Selvsagt er vi gamle en utgiftspost !


Det er lite originalt å si at samfunnet de siste 3 månedene har stått på hodet. Pandemien traff brutalt, om enn noe forskjellig. Selv naboland har prøvd å stoppe covid- 19 på forskjellig måte, les Norge og Sverige. I vårt naboland er vel 4000  og i Norge 340 døde. Snittalder er i begge land cirka 82 år og litt over 50 prosent var innlagt sykehjem.

Norske sykehjem har i det store og hele taklet utfordringen med syke, gamle på en prisverdig måte. Noen tragiske unntak har vi også hatt hvor manglende testing, isolasjon og vanlige smittevern tiltak, ikke har vært gjennomført.

Overvekt, høyt blodtrykk, diabetes-2, alvorlig hjerte/lungesykdom, langtkommen kreft, har vært medvirkende faktorer til at det har gått galt. Men intet vekter så kraftig som høy alder, dvs, mer enn 80-85 år. Noen svenske sykehjem tok “konsekvensen” av dette og avsluttet behandlingen av syke gamle temmelig tidlig. Det ble gitt lindrende morfin slik at livet kunne avsluttes uten for mye angst og smerter. Resultatet ble over 2000 døde på sykehjem.

Forleden ble en norsk 91 åring presentert i mediene etter flere ukers intensiv behandling. Han var sliten men så nå frem til videre gode dager med familiens store og små. En slik historie forteller at uansett alder, er det fortsatt forskjell på oss og hva vi tåler.

Når regnskapet med tiden skal gjøres opp, vil vi se at nedlukkingen av samfunnet har kostet oss mange hundre milliarder. Det Norske Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet ga Storting og Regjering råd, som i sin tur, forløpig har brakt oss ganske helskinnet gjennom denne krisen. Rask og effektiv inngripen førte til at vi ikke endte opp i såkalte italienske tilstander med feks flere hundre døde helsearbeidere.

Noen har tatt opp helseregnskapet ut ifra hvor mange menneskeliv som blir spart og spesielt hvor mange gamle dette gjelder. “80-85 åringene har jo likevel ikke så mange årene igjen”. Jeg vil bare la dette utsagnet bli hengende, men vil gi utrykk for takknemlighet for den offisielle gjennomføring som har blitt oss til del i Norge.

De siste 3 dagene har vi gått rolige, for oss lange turer i skogen. Jeg leser nå Shane O’Maras bok “In praise of walking” og tenker spesielt på kapitlet “balsam for kropp og hjerne”. Bildet av Ragnhild ved tjernet idag får symbolisere dette.

Hilsen Thor-Øistein som forløpig har hell og lykke med seg.

Spillet om vårt moralske kompass

Den siste uken har vært preget av to avstemninger i Stortinget, avstemninger med mye oppmerksomhet både i de tradisjonelle mediene og i sosiale medier. Det dreier seg naturligvis om oppdatering av bioteknologiloven og om å hente mindreårige ut fra flyktningeleiren i Moria. Vi kjenner nå resultatet, mern det er fristende å skrive litt om prosessene vi har vært vitne til.

Det har lenge forundret meg hvordan enkelte politikere synes å mene de besitter den hele og fulle sannhet om hva som er rett og galt. I ukene som førte frem til avstemning om bioteknologiloven ble det enda tydeligere hvordan noen mente å være mer etisk bevisste og ha en høyere moral enn andre, spesielt enn de som tenkte annerledes. Da det smertefulle nederlaget var et faktum, at det ble en liberalisering av loven, kunne vi høre hvordan den bitre pillen ble svelget. Med knekk i stemmen kunne den tapende part fortelle oss at nå gikk vi mot et samfunn uten høyere moral og etisk ansvar, et samfunn som setter menneskerettene på spill.

