Å selv bli en del av historien, får jeg bare ta til etterretning. Nå skal jeg fortelle om ett sykebesøk i 1962 som har satt varige spor, først og fremst fordi jeg møtte ett ganske enestående menneske. At det var slik, forsto jeg nok mest i etterkant.

Dette året var jeg på distrikt-turnustjeneste i Tingvoll på Nordmøre. Distriktslege Sveine var en trygg og kunnskapsrik doktor. Han var tilstede når jeg trengte råd, men ga meg samtidig mye frihet. Jeg syntes sykebesøk var utfordrende og han var nok som aldrende mann glad for å sende meg rundt med bil, fjernt og nær.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En mørk regnkveld i november sendte han meg avgårde for å se til en “gammel” dame som bodde på et småbruk temmelig avsides. Sveine fortalte at hun var sengeliggende og dårlig. “Dette må du finne ut av selv”. Hun var skikkelig klein, men på en eller annen måte må jeg ha sagt eller gjort noe fornuftig. 14 dager senere var hun oppe av senga og vi kunne ta en prat. Jeg hadde da på forhånd blitt fortalt hvem hun var og hva hun hadde gjort og det var ikke småtteri.

Magnhild Havdal Almhjell (1894 -1985) hadde mesteparten av livet bodd i Havdalen i Tingvoll. Uten mye formell utdannelse utover folkeskolen var hun for det meste selvlært. Hun vokste opp hos besteforeldrene og fra dem fikk hun interessen for folkemusikk og lokalhistorie. Hun samlet og systematiserte gamle salmer, skillingsviser og dialektviser. Fra 1950 ble NRK kjent med hvilken kapasitet hun var. Det hun skrev ble samlet og det ble gjort mange lydopptak som er tatt vare på.

På småbruket Åkerfallet hvor jeg kom på besøk, fikk jeg en kaffetår og en prat med en smålåten og litt sliten 68 åring. Jeg nevnte noe om NRK og interessen derfra, men det var ikke noe særlig å prate om. I alle fall ikke med en ung og i denne sammenheng, kunnskapsløs østlending. Alt var nok på hell, noen få år etterpå fikk hun slag og tilbrakte så mange år på sykehjem før hun døde.

Til tross for hennes store og viktige innsats som etter hvert ble skikkelig verdsatt, også nasjonalt, var det ikke mange som kjente til henne. Hun var kvinne og hadde ikke vært spesielt høylytt. Men slik har det vel bestandig vært. Mange flotte kulturbærere rundt i bygdene har levd mer eller mindre i stillhet. Jeg fikk klart inntrykk av at “folk flest” kjente lite til henne og arbeidet hun hadde utført. Men tidene endrer seg. Åkerfallet har på mange måter nå blitt et kultursenter med spesielt folkemusikkarrangementer. Denne anerkjennelsen burde Magnhild og mannen spelemannem, Erik Almhjell, ha opplevd.

Jeg tenker ofte på turnustjenesten på Tingvoll og svært ofte på Magnhild Almhjell. Et aktivt og slitsomt liv, også fysisk, hadde hatt sin pris. I 33 år hadde hun vært postombærer i tillegg til at hun og mannen hadde driften av småbruket. Alt dette samtidig med hennes store innsats for kulturlivet.

Hilsen Thor-Øistein som er full av respekt.