Continue reading “Hvorfor får norske FAMILIER færre barn og “er’e så fali det da”?”
Nå skal også jeg skrive”om å gå”!
Det er ett utall bøker som er skrevet om forskjellige måter å mosjonere på. Noen er så sære at jeg bare river meg i håret. Men nå har den irske hjerneforskeren O’Mara skrevet “Det gode ved å gå”. Han sier “du har godt av å gå” og det er ingen bombe, men etterhvert skal vi se litt nærmere på det.
Bipedal betyr at vi går på 2 bein. Store øgler for millioner av år siden og fuglene gjør det. Homo erectus og homo sapiens reiste seg opp på to bein i Afrika for ett par hundre tusen år siden og vandret ut til alle jordens kroker. Bipedalismen er et vesentlig grunnlag for vår eksistens.
Legekunstens far Hipokrates la vekt på at fysisk aktivitet var bra for både den kroppslige og mentale helse. Den “dypttenkende” filosofen Søren Kierkegaard sa det slikt: “hver dag går jeg meg til en tilstand av velvære og bort fra all sykdom. Jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ikke en tanke så tung at man ikke kan gå bort fra den.”
For mange år siden leste jeg for første gang Henry David Thoreau’s “Walden-livet i skogen”. Etter å ha levd alene 2 år i en skogshytte, brukte han 5 år på å skrive boka. Han sier at å gå i skogen er “som en vannkilde som flommer frem.” Så får vi legge hva vi vil i dette bildet.
Erling Kagge skrev for noen år siden “Å gå -ett skritt av gangen”. For meg er det den beste boken om å flytte det ene benet foran det andre. Han forteller om egne opplevelser som “pol-vandrer” og har masse godt bakgrunnstoff fra litteraturen.
Å gå sammen med andre bidrar til vårt sosiale nettverk, gåingens mekanikk løfter vår sinnstemning og virker befordrende på vår kreativitet. (O’Mara). Det siste ikke minst når vi går alene og lar tankene også vandre.
Almenlege og tidligere hjerneforsker Ole Petter Hjelle og O’Mara skriver i bøkene sin om hva som skjer selv ved moderat fysisk aktivitet i hjernen vår. Det dannes nye blodkar og stamceller dannes. Vår reservekapasitet bedres og vi har mer å stå imot med etterhvert som årene kommer/går. Det vil mao si at gåing er bra for helsa vår.
Mitt eget lille tilleggsbidrag vil være: 10-15 minutter gåing ett par ganger daglig kjenner de fleste er et godt avbrekk fra å sitte. For meg er det aller beste en times tur i skogen 2-3 ganger pr uke. Jeg har tidligere skrevet om japanske forskere som har tittet nærmere på “Skogsbading bevegelsen”. De har sett på hva kortere eller lengre turer i skogen betyr for oss. Jeg skal her ikke gå i detalj, men bare nevne at de mener å kunne dokumentere at turene bidrar til bedre mental og fysisk helse. Selv vil jeg legge mest vekt på det umiddelbare velbefinnende skogsturen fører til. Da er jeg mer på banehalvdelen til Thoreau.
Med hilsen Thor-Øistein som stadig går og går og ikke bestandig veldig fort.
Skal alderismen være en del av vår hverdag?
Begrepet alderisme dukket opp i USA første gang i 1969. Fra første stund ble det definert som “å tillegge gamle mennesker stereotype holdninger og egenskaper” som igjen kan være grunnlaget for diskriminering. For en rimelig gammel mann er det trist å se at vi gamle oppfattes som et potensielt problem og ikke som det vi er, en utfordring. Jeg synes det er trist at alderdommen ikke betraktes som en like naturlig del av utviklingsstigen som starter med barndommen. Heldigvis er det ingen som leter etter uanstendig billige løsninger for å pleie feks altfor tidlig fødte barn. Her settes alle gode krefter inn for å sikre et så godt liv som mulig. Når det gjelder gamle derimot, er vanskjøtsel og mangelfull omsorg en del av hverdagen og politikernes bortforklaringer er bare patetiske.