Det er selvfølgelig helt i sin orden at noen mener at deres syn er det eneste rette og alle andre tar feil. Men det er ganske drøyt å stemple politiske motstandere som amoralske og uten omtanke for kvinner og barn. At kvinner selv er best egnet til å vurdere sin livssituasjon er for disse herrene (for det dreier seg hovedsakelig om herrer) uvesentlig. At Norge har hatt den strengeste bioteknologiloven av land vi ellers sammenlikner oss med er i følge dem riktig og helt i sin orden. En liten andel av Norges befolkning vet mye bedre enn alle andre hvordan et slikt lovverk skal utformes og forvaltes.

Og nå kommer jeg til spillet – for dette har vært et grovt politisk spill med kvinner og barn i potten. KrF fikk vetorett i Granavoldenerklæringen og ettersom det ikke ble noe av Ernas fisketur med abortloven på kroken, har dette vært den eneste mulighet for en blank seier til KrF. Alle vet at det er flertall både i befolkningen og i Stortinget for de endringene som nå er blitt lov. Men spillet fortsatte og Høyre som egentlig har programfestet eggdonasjon måtte stemme med sin mikroregjeringspartner. Spillet gikk videre da Regjeringspartiene fikk føle partipisken og Granavoldpisken mens alle andre ble oppfordret til å stemme etter sin overbevisning. Forstå det den som kan. Noen sier at politikk er det muliges kunst – i dette tilfelle ble det ganske umulig å forstå. Men heldigvis gikk det som det gikk og de eneste med besittelse av høy moral måtte se seg slått av dem de karakteriserte som lite etisk bevisste.

Jonas Gahr Støre sa det omtrent slik: Det er ingen (les KrF) som kan påberope seg de eneste med moralsk ansvar.

Når det gjelder barna i Moria er det bare å gråte over regjeringens unfallenhet. Alle vet at noe felles EU-initiativ kommer ikke og innen 8-10 land har hentet ut mindreårige har enda flere dødd av underernæring, sykdommer og vold. Men regjeringen kan nå skjule seg bak at de har satt døren på gløtt. Snakk om manglende etisk bevissthet.

Hilsen Ragnhild som er glad for Stortingsvedtaket om Bioteknologiloven

Mrs America – fortsatt aktuelt?

At USA er et stokk konservativt samfunn er det vel liten tvil om. Men det har skjedd positive (i mine øyne) ting der i fortiden og det skjer fortsatt noe. La meg gå tilbake fremveksten av en ny kvinnebevegelse i USA. Det startet allerede i 1920 årene med stemmerettskampen og første utkast til Equal rights amendment (ERA), som selvfølgelig ikke gikk igjennom i kongressen. Først i 60-årene og på begynnelsen av 70-tallet fikk Kvinnebevegelsen (Womens Liberation Movement) virkelig vind i seilene. I 1972 ble Equal Rights Amendment  godkjent i Kongressen og nå gjensto bare å få dette grunnlovstillegget ratifisert eller godkjent i 38 av de 52 statene innen 1979. For kvinnebevegelsen syntes dette å skulle være en parademarsj mot endelig å få gjort slutt på kjønnsdiskriminering i forbindelse med skilsmisse, eiendom, ansettelser og flere andre samfunnsoppgaver. Så enkelt viste det seg ikke å være. Selv om ERA ble støttet av presidentene Nixon, Ford og Carter og begge de to store politiske partiene, var tillegget bare godkjent i 35 av de nødvendige 38 statene i 1977. Hvordan kunne det skje?

Advokaten og 6-barnsmoren Phyllis Schlafly mobiliserte andre konservative kvinner til kamp mot ERA og godkjenning i de enkelte statene. Det var for en stor del hjemmeværende, middelklassehusmødre som fryktet at grunnlovstillegget skulle ødelegge deres ellers relativt behagelige liv. Ved hjelp av skremselspropaganda som at kvinner skulle kunne bli mobilisert i militæret, at kvinner ikke skulle få ha sine egne offentlige toaletter, at kvinner ikke skulle kunne få underholdsbidrag etter skilsmisse og en rekke andre “privilegier” ble motstanden så stor at selv om tidsfristen for ratifisering ble utsatt, er ERA pr i dag ikke et grunnlovstillegg.

