Jeg vil ikke være en ungdommelig gamling !


Jeg håper at mange stusser over dette utsagnet. Generalisering er en utfordrende øvelse, derfor skal jeg  fortelle hva jeg jeg prøver å tenke og gjøre med livet som 84- åring. “Vi gamle” er en temmelig heterogen gruppe og jeg vil være forsiktig med å si for mye  på vegne av oss alle.

Helsa er brukbar og jeg greier å gjøre mye av det jeg har gjort tidligere i livet, men bare på en litt annen måte. Jeg går, jeg snubler,jeg tenker og snakker langsommere Som gammel lege synes jeg det fortsatt er spennende å følge med i faget. Noen har fortsatt bruk for det jeg har av kunnskap og erfaring. Fortsatt å være litt nyttig er en stor glede. At dette skjer noen ganger i løpet av en uke, er strålende. Men det føles også fint å slippe forpliktelsene med et kontor osv. Gleden ved å være litt nyttig  og samtidig kunne styre fritiden er stor.

Vi er heldige og er 2 som deler det meste her i livet. Det er nesten i overkant privilegert og vi prøver å være så takknemlig som det går an å være. Vi tar del i livene til barna våre, barnebarn og nå også ett oldebarn.

Forleden ga en pensjonert professor uttrykk for tristheten ved å bli avskiltet. Dvs, ikke noe kontor, ingen student undervisning, ingen status og ingen som brydde seg lenger. Ragnhild tok tak i dette i sin epistel 2 dager siden, så jeg vil si, ta tak, det er mange utfordringer videre!

Så til det “evinnelige” maset om ungdommelighet i alderdommen. Ja, hva er egentlig det ? Er det at vi er voldsom spreke og er i stand til å ta initiativ  både her og der?  Er det at vi har spennende tanker og drømmer som heldigvis som oftest forblir å være det? Som “noen og åttiåring” prøver jeg å ta gleder og utfordringer som er innenfor de naturlige begrensninger som alderen tilsier.

Fysisk sprekhet og at vi greier å være aktive, er nok mer varierende i alderdommen enn tidligere. Jeg prøver være fornøyd med det jeg greier, uten noe sideblikk til hva jeg gjorde i unge år. Å være nær et annet menneske er et privilgium, men dessverre ingen selvfølge. Vurdering etter en “ungdommelighets -skala”, har jeg liten sans for.

Jeg kaller meg med glede, gammel mann, og alderen tilsier at det er riktig. Å være gammel er ingen sykdom, det er en like naturlig fase som det å være ung. Gleden ved hver dag å være der, prøver jeg å holde fast ved så lenge som mulig.

Hilsen Thor-Øistein som er en fornøyd gamling.

1 kommentar

Siste innlegg