Er vi en del av en krenkelseskultur?

Med denne overskriften mener jeg ikke at vi er opptatt av å krenke hverandre – men heller at mange av oss så lett lar seg krenke. Er dette et tegn i tiden? At det gjør oss så vondt å se eller høre slikt vi ikke liker at vi vil ha det som plager oss fjernet?

To saker i nyhetene denne sommeren har fått meg igjen til å tenke over om “no platforming” er måten å imøtegå rasisme, sexisme eller annen krenkende adferd på. Den første var den såkaldte “tyskervitsen” på universitetet i Bergen. Når en professor sier om tyskere i en forelesning at de har vært her før så har han jo rett i det. At en ung tysk student blir lei seg for å bli minnet om hvorfor forfedrene hans var her, kan man vel forstå. Men at dette skal føre til varsling, advokatmat, erstatning og offisiell undskyldning er for meg helt uforståelig. Ledelsen ved rektor syntes sikkert det var vanskelig å håndtere varselet, men det omfanget saken fikk er vel i drøyeste laget.

Den andre saken handler om Kunsthøyskolen i Oslo og et fotografi. Noen studenter føler seg ubekvemme ved å måtte se dette fotografiet daglig slik det henger lett synlig. Bildet er rasistisk mener de. Javel – kanskje noen oppfatter det som rasistisk mens andre ser helt andre tolkninger. Er ikke det nettopp hva kunst skal være – provoserende og gi mulighet for ulike tolkninger? Her blir muligens løsningen at bildet flyttes til en mindre åpenlys plass på skolen slik at de som føler seg krenket kan slippe å se det. Jeg undres bare på om løsningen på ulike syn og at noen føler seg krenket er å komme de krenkede i møte i stedet for å tørre å ta debatten.

Jeg har tidligere skrevet om “no platforming” som først og fremst stammer fra amerikanske universiteter hvor studentene misliker hva noen av forelesene deres står for. Selvfølgelig skal ikke forelesere gi uttrykk for meninger som er ulovlige, men utover det er vel noe av vitsen med universiteter at det skal kunne være stor takhøyde og rom for ulike syn. Min uro ligger i at i redsel for å krenke blir ytringsrommet innsnevret.

Den dagen vi blir redde for å si meningen vår offentlig fordi noen kanskje vil føle seg krenket, har vi tapt noe vesentlig.

Hilsen Ragnhild

Vi fortsetter å la oss lure

Forleden fikk jeg et tilbud i postkassen som det skulle være umulig å si nei takk til. Et brev adressert til meg som starter med “et spesialtilbud til deg, Ragnhild”, og som lover meg både en lav introduksjonspris og gratis gaver på kjøpet. Jeg må innrømme at det irriterer meg grenseløst å få slike tilbud, men jeg vet jo at det er helt uproblematisk for produsenter og markedsførere å finne ut at jeg er en kvinne som nærmer meg 80 og bruke mitt navn og adresse til å markedsføre ulike produkter. Denne gangen var det kosttilskuddet VitaePro som lovet meg mindre tretthet, bedre immunforsvar (!) og god effekt på muskler og ledd. Alt dette effekter som er viktige for kvinner (og menn) i min alder. Det er bare en hake ved denne “vidunderpillen” – ingen av effektene er dokumentert ved bruk av kosttilskuddet.

Nå er det kanskje urettferdig å henge ut VitaePro, det bugner av annonser for ulike kosttilskudd som skal gjøre livet lettere for oss. Idrettsstjerner og godtroende eldre mennesker får sikkert godt betalt for å stå frem i aviser og blader og fortelle om den fantastiske effekten disse midlene har. VitaePro er imidlertid spesielt aktive i sin markedsføring og sender nå altså “personlige” brev med gode tilbud. Jeg har også blitt oppringt av dem så jeg burde føle meg spesielt godt tatt vare på.

Hva er det så VitaePro inneholder?