I Norge er vi idag omlag 220 000 eldre enn 80 år og om noen ti-år er det fordoblet. Mange av oss er heldige, vi er stort sett friske og lever vanlige liv, men ofte med noen begrensinger. I festtalene beskrives vi ofte som en ressurs. Men la oss se litt på virkeligheten.Er vi av de heldige så er jo hver dag en liten triumf. Mange som er kronisk syke har tunge dager. Ved akutt forverrelse kan det bli sykehusinnleggelse og noen undersøkelser forteller om overfladisk behandling og rask utskrivning med reinnleggelse som resultat.
Vi gamle har svært forskjellige aldersforløp. Er det redselen for at vi skal koste storsamfunnet for mye, som gjør at vi “nedsnakkes”.? I Asker kommune, feks, ble det nylig hevdet at “skal fremtidens aldersomsorg koste like mye som idag, blir det intet igjen for å støtte kommunens vekst” (fritt sitat). Så hva mener man da er alternativet, at eldreomsorgen skal bli enda dårligere?
Det er mange som fremhever den ungdomskulten vi er en del av. Ungdommen fremsnakkes og man frir til ungdommen. Selv en radiokanal som først og fremst vi gamle lytter til, P2, frir til ungdommen med musikkvalg midt i seriøse samtaleprogram for om mulig å få noen unge med. Det er ikke noe galt i å fremsnakke ungdommen, men hvorfor må det skje på bekostning av alderdommen? Ungdomsdyrkelsen får av og til groteske utslag, som når 50-60-åringer betraktes som gamle og uinteressante i arbeidslivet. Selv språket vårt er lite flatterende for oss gamle, særlig gamle kvinner. Gamle kjerringer er ikke særlig attraktive på noen markeder, mens noen eldre menn, særlig menn med makt (penger og posisjon) kan være populære partnerprosjekter.
Men det er lys i tunnelene – gå i teater eller på konsert og tell alle de grå hodene, for det meste velfriserte kvinnehoder. Kvinner, og særlig eldre kvinner er kulturbærere, de er oppegående og interesserte, og selv om de kan ha noen helsemessige utfordringer vil de gjerne fortsette å være med. Dette er i kontrast til det bildet som ofte tegnes av gamle som sutrete, krokete, masete og lite morsomme å ha med å gjøre.
Denne stormfloden av eldre som vi forventer i løpet av de nærmeste årene – går det ikke an å snu den til noe positivt og ikke bare et skrekkscenari?. Ja, de som kan bør stå i jobb og få lov til å stå i jobb litt lenger enn i dag. Men selv da er det en flodbølge av eldre som ikke er i inntektsbringende arbeid og tærer på våre pensjonskasser. Kan ikke de gjøre viktig arbeid som frivillige? Vi er i gang med en stor omstilling, en omstilling som vil tvinge oss til å forbruke mindre og kanskje også være mer opptatt av frivilligheten.
Hilsen fra Thor-Øistein og Ragnhild, gamle, men fremdeles med håp for fremtiden.
Løgnaktige helsepåstander??!!
Som de aller fleste andre har vi reservert oss mot uadressert reklame i postkassen vår. Men det er lett å omgås for den som vil (og det vil de). Forleden dukket det opp et brev som startet med “Kjære Tor-Øistein” og fortsatte med å fortelle om et produkt som revolusjonerer alderdommen og rett og slett får oss til å huske bedre. “Les mer her” skriver de: “Styrker hukommelsen og Bedrer konsentrasjonen”. Dette får vi (Thor-Øistein) gratis i 60 dager – og senere tilbakebetalt 100% hvis vi (han) ikke er fornøyd. Det henvises så til en rekke nettsider som bare lovpriser produktet og lover oss gratis prøvepakke i 60 dager.
Jeg har skrevet om dette tidligere, men markedsføringen blir bare grovere så jeg synes jeg må ta en repetisjon. Produktet som heter L-Serin Hjerne (tidligere het det L-Serin Hukommelse, men har vel byttet navn etter at det nå markedsføres av Naturhuset). Produktideen er at innbyggerne på øya Okinawa (Japan) inntil de levde på sin egen diet som blant mye annet inneholdt, L-Serin, levde lengre og var friskere enn den øvrige japanske befolkningen. Nå er det ikke lengre så slående forskjeller, men uansett ligger japanere langt fremme når det gjelder god helse og langt liv.