I en tid med mye hjemmeliv er det også blitt mye mer TV-titting en vanlig. Jeg har også sett HBO-serien Mrs America som beskriver kampen mellom kvinnebevegelsen og motbevegelsen. Phyllis Schlafly fremstilles som den nifst gode organisator hun sannsynligvis var, av Cate Blanchett. Jeg har faktisk trodd at USA hadde en slags lov mot kjønnsdiskriminering, men det har de altså ikke. ERA ligger fortsatt der og venter på ratifisering. Nå diskuterer juristene om det er mulig å fortsette der det glapp i 1982, eller om hele prosessen må starte om igjen, med å introdusere et lovforslag i kongressen, for så å sende det ut til alle statene. I dag er en godkjenning i Kongressen høyst tvilsomt. Helt nylig har Representantenes hus, mot stemmene til Republikanerne, godkjent at ERA kan godkjennes hvis de manglende statsgodkjenningen kommer, dvs at tidsbegrensningen oppheves. Slik det politiske liv ser ut i USA, kan det se mørkt ut. Godkjenningen går neppe igjennom i Senatet (hvor republikanerne er i flertall) og heller ikke i Høyesterett hvor det er en overvekt av konservative dommere.

Har nå dette egentlig noen betydning i dag? Selv om kvinner har beskyttelse via andre lover står det mye igjen. Kvinner har ingen lovfestet beskyttelse mot diskrimirenering på arbeidsplassen, f.eks. ved  svangerskap, eller beskyttelse mot seksuell trakassering. Likelønn og betalt svangerskapspermisjon også for fedre er andre viktige saker for kvinnebevegelsen som kunne vært avhjulpet ved en lov om likestilling. Motstanderne er fortsatt bekymret for familiens status i samfunnet og religionsfriheten blant mye annet. Og motkreftene er mange og mektige med den politiske ledelsen USA har. Det er all mulig grunn til å bekymre seg for om det kommer en sak om abort til Høyesterett som nå er overveiende konservativ. Allerede har en rekke stater sørget for å kunne være mer restriktive i abortspørsmål, nå er frykten at Høyesterett vil få en ny restriktiv kjennelse, etter at Roe vs Wade har stått siden 1973 og derved legalisert selvbestemt abort.

Hvordan administrasjonen ser på Likestilling mellom kvinner og menn kan symboliseres ved at Trump holdt tale i bisettelsen til Phyllis Schlafly i 2016.

Hilsen Ragnhild som fortsatt har et elsk/hat forhold til USA

Agnar Mykle og “beverpelsen”.

Først skrev Agnar Mykle “Lasso rundt fru luna”, for så å følge opp med “Sangen om den røde rubin” i 1956. I disse bøkene ble kjønnslivet beskrevet ganske frekt og direkte, enten det var i senga hjemme, på tog eller på hurtigruta. Lovverket vedrørende utuktig “skriv og tale” ble trukket frem og forfatter og forlag ble trukket frem i retten. For en forestilling det ble! Det norske folk skulle selvsagt skånes for umoralske skrifter. Å lese hva rettens vitner med kristlig/pietistisk agenda fremførte, forteller litt om hvordan vi og verden forandres. Gyldendal og Mykle ble frifunnet, men restopplaget ble inndratt. Ikke hent konsekvent, spør du meg. Bøkene er selvsagt kommet ut senere og er fortsatt verdt en repetisjon, eller for for første gang en presentasjon. For meg er det lett å glemme at to generasjoner har kommet ut på banen.

Så til “beverpelsen”. I rettsbelæringen gjennomgikk aktor hva saken dreide seg om, og presenterte noen av de mest støtende sitatene fra boken. Bl.a. da bokens hovedperson, student Ask Burlefot i en herlig scene på hurtigruta (eller var det natt-toget?) i aktens hete, stryker sin partner over “beverpelsen”. Jeg vet ikke hvor godt aktor var bevandret i kvinners underliv og tilliggende herligheter, og i opplesingen beskrev han pelsen som “be—verpelsen”, Den gang syntes vi det var temmelig festlig, men det var jo ganske lenge siden.