De viktigste innholdsstoffene er flere typer antioxydanter (olivenoljepolyfenoler, Astaxanthin, Lutein og Zeaxanthin), Omega-3-fettsyrer og vitaminene B12, C og D, og Selen. Dessuten og Boswellia serrata som bidrar til “å holde leddene komfortable”. Jeg vil jo gjerne ha komfortable ledd, men Boswellia? Heldigvis er det liten sjanse for at jeg skulle være gravid, men Boswellia kan interagere med andre legemidler og være skadelig – spesielt for gravide. Selv om et produkt er naturlig er det ikke nødvendigvis ufarlig, knfr gullregn, giftslørsopp og revebjelle (digitalis) for å nevne noen.

Hvorfor kosttilskudd?

Ved et balansert kosthold som inneholder mye frukt og grønnsaker, grove kornprodukter og fisk får vi i oss alt vi trenger av næringsstoffer. Så er det noen som ikke vil spise fisk – da kan en teskje tran eller annen olje som dekker behovet for omega-3-fettstoffene være viktig tilskudd. Betydningen av omega-3 for hjertehelse er godt dokumentert, men vi vet lite om omega-3 i en blanding med naturproduktet Botswella og vitaminer. Innholdet av vitaminene B12 og C er vanskelig å forstå. Dette er vannløslige vitaminer, så direkte skadelig er det ikke – blir det for mye av dem bare skilles de ut med urinen. Hvis det foreligger B12-mangel derimot, må vitaminet erstattes, men ikke i en VitaePro-tablett. Det skal et ekstremt dårlig kosthold til her til lands for at det skal foreligge vitamin C-mangel – såpass mye C-vitamin får vi i oss med et veldig vanlig kosthold som også inneholder f.eks. frukt og poteter.

Det er bare dokumentert effekt av de enkelte næringsstoffene i VitaePro hver for seg – ikke samlet. Og det er slett ikke sikkert, og i hvert fall ikke dokumentert, at essensielle fettsyrer og vitaminer virker på samme måten når de gis i en pille i motsetning til i naturlig form i maten. Noe av “dokumentasjonen”  VitaePro viser til, er lite tillitvekkende og kontrollen av kosttilskudd fra myndighetenes side er mangelfull.

Den eneste indikasjonen for tilskudd er manglende matlyst og mulighet for å få i seg næring. Da kan det være en ide å dosere kosttilskuddene etter behov hver for seg og ikke i en ikke dokumentert blanding. Vitamintilskudd ved dokumentert mangel. Men de som produserer og selger kosttilskudd tjener store penger på at vi forbrukere stoler blindt på flerfargede annonser og tror på det som sies – at akkurat dette tilskuddet vil gi deg et friskere og bedre liv. Vi fortsetter å la oss lure – og markedskreftene rår.

Hilsen Ragnhild som heldigvis er glad i fisk og grønnsaker

Husarbeidet i “gamle dager”.

I disse dager er det 50 år siden Nyfeministene som bevegelse startet. Som mann kan også jeg se at utrolig mye har skjedd. Kvinner utdanner seg og har en selvstendig økonomi. Men for å ha forståelse for dette, kan det være nyttig å se på noen av de endrete forutsetninger.

Som de fleste som leser denne bloggen vel vet, jeg er født i 1936 og vokste opp på landsbygda. Bestemødrene på begge sider var født mellom 1870 og 1880. Sammen med bestefedrene mine drev de middelstore gårdsbruk på Østlandet. De drev med stor- og småfe og dyrking av korn og rotvekster. Bestemødrene fikk første barn ett par og tyve år gamle og som vanlig var, hvis helsa holdt, ble det tilsammen mange barn. Det ble selvsagt mye barnestell og matlaging til en stor husholdning. Hvis tiden tillot det, ble det også stell av dyra og evt å ta et tak på jordet. Jeg opplevde bestemødrene som mer eller mindre utslitte som 60-åringer.

Mor var født i 1905. Etter realskole, handelsskole og husmorskole (kfr bildet!), ble det giftermål og 2 barn. Særlig i vinterhalvåret ble arbeidsdagene for far fra 0630 til det ble mørkt i skogen, 6 dager i uka. Det er særlig perioden fra 1940 til 1950 jeg husker hjemmet som en strevsom arbeidsplass. Vi dyrket mange forskjellige ting i hagen. Vi hadde gris, kaniner og høner. Det ble slaktet og hermetisert slik at vi hadde bra med mat året rundt. Klær ble sydd av all verdens stoffrester og vi frøs ikke.  Mao. mor sto for alle de hjemmebaserte tjenester og far stod for familiens inntekter. Som jeg pleier å si, generalisering er en farlig øvelse, men jeg tror denne arbeidsdelingen var ganske vanlig i Norge i disse 2 generasjonene. Slik ble det, og få så noen kjønnskamp i dette.

