Uansett er  uflaks og tilfeldigheter kanskje noen av de viktigste faktorene som fører til kreftsykdom. Sansynligheten for at vi blir kreftsyke øker uansett også med alderen. I store observasjonsstudier hvor vi sammenlikner gruppen fysisk aktive  med en gruppe ikke aktive, ser vi at regelmessig aktivitet i varierende grad kan være kreftforebyggende. Dette gjelder særlig tykktarm- og bryst- kreft.

2.Jo tidligere vi kommer igang med fysisk aktivitet i behandlngsforløpet, jo bedre går det. Risiko for tilbakefall blir redusert. Særlig synes dette å gjelde kreft i tykktarm, bryst (mamma) og prostata.

3. Det er all grunn til å understreke at den fysiske aktiviteten legger grunnlaget for en bedre livskvalitet, uansett hvor mange år vi får.

“Aktiv mot kreft” er en stiftelse startet av Grete Waitz og Helle Aanesen i 2007. Det startet med å etablere et lite treningsrom på Ullevål sykehus, et “Pusterom”. Slike har blitt opprettet på 17 sykehus her i landet og flere skal det bli. Her kan pasientene begynne trening, ta en prat og komme i felleskap med andre. Helle er nå pådriver alene og Stiftelsen har også etterhvert midler til å bistå i forskning!

Tilbake til Bjørn Einar. På seminaret fortalte han om dagene som pasient på Radiumhospitalet. Han skal ha 13 cellegift kurer. Han er over halvveis. Håret er borte, matlysten er dårlig, kreftene er elendige. Bare å stå opp av senga for toalett-besøk, er en kraftanstrengelse.  Når er så tiden inne for en toppidretts-utøver  å komme igang med litt trening? Vi ble enige om at dette  må ta litt tid. Så lenge det å ta av bruskorken på Soloen krever bistand, sier dette seg selv. Han vet at han er lovet å bli frisk igjen, så dette fikser han med tiden. Godt å vite at muskelcellene har hukommelse. Har vi en gang vært sterke, svarer muskulaturen raskere på treningen. Selv etter sykdom med lengre pauser.

Hilsen Thor-Øistein som hadde en fin prat med en optimistisk Bjørn Einar. Vi legger til, “Hadde fysisk aktivitet vært en pille, hadde den blitt forskrevet på Blå Resept”.

Jeg husker svært så godt at jeg satt på fanget til kunstmaleren Erling Enger en gang under krigen. Det skal jeg fortelle mer om. Men først om vennen Rolf Drage som hadde vernisage igår, 21.sept. Han stilte ut omlag  30 bilder. Fine farger og motiver vi blir glade i. Rolf satt i sofaen og var med rette begeistret over at så mange kom. Det var gamle venner fra idretten, familie og andre interesserte. Flott Rolf, fortsett å glede oss med nye malerier. Vi har ryddet plass til maleriet  fra en gate som vi forbinder med en tur vi hadde til den greske øya Lesvos for mange år siden. Vi hadde en hyggelig middag på et torg under et platan tre. Sansynligvis var ikke du akkurat der, men det spiller ingen rolle.

Så til Erlng Enger. Han gitt på Landbrukshøyskolen og ble forstkandidat sammen med far (født 1900). Han kom på besøk hjem til oss og far fortalte at Enger var blitt en kjent og berømt kunstmaler. Jeg tok fram tegneblokk og fargeblyanter og forventet at han skulle tegne og fargelegge hus, hester og mennesker. Men nei da, det ble masse farger som ikke forestilte noe som helst. For en liten gutt levde han ikke opp til forventningene. Sorry, jeg tok ikke vare på utkastet. Et par ordentlige bilder endte opp på veggen istedenfor og de har jeg arvet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Yngste barnebarn Hedda, et svært aktivt barn, løper, spiller fotball, går på ski og skøyter, og så maler hun bilder. Herlig å se at barna er opptatt av annet den evinnelige skjermen. Spennende å se hva det blir til. Oppmuntring blir det i hvertfall.

Hilsen Thor-Øistein som er fullstendig uten kunstneriske anlegg

Det er alltid trist å stenge Bråtane for vinteren. Kanskje spesielt denne gangen siden solen flommet og gradestokken bikket 20-tallet. Vi dro ned på dagstur for tross varme og sol midt på dagen så står solen så lavt at det blir utrolig fuktig og kjølig mot kvelden og natten. Heldigvis hadde vi gjort endel grovarbeid sist vi var her nede som å tømme kjøleskapet og flytte inn det tyngste av utemøblene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette er noen av de mest fantastiske blomstene jeg vet om – Natt-og-dag. De blomstrer i vilden sky (hvis det går an å blomstre i vilden sky) når vi kommer ned i april, fortsetter å blomstre hele sommeren, og jamen sto de ikke og blomstret over alt da vi kom ned igjen for å stenge i går.