Det kan godt tenkes at kostens innhold av L-Serin har betydning for helsen og hukommelsen vår. L-Serin er en aminosyre som kroppen produserer selv og som vi får godt med tilskudd av gjennom kosten. Reklamen lover effekt, dvs bedre hukommelse, i løpet av tre måneder ved å innta L-Serin Hukommelse daglig, en liten hvit pille som er lett å svelge. Viktig for oss gamle som har problemer med å svelge!. Det som markedsførerne av L-Serin underslår, er imidlertid betydningen av et variert kosthold for å gi det kroppen trenger av tilskudd og hvordan kostholdet med matvarer som blant annet inneholder L-Serin har betydning for innbyggerne på Okinawa
Når jeg søker opp “Okinawa diet” får jeg en lang litteraturliste som beskriver kostholdet på Okinawa, særlig frem til 1960 årene; Forskerne diskuterer også hva som er årsaken til at folk på Okinawa levde lenger og var friskere, men L-Serin er på ingen måte hovedfokus. Den store diskusjonen går derimot på om innbyggerne på Okinawa levde lenger rett og slett fordi de fikk i seg færre kalorier eller på den annen side, om kalorirestriksjoner er skadelig, særlig for fremtidige generasjoner. Det er vel kjent at å innskrenke kaloritilførselen kan føre til bedre helse og innbyggerne på Okinawa spiste i gjennomsnitt vesentlig færre kalorier enn andre japanere eller den vestlige befolkningen.
Kosten på Okinawa inneholder mye egenprodusert søtpotet, tofu(soyaprotein), grønn te og råsukker. Fisk og svinekjøtt i begrensede mengder, mest som festmat. Og ja, det er vist at denne kosten inneholder mye L-Serin. Men å påstå at L-Serin er årsaken til langt og godt liv på Okinawa er uhederlig. L-Serin er bare en liten del av forklaringen på hvorfor denne befolkningsgruppen har mindre aldersrelaterte sykdommer enn det som er vanlig i vesten. Hvis vi ønsker å få i oss mer L-Serin fordi vi vil tro at det har betydning for helsen vår, ja da er det bare å spise mer grønnsaker, søtpotet og egg. Det er sannsynligvis ikke skadelig med kosttilskuddet, men det er både dyrt og helt unødvendig. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har vurdert vitenskapelig dokumentasjon vedrørende L-Serin og konkluderer med at det ikke er negative helseeffekter av å innta kosttilskudd med L-Serin. Det finnes imidlertid heller ingen dokumentasjon på positive helseeffekter, noe reklamen fra Naturhuset påstår.
Etter min mening er denne reklamen både uetisk og burde være ulovlig. Det fremsettes helsepåstander som på ingen måte er forankret i vitenskapelig dokumentasjon. Jeg har skrevet om dette tidligere og spurte da som nå: Hvor er Mattilsynet? Hvor lenge skal Naturhuset og andre som tjener grovt på menneskers redsel for alderdom og demens, få lov til å spre løgnaktige påstander om produktene sine?
Hilsen Ragnhild som ikke vil gi seg med å avsløre slik bløff.
Sykebesøk i gamledager.
Å selv bli en del av historien, får jeg bare ta til etterretning. Nå skal jeg fortelle om ett sykebesøk i 1962 som har satt varige spor, først og fremst fordi jeg møtte ett ganske enestående menneske. At det var slik, forsto jeg nok mest i etterkant.
Dette året var jeg på distrikt-turnustjeneste i Tingvoll på Nordmøre. Distriktslege Sveine var en trygg og kunnskapsrik doktor. Han var tilstede når jeg trengte råd, men ga meg samtidig mye frihet. Jeg syntes sykebesøk var utfordrende og han var nok som aldrende mann glad for å sende meg rundt med bil, fjernt og nær.
En mørk regnkveld i november sendte han meg avgårde for å se til en “gammel” dame som bodde på et småbruk temmelig avsides. Sveine fortalte at hun var sengeliggende og dårlig. “Dette må du finne ut av selv”. Hun var skikkelig klein, men på en eller annen måte må jeg ha sagt eller gjort noe fornuftig. 14 dager senere var hun oppe av senga og vi kunne ta en prat. Jeg hadde da på forhånd blitt fortalt hvem hun var og hva hun hadde gjort og det var ikke småtteri.