Assosiasjonene til Mykle og beverpelsen dukket opp for ett par dager siden. Vi gikk tur i Maridalen. Nedenfor skolen er det et 200-300 meters våtområde. Her har bever-familiene gjennom flere år demmet opp en ganske unnselig bekk. Hundrevis av store og små løvtrær ligger strødd i alle retninger. Vi kan selvsagt undres over hva slags system beveren feller trær etter. Stort sett etter to tanker. Trærne felles for å vedlikeholde oppdemmingen og tildels for å få mat. Dette går raskt unna. Et løvtre på 20-30 cm i diameter gnages  over rett over roten på 15-20 minutter. Beveren kan ikke klatre, så dette er nødvendig for å kunne spise barken og løvverket på grenene.

De fleste som går her og det er ikke mange, vil aldri se beveren. Forstarbeidet bedriver den mest i vinterhalvåret, men noe til alle årstider. Særlig morgen og kveld kan vi også se den svømme rundt for å finne spiselige vekster. Hodet stikker så vidt opp av vannet og ser den noen, dukker den raskt.Ta med en liten stol sen ettermiddag, sitt ned i nærheten av kvisthytta som ligger midt i bekken, og vent. Det er litt av en opplevelse  å se når/hvis bevermor og -far dukker opp alene eller med ungene. Forøvrig er det morsomt å vite at beveren er monogam. Vi kan oppleve at 2 bevere slåss og da er det selvsag en hanne som prøver å bryte seg inn i et etablert forhold.

Vel, dette var tanker som starter med assosiasjoner rundt “be—verpelsen”.

Hilsen Thor-Øistein stadig på tur

Kjøp norsk – om å støtte norsk næringsliv – eller?

Næringslivet er i krise – en krise som (de aller fleste) er uten skyld i ettersom et lite virus snudde opp ned på det meste både her hjemme og ute. Da Norge ble stengt ned 13.mars så norske bedrifter, store og små hvordan de sto i fare for å forsvinne, bli borte, miste alt som var opparbeidet. Tusenvis ble permitterte og kunne bare håpe på at de hadde en jobb å gå tilbake til på den andre siden av tunnelen, dvs når landet langsomt ville komme tilbake til normalen.

I Norge er vi heldige, vi har et sosialt nettverk og hjelp som andre bare kan drømme om. Staten stiller opp med krisepakker i milliardklassen og permitterte har mulighet for inntekt for å overleve. Og selv vi gamle, som svenskene dessverre glemte, blir tatt vare på så vi ikke skal dø unødvendig av virussykdommen.

Nå åpner landet langsomt opp igjen, folk går tilbake til arbeidet og produksjon som er stoppet opp kan langsomt komme igang igjen. Men problemene er ikke løst, milliarder som er gått tapt skal tjenes inn igjen. Da er det selvfølgelig en god tanke å hjelpe norske bedrifter ved å kjøpe norske varer. Da er det jeg må spørre meg og andre som har greie på det, hva er norske varer? Er det norsk om en bedrift bruker norske råvarer og norsk arbeidskraft mens all fortjeneste sluses ut av landet, gjennom skatteparadiser til internasjonale storinvestorers lommer?

Forleden leste jeg en artikkel som var lagt ut på Facebook om hvordan norske matprodusenter var kjøpt opp av store utenlandske investeringsselskaper og at derved alt overskudd forsvant ut av landet. Problemet var bare at artikkelen var fra 2017 og ved å sjekke litt nøyere viste det seg at dette slett ikke stemmer lenger, for i 2018 ble de nevnte norske merkevarene norske igjen, det norske investeringsselskapet som hadde solgt seg ut, kjøpte seg ut av det britiske selskapet CapVest(som forøvrig er en grisk skatteplanlegger og holder for det meste til i de før nevnte skatteparadisene).

Så hvis vi ønsker å støtte norsk næringsliv (og det gjør jeg) så må vi kjøpe norske varer, produsert i Norge og med norske eiere. Men det er nok fortsatt nødvendig å sjekke om eierselskapene også er norske.

Hva har jeg lært av dette? 1) Tro ikke alt jeg leser på Face (eller andre steder også for den saks skyld) og 2) Selv om noe passer fint med mine fordommer så sjekk litt nøyere før jeg utbasunerer det, f.eks. på bloggen.

