En erfaren politimann i Oslo skrev forleden: ” Hver krone investert i barne- og breddeidrett, får vi  tilbake i lavere kriminalstatistikk.” Utgangspunktet for dette utsagnet var at flere ting skjedde samtidig. Det ble bla publisert en undersøkelse fra Oslo som viste at lavinntekts-familier i Oslo øst ikke hadde råd til å sende barna på fotballtrening. Familier med flere barn i trangbodde leilighet, hadde intet å tilby barna. Å reke rundt bydelens storsenter, har vist seg å være en dårlig start. Tross noe økonomisk bistand fra kommunen, har ikke dette vært tilstrekkelig for enkelte klubber til å komme igang etter Covid pandemien.

Amahl Pellegrino, fotball-stjernen i Bodø Glimt, vokste opp i Drammen med mor og flere søsken i en svært liten leilighet. Uten noe økonomisk hjelp er han i tvil om det i det hele tatt hadde blitt en så god start på livet hans. En ting er avgift for å komme inn i en klubb, men hva med penger til drakt og sko?

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Samtidig ble det vist at barnefotballen blomstret i Oslo vest, tross kostbare treningsavgifter. Barnefotball er uten sammenlikning den aktiviteten som appellerer mest til barn, og det gjelder for både gutter og jenter. Her er klubber med ivrige foreldre som bistår på trening og kamper og i tillegg kommer avlønnete trenere til stadig yngre barn. Norges Idrettsforbund priser frivillighet, men mye erfaring tilsier at dette ikke alene fungerer bra nok. Barna skal ikke være.mer enn 8-9 år før de setter pris på instruksjon og litt disiplin når de trener. Det er lettere å ha det moro når de lærer å mestre ting og bråkebøtter roes litt ned.

En god start med god trening i de tidlige barneårene vil være et viktig grunnlag for at flest mulig fortsetter. Det viktigste for oss alle burde være at flest mulig barn fortsetter med for eksempel fotballen til godt opp i ungdomsårene. At noen blir veldig gode, får være en sekundærgevinst. Men vi må tilstå at det er en stor utfordring å ta vare på alle, både de som mest er med for bare å ha det gøy og for de såkalte talentene. Den utfordringen er det viktig å ta på alvor.

I mitt lange doktorliv har jeg erfart at vi Norge ikke er spesielt gode til å investere i forebyggende helsearbeide. Å aktivisere barn og ungdom i idretten, vil koste penger. Men sansynligvis betraktelig mindre enn å drive brannslukking i etterkant. Jeg har stor respekt for det norske politiet. I de mest belastede bydelene vektlegges politiets tilstedeværelse for å begrense “uønsket adferd”, for å si det mildt. Kanskje kan idretten redusere behovet for dette !?

Fotball er desidert  den største idretten. Hadde det ikke vært en ide å ansette flere aktivitetsledere og trenere som kan vise veien til andre aktiviteter også?  Og hva med å gjenåpne ungdomsklubbene som ble stengt? Det som forbauser meg mest, er at mange nå ser hva som har skjedd, men få er villige til å gjøre noe. Det vil koste penger, men det vil sansynligvis være gode investeringer. “Dette vil være inflasjonsdrivende”, er nå motargumentet som stopper det meste! Men tross inflasjon er en investering i barn og ungdoms fremtid mye viktigere.

Jeg vet ikke om jeg tør være optimist, hilsen Thor-Øistein

Vi gamle synes alt går fryktelig fort – ikke før er uken startet så er det fredag igjen. Og ikke bare går tiden fort, alt går fort. Vi synes for eksempel at de unge snakker så fort at vi ikke får med oss mer enn halvparten. Når vi ser på TV er det en fordel med teksting for å få med oss det som blir sagt og i radio har jeg problemer med å følge med, spesielt når de som snakker har en annen dialekt enn min. Jeg har merket meg at det alltid tar litt tid før jeg får innstilt meg på en annen dialekt og begynner å kunne følge med.