Magnhild Havdal Almhjell (1894 -1985) hadde mesteparten av livet bodd i Havdalen i Tingvoll. Uten mye formell utdannelse utover folkeskolen var hun for det meste selvlært. Hun vokste opp hos besteforeldrene og fra dem fikk hun interessen for folkemusikk og lokalhistorie. Hun samlet og systematiserte gamle salmer, skillingsviser og dialektviser. Fra 1950 ble NRK kjent med hvilken kapasitet hun var. Det hun skrev ble samlet og det ble gjort mange lydopptak som er tatt vare på.
På småbruket Åkerfallet hvor jeg kom på besøk, fikk jeg en kaffetår og en prat med en smålåten og litt sliten 68 åring. Jeg nevnte noe om NRK og interessen derfra, men det var ikke noe særlig å prate om. I alle fall ikke med en ung og i denne sammenheng, kunnskapsløs østlending. Alt var nok på hell, noen få år etterpå fikk hun slag og tilbrakte så mange år på sykehjem før hun døde.
Til tross for hennes store og viktige innsats som etter hvert ble skikkelig verdsatt, også nasjonalt, var det ikke mange som kjente til henne. Hun var kvinne og hadde ikke vært spesielt høylytt. Men slik har det vel bestandig vært. Mange flotte kulturbærere rundt i bygdene har levd mer eller mindre i stillhet. Jeg fikk klart inntrykk av at “folk flest” kjente lite til henne og arbeidet hun hadde utført. Men tidene endrer seg. Åkerfallet har på mange måter nå blitt et kultursenter med spesielt folkemusikkarrangementer. Denne anerkjennelsen burde Magnhild og mannen spelemannem, Erik Almhjell, ha opplevd.
Jeg tenker ofte på turnustjenesten på Tingvoll og svært ofte på Magnhild Almhjell. Et aktivt og slitsomt liv, også fysisk, hadde hatt sin pris. I 33 år hadde hun vært postombærer i tillegg til at hun og mannen hadde driften av småbruket. Alt dette samtidig med hennes store innsats for kulturlivet.
Hilsen Thor-Øistein som er full av respekt.
Lesing og leselyst
For noen uker siden fikk jeg en utfordring fra datter Gry via Facebook om å legge ut bilder av bokomslag fra bøker som har betydd noe for meg, en bok hver dag i syv dager. Senere har jeg sett at det er mange, først og fremst kvinner, som har fått tilsvarende utfordringer. Poenget har vært å vise frem bøkene uten kommentarer eller omtale for å fremme leselyst og leseglede og kanskje også støtte de offentlige bibliotekene. Dette har ført til at mange forskjellige bøker er blitt vist frem, noen som jeg har lest og hatt glede av, andre som jeg kunne tenke meg å lese.
For meg ga utfordringen fra Gry et puff til å kikke i bokhyllene våre og finne frem de bøkene som jeg aller helst ville vise frem. Resultatet ble imidlertid at da de syv dagene var over satt jeg igjen med mange flere enn syv bøker som jeg gjerne skulle vist frem til vennene mine på Facebook. Når jeg har sett hvor mange som har fått og tatt utfordringen om å vise frem bøker de liker uten kommentarer ser jeg hvor mye forskjellig og så mange spennende bøker som er blitt lest og som den som legger ut har likt. Det dreier seg om i all hovedsak kvinner, (Thor Øistein ble utfordret av søster Bente og fulgte lojalt opp i noen dager, men ga seg da jeg sluttet å minne ham på det). Det er et ubestridelig faktum at kvinner er i flertall når det gjelder å lese bøker, Thor- Øistein er et hederlig unntak – han leser mye skjønnlitteratur, for ikke å snakke om barnebarnet Kaspar som sluker 3-4 bøker i uken.
Dette er den første og den siste boken jeg viste frem. Forsoningen er boken jeg aldri glemmer og The golden notebook – en ikonisk bok for feminister på 60 og 70-tallet, utgitt i USA 1962, Det var stevnemøte med glemte år å hente dem frem.