Vi var nok litt for tidlig ute for sammen med stengingen pleier vi å plukke bjørnebær. Vi gjorde det i går også, men det var fortsatt mye som ikke var modent nok enda. Og det som var modent prøvde så godt det var mulig å ikke la seg plukke – vi kommer sjelden fra bjørnebærhøsten uten sår og risp etter forsøkene på å forsere tornebuskene. Vi fikk da med oss noen glass som kan bli til desserter sammen med iskrem utover høsten og vinteren.

Nå er badetrappen tatt opp, robåten brakt på land etter felles anstrengelser og alt er lukket og låst. Dvs låst – da vi kom ned i april var det tydelig at vi hadde hatt ubudne gjester. Låsen til hovedhuset var ødelagt og så slik ut:

De ubudne hadde imidlertid oppført seg pent, ikke stjålet noe bortsett fra en flaske Kragerø-konjakk (som vi faktisk savner for den var god). Dessuten hadde de også låst pent etter seg, det viste seg at med en enkel skrutrekker gikk det an både å låse og åpne døren. Vi har brukt sommeren til å prøve å få kontakt med Kragerøs eneste låsesmed, det viste seg å ikke være så lett. Han var full av velvilje, men når det kom til konkrete avtaler…. Vel vel, låsen ser fortsatt slik ut og er låst med nevnte skrutrekker. Jeg tror jo at hvis noen vil inn så kommer de inn enten låsen er sånn eller slik.

Men nå er altså Bråtane klargjort for vinteren med en ørliten varme på for å holde fuktigheten ute.  Denne sommeren har vært herlig (som de fleste sommere når jeg tenker nøye etter). Vi har hatt mye tid her, både alene og med barn og barnebarn. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til at det igjen blir vår og sommer selv om vi selvfølgelig skal ha en lang og fin høst og likeledes vinter. Det er det aller beste med å bo i dette landet, at vi har disse årstidene vi kan glede oss over. Takk til Bråtane for denne sommeren og på gjensyn (forhåpentligvis) i april.

Hilsen en litt nostalgisk Ragnhild

I går strikoste jeg meg med en av mine guilty pleasures, en to timer lang film, nemlig Downton Abbey. Jeg må beskjemmet innrømme at de to timene godt kunne vart lenger og at jeg ikke ville vært ett minutt foruten.

Selvfølgelig er jeg helt enig med Inger Merete Hobberstad i Dagbladet  https://www.dagbladet.no/kultur/derfor-er-downton-abbey-filmen-snobbete/71598485 som kaller filmen snobberi anno 2019 og går til felts mot gammelmodige myter, skjønnmaling av historien og det engelske kongeparet i 1920-årene. Jeg skal ikke engang prøve å bortforklare at de to timene jeg tilbrakte sammen med både de adelige og de kongelige var nettopp, pleasures. Egentlig er jeg slett ingen stor royalist, snarere tvert i mot, men denne filmen så jeg som et eventyr uten særlig kontakt med virkeligheten – et eventyr som jeg altså slukte rått og med stor appetitt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg drister meg da til å spørre: Er det så farlig da? Er det så ille at vi serveres en historie som i beste fall er litt tidstypisk, i verste fall forskjønner et klassedelt og urettferdig samfunn som vi ikke på noen måte kan gå god for. Kan vi ikke bare akseptere at dette er et eventyr, at dette hører hjemme i en fjern fortid og rett og slett ha det moro med små og store intriger, forelskelser og pomp og prakt. For vi vet jo at bak all glamouren skjuler det seg en samfunnsstruktur i oppløsning og som etter 2. verdenskrig rett og slett ble borte. Det lille som er igjen må britene slite med i form av Brexit.

Guilty pleasures er nettopp guilty fordi vi skal skamme oss litt over dem. Jeg skammer meg ikke over at vi, Thor-Øistein og jeg, brukte en lørdagskveld på kino med Downton Abbey i stedet for å se noe mer lødig eller heller lese en god bok. For det ene utelukker ikke det andre – vi ser mange gode filmer og leser bøker. Men jeg tillater meg altså å fryde meg over noe så virkelighetsfjernt som Downton Abbey eller en skikkelig dårlig, men spennende krim.