Nå har Klassekampen hatt en serie som handler om hva som skjer med ulike kulturuttrykk når tempoet skrus opp. Der får vi vite at det er en trend blant studenter å lytte til forelesninger hjemme med tempoet skrudd opp. De mener de sparer tid på denne måten, men flere er skeptisk til hva dette betyr for læringen. Dessuten er det stilt spørsmål om hvor mye aktivitet korttidshukommelsen kan håndtere innen et visst tidspunkt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Professor i  filosofi Arne Johan Vetlesen er skeptisk til at studentene lytter til forelesninger i høy hastighet hjemme. For ham er det en måte å unngå å konsentrere seg om det som er vanskelig – helst bare få med seg et synopsis av det som blir formidlet.

Har vi så dårlig tid at vi må skru opp hastigheten på podkaster som skal gi informasjon for ikke å bruke for mye tid på informasjonen? Blir det kanskje litt som å sluke et godt måltid i stedet for å nyte det? Jeg må tenke meg om mens jeg lytter til f.eks. en podkast, men det er kanskje fordi jeg er gammel? I alle fall blir det helt feil for meg å øke hastiugheten, helst ville jeg hatt den på 0,75 i stedet for 1 og i alle fall ikke på 1,25 eller 1,5.

Forleden var vi i teater og fikk demonstrert hvordan noen skuespillere snakker rivende fort slik at vi bare får med oss halvparten. Andre, fortrinnsvis de som er passert 60, snakker langsomt og tydelig slik at selv jeg både hører og får med meg det som blir sagt.

Jeg hadde tenkt å skrive noe om eldreomsorgen hvor store ord og gode hensikter ikke fører til en bedre omsorg. Tvert i mot, her skal det spares slik at det rett og slett ikke er nok hender til å gi hjemmeboende eldre en god omsorg. Når det hele ender med katastrofe slik det ble dokumentert i Brennpunktdokumentaren er det mye hoderysting og “slik kan vi ikke ha det” fra de ansvarlige. Jeg har liten tro på at det hjelper at politikerne rister bedrøvet på hodet. Det som må til er en opprydding i gamle rutiner og arbeidsmåter og det spørs om etatene er klare for det. Så da må vi som er gamle og fortsatt oppegående stille oss på barrikadene og skrike høyt for alle dem som ikke er så heldig stillet som vi er. Her er jeg helt enig med medblogger og gammel som jeg, Ingeborg Moræus Hansen. Vi har et ansvar for å si fra med utestemme – slik vil vi ikke ha det – gjør noe!

Hilsen Ragnhild som er en heldig gamling.

Dette innlegget skal handle om en ting, nemlig valgfrihet i helsesektoren. Det skal ikke handle om hva vi gjør med den økende privatiseringen eller om lege/sykepleier flukt fra det offentlige. Her bruker mediene mye spalteplass og debatter som ytterligere forsterker problematiseringen. Mer om det i senere innlegg.

Jeg husker da røykeloven ble foreslått og etterhvert vedtatt i 1988. Arkitektene bak var daværende sosialminister Tove Strand og jussprofessor Asbjørn Kjønstad. Loven forbød røyking på alle offentlige steder som møterom, institusjoner og arbeidslokaler. Det ble selvfølgelig ramaskrik, men det roet seg etterhvert. Det virkelige hylekoret kom da Dagfinn Høybråten i 2004 fikk innført en røykelov som forbød røyking på alle serveringssteder, barer og restauranter. Det var ikke grenser for hyl og skrik om serveringsstedenes undergang og hvordan det bare var å pakke sammen og belage seg på at all spising og drikking i fremtiden ville skje i private hjem. Vi vet alle hva som skjedde, serveringsbransjen overlevde, og ikke bare overlevde, men de aller fleste, også røykerne, takket for friskere og rener luft når man ønsket å innta noe vått eller tørt på et utested.

