Vi gamle synes alt går fryktelig fort – ikke før er uken startet så er det fredag igjen. Og ikke bare går tiden fort, alt går fort. Vi synes for eksempel at de unge snakker så fort at vi ikke får med oss mer enn halvparten. Når vi ser på TV er det en fordel med teksting for å få med oss det som blir sagt og i radio har jeg problemer med å følge med, spesielt når de som snakker har en annen dialekt enn min. Jeg har merket meg at det alltid tar litt tid før jeg får innstilt meg på en annen dialekt og begynner å kunne følge med.

Nå har Klassekampen hatt en serie som handler om hva som skjer med ulike kulturuttrykk når tempoet skrus opp. Der får vi vite at det er en trend blant studenter å lytte til forelesninger hjemme med tempoet skrudd opp. De mener de sparer tid på denne måten, men flere er skeptisk til hva dette betyr for læringen. Dessuten er det stilt spørsmål om hvor mye aktivitet korttidshukommelsen kan håndtere innen et visst tidspunkt.

Professor i  filosofi Arne Johan Vetlesen er skeptisk til at studentene lytter til forelesninger i høy hastighet hjemme. For ham er det en måte å unngå å konsentrere seg om det som er vanskelig – helst bare få med seg et synopsis av det som blir formidlet.

Har vi så dårlig tid at vi må skru opp hastigheten på podkaster som skal gi informasjon for ikke å bruke for mye tid på informasjonen? Blir det kanskje litt som å sluke et godt måltid i stedet for å nyte det? Jeg må tenke meg om mens jeg lytter til f.eks. en podkast, men det er kanskje fordi jeg er gammel? I alle fall blir det helt feil for meg å øke hastiugheten, helst ville jeg hatt den på 0,75 i stedet for 1 og i alle fall ikke på 1,25 eller 1,5.

Forleden var vi i teater og fikk demonstrert hvordan noen skuespillere snakker rivende fort slik at vi bare får med oss halvparten. Andre, fortrinnsvis de som er passert 60, snakker langsomt og tydelig slik at selv jeg både hører og får med meg det som blir sagt.

Jeg hadde tenkt å skrive noe om eldreomsorgen hvor store ord og gode hensikter ikke fører til en bedre omsorg. Tvert i mot, her skal det spares slik at det rett og slett ikke er nok hender til å gi hjemmeboende eldre en god omsorg. Når det hele ender med katastrofe slik det ble dokumentert i Brennpunktdokumentaren er det mye hoderysting og “slik kan vi ikke ha det” fra de ansvarlige. Jeg har liten tro på at det hjelper at politikerne rister bedrøvet på hodet. Det som må til er en opprydding i gamle rutiner og arbeidsmåter og det spørs om etatene er klare for det. Så da må vi som er gamle og fortsatt oppegående stille oss på barrikadene og skrike høyt for alle dem som ikke er så heldig stillet som vi er. Her er jeg helt enig med medblogger og gammel som jeg, Ingeborg Moræus Hansen. Vi har et ansvar for å si fra med utestemme – slik vil vi ikke ha det – gjør noe!

Hilsen Ragnhild som er en heldig gamling.