Jeg er også sørgelig klar over at de 2 generasjonene jeg her beskriver,  på mange måter var privilegerte. Både på landsbygda og i byene var det mye fattigdom hvor mor og far slet tungt for å få endene til å møtes.

Så til kvantespranget. Det er ikke uvanlig i dag at på gårdsbruk jeg her har beskrevet, er bondekone lærer og gubben selv kjører buss osv.  Både ute og inne er det meste mekanisert og vanlig gårdsarbeid tar lite tid. Det inntektsgivende er noenlunde likt fordelt

Omlag 75 prosent  av uteksaminerte leger og jurister er kvinner og for første gang er det mer enn 50 jenter som er tatt inn på politihøyskolen (inkludert ett av våre barnebarn). Inntektene til familien, barneomsorgen og arbeidet i heimen burde gi seg selv. Alle undersøkelser viser nok dessverre at kvinnene fremdeles må ta den største børa i heimen. Men vi menn lærer vel med tiden.

Så til noe av poenget mitt. Våre forfedre slet, men de fleste opplevde livet likevel som bra. Naturgitte forutsetninger var annerledes, selv om noen av datidens gubber også da tok vel mye styring.

Hilsen Thor-Øistein

Nyfeministene 50 år – noe å feire?

Svaret på spørsmålet i overskriften er naturligvis et rungende JA. Ja fordi det som vi var med på for 50 år siden har vært med på å forandre livene til kvinner og menn, ja hele samfunnet vårt. Så kan jeg naturligvis si at tiden var moden, noe måtte skje og et moderne samfunn kan ikke hvile på et patriarkalsk og undertrykkende system. Et system hvor halvparten av befolkningen er passive i samfunnet og forventes å ha innflytelse via en ektemann, en ektemann som styrer økonomien i hjemmet og hele samfunnsmaskineriet.

Vi var selvfølgelig ikke de første og eneste som tok opp kvinnens plass i samfunnet – vi som var unge på 70-tallet og var med på å starte en ny kvinnebevegelse, støttet oss på kvinnene som hadde gått foran og banet veien, kvinnene som hadde sørget for allmenn stemmerett og valgbarhet til Storting og kommunestyrer. Nå var det vår tur til å føre kampen videre, kampen for full råderett over egen kropp, for adgang til prevensjon, selvbestemt abort, for å kunne forsørge oss selv og aller viktigst: være med på å bestemme hvordan landet vårt skulle styres.

Nyfeministbevegelsen kom fra USA – et land hvor likestillingen den dag i dag ligger langt etter oss. Mitt første møtet med ordet Nyfeminist var en kronikk i Dagbladet i januar 1970, skrevet av Siri Nylander (storesøsteren til Gro). Den het Nyfeminister i alle land – foren dere. Og det var akkurat det vi gjorde – 8 stykker av oss slo oss sammen og dannet den første bevisstgjøringsgruppen. Så begynte snøballen å rulle – i september kom Jo Freeman, amerikansk student og feminist, og holdt foredrag på Blindern, organisert av noen av oss sammen med Kvinnesaksforeningen. Vi tenkte at det kom kanskje noen som vi kunne verve inn i bevegelsen, men det som skjedde var at det var stinn brakke – stappfullt. Vi var totalt uerfarene med organisering, men gikk på med krum hals og sørget for at det ble dannet bevisstgjøringsgrupper hvor vi hjalp til i starten med vår lille erfaring fra noen ganske få måneder i gruppen BB.

Hva ville vi og hva trodde vi på?