Vi ser noe tilsvarende nå, om enn i mye mindre målestokk. Det skrikes høyt fra høyresiden om hvordan pasientene nå har miste selvråderetten ved at fritt behandlingsvalg er plassert der den burde være, på historiens skraphaug. Det som er interessant å se er at selv meget oppegående personer ikke helt forstår forskjellen på fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg. Fritt sykehusvalg ble innført av Stoltenbergregjeringen i 2001 og videreføres. Det betyr at pasientene selv kan velge hvor de skal behandles innen det offentlige helsevesenet. Man kan selv finne ut f.eks. hvor ventelistene er kortest og søke seg dit man selv ønsker. Fritt behandlingsvalg derimot, som ble innført av Solbergregjeringen i 2015 ga pasientene rett til å velge ikke bare behandling på offentlige sykehus, men “frihet” til å også velge private sykehus bare de var godkjente av Helfo. Slik kunne en privat sykehussektor oppstå, frikoblet fra det offentlige helsevesenet, men finansiert over sykehusenes budsjetter.

Nå har vi fått høre, igjen og igjen hvilken ulykke det er for pasientene at ordningen med fritt behandlingsvalg opphørte 1. januar. Det vil snart vise seg at pasientene fortsatt kan velge sykehus innen det offentlige og at sykehusenes budsjetter ikke lenger blir tappet av private foretak som ikke har avtale med de offentlige helseforetakene. For det er fortsatt slik at der et helseforetak ser at kapasiteten innen et område er for dårlig kan foretaket inngå en avtale med en privat helsetaktør om bistand. Det viktige med denne modellen er at det er de offentlige helseforetakene som har styringen, som bestemmer når det er behov for hjelp fra private og inngår avtaler for å dekke behovene.

I Dagsavisen 12.1 skrev Iren Luther fra Fagforbundet en meget opplysende artikkel om hvorfor det er en fordel og en seier for helsevesenet at fritt behandlingsvalg har opphørt. Den kan leses her: http://En seier for helsevesenet – Dagsavisen 

“Valgfrihet innenfor knappe, fellesskapsfinansierte helsetjenester krever en innretning som ivaretar alle pasienter – uansett bosted, status og lommebok.” skriver Luther.

Debattinnlegget hennes gir en enkel og god forklaring på forskjellen mellom fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det er tydeligvis helt nødvendig.

Det at vi ser en tydelig tendens til todeling av helsevesenet er et problem som må gripes tak i. Skrotingen av Fritt behandlingsvalg er et skritt i riktig retning.

Hilsen Ragnhild som har startet det nye året med å ri gamle kjepphester.

Idag skal jeg skrive litt om en ganske usedvanlig 9-åring. Franz Serafin Kraggerud var solist med sin cello forleden i Konserthuset. KORK  (kringkastingsorkesteret) holdt nyttårskonsert og vi, familien Halvorsen/Endsjø stilte med omlag 20 barn og barnebarn i en ellers fullsatt sal.

Unge Kraggerud spilte Saint Saens cellokonsert og han tok pusten fullstendig fra oss. Selv om celloen hans er en slags junior-utgave, var den like stor som denne tynne og spe gutten. Må nå fortelle at han pga sine ferdigheter,har fått utlånt et toppinstrument fra en kjent stiftelse.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

De som “kan cellospill”, sier han er et ganske usedvanlig talent. I mine ører var det bare eventyrlig vakkert. Men hvordan i all verden kan et barn utvikle seg slik 4 år etter han var ferdig med barnehagen ? Mor og far er begge musikere på høyt nivå og likeledes er det med 2 litt eldre søsken. Allerede som 3 åring avslørte han usedvanlig musikalitet og 5 år gammel begynte han å spille cello. Han viste tidlig at han hadde såkalt absolutt gehør. Selvsagt går han på på Barratt Due musikk institutt. Etterhvert fikk han topp instruktører. Alt dette legger jo et fantastisk grunnlag.