Hilsen Ragnhild som klarte å la være å si noe om Equinor selv om det var fristende.

8.mai – det er fortsatt noen igjen som husker 1945

Thor-Øistein og jeg husker frigjøringsdagen, jeg bare med enkelte glimt, han som 9 åring husker dagen helt tydelig. Her vil vi skrive litt om våre opplevelser i den tiden, noe som vi husker og noe som vi er blitt fortalt.

Jeg var enda ikke fyllt 4 år da dagen kom, jeg husker bare at mor fortalte meg at nå er det fred, uten at jeg forsto så mye av hva det betydde. Mor, lillebror Sverre og jeg bodde i en hytte i Eggedal det siste krigsåret, far var i krigsfangenskap i Polen. Mor har beskrevet livet vårt på Solebu i Eggedal i sin selvbiografi “Som plommen i egget” så mye av det jeg “husker” har jeg nok også derfra. Fredsdagen ble feiret stille og rolig, en liten sammenkomst på Solebu sammen med medlemmer av den lokale mil.org.-gruppen. Mors glede var sammensatt siden hun fortsatt ikke visste hvor far befant seg, bare at han var på marsj gjennom Polen og visstnok hadde endt opp i Berlin. Først 2. juni fikk hun vite at krigsfangene var på vei og skulle ankomme Oslo 4.juni. Jeg ble plassert hos mine besteforeldre på Begna mens mor brukte de to dagene til å få lempet ut nazistekteparet som hadde innstallert seg i vår leilighet på Bygdøy, rekvirert av okkupasjonsmakten. Så var vi igjen en familie, jeg fikk en far som jeg overhodet ikke kjente, jeg var 11/2 år da han ble tatt og sendt til Grini, lillebroren min hadde aldri truffet faren sin (og far hadde aldri sett ham). Mor ytret aldri noe ønske om å se igjen Solebu. Men søster Bente, (som er født i 1947 og derfor ikke har noe forhold til stedet) og jeg dro på leting etter Solebu ved Solevannet i Eggedal, og fant det. Det var en rar opplevelse for meg. Jeg kjente meg faktisk igjen. Jeg har fortsatt glimtvise erinneringer om det siste krigsåret i Eggedal og stabburstrappen som på bildet husker jeg godt.

Thor-Øistein:

Nå kan jeg vel kalles tidsvitne, samtidig som jeg har en følelse av å være historisk. Endsjø familien var knapt utenfor Ski, Enebakk og Kråkstad i -40 til 45. Nettopp fylt 9 år husker jeg svært godt 7. mai om ettermiddagen. Vi holdt på med ett eller annet rundt skolen vår, da en større gutt kom syklende og ropte “nå er det fred, krigen er slutt”. Min første tanke var et dette må jeg spørre mor og far om, hva er fred? , og hva betyr at krigen er slutt. Far fortalte at vi enda ett par dager fikk holde oss i ro, det var ikke godt å vite hva tyskerne fant på. Den 8. var det slutt. Jeg fikk være med far og hans venner til lensmannsbetjent Østern for å høre på radio, kongen og statsminister som talte fra London.

Jeg hadde fått med meg at voldsomme ting skjedde på Østfronten. Men rundt meg betydde krig at 2-300 tyske soldater var stasjonert på det såkalte Depoet i Ski. Jeg visste også at norsk hjemmefront ville ha tyskerne ut av Norge. Store kraftmaster og NSB store verksted ble sprengt i lufta, og norske tyskvennlige familier var ikke til å stole på. Det mest dramatiske skjedde nok våren 1945. Tyskerne med hjelp av nazistene hadde oppdaget hjemmefrontens skjulested, det ble skyting og noen av lokalsamfunnets helter ble alvorlig skadet.