Hilsen Ragnhild som har flere guilty pleasures, f.eks. sjokolade.

Vi skryter av å være likestillingslandet, av å ligge langt foran andre land når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. I dag vil jeg skrive litt om hvordan Norge har vært en nasjonal og internasjonal bremsekloss i likestillingsarbeidet ved hjelp av to eksempler: Kvinner i idretten og kvinner i høyere utdanning. Og hovedbremseklossene i begge tilfeller har vært – mannlige leger.

Kvinner og idrett

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når vi ser oss omkring i dag briljerer kvinner i mange idretter, i fotball, langrenn og mosjonsidretter. Dette er dobbelt imponerende når vi ser tilbake hvilke hindringer kvinnene har måttet overkomme for i det hele tatt å få lov til å delta. Norske mesterskap for kvinner i langrenn startet ikke før i 1954 mens mennene hadde hatt NM siden 1908. Til sammenlikningen hadde Sverige nasjonale mesterskap for kvinner siden 1917. Før OL i Oslo i 1952 ble det holdt avstemning i IOC om kvinnelangrenn skulle med på programmet. Norge var det eneste landet som stemte i mot. Men kvinnelangrenn ble olympisk gren fra 1952 mot Norges stemme. Det norske idrettsforbundet innførte stil-langrenn for kvinner fra 1947 slik at tilskuerne skulle slippe å se noe så uskjønt som svettende kvinner! Motstanden mot kvinner i ikke estetiske idretter ble frontet av, ja – mannlige leger. De fremholt på sviktende vitenskapelig grunnlag at hvis kvinner anstrengte seg slik det var nødvendig for f.eks. å gå langrenn ville det være så fysiologisk unormalt at de risikerte ikke å kunne få barn og, enda værre – ingen ville gifte seg med!

Vendepunktet kom under OL i Grenoble 1968 da det norske stafettlaget til Ingrid Wigernæs tok gull. Den suksessen utløste imidlertid ikke reelle prioriteringer for å satse på kvinnelangrenn – den satsingen begynte først på slutten av 1970-tallet og begynnelsen på 1980-tallet.

Ett annet eksempel fra idretten er Holmenkollstafetten som fra 1923 var forbeholt menn. Det var rett og slett ulovlig for kvinner å stille opp og Gerd von der Lippe som trosset forbudet i 1972 ble utestengt fra landslaget. Hun og hennes medsammensvorne vant alikevel en seier i og med at Holmenkollstafetten ble åpnet for kvinner fra 1975. Også her var legene ute med advarsler om hvor farlig det kunne være for kvinner med en slik kraftanstrengelse som å løpe opp til Besserud. Vi som ville løpe ble latterliggjort med kommentarer som at det ville være umulig for et idrettslag å stille med 15 kvinner i den stafetten!

Kvinner i høyere utdanning

Jeg leser Cecilie Arentz-Hansens strålende bok om kvinnelig leger og deres kamp for likestilling: “Kvinder med begavelse for lægevirksomhet”. Boken er resultat av et grundig forskningarbeid for å finne frem til de første kvinnelige legene som stort sett har vært glemt tross deres nybrottsarbeide på flere områder. Der de arbeidet sammen med menn ble mennene nevnt og husket, kvinnene glemt. I annen halvdel av 1800-tallet vokste kvinnesaken frem med krav om likebehandlig av kvinner. Krav om kvinnelige leger var en internasjonal kvinnesak, ikke for at noen få kvinner skulle få lov til å studere medisin, men først og fremst for å sikre at kvinner kunne oppsøke lege av eget kjønn. I Sverige og Danmark kunne kvinner studere medisin fra tidlig i 1870-årene, likeledes i England, Frankrike og Sveits. Til slutt kom kravet også til Norge – i 1881 reiste Stortingsmann Livius Smitt saken. Det var imidlertid ett stort problem. I 1881 kunne ikke jenter ta examen artium og kunne derfor ikke få adgang til universitetet. Stortinget ønsket en løsning og sendte en forespørsel til Universitetet for uttalelse. Forespørselen ble videresendt til det medisinske fakultet som brukte meget god tid på å uttale seg. Professorene Lochman og Schønberg, begge sterke motstandere av at kvinner skulle få studere noe som helst og absolutt ikke medisin ble satt til å utforme et svar til Stortinget. Da de medisinske professorer endelig kom med en erklæring var den gjennomsyret av professorenes kvinnesyn. Kvinner hadde ikke tilstrekkelig helse eller nervesystem til å tåle studiet uttalte de. Fakultetet må fastholde at det er en prinsipiell forskjell mellom kvinner og menns intelligens, at “lægens kald fordre en vis sindig og rolig Overveielse, en Fasthed i Karakteren og Viljen, en vis Rolighed og Likevegt i Tanken som kvinden oftere savner …” For professorene var det imidlertid helt greit at kvinner var jordmødre – et virkelig fysisk slitsomt yrke.