Jeg har i hele mitt doktorliv arbeidet med tildels usedvanlig talent-fulle barn i idretten. Helt naturlig å gjøre seg noen tanker om barn som tidlig bruker masse tid på en slik utvikling. I idretten prøver vi å være klare på at lek og allsidighet  er grunnlaget for en normal utvikling for et barn. Det prøver vi å få til selv om gutt/jente tidlig avslører store ferdigheter enten det er med ball eller med slalåmski på beina. Gullperioden for å utvikle ferdigheter ligger for de fleste ett sted mellom 9 og 13 år. Å pese på med spesifik trening før dette når barna fremdeles er i lekemodus, fører skjeldent noe godt med seg. Noen går trette og vil heller game.

Jeg vil ikke trekke sammenlikningen for langt, men jeg er likevel litt spørrende. Får de strålende talentene som går på Barratt Due tid til lek og fysisk aktivitet? Ellers er det like relevant  å få hardt- trenende idrettsbarn til å lese eller kanskje å lære å spille et instrument.

Da Franz Serafin gikk av scenen med en stor blomster bukett, hev han den i luften, på barns vis, og greide å ta den i mot. Fortsett med slikt og andre streker. Vi ser alle frem til fortsettelsen.

Hilsen Thor-Øistein.

Vi er nå en uke inne i det nye året og det er på tide å vurdere muligheten for å, for en gangs skyld, virkelig følge opp forsettene. Jeg har hatt mange gode forsetter opp gjennom årene uten nevneverdig gjennomføringssuksess. Det har stort sett dreiet seg om å forandre på meg selv, å bli snillere, mindre hissig og mer tålmodig. Stort sett er det blitt med planene, jeg er som jeg er, hverken snillere eller slemmere (tror jeg), og omgivelsene skriver under på at tålmodighet ikke er min sterke side. Men denne gangen er nyttårsforsettet gjennomførbart og jeg/vi er allerede i full gang. Det dreier seg om å rydde.

Jeg må igjen komme med en innrømmelse, jeg er ekstremt dårlig til å rydde. Når vi skal ha gjester er jeg ganske god til å planlegge og lage god mat, men ryddingen, den må Thor-Øistein ta seg av. Nå er ikke han eller spesielt ryddig i det daglige, men når det gjelder å ta et skippertak for å få det til å se OK ut på overflaten er han et funn. Men nå er det altså nyttårsforsettet vi er i gang med. Vi startet 3. januar ettersom vi kom hjem fra nyttårsfeiring på Vaset hos gode venner 2. januar.

Jeg begynte med garderobeskapet mitt og det tok heldigvis ikke all verden av tid. Thor-Øistein begynte med gamle papirer og det holder han på med fortsatt. Utrolig mye spennende som finnes i gamle papirer som bare har hopet seg opp. Der var gamle undervisningsopplegg for oss begge på foiler – hvem vet hva foiler for overheads er i dag? Der var gamle særtrykk og manuskriptet til min selvvalgte prøveforelesning. Thor-Øistein har fordypet seg i et langt legeliv, mye i idrettens tjeneste.

Nå har vi gått løs på skuffer med votter, luer, skjerf og minst 30 gamle caps med logo. Mye går til resirk og vi er strenge med oss selv, beholder bare det vi trenger, og det er egentlig ikke veldig mye. Dessuten enkelte ting av særlig stor affeksjonsverdi, som fars gamle Kongsberglue og en hatt med pins fra OL på Lillehammer.

Mens jeg rydder hører jeg på radio, fortrinnsvis P2 som alle andre gamlinger rundt oss. I dag hørte jeg en interessant samtale om å akseptere at man blir gammel og får rynker, noe som tydeligvis er vanskelig i vårt kropps- og skjønnhetsfikserte samfunn. Det mest interessante var at de to som samtalte om dette var to kvinner på henholdsvis 38 (snart 39) og 48 år. Jeg sier ikke mer.

Hilsen Ragnhild (81 år) som nå må fortsette å rydde.