Søndag er det morsdag – og hva har det med leselyst å gjøre? Jo, jeg fikk en melding fra Norli om at det nå er morsdag og her er bøkene mor vil sette pris på. Ikke et (veldig) vondt ord om Lucinda Riley og Jojo Moyes, men det var altså de som toppet e-posten jeg fikk med gode morssdagsforslag. Hvis jeg ville gå videre nedover så var det i sannhetens navn noen andre forslag også – litt krim og litt annet som jeg godt kunne tenke meg å lese. Men hovedbudskapet fra Norli var å pushe feel-good til mor, akkurat som kjedebokhandlene har den type litteratur i stabler lett tilgjengelig mens man må lete og spørre for å finne frem til annen litteratur. Gjett hva som er enklest for den som skal raskt innom for å finne en gave til mor.
Det er en undervurdering av kvinner og leselystende kvinner først og fremst å tilby dem enkle og lettleste b.øker Selvfølgelig helt OK underholdning, men hva med å prøve å gi oss kvinner noe å strekke oss etter i stedet for bare ren underholdning. For kvinner leser og slett ikke bare feel good.
Hilsen en litt irritert Ragnhild
Gjensyn med Seefeld.
For 35 år siden var jeg lege i skiforbundet i Verdensmesterskapet i Seefeld. Norge vant mye, jeg nevner navn som Berit og Ove Aunli, Oddvar Braa, Tor Håkon Holte, for ikke snakke om Anette Bøe som toppet sin karriere nettopp her. At Vegar Ullvang og Bjørn Dæhlie var unge og lovende var også spennende. At det ble mye medaljer satte vi alle pris på, men for doktern var nok det vesentligste at de fleste holdt seg friske.
En liten sladre historie: En finne, liten og hjulbeint som noen knapt hadde hørt om, vant 15 km med god margin. Finnene har en lang historie med forskjellige tiltak for å toppe utøvernes form. I 1985 mumlet både vi og andre om denne prestasjonen, ikke høylytt, for ingen er juksemakere/dopere uten håndfaste bevis. Etter en god del år sto imidlertid gullvinneren selv frem og fortalte om blodposen han hadde fått i forkant. Når alt kommer til alt, det var nok endel som skjedde som ikke tålte dagens lys.
For noen år siden ble jeg med iTeam Riiber. Dette er først og fremst ett team rundt kombinert-løperne Jarl og Harald. Det er far John, mor Ann-Kristin, Jalrs samboer Sunna, hopptrener Roy og gammel-doktern. Jeg prøver å være nyttig med omlag 50 års erfaring med toppidretten, egentlig litt av et privilegium. Det gikk bra da vi stilte i Verdens-mesterskapet i Seefeld ifjor, men Iår ble det storveis med Jarls seiere de 3 renn-dagene. 2 av dagene var brødrene også best i bakken.
Dag 2 ble Harald disket pga “uregelmessigheter” med hoppdressen. For folk flest høres dette temmelig tåpelig ut, derfor litt forklaring. Er feks denne hoppdressen for stor, slipper den inn for mye luft osv, osv. flyr hopperen for langt i bakken. Derfor er det klare regler hvordan dressen skal se ut og hvordan den skal fungere. Det internasjonale forbundet har ansatt en mann (tysk) som kontrollør. Vilkårlig velger han ut noen utøvere i bakken konkurranse dagen. Harald ble kontrollert første dag og dressen ble godkjent, dag 2 ble samme dress misskjent, kontrolløren var nå misfornøyd med ett par sømmer og det var det. Det er intet rom for protest eller appell. For meg er dette å være uten rettssikkerhet, ingen tørr protestere. “Det kan bli verre neste gang”.
Så noen ord om kombinert på ski. Allsidighet på ski er fremelsket av oss nordmenn. For omlag 100 år siden kunne du ikke delta i hopprennet i Holmenkollen uten å ha gått langrenn først. Tenk på vår første store stjerne, Thorleiv Haug. Glimrende både i bakken og løypa. Egentlig en fysiologisk umulighet. Utøveren skal ha muskulatur med spenst og styrke samtidig som han skal ha muskelfibre som tilsier stor utholdenhet. De beste ( særlig Jarl) er “der”. De hopper like bra som spesial-hopperne og på kortere distanser er de på samme nivå som spesial langrenns-løperne.
Tilslutt, Seefeld er en flott alpeby. Rolige gågater, bra hoteller og restauranter. Nordmenn pleier å sette preg på hele byen på en hyggelig måte.
Takk for denne gangen!
Hilsen Thor-Øistein