I dag hadde jeg tenkt å skrive om en lang og fin søndagstur i Maridalsalpene. Men det føles helt feil å sitte her i min trygge stue og skrive koseblogg når medmennesker behandles urimelig og direkte uansvarlig av norske myndigheter. Derfor skriver jeg heller om to (av mange) saker som har opptatt meg i den siste tiden.
Først historien om en mor som etter å ha blitt fratatt barnet sitt har kjempet i åtte lange år.
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dømte 10 september Norge for menneskerettsbrudd i en av mange saker om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. Dommen ble fattet i Storkammeret som er ankeinstans slik at en avgjørelse her er endelig, som en avgjørelse i norsk Høyesterett. Jeg kan ikke se at norske myndigheter eller barnevernet har kommet med en beklagelse for dette bruddet på menneskerettene, men dommen må selvfølgelig først studeres nøye. Det står nå barnevernsaker i kø for å bli behandlet i EMD, noe som må være veldig vanskelig for norsk barnevern å håndtere. Det barnevernet kanskje mest kan kritiseres for er at det fattes hastevedtak som veldig lett blir vedvarende. Barnevernet er til nettopp for å verne om barn og i noen tilfeller er det sikkert riktig å fjerne barn fra en dysfunksjonell familie.
Men det er all grunn til å understreke at barnevernets viktigste oppgave er å veilede foreldre slik at barn om mulig kan bli værende i sin biologiske familie eller tilbakeføres etter et akuttvedtak. På den annen side har barnevernet også vært kritisert for å være for lite oppmerksomme og latt barn bli boende for lenge med manglende omsorg. Det er krevende og vanskelige avgjørelser som skal tas, avgjørelser som må være grundige og faglig begrunnet. Hvordan denne aktuelle saken blir håndtert vil bety mye for barnevernets omdømme. Staten er dømt til å betale erstatning, dommen betyr ikke at adopsjonen blir opphevet. Det er å håpe at moren blir behandlet på en god og omsorgsfull måte – hun har stått i en umenneskelig krevende situasjon over lang tid.
Om det ikke dreier seg om internasjonal lov så dreier det seg i hvert fall om oppfordringer fra FN om å ikke deportere asylsøkere til land hvor vi vet forfølgelse og tortur venter kritikere av regimet. Her har UDI/UNE gjentatte ganger fattet utvisningsvedtak hvor de påstår det er trygt å returnere til f.eks. Iran. Siste grelle eksempel er pizzabakeren Sorab Abolfathi som etter 18 – atten år i Norge hvor han har lært norsk, tatt utdanning, arbeidet og betalt skatt ble deportert til Iran som han flyktet fra for 18 år siden. At Iran skulle være et trygt land for kritikere av regimet er uforståelig for de fleste bortsett fra kanskje UNE og Landinfo. Selvfølgelig hadde han knapt landet før han ble pågrepet og torturert på det grusomste. Nå lever han i skjul, hans eneste håp er å bli hentet tilbake til Norge. Hva gjør så utlendingsmyndighetene? De ser på saken og det kan nok ta tid. Og vår innvandringspraksis skal være human og rettferdig! Forstå det den som kan.
Hilsen en opprørt Ragnhild som undres om vi virkelig er blitt oss selv nok