Fra boken til Cecilie Arentz-Hansen et siste grelt eksempel på Universitetet og Det medisinske fakultets behandling av kvinner og kvinnelige leger. Alexandra Ingier, den først norske kvinne med medisinsk doktorgrad måtte til Dresden for å få den anerkjennelse hun fortjente. Avhandlingen hennes som ble betegnet som banebrytende ble kastet av Universitetet i Oslo. Den finnes imidlertid fortsatt på biblioteket ved Institutt for Pathologie i Dresden.

“Folk flest” og ikke de medisinske professorene sørget for at døren til Universitetet ble helt åpnet for kvinner ved lov av 14. juni 1884. Dette var da over ti år etter de andre nordiske landene og enda lenger etter Europa generelt. Også her har Norge vært en likestillingssinke.

Hilsen Ragnhild som står på skuldrene av våre foregangskvinner i medisinen. Takk til dem.

Omlag 90 prosent av barn og unge er innom organisert idrett en kortere eller lengre periode. De fleste starter med en eller annen aktivitet fra 5-6 års alderen. Som oftest i allidretten eller fotball. For mange dabber interessen av etter noen år, og barna slutter. Hvorfor blir det slik? Vi vet endel om det og det skal jeg forsøke å si noe mer om.

idrettslagene som driver dette må vanligvis betale for bruk av haller og anlegg. Instruktørene kan være ivrige foreldre eller andre som prøver å holde styr på barna uten vederlag. Noen klubber betaler 15-16 åringer for å være instruktører. Jeg har noen ganger opplevd pinefulle treninger hvor de unge trenerne ikke på noe måte har fungert.  Fra 11-12 års alderen er instruktørene på en eller måte skolerte gjennom kurs osv. og noen klubber har allerede fra denne alderen profesjonelle trenere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For noen blir utgiftene i allidretten ett hinder for at barna kan starte der. Dette baller på seg slik at organisert idrett for 10-11 åringer allerede blir kostbart og noen sluttet av den grunn. Unger elsker å leke og ha det gøy sammen. Det er litt av syn å se de minste barna de første gangene på fotballtrening. 10-15 unger som løper høylytt etter ballen uten mål og mening, men moro er det. Etterhvert avløses dette av ønsker om å lære å mestre ting. Barna må få litt instruksjon i “hvordan gjøre ting” for å lære mestring. Dette er nok det vesentligste når vi ser på hva som gjør 10-11 åringen glad og entusiastisk.

Alle vet idag at fysisk aktivitet er sunt og bra for det meste her i livet. Mye av dette starter i barneårene og  jeg synes det er eiendommelig at vi ikke investerer mye mer i barne- og ungdomsidretten. Kanskje den viktigste arena for utjevning og integrering i samfunnet.

Nå skal jeg fortelle hva Island med rundt 320 000 mennesket gjør. Alle haller og anlegg eies av stat og kommune. Klubbene betaler ikke leie. Det har utdannede trenere i barneidrett fra første stund. For hvert barn på trening betales kr. 4000.- (norske). 25 prosent av dette dekkes av kommune. I lagidrettene trener de tidlig i grupper, vurdert etter hvordan de fysiske ferdigheter er. Islendingene har tro på at like barn leker best. “10 åringen som er klumsete med ballen synes det ikke er moro å bli driblet rund av de beste”. Dette er til ettertanke for oss i Norge som er livende redde for slik tenking.

Hva så? Oslo kommune har milliard overskudd i 2018. Ellendig vedlikehold av anleggene krever ett vedlikeholds kraftak. Behovet for nye allbruks anlegg er på minst 40. Bruken av anlegg burde være gratis. Klubber som viser stor og bra aktivitet for barn bør få kommunale tilskudd til avlønningen av skikkelige instruktører. Frivilligheten lovprises med rette. Men en velvillig mor/far er som oftest ikke den beste trenerløsningen for at barna skal synes det er så bra at de fortsetter.

Å bruke penger på masse-idrett for barn og unge fremmer folkehelsa. At noen også blir veldig gode, får vi så glede oss over i neste omgang!

Hilsen Thor-Øistein som idag rir en av kjepphestene