Vi var selvfølgelig ikke enige om alt. Men det vi var enige om var at vi  ville ha en flat struktur (dvs ingen ledelse), at kjernen i bevegelsen var kvinnegrupper som diskuterte og økte vår egen bevissthet om hva som var galt og hva vi måtte gjøre. Vi påpekte viktigheten av at kvinner ble økonomisk uavhengige og skulle kunne forsørge seg selv, også gifte kvinner. Derfor måtte kvinner ut av hjemmet og inn på arbeidsplassene, noe som skjedde i stort monn i løpet av 70 og 80-årene. Vår drøm var at dette skulle bringe mennene tilbake til hjemmet, noe som vi vel bare har delvis lykkets med. Vi var heldige med at bevegelsen vår kom samtidig med oljeboomen, noe som skapte stort behov for arbeidskraft. Det sies at kvinnenes yrkesdeltagelse har hatt større betydning for norsk økonomi enn oljen.

Kvinne kjenn din kropp

På den tiden var kunnskapen om vår egen biologi utrolig dårlig. Prevensjon var nærmest et ikketema, og legestanden var ikke akkurat velvillige når det gjalt å hjelpe unge ugifte kvinner med prevensjon, selvfølgelig med endel meget hederlige unntak. Kvinnekroppens anatomi og funksjon var på mange måter skambelagt. Bladet Sirene hadde en egen spalte som het Vårt besværlige underliv. Det var en slags Klara Klok-spalte hvor alle kunne sende inn spørsmål om alt som hadde med kroppen å gjøre. Og det kom haugevis av spørsmål som vi prøvde å besvare så godt som mulig. Vi oversatte og tilrettela for norske forhold den danske boken: Kvinne kjenn din kropp, en slags kroppsveileder for kvinner. Jeg skal ikke skrive om kampen for selvbestemt abort – det må bli tema for et eget blogginnlegg.

Hvor står vi i dag?

Kvinnebevegelsen har fått utrettet mye – alt unge kvinner i dag tar som en selvfølge som like muligheter i utdanning og yrkesliv, barnehageplass til alle, helsehjelp også når det gjelder vår reproduktive helse for å nevne noe. Men vi har et stykke igjen. Kvinnene har tatt sin naturlige plass i samfunnet, mennene har ikke inntatt en like naturlig plass i hjemmene. Lik lønn for arbeid av samme verdi er det et stykke igjen til. Hvorfor skal en ingeniør i industrien tjene mer enn en bioingeniør på sykehus? Og hvorfor ligger sykepleierne fortsatt et godt stykke nede på lønnsstigen og har lite muligheter for lønnsmessig avansement? Men jeg har tro på fremtiden – som når jeg ser unge pappaer med baby i sele på brystet eller alene ute med barnevogn – et helt uhørt syn i 70 årene. For ikke å snakke om hvordan kvinnene har tatt en helt naturlig plass i styre og stell, i Regjering og på Stortinget. Ingen rettigheter er imidlertid vunnet for alltid – vi må fortsette å stå på krava.

Hilsen Ragnhild som skal feire med andre gamle og unge nyfeminister i september.

De unge gleder en gammel skrott!

Nå har vi hatt noen dager med mye å glede seg over. For en gammel gubbe er det storveis å oppleve et spebarn som smiler og lager gurglelyder, aktive 12åringer som finner på masse moro og unge mennesker på begynnelsen av spennende karrierer.

Men aller først litt om hva samfunnet prøver å legge til rette for oss gamle. I Norge er det omlag 220 000 som er 80 år og eldre. Mange greier seg godt, mens noen trenger omsorg og etterhvert pleie. De fleste jeg kjenner foretrekker å bo slik at vi naturlig er i kontakt med alle generasjon. Gretne gamle gubber og sure kjerringer plassert i eldreboliger eller på eldre-tun, er ikke bare suksesshistorie.Vi er heldige og bor i et hus med 22 leiligheter. I sameiet er vi eldst og de yngste er noen og tyve. Her er det småbarn og store barn. Det er katter og hunder og vi prater alle med hverandre. Noen kjenner vi godt, mens andre er vi bare på smilende nikk med. De gangene jeg føler for en rolig prat om alderdommen, er det ikke problem å få til det. Men det er ikke slik hverdagen skal være, hvertfall ikke for meg.

Idag var jeg med unge venner i Midtstuen og “overvåket” Jarls glimrende hopping på plast. Men dagens opplevelse var Ronja, 3 måneder gammel. Jeg så henne første gang 1 uke gammel, 2400 gram og 46 cm. Idag er hun 6000 gram og 60 cm. Vi hadde skikkelig blikk-kontakt og lagde de godlydene som gleder oss. Det er helt greit å bli litt sentimental.

For noen dager siden var vi sammen med barnebarnet Hedda og venninnen Anja, begge 12 år. Jentene er spreke, men det er likevel litt rørende at de blir med på morfars morgengym  i nesten 45 minutter med etterfølgende bading. De var også entusiastisk med på bær- og kantarell-tur i varmen og det varmet særlig mormors hjerte. Om kvelden spilte vi oldemors  Liverpool kortspill til det ble mørkt.

Vi har et hyggelig spisested “rett over tunet”. Noen ganger har vi spist der men daglig passerer jeg uteserveringen med hunden Pia som skal luftens. Jeg vil ikke legge skjul på at det nok er Pia som først og fremst har tiltrukket seg to unge serverings damers oppmerksomhet. Det har etterhvert blitt noen hyggelig samtaler, og for å si det rett ut, de unge damene er imponerende. Den ene er utdannet danser og har vært på senen også som syngende skuespiller. Den andre er profesjonell fotograf. “I disse koronatider” er begge på vent i sin karriere og livnærer seg som servitører. Lange og tøffe arbeidsdager. Fint for en gammel gubbe er det å få ta litt del i de utfordringer de flotte unge damene står overfor. Det er bare å si lykke til.

Til slutt er det vel bare å si, det er godt å fremdeles ta del i de yngre genersjoners liv, selv om det blir litt på avstand.

Hilsen Thor-Øistein som har gode dager.

 

 

Jeg vil ikke være en ungdommelig gamling !


Jeg håper at mange stusser over dette utsagnet. Generalisering er en utfordrende øvelse, derfor skal jeg  fortelle hva jeg jeg prøver å tenke og gjøre med livet som 84- åring. “Vi gamle” er en temmelig heterogen gruppe og jeg vil være forsiktig med å si for mye  på vegne av oss alle.

Helsa er brukbar og jeg greier å gjøre mye av det jeg har gjort tidligere i livet, men bare på en litt annen måte. Jeg går, jeg snubler,jeg tenker og snakker langsommere Som gammel lege synes jeg det fortsatt er spennende å følge med i faget. Noen har fortsatt bruk for det jeg har av kunnskap og erfaring. Fortsatt å være litt nyttig er en stor glede. At dette skjer noen ganger i løpet av en uke, er strålende. Men det føles også fint å slippe forpliktelsene med et kontor osv. Gleden ved å være litt nyttig  og samtidig kunne styre fritiden er stor.

Vi er heldige og er 2 som deler det meste her i livet. Det er nesten i overkant privilegert og vi prøver å være så takknemlig som det går an å være. Vi tar del i livene til barna våre, barnebarn og nå også ett oldebarn.

Forleden ga en pensjonert professor uttrykk for tristheten ved å bli avskiltet. Dvs, ikke noe kontor, ingen student undervisning, ingen status og ingen som brydde seg lenger. Ragnhild tok tak i dette i sin epistel 2 dager siden, så jeg vil si, ta tak, det er mange utfordringer videre!

Så til det “evinnelige” maset om ungdommelighet i alderdommen. Ja, hva er egentlig det ? Er det at vi er voldsom spreke og er i stand til å ta initiativ  både her og der?  Er det at vi har spennende tanker og drømmer som heldigvis som oftest forblir å være det? Som “noen og åttiåring” prøver jeg å ta gleder og utfordringer som er innenfor de naturlige begrensninger som alderen tilsier.

Fysisk sprekhet og at vi greier å være aktive, er nok mer varierende i alderdommen enn tidligere. Jeg prøver være fornøyd med det jeg greier, uten noe sideblikk til hva jeg gjorde i unge år. Å være nær et annet menneske er et privilgium, men dessverre ingen selvfølge. Vurdering etter en “ungdommelighets -skala”, har jeg liten sans for.

