I dag hadde jeg tenkt å skrive om en lang og fin søndagstur i Maridalsalpene. Men det føles helt feil å sitte her i min trygge stue og skrive koseblogg når medmennesker behandles urimelig og direkte uansvarlig av norske myndigheter. Derfor skriver jeg heller om to (av mange) saker som har opptatt meg i den siste tiden.
Først historien om en mor som etter å ha blitt fratatt barnet sitt har kjempet i åtte lange år.
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dømte 10 september Norge for menneskerettsbrudd i en av mange saker om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. Dommen ble fattet i Storkammeret som er ankeinstans slik at en avgjørelse her er endelig, som en avgjørelse i norsk Høyesterett. Jeg kan ikke se at norske myndigheter eller barnevernet har kommet med en beklagelse for dette bruddet på menneskerettene, men dommen må selvfølgelig først studeres nøye. Det står nå barnevernsaker i kø for å bli behandlet i EMD, noe som må være veldig vanskelig for norsk barnevern å håndtere. Det barnevernet kanskje mest kan kritiseres for er at det fattes hastevedtak som veldig lett blir vedvarende. Barnevernet er til nettopp for å verne om barn og i noen tilfeller er det sikkert riktig å fjerne barn fra en dysfunksjonell familie.
Men det er all grunn til å understreke at barnevernets viktigste oppgave er å veilede foreldre slik at barn om mulig kan bli værende i sin biologiske familie eller tilbakeføres etter et akuttvedtak. På den annen side har barnevernet også vært kritisert for å være for lite oppmerksomme og latt barn bli boende for lenge med manglende omsorg. Det er krevende og vanskelige avgjørelser som skal tas, avgjørelser som må være grundige og faglig begrunnet. Hvordan denne aktuelle saken blir håndtert vil bety mye for barnevernets omdømme. Staten er dømt til å betale erstatning, dommen betyr ikke at adopsjonen blir opphevet. Det er å håpe at moren blir behandlet på en god og omsorgsfull måte – hun har stått i en umenneskelig krevende situasjon over lang tid.
Om det ikke dreier seg om internasjonal lov så dreier det seg i hvert fall om oppfordringer fra FN om å ikke deportere asylsøkere til land hvor vi vet forfølgelse og tortur venter kritikere av regimet. Her har UDI/UNE gjentatte ganger fattet utvisningsvedtak hvor de påstår det er trygt å returnere til f.eks. Iran. Siste grelle eksempel er pizzabakeren Sorab Abolfathi som etter 18 – atten år i Norge hvor han har lært norsk, tatt utdanning, arbeidet og betalt skatt ble deportert til Iran som han flyktet fra for 18 år siden. At Iran skulle være et trygt land for kritikere av regimet er uforståelig for de fleste bortsett fra kanskje UNE og Landinfo. Selvfølgelig hadde han knapt landet før han ble pågrepet og torturert på det grusomste. Nå lever han i skjul, hans eneste håp er å bli hentet tilbake til Norge. Hva gjør så utlendingsmyndighetene? De ser på saken og det kan nok ta tid. Og vår innvandringspraksis skal være human og rettferdig! Forstå det den som kan.
Hilsen en opprørt Ragnhild som undres om vi virkelig er blitt oss selv nok
Hvorfor er Ragnhild opprørt NÅ?
Dette har pågått i årevis, overfor faktisk mange tusen barn og deres foreldre. Det pågår hver en dag. Enkelte barnevernsofre har sagt til barnevernet nå, etter Lobben-dommen, at “Nå kan dere ikke tvangsadoptere bort vårt barn.” Barnevernet trekker på skuldrene: menneskerettsdommer stopper ikke dem, hverken i bortadopteringen eller i alt svineriet de har foretatt før det kommer så langt. Dette har norske myndigheter drevet med i alle årene før og etter Adele Johansens tilsvarende dom over Norge i Strasbourg i 1996 også. Ragnhild, som er opprørt, kunne ha blitt det allerede dengang. Alle opplysningene er lett tilgjengelige. Har dere noen gang henvendt dere til noen som vet?
