Livet i øket tempo

Vi gamle synes alt går fryktelig fort – ikke før er uken startet så er det fredag igjen. Og ikke bare går tiden fort, alt går fort. Vi synes for eksempel at de unge snakker så fort at vi ikke får med oss mer enn halvparten. Når vi ser på TV er det en fordel med teksting for å få med oss det som blir sagt og i radio har jeg problemer med å følge med, spesielt når de som snakker har en annen dialekt enn min. Jeg har merket meg at det alltid tar litt tid før jeg får innstilt meg på en annen dialekt og begynner å kunne følge med.

Nå har Klassekampen hatt en serie som handler om hva som skjer med ulike kulturuttrykk når tempoet skrus opp. Der får vi vite at det er en trend blant studenter å lytte til forelesninger hjemme med tempoet skrudd opp. De mener de sparer tid på denne måten, men flere er skeptisk til hva dette betyr for læringen. Dessuten er det stilt spørsmål om hvor mye aktivitet korttidshukommelsen kan håndtere innen et visst tidspunkt.

Professor i  filosofi Arne Johan Vetlesen er skeptisk til at studentene lytter til forelesninger i høy hastighet hjemme. For ham er det en måte å unngå å konsentrere seg om det som er vanskelig – helst bare få med seg et synopsis av det som blir formidlet.

Har vi så dårlig tid at vi må skru opp hastigheten på podkaster som skal gi informasjon for ikke å bruke for mye tid på informasjonen? Blir det kanskje litt som å sluke et godt måltid i stedet for å nyte det? Jeg må tenke meg om mens jeg lytter til f.eks. en podkast, men det er kanskje fordi jeg er gammel? I alle fall blir det helt feil for meg å øke hastiugheten, helst ville jeg hatt den på 0,75 i stedet for 1 og i alle fall ikke på 1,25 eller 1,5.

Forleden var vi i teater og fikk demonstrert hvordan noen skuespillere snakker rivende fort slik at vi bare får med oss halvparten. Andre, fortrinnsvis de som er passert 60, snakker langsomt og tydelig slik at selv jeg både hører og får med meg det som blir sagt.

Jeg hadde tenkt å skrive noe om eldreomsorgen hvor store ord og gode hensikter ikke fører til en bedre omsorg. Tvert i mot, her skal det spares slik at det rett og slett ikke er nok hender til å gi hjemmeboende eldre en god omsorg. Når det hele ender med katastrofe slik det ble dokumentert i Brennpunktdokumentaren er det mye hoderysting og “slik kan vi ikke ha det” fra de ansvarlige. Jeg har liten tro på at det hjelper at politikerne rister bedrøvet på hodet. Det som må til er en opprydding i gamle rutiner og arbeidsmåter og det spørs om etatene er klare for det. Så da må vi som er gamle og fortsatt oppegående stille oss på barrikadene og skrike høyt for alle dem som ikke er så heldig stillet som vi er. Her er jeg helt enig med medblogger og gammel som jeg, Ingeborg Moræus Hansen. Vi har et ansvar for å si fra med utestemme – slik vil vi ikke ha det – gjør noe!

Hilsen Ragnhild som er en heldig gamling.

2 kommentarer
    1. Takk for alle fine innlegger dere legger ut her. I dette innlegget kjenner jeg meg godt igjen i det som blir beskrevet. Det er en stor trøst å se at vi er flere i samme bås. Glad må en være at en klarer å henge med i dette samfunnet der alt må gå så fort. Ha en god avslappende dag.

    2. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, det blir vanskeligere å få med seg de raske samtalene. Så vanskelig at jeg trodde det var hørselen min som begynte å bli dårlig. Bestille tid for en hørselstest, men hørselen var det ikke noe i vegen med….det er bare samtalene som går for fort😵‍💫. Glad for at det går å senke farten på podkaster, og at det er mulig å få opp tekst på tv. Blir mer avslappende da.

      Tar med noen tanker om omsorgstjenestene også jeg, når jeg først er i gang.
      På 80.tallet jobbet jeg i sosial/barnevern i kommune. På felles møter med omsorgstjenestene, var hjemmebasert omsorg et gjentakende tema. Dette var også tema i politiske utvalg, kritiske røster blei liten grad hørt og gode og trygge aldershjem ble endret eller nedlagt. Kun de sykeste skulle inn på institusjon, alle andre pleietrengende skulle få hjelp hjemme. Ikke vet jeg om de spurte de som var riktig gamle den gangen, det var de som i dag har blitt gamle som planla og besluttet.
      Dette var jo ikke enestående i «min» kommune, dette var den vedtatte sannhet. Nå ser vi resultatet. Det er få gode trygge institusjonsplasser for de som bare har milde sykdomsplager, er eldre, ensomme og redde. I de fleste kommunene må du være virkelig syk, før du får sykehjemsplass. Dette har vært en planlagt, villet utvikling, og det er bare trist at vi kan følge slike trender i utviklingens navn.

      Jeg vil tro det i den generasjonen som på 80. og 90.tallet planla og besluttet fremtidens omsorgstjenester er mange som i dag gjerne ville ha mye ugjort.
      Jeg er ikke sikker på om det hjelper med større bevilgninger, vi mangler både folk og lavterskel tilbud til en stor gruppe mennesker. Vi får håpe at dagens fokus på problemene vil føre til endringer.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg