Vi er kommet godt ut i romjulen og sitter og ser litt på året som snart er gått samtidig som vi er nyskjerrige på hva det nye året skal bringe.

Julen er feiret på tradisjonelt vis. Lille julaften hadde vi vårt juleselskap med opp mot 20 lovlige gjester. Dvs vi var 17, barn, svigerbarn og barnebarn. Bortsett fra familiene nordpå og vestpå var de fleste her. De to oldebarna (snart 1 og snart 3 år gamle) og mødrene deres var heller ikke med i år. Serveringen besto som alltid av sild, diverse lakseretter, oldemor Ebbas juleskinke og morfarfar TØs spesial-kjøttkaker. Barnebarna er blitt voksne, den yngste 13 år og bare tre under 18. Karoline arrangerte sjokoladequiz med farmormor/Ragnhild som desidert taper. Jeg spiser tydeligvis ikke nok sjokolade. Ellers var det som sedvanlig utdeling av bøker til alle, jeg tror fortsatt på at det er mulig å få ungdommen til å lese noe på papir.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Første juledag dro vi til Norefjell der familien Karoline feirer jul. Vi hadde noen veldig hyggelige dager, turer på bena med piggstøvler – snøen har latt vente på seg, mindre snø enn her i Oslo. Men korte dager og mye inneliv har sin sjarm, må innrømme at jeg ikke savnet skiturene.

Her hjemme undrer jeg meg over alle pop up legesentrene som skal konkurrere med det offentlige. Dr dropin, Hjemmelegene, Eyr, Hopstock og enda flere.  Tydelig at det er mye penger i helse. Volvat og Aleris er veletablerte her i landet med store utenlandske eiere. Med mye storkapital i ryggen er det enkelt å konkurrere ut det offentlige helsevesenet som sultefores og har opplevet stadige kutt til bevilgningene. Er det slikt helsestell vi vil ha?

Det som er virkelig bekymringsfullt (og jeg er ikke alene om å bekymre meg) er hvordan fastlegene står i spagat mellom stadig flere oppgaver og kravstore pasienter som forlanger service. Når en middelaldrende mann føler seg syk og trenger helsehjelp får han beskjed om at det er 14 dagers ventetid hos fastlegen. Hva gjør han da? Jo det er så enkelt, i alle fall i Oslo, å gå til Dr. Dropin – time på dagen, hyggelige leger som møter ham med korona og Covid-19 i fremste skallegrop. Resultat? Han har ikke Korona så da er det ikke mer å gjøre. Det blir ikke en gang målt et blodtrykk, tror Dropin legene enda så hyggelige de er, ikke er vant med kliniske undersøkelser. Det er tekniske undersøkelser, prøver av ymse slag som gjelder.

Det mest bekymringsfulle med å gå utenom fastlegene er at ansvaret for pasienten pulveriseres. For dropin eller konsultasjon på nett er nettopp det, en konsultasjon uten videre ansvar.  Dessuten alle de unødige røntgenundersøkelser som rekvireres. Kommersielle tjenester er avhengige av pasientenes velvilje og da får pasientene det som de vil. De betaler jo for seg, altså vil de ha valuta for pengene. Ønsker de seg en MR, ja så får de det og henvisning til private spesialister er ikke noe problem. Fastlegen skal sile ut unødvendige undersøkelser, ut fra sin kjennskap til pasienten, Dr Dropin ser det neppe som sin hovedoppgave.

Under pandemien har Dr Dropin vært en uvurdelig støtte for det offentlige i testing og vaksinering, det skal de ha. Testsenteret på Gardemoen i Dropin regi fungerer velsmurt og avlaster det offentlige. Kanskje ikke så rart at pasientene som dropper inn forventes å komme med spørsmål om korona eller ikke. Men det hadde kanskje vært en tanke å tenke litt utenom koronaproblematikken, det er andre grunner til sykdomsfølelse og slapphet. Et alt for høyt blodtrykk for eksempel.