Barns tilpasningsevne er stor. Så lenge far var rundt, var jeg aldri redd. Men ett par ganger glapp det. Tyske soldater, og da var det hundrevis av dem som hadde skikkelig militærøvelse. De lå i haven vår, løp rundt hushjørner, skjøt med gevær og endog maskingevær. Jeg løp og gjemte meg i skogen og kom ikke hjem før det hadde roet seg. De fleste dager var “vanlige”.  Vi lekte og løp rundt, vi gikk på ski og skøyter. Vi hadde skole hver annen dag på benker i Menghetshuset og vi lærte tilstrekkelig. Skolen vår var blitt militærkaserne. Vi hadde kaniner og høner i garasjen og gris i hagen. Men jeg vil ikke underslå, alle var ikke like heldige. Etter nesten 5 år trodde vi barna at dette sansynligvis var “normalen.

Nå når minnene aktiveres, kunne det bli mange historier, men det får bli til en annen gang ??

Hilsen Thor-Øistein som har samlet på avisene fra mai 1945.

Når legene skaper usikkerhet.

Nå er alle enige om at kollega Espen Nakstad, assisterende helsedirektør, er en stjerne som kommunikatør. Hva vil det si? Jo, han er faglig solid og han fremmer sitt budskap slik at alle forstår det. Det er 2 ting som er viktig å formidle. Hva er det det hele dreier seg om og hvordan skal vi te oss. For folk flest er dette hovedelementene som så blir supplert med endel detaljer.

Folkehelseinstituttet har vel 1000 ansatte, bl.a. epidemiologer, virologer, som tildels driver overvåkings-rutine arbeide, og forskning på høyt nivå. Helsedirektoratet er landets høyeste medisinske-faglige organ. Disse 2 institusjonene legger så grunnlaget for de politiske avgjørelser som taes når vi kommer i en slik krisesituasjon som denne pandemien utgjør. Det gis så råd, anbefalinger  forskrifter og påbud. Det blir alt fra hvordan vi skal vaske hendene til hvordan sykehjemmene skal takle covid-19 syke demente.

Alt dette er formidlet slik at vi føler oss trygge. Så skjer det at leger med ellers god kompetanse står frem i mediene og sår tvil om vi er på riktig vei. Tidlig i pandemiforløpet sto lege frem i programmet til Fredrik Solvang og hevdet at modellene for å vurdere forløpet i befolkningen var gale. Hun hevdet at smitte-tallene, antall syke og døde ble kraftig undervurdert. Professor emerita i infeksjonsmedisin støttet godt opp under dette. Hun kritiserte manglende bruk av smitteverutstyr, for slappe karantene og isolasjonsevnekrav og mye annet. Det er naturlig at mediene lar seg friste til å slå opp faglig medisinsk uenighet. Ønsker disse kollegene at den faglige policy skal endres, er kanskje ikke NRK og Dagbladet den rette vei å gå?  Mange kan bli unødig usikre og redde.

Er det ikke riktig å få frem faglig uenighet? For all del, men mye av den diskusjonen hører hjemme i faglige fora. Det er naturlig at det vil være kolleger som er uenige i den strategien som er valgt, men er det nødvendig å flagge slik uenighet på TV eller i dagspressen?  Hvis uenigheten er så sterk at de kollegene mener deres synspunkter burde høres av de ansvarlige, kunne kanskje en henvendelse til FHI eller helsedirektoratet være veien å gå? Når de beste i epidemiologifagfeltet har blitt enig om ett felles program, bør ikke alle kolleger slutte lojalt opp om dette? At det så i etterkant, blir evaluering, er viktig og en helt annen sak.

Hilsen Thor-Øistein

Tid til å lese og å bli forundret

Her sitter vi i maikulde, men sol og det spretter og grønnes rundt oss. Ingen koronasmitte på en øy i Kragerøfjorden, kalde netter, men riktig deilige solfyllte dager. Ikke det at vi ikke har god tid ellers også, men her er livet vårt ekstra langsomt og vi får lest magasiner og blader som ellers har lett for å bli liggende. Til min store forundring fallt blikket mitt på Aftenposten Innsikt med hovedoppslag om kvinner som ønsker seg tilbake til kjøkkenbenken.