Jeg kaller meg med glede, gammel mann, og alderen tilsier at det er riktig. Å være gammel er ingen sykdom, det er en like naturlig fase som det å være ung. Gleden ved hver dag å være der, prøver jeg å holde fast ved så lenge som mulig.

Hilsen Thor-Øistein som er en fornøyd gamling.

Kvinner over 70 – utgått på dato?

Solveig Aareskjold er ikke nådig i sin kritikk av kvinner som nedsnakker seg selv (og derved også andre) når de passerer 70 og ikke lenger har den betydning de tidligere har hatt. Hva med å gripe fatt i de mulighetene alderdommen gir oss? Det skriver jeg litt om.

Jeg vet det jo – vi gamle kvinner har ikke veldig høy markedsverdi. Vi er stort sett ute av yrkeslivet, har ikke store omsorgsforpliktelser overfor barn og kan ikke brukes til stort annet enn å sitte i gyngestolen og strikke – eller?

Når selv ellers taleføre, resurssterke kvinner forsterker dette uttrykket ved å klage over å måtte gå over i pensjonisttilværelsen, de føler seg ubrukelige og lite verdsatt så forsterkes dette inntrykket, over 70 år er vi ikke noe verd – like greit å legge inn årene.  Kvinner som tidligere har hatt en status i samfunnet, som professor eller leder i næringslivet blir med et blunk redusert til en stakkars eldre kvinne når de bikker 70. Hallo, er vår verdi bare knyttet til en tittel eller en såkaldt status? Har vi ikke lenger verdi i kraft av den vi er, den erfaring vi bringer med oss og det vi kan yte i samfunnet uten at det har merkelappen inntektsgivende arbeid?

Solveig Aareskjold har i sin spalte i Klassekampen på lørdag meget treffende beskrevet dette fenomenet med en god porsjon humor, men også berettiget sinne på kvinnekjønnets vegne. “For det er nettopp det me er lærte opp til å tru, frå bøkene og frå kateteret, frå evolusjonsbiologi til høgkultur: Kvinnene er det uheldige kjønnet, og kroppen din er en oppsamlingssentral for sjukdom og forfall. Du blir aldri sytten år igjen, aldri meir gjenstand for siklande begjær”.

Er det slik vi ønsker å betrakte oss selv? Som udugelige og unyttige fordi vi blir pensjonister og lite attraktive fordi livet har satt sine tydelige spor i ansiktene våre? Har vi ikke kommet lengre enn at vi definerer oss selv ut fra attraktivitet på kjøttmarkedet (og der har vi ingen sjanser lenger, det er i hvert fall sikkert)? Hvorfor kroer vi oss fornøyd hvis noen sier vi er ungdommelige og tar det som et stort kompliment? Er målet for en vellykket alderdom å være ungdommelig?

Heldigvis er det ikke bare det negative som beskrives når forskere og andre skriver om eldre. Professor Laura Carstensen ved Stanford Center on Longevity ser vår aldrende beforlkning som en ressurs. Hun har funnet ut i sine studier at mange får en større emosjonell stabilitet og positiv livsholdning med økende alder. Det ser ut til at eldre legger vekt på, og husker, det positive fremfor det negative, noe hun kaller positivitetseffekten. Det vil i alle fall jeg prøve å gripe fatt i – å tenke positivt. Ettersom jeg lever sammen med en mann som i utgangspunktet er positv – av og til i overkant synes nå jeg – så skal jeg nok klare det. Og jeg nekter å sammenlikne meg med syttenåringene, det er på ingen måte der jeg ønsker å være.

Vi gamle, over 70 år og som nærmer oss eller har passert 80, kan fortsatt være svært så nyttige i lokalmiljøet, som frivillige eller som aksjonister. Se bare til alle de frivillige organisasjonene, se til Bestemødre for fred eller Besteforeldrenes klimaaksjon. Vi må forlange å bli hørt i Seniorrådene, ikke bare være sandpåstrøingsorgan for bydelene eller kommunene. Vi vil og må bli hørt.

Hilsen Ragnhild som nærmer seg 79