Men i dag er det Nyttårsaften – hva vil 2022 bringe oss? Forhåpentligvis brenner pandemien ut og etterlater oss med en årlig influensaliknende sykdom, eller kanskje bare forkjølelser. Time will show. Ellers er mitt håp at en ny regjering vil kunne bremse all unødig helsetjeneste utenom vårt offentlige helsestell slik at helse og ikke pasientenes forventninger settes i fokus. Jeg håper for gode helsevalg.

Seniorlivet takker for det gamle året og ønsker våre følgere et godt nytt år.

Hilsen Ragnhild

Jeg leser med undring et innlegg i NRK Ytring, et innlegg signert med fullt navn (det skal hun ha) og med undertittel “Ansvarlig og uvaksinert”. Min undring går ikke på at en oppegående velutdannet kvinne ikke vil la seg vaksinere, det er dessverre endel av dem. Nei, min undring går på at hun ønsker min og andres sympati for det valget hun har tatt. Jeg skal synes synd på henne fordi hun nesten ikke tør å si at hun foretrekker å være uvaksinert fordi hun er redd for reaksjonene. Men nå sier hun det imidlertid høyt i en ytring og ber om sympati.

Damen påberoper seg sin demokratiske rett til å si nei takk, og det har hun jo lov til. Samtidig glemmer hun eller vil ikke se at hennes valg har betydning for oss andre og våre demokratiske rettigheter. Hva med retten til å få gå på skolen sammen med vennene sine i stedet for å sitte alene foran PCen hjemme? Hva med rettighetene til alle som må være på hjemmekontor i stedet for å treffe kolleger? Og fremfor alt, hva med rettighetene til intensivsykepleierne som nærmest er i knestående av ekstravakter og tung pleie og nå kanskje får inndratt de stakkars fridagene de skulle hatt i julen?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har valgt å la all vaksinering være frivillig og opp til den enkeltes selvbestemmelse. Samtidig er det klinkende klart at vaksiner både beskytter den enkelte mot alvorlige sykdommer og samtidig er en lojalitetshandling for å beskytte samfunnet, helsevesenet og dem som av ulike grunner ikke kan bli vaksinert. Helsemyndighetene går nå ut og nærmest trygler de uvaksinerte om å revurdere sitt standpunkt. Men fysioterapeuten og yogalæreren vet bedre – det dreier seg nemlig om hennes valg som tydeligvis trumfer alle andre hensyn.

Det er selvfølgelig legitimt å være kritisk, å stille spørsmål. Våre helsemyndigheter bruker det de vet og kan for å besvare spørsmålene. Virkninger og bivirkninger har vært diskutert i full åpenhet siden de første vaksinene kom på markedet. All tilgjengelig kunnskap tyder på at vaksinen er det som skal til for å redde oss ut av pandemien og la oss leve livene våre som normalt. Risikovurderinger viser at det å bli koronasyk er langt langt farligere enn vaksineringen.

Nå ser vi at de aller alvorligste syke på intensivavdelingene er uvaksinerte i tillegg til eldre med underliggende sykdommer. Mye av overbelastningen på sykehusene våre kunne vært unngått hvis alle som kunne vaksineres ble vaksinert. Over halvdelen av de kritisk syke koronapasientene er uvaksinerte. De skal selvrfølgelig ha all den behandling og pleie de trenger og det er meget resursskrevende.

Ytringskribenten mener vi må tåle hverandres forskjellighet og det er jeg selvfølgelig enig i. Men jeg kan ikke se at forskjelligheten skal kunne føre til skade på andre og det er det å nekte vaksine fører til, stor skade på andre. Og den såkaldt ansvarlige og uvaksinerte kan risikere å ende opp på en intensivavdeling og bli enda en del av statistikken uvaksinert og alvorlig syk. Men uvaksinerte beskyttes til dels av alle oss som vaksinerer oss.

Hilsen Ragnhild som blir utrolig provosert av sånne som “ansvarlig og uvaksinert”.

