Det er ikke akkurat det at jeg ikke har tid til å lese ellers i året, men det er nå en gang sånn at det er lettere å sette seg til med en bok i ferietiden. Fortrinnsvis en bok i solen, men med endel regnværsdager som vi har hatt nå i juli, gjør det godt å krype opp i sofaen med boken.
Denne ferien har jeg lest en roman, en bok med fortellinger og en sakprosa, alle tre har gitt meg mye å tenke på. For å starte med sakprosaen: Eit hemmeleg liv. Spesialagent og spaniafrivillig Wilhelm Holst av Sigrun Slapsgard. Boken er fra 2020, Thor-Øistein har lest den tidligere, men jeg kom over den først nå. Den første halvdelen handler om frivillig hjelpearbeid under den spanske borgerkrigen (1936-1939) satte meg tilbake til mitt år som AFSer i USA 1958/59. Der var jeg endel sammen med en annen AFSer, spanske Santiago. Han kunne fortelle historier fra Francos Spania, hvordan de levde under et skrekkregime og alle som ikke innordnet seg risikerte fengselstraff eller rett og slett å forsvinne. Det gjorde inntrykk på meg den gangen, men jeg var ganske politisk uvitende og visste lite om det som skjedde utenfor min egen lille verden. Det som gjør sterkt inntrykk på meg nå når jeg har lest denne boken er hvordan Europa og også Norge snudde ryggen til demokratiforkjemperne i Spania under borgerkrigen, men også etterpå. Franco “vant” krigen som vi vet og regjerte frem til sin død i 1975 mens verdenssamfunnet lot som de ikke visste og godtok alle grusomhetene som skjedde under hans regime. At vi ikke hadde lært hva totalitære styreformer gjør med mennesker så kort tid etter at vi selv var okkupert av tyskerne i fem år. Utenverdenen har lett for å akseptere all verdens grusomheter bare det er såkaldt ro og orden og økonomien blomstrer. Menneskenes levekår blir mindre viktige og de sterke menn kan ture frem.Jeg vet ingenting om Santiago etter 1959 da han dro tilbake til Spania, men som opposisjonell levde han nok en usikker tilværelse de neste 16 årene.
Romanen jeg vil fortelle om heter Nervous Conditions og er skrevet av Zimbabwiske Tsitsi Dangarembga. Boken kom ut første gang i 1988 og beskriver et mannssamfunn sett gjennom øynene til en ung jente født under fattige kår, men som etter at broren døde fikk sjansen via en rik onkel til å få utdannelse. Boken åpner sterkt med at hovedpersonen sier at hun ikke var lei seg da broren døde. Det ga henne nemlig en sjanse hun ellers aldri ville fått. Nå, mange år etter er det kommet en oppfølger som jeg gleder meg til å lese. Nervøse tilstander gir et levende bilde av forholdene for jenter den gang Zimbabwe het Rhodesia, altså ikke så veldig lenge siden. Sannsynligvis er ikke forholdende så annerledes nå. Hvordan guttene blir foretrukket og får muligheter mens jentene helst skulle lære seg å bli gode koner og mødre. Boklig lærdom var stort sett bortkastet på dem. Boken ble gitt ut på ny i norsk språkdrakt i år.
Til slutt vil jeg si litt om Margaret Atwoods fortellinger Old babes in the wood, eller Ryper i solnedgang på norsk. Det skrives lite innsiktsfullt om gamle mennesker, men her er det. Jeg kjenner meg igjen i historiene om Nell og Tig. Innimellom disse er det noen herlige fortellinger til dels om historiske personer sett med Atwoods blikk. Dessuten om andre gamle mennesker som er levende, som har drømmer tross relativt dårlige leveutsikter. Tittelnovellen forteller om to gamle søstre som rydder i en gammel hytte som ble bygget av faren deres og har vært brukt og forbedret mange ganger i årenes løp. Nell er blitt enke og savnet etter Tig er hjerteskjærende samtidig som de gode minnene strømmer på. På en gammel hytte hvor alt er som det alltid har vært, hvor tekjelen av aluminium er fredet og lokket bare passer hvis det settes på slik Nell har vist med neglelakk på lokk og kjele, der trives minner kanskje tydeligere enn i den moderne hverdagen. Atwood skriver innsiktsfullt, måde humoristisk og vedmodig. Dette er en bok jeg vil lese om igjen nettopp fordi hun skriver så nydelig om det å være gammel.
Hilsen Ragnhild