#Tradwives

Denne hashtagen brukes av kvinner som glorifiserer husmorrollen fra femtitallet og ønsker seg tilbake til en tilværelse hvor lykken er å tjene mann og barn, hvor husmødre “er lykkelige over å innordne seg, stelle huset og skjemme bort ektemennene våre som om det var 1959” for å sitere britiske Alena Kate Petitt som ga startskuddet til bevegelsen tradwives. Inspirasjonen til bevegelsen kommer fra USAs husmødre på 50 og 60-tallet hvor reklameverdenen og samfunnet forøvrig fortalte at kvinnens lykke var å finne i hjemmets sfære og omsorgsarbeid i hjemmet. Under hashtagene #tradlife, #tradwife eller #vintagehousewife og Facebookgrupper med navn som “Women with traditional values” sprer bevegelsen seg på internett og har først og fremst fått grobunn i USA og Storbritannia, men brer seg også i Japan, Tyskland og Brasil. At dette tankegodset har fått fotfeste i USA er ikke så merkelig, i et så gjennom reaksjonært samfunn vil disse tankene passe godt inn, særlig i dagens situasjon. Det som burde bekymre er den tilknytningen bevegelsen har til Alt-right-miljøene og Hvit makt-bevegelsen. I England appelerer bevegelsen mer til tradisjonelle verdier i britisk kultur og er ikke i samme grad knyttet til ytre høyre miljøene. Men at dette er verdier som vil kunne knyttes til ytre høyre hvor de enn dukker opp er udiskutabelt. Et slikt syn på kvinners rolle passer som hånd i hanske med verdiene til konservative muslimer og orthodokse jøder, miljøer som mange kvinner ønsker å forlate mens mange menn tviholder på en slik måte å leve på.

Vil norske kvinner være hjemme?

Tradwife-bevegelsen har på ingen måte funnet klangbunn i Norge, til det er vårt samfunn i utgangspunktet for egalitært og likestillingen mellom kvinner og menn er kommet så langt at den vanskelig lar seg reversere. Vi har alikevel og naturlig nok gående en diskusjon mellom likhets- og forskjellsfeminister, en diskusjon som vi må være villige til å ta. For da vi gammelfeminister sto på barrikadene i 70-årene var det for å gi kvinner rett til selvstendige liv uten å måtte være økonomisk avhengig av en mann. For oss var ikke det viktigste bare å trekke kvinner ut av hjemmene, det var å få mennene tilbake til hjemmet. Den kampen tror jeg vi med stolthet kan se på som vunnet. Rause permisjonsordninger og et solid sosialt nettverk gir oss muligheter få land utenfor Norden har. Så må vi tåle diskusjonen om hvilken betydning to hardtarbeidende utearbeidende foreldre har for de minste barna. Den diskusjonen har dessverre alt for ofte endt med konklusjonen at mor tar deltidsjobb mens far arbeider mer enn noensinde for å få endene til å møtes mens barna er små. Da vil jeg igjen som likhetsfeminist minne om vårt mantra fra 70-årene: Mor og far har samme ansvar for barna, far må tilbake til hjemmet når mor går ut i arbeidslivet.

Er det bare oljen som har gitt oss vår høye levestandard?

Norges økonomiske suksess fra 1970 årene og fremover skyldes en dobbel flaks- at det ble funnet olje i 1969 og at kvinners sysselsetting økte kraftig utover 1970-tallet. Hvis norske kvinner gjorde som britiske og amerikanske og ønsket seg tilbake til kjøkkenbenken ville det være et stort tap for samfunnet og det i en tid hvor oljen ikke gir oss den samme rikdammen som tidligere. For å holde på denne viktige resurssen som kvinner i arbeidslivet er, er det viktig å gi begge kjønn like muligheter. Blant mye annet betyr det likestilling i hjemmet og samme muligheter til å tilpasse karrieren til barn og barns behov. Vi er kommet langt med vår rause foreldrepermisjonsordning og andre sosiale goder som gir både mor og far mulighet til å ta seg av hjem og barn samtidig med å være i arbeid. Dette er virkelige verdier det er viktig å holde på.

Hilsen Ragnhild som også liker å ri kjepphestene sine.