Det er ikke uvanlig å møte folk som klager over manglende julestemning. Når vi så snakker om det, blir vi alle klar over at dette er en temmelig individuell opplevelse og diffust begrep.

Vi kom hjem 4 desember fra sol og varme og Ragnhild fastslo temmelig raskt at dette ble juleforberedelser  med litt for stort tidspress. Neste år skal det bli en uke ekstra. Ragnhild baker, koker skinke, planlegger bøker til hele familien osv, osv. Alt bygges opp til vår store dag som er lille julaften. Av storfamilien vår vil omlag 15 være istand til å komme. Noen reiser til andre deler av familien i Sverige og pga reiserestriksjoner kommer ikke familiene i Tromsø og Hardanger på besøk. Bare tanken på juledagene er vel egentlig nok til at vi får både stemningen og forventningen på plass.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men uansett, våre regelmessige turer i tussmørke opp i Maridalen er nok en viktig del av livet nå. Fra gamle Maridalsvei vandrer vi gårdsveien østover mot  Kirkeby. Lysene fra Kjelsås speiler seg i overvannet på Maridalsvannet og lys-settingen rundt Klosterruinene fører til en trolsk stemning. Vi møter ikke så mange. Om kvelden er det helst en eller annen rytter. Rolig skrider fjordingen eller en svart bondegamp avgårde. Det skjer så langsomt at det noen ganger også blir tid til en prat. På gårdstunet har bonden pyntet utegrana med lys

For vel 75 år siden var jeg ofte med far på vei fra skogen om kvelden. Enten gikk vi, eller vi fikk skyss med  tømmerkjørerene som var ferdig med dagens slit. Vi satt da foran på “bukken”, eller en sjelden gang på “geita” som kom slingrende bak. Hvis ikke geita var plassert opp på bukken. Slik var det som oftest når det ikke var lass på doningen. Gammel mann har lett for å bli nostalgisk og sentimental og jeg ser ikke noe galt i det. Hvis vi inviterer barn evt barnebarn med på en slik skumringstur, vil de oppleve det som stemningsfullt? Jeg tror vi skal prøve.

Bortsett fra “å være med” på det meste er ikke min innsats mye å skryte av. Dog, jeg prøver å markedsføre mine “spesialkjøttkaker” som jeg har prøvet og feilet meg frem til i løpet av mange år. De blir alle spist opp lille julaften!!

Førjulshilsen fra Thor-Øistein

Tredje søndag i advent og nedtellingen til julen er så absolutt begynt. Med nye koronaregler er det blitt endel avlysninger og julens selskapeligheter må planlegges med mye ny logistikk. Som jeg tidligere har fortalt er jeg godt over middels “julete” og med det mener jeg at oppkjøringen til julen er umåtelig viktig. I dag tenker jeg å fortelle litt om mine helt nødvendige tradisjoner, med fare for å gjenta meg selv fra tidligere år. For tradisjoner er nettopp alt det som gjentas år etter år.

Ettersom vi først kom tilbake fra Kanariøyene annen søndag i advent måtte adventskransen lages i full fart og starten ble tenning av to lys. Ikke helt etter vanlig tradisjon, men det fikk gå for denne gangen. Så ankom datter Kjersti med verdens kuleste adventskalender til meg. 24 små poser med puslespillbrikker som julaften altså skal bli et helt bilde. Puslespill er en av mine “guilty pleasures” som jeg gjerne hengir meg til i høstmørket. Nå er et ikke helt ferdig puslespill ryddet unna for å gi plass til adventskalenderpusselet. Jeg har endelig greid å komme ajour (jeg startet jo først 5. desember) så nå legger jeg en liten bit av bildet hver dag frem til julaften og koser meg intenst med det.

Et annet must i adventstiden er pølselaging med Kjersti. I år foregikk tilberedningen av ulike grunner på vårt kjøkken. Ettersom jeg ikke er i besittelse av de nødvendige redskapene for å lage pølser, ankom Kjersti medbringende hele maskinparken. Mitt bidrag var ingrediensene som alle ble innkjøpt hos Strøm Larsen. Vi er ikke i tvil, årets batch er absolutt best ever (det var den også i fjor og året før der, så kvaliteten er stigende).

Vi har som kjent mange barn og barnebarn og tradisjonnen tro skal de få bøker til jul. Selv om boklesing har gått nedover hos barn og unge har jeg en følelse av at ungdommene våre som begynner å bli ganske voksne, faktisk leser mer nå enn de gjorde. Så det blir bok i år også. For meg er det en glede å prøve å finne ut hva som kan være en passende bok for de enkelte. Noen har klare ønsker, andre overlater det til min oppfinnsomhet. Det er en sjanse å ta. Nå er mange av bøkene innkjøpt, andre er bestilt og planene er klare for resten.

Til uken skal Kjersti, Karoline og jeg bake julekaker. Mor og jeg bakte sammen hver førjul i 40 år, helt til hun døde. Den tradisjonen har jeg opprettholdt med de av mine døtre som bor i nærheten. Mor og jeg bakte hjortetakk og berlinerkranser. Dette har vi nå forenklet til biscotti (ikke akkurat norsk julekake) og berlinerkranser. Jeg aksepterer at vi vrir litt på tradisjonene, men det må ikke vris for mye.

Og lille julaften kommer de av barn og barnebarn som som er i området til tradisjonell samling med god mat og drikke og fremfor alt det å være sammen. Det gleder vi oss veldig til.

Hilsen Ragnhild, uforbederlig juleentusiast.

1 desember startet julepyntingen her på Anfi del Mar. Inntil da var vi helt forskånet for alt som minte om jul – og sånn burde det være – alt før første søndag i advent er for tidlig. Men fra 1.desember ble det pyntet så til de grader så nå er det på tide å komme oss hjem til førjulstid

Nå avslutter vi 14 dager med turer og avslapning i sol og akkurat passe varme, dvs en god norsk sommertemperatur. Badevannet sank gradvis fra 23 da vi kom og omtrent 19 da vi dro. Det holder akkurat til lange svømmeturer i forbindelse med morgenbadet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har ikke vært mangel på aktivitet – skrittelleren har nesten ikke vært under 10.000 daglig. Fjellturene tar vi meget forsiktig, absolutt ingen grunn til å ødelegge førjul og jul med å skli og falle. Heldigvis har det gått bra, men vi merker tydelig at balansen ikke er hva den har vært.

En dag på stranden observerte vi tre generasjoner spanske kvinner hvor mor og datter på hver sin side støttet bestemor ut i vannet. Alle tre syntes å storkose seg og ved god hjelp fra de to yngre klarte bestemor å komme seg ut og dukke seg.Jeg spurte på mitt beste spansk (!) om jeg fikk lov til å ta bilde av dem og det syntes de tydeligvis var både hyggelig og morsomt. Om noen år er det kanskje Kjersti og Iben eller Karoline og Hedda som støtter meg ut for å ta mitt daglige bad.

De siste dagene har vi fulgt med på daglige smitterekorder i Oslo og omliggende kommuner uten at det bekymrer oss i nevneverdig grad. Vi stoler på myndighetene som maner til ro, men selvfølgelig med de viktigste smittehensyn: Holde oss hjemme ved sykdom, vaske hendene ofte og holde avstand. Dessuten vil vi selvfølgelig følge rådene om munnbind, det har vi vennet oss til her på Gran Canaria. Ingen slipper inn på buss eller utested innendørs uten munnbind.

Jeg synes det er sørgelig at opposisjonen (les Høyre ved Wilhelmsen Trøen og Solberg) prøver å skåre politisk poeng på Omicron og smitteøkning. Det var over grensen til umusikalsk da forhenværende stortingspresident Trøen i beste sendetid utbasunerte at nå ville vel alle savne Høye, etter at Helseminister Kjerkhol hadde sittet i stolen i knappe 3 uker.

Nå gleder vi oss til vinter og førjul – 14 dager er nok.
Hilsen Ragnhild som er over gjennomsnittlig julete.