Barnevernets ofre har ropt sin nød i alle år. Dere, som oppgir at dere er leger, til og med en barnelege og en samfunnsinteressert, har enten vært med på grusomhetene, eller dere har vært passive støtter om barnvernets ødeleggelser, som de aller, aller fleste i helsevesenet har vært i årevis. Når har dere reist bust, søkt opplysninger, funnet dem, rettet ryggen og sagt “Nei, disse grusomme familiesprengningene vil vi ikke være med på, uansett om våre kolleger snur ryggen til oss, uansett om vi mister jobben, uansett om vi blir behandlet som foraktelig søppel ved å støtte dem som norsk barnevern ødelegger.” ?
Når har dere tatt dere tid til å gå bak den offentlige propagandaen, som er like sterk som myndighetspropaganda i klare diktaturstater? Når har dere tatt kontakt med familiene som er ofre, ikke skeptisk og mistroisk overfor dem, men ydmykt med ønske om å finne sannheten? Når har dere latt være å tro at offentlig ansatte i barnevernsindustrien nødvendigvis snakker sant, nødvendigvis er kompetente til å ‘forutse’ barns utvikling? Tror dere deres ‘utdannelse’ er vitenskapelig fundert? Når har dere gått utenfor standard-litteraturen som dere serveres om barnevern i Norge? – Barnevernet har ingen som helst kompetanse eller trening som gjør dem i stand til å veilede noen som helst. De er adskillig verre enn hvem som helst med realistisk sans og uten barnevernets tillærte uvitenhet. Vi kaller av og til barneverns-opplæringen for ‘fratrekksutdannelse’.
Les statistikk som viser hvordan det går med barn under barnevernets ‘omsorg’! Ikke beretninger produsert av barnevernet og myndighetene selv, men ganske andre. Les hva ofrene skriver på nettet, søk komparentopplysninger – svært mange beretninger lar seg verifisere. De som lyver mest i barnevernssaker er i min erfaring barnevernet selv, også i retten.
Legg merke til Trude Lobbens uttalelser i flere intervjuer etter doms-opplesningen: at hun håper at hennes sak også kan hjelpe andre som er i like forferdelig situasjon? Har dere funnet frem til videoene? Søk på nettet, hvis dere ikke kjenner Trude Lobben eller noen andre barnevernsofre som kjenner saken godt.
Så Ragnhild håper at Trude Lobben blir behandlet på en “god og omsorgsfull måte”? Hun er blitt ilagt besøktforbud av politiet, på oppfordring visstnok av foster/adoptivpersonene.
Jo da, en adopsjon kan oppheves, og Strasbourg-dommen gjør i realiteten alle de tidligere dommer mot Trude og sønnens fellesskap ugyldige, så det er heller ikke nødvendig, etter internasjonal lov, å oppheve adopsjonen. At Norge pøser på med motsatt ‘mening’, sier seg selv. Sadismen har ingen ende.
Nei, Ragnhild, vi er ikke “blitt oss selv nok”. Dere har vært det i årevis, og eders nåværende reaksjon er nokså mild, må jeg si. Det er meg nærmest umulig å holde den ønskede ‘hyggelige tone’ overfor slik norsk selvfornøyethet, så jeg regner ikke med at denne kommentaren får lov å stå. Jeg tar vare på den selv, og formidler den i folkedypet, av alle dem som har opplevet barnevernet i praksis. Det er der innsikten befinner seg.
Kjære Marianne
Takk for kommentaren din som jeg har lest grundig og som selvfølgelig skal stå. Du skriver i berettiget raseri som jeg forstår og jeg prøver ikke å unnskylde min og kollegers unnfallenhet i å ta vare på barn i barnevernets varetekt. Jeg må imidlertid også ha en forståelse for hvordan barnevernet vil arbeide til barnets beste selv om de ikke alltid lykkes.
Du må la meg få lov til å gripe tak i dagsaktuelle problemer selv om jeg kanskje burde gjort det tidligere. Og ikke glem at innlegget mitt også var rettet mot behandlingen av Sorab – det opprørte meg veldig.
Jeg bruker bloggen til å fokusere på hva jeg i dag ser og hører og det kommer jeg til å fortsette med.
Med vennlig hilsen